Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

I unionsoppløsningens bevegede 1905

Av redaktør Hans Christian Oset

Dagen etter høstens valg, tirsdag 13. september, hadde Horten-Borre lokallag av Foreningen Norden i samarbeid med Hortens Sangforening lagt opp til en kulturaften på Horten Bibliotek. Her var Borre Historielags stifter, redaktør Hans-Christian Oset, invitert til å kåsere om unionsoppløsningen i 1905 med hovedvekt på lokalhistoriske begivenheter i Horten, Borre og Åsgårdstrand. Borreminne har fått flere oppfordringer om å bringe dette kåseriet ut til et større publikum, og det skjer her, med et illustrasjonsmateriale som Borreminne i det vesentlige har fått fra Lokalhistorisk Arkiv.

Oset innledet med å gjøre et poeng av at møtet var berammet til klokken 1905 og startet «historietimen» slik: Den 13. september år 1905 klokken 1905 – hva skjedde da? På dagen, timen og minuttet for nøyaktig ett hundre år siden?

Karlstad 31. august 1905 - Klikk for å forstørre

Karlstad 31. august 1905. Forhandlerne i Karlstad under forhandlingene om unionsoppløsingen 1905. Sittende foran f.v. utenriksminister F.Wachtmeister, statsminister Chr. Lundeberg, Statsminister Chr. Michelsen, stortingspresident Carl Berner og utenriksminister Jørgen Løvland. Stående bak f.v.  J. Hellner, Hjalmar Hammarskjøld, Karl Staff, Wedel-Jarlsberg, P.Vogt og prof. A. Urbye

Idag er den 13. en tirsdag. Men i Karlstad for 100 år siden var den 13. en onsdag, og ikke en hvilken som helst onsdag, som vi snart skal se! I den vakre sønder-värmlandske hovedstad ved Klaraelvens utløp, er forhandlingene om vilkårene for oppløsning av den 90 år gamle unionen mellom broderfolkene inne i sitt 14. og vanskeligste døgn til nå. Kl.19.05 er den norske delegasjon nettopp kommet tilbake til Stadshotellet fra Frimurerlogen ved Stora Torget, der forhandlingene finner sted. De skal spise en sen middag, gjennomgå dagens forhandlinger med svenskene og bestemme seg for den videre gang. Stillingen er kritisk, så kritisk at statsministeren denne dagen har telegrafert hjem en rapport, en rapport som er så alvorlig at det går ut full mobiliseringsordre både for Hærens og Marinens styrker. I marinebyen Horten er engstelsen til å ta og føle på. Krigsfaren vurderes som overhengende. Men la oss først gå 14 dager tilbake i tid.

Forhandlingene hadde startet om morgenen torsdag 31.august, etter at den norske delegasjon med statsminister Christian Michelsen i spissen, hadde ankommet med tog fra Kristiania ved midnatt. Allerede ved avreisen hadde Michelsen og utenriksminister Jørgen Løvland mottatt anonyme trusselbrev undertegnet «Svarta handen», med klar beskjed om at de skulle henges i nærmeste lyktestolpe i Karlstad. Tonen var satt. Haukene i unionsstriden, de mest konservative høysvenske, hadde ikke strukket våpen. Lydriket Norge skulle ikke oppgis uten sverdslag. Bokstavlig talt sverdslag. Det var nok av dem som ville ha krig for å tukte Norge. Den svenske forsvarssjefen var en av dem.

I Horten var det heller ikke bare fred og ro. Gjengangeren bringer utførlige referater fra forhandlingen fra dag til dag. Mandag 4. september er avisens nyhetsside preget av en presentasjon av de krav den svenske Riksdagen har stilt som betingelse for å gå med på unionsoppløsningen. Det er krav som først og fremst gjelder nedlegging av grensefestningene våre i sørøst, men også krav om de grenseoverskridende reinbeiter, om utilbørlig hindring av turisttrafikk, av vei- og vassdragstransitter mm.


Et forhandlingskort

De norske forhandlerne er innlosjert på Karlstads beste hotell, Stadshotellet, med god utsikt til den viktige vannveien Klaraelvens utløp i Vänern. De vet godt, at det er en smal sak å lede vannet fra elven, som begynner i Norge som Trysilelven, med utspring i Femunden, bort fra dens utspring og slik tørrlegge Sveriges viktigste elv for tømmerfløting, med de katastrofale følger det ville få for svensk tømmertransport og dermed hele Karlstads eksistens.

I en kritisk time var dette et forhandlingskort man kunne bli nødt til å spille ut. Michelsen håpet i det lengste at det skulle være unødvendig.

 

 [ Toppen av siden ]


En kuriøs annonse

Lite hadde sivet ut til avisene om hva som foregikk bak lukkede dører i Karlstad. Men om man lite faktisk visste om forhandlingenes gang, forsto alle alvoret, da mobiliseringsordren kom. Og så var det nok av mindre betydningsfulle trivialiteter å interessere seg for. Som for eksempel en kuriøs annonse som dukket opp i Gjengangeren. Det er Hortens magistrat, politimester Kokkin, som rykker inn en bevitnelse på vegne av skomaker Karlsen. Herved gjøres vitterlig, står det, at det ryktet som går i Horten om, at skomaker Karlsen ikke har stemt ved folkeavstemmingen om unionsoppløsningen, ikke medfører riktighet. Hvem hadde satt ut det ryktet? En av skomaker Karlsens mange konkurrenter som ville sverte ham?  Ikke vet jeg, men vi kan ane et kraftig markeringsbehov for den gode skomaker bak denne annonsen.

Karl Karlsson kom fra Smögen i Sverige til Horten i 1886 og etablerte den forretning som fjerde generasjon, oldebarnet Nina, nå driver videre på Sjøsiden. Karlsson, som ad åre fornorsket sitt navn til Karlsen, ville ikke ha sittende på seg at han ikke gjorde sin borgerplikt som god nordmann, hele 20 år etter at han hadde slått seg ned i byen vår. Og han var ikke alene. I Horten er det i 1905 mer enn 200 innbyggere av svensk opprinnelse, etter at det gryende bysamfunn på Horten på 1800-tallet ble invadert av värmlendinger og bohuslänere som søkte arbeid ved marineanleggene her. De aller fleste ble jo med årene naturaliserte nordmenn, og de som stemte i unionssaken, stemte alle som en ja til unionens opphør. De var blitt norske i sinn og skinn.


Folkeavstemningen

La oss se litt på denne første folkeavstemningen om ja eller nei til unionen i Horten, Borre og Åsgårdstrand. I Horten var Avholdslokalet i Storgaten avstemningssted. Folkets røst, i 1905 vil det si mannfolkenes røst, skulle høres etter gudstjenesten søndag 13. august. På kirkevei denne søndagen har Gjengangerens lesere fått med seg et nasjonalpatriotisk dikt forfattet av avisens redaktør Carl Vogt. Han er utdannet jurist, har nettopp kjøpt seg hus i Øvre Keisemark 34 (det hus noen kanskje husker som Ruth og Alf Teien Kristiansens). Vogt var en ihuga selvstendighetsmann.

Slik lyder det første av ialt 5 vers:
Idag i Flok og Følge
Vort Folk fra Kjølens Rand
Til Vesterhavets Bølge
Staar sammen Mand ved Mand
O se, hvor hun sig fryder
Vor egen gamle Mor
Mens JA fra Hjertet lyder
I tusenstemmig Kor

Om denne minneverdige søndagen forteller red. Rolf Baggethun i byboken:
– Det var sol over ladestedet, med flagg på krigsskipene og overalt ellers. Fullt av folk i gatene. Avholdslokalet var vakkert dekorert med grønt og med flagg. Av 1791 stemmeberettigede stemte 1608 og samtlige stemte ja. Alle ga sin tilslutning til Stortingets 7. junivedtak om unionens oppløsning. Utover kvelden ble det livlig. Et tog av turnere, teknikere, medlemmer av Hortens Sangforening og frisinnede ungdomslag dro gjennom gatene under sine faner.

Avholdslokalet - Klikk for å forstørre
 

Valget foregikk i Avholdslokalet i Storgata. Foto: Arkivet

Utenfor Avholdslokalet ble det sunget før toget gikk videre ned Fergebakken og bort Langgaten til Torvet. Her utbragte adjunkt Klem et leve for Norge, og redaktør Andres Aas i Venstreavisen Hortens Blad talte for fremtidens Norge.

Kvinnene hadde altså ikke stemmerett i 1905, men det hører med til historien, at i Horten skrev ikke mindre enn 1300 kvinner under på et landsomfattende opprop til støtte for vår selvstendighet. Det var ikke første gang «kvinner selv stod op at strede som de vare menn». Noen år før sto kvinner i Horten i første rekke under en landsinnsamling for å skaffe Marinen et nytt torpedodivisjonsskip. «Valkyrien» ble det døpt, et tidsmessig og smekkert krigsskip som var i tjeneste helt til 1922. Da fikk «Valkyrien» sin egen flotte avdeling på Marinemuseet. Ved helt spesielle anledninger gir museumsbestyrer Hans Petter Oset tillatelse til å servere kaffe og kaker i den elegante offisersmessen på «Damenes krigsskip» som «Valkyrien» ble kalt.


La oss gå til Borre

I Borre stemte Åsgårdstrand og Borres mannfolk sammen i sognets hovedkirke. 578 stemmer for løsrivelse, 1 – siger og skriver én – for fortsatt union. I 100 år etterpå har folk i Borre/Åsgårdstrand lurt på hvem den enslige unionist var. Da jeg fikk gleden av å åpne årets Åsgårdstrandsdager i juni, lanserte jeg følgende teori om dette:

I 1905 hadde Åsgårdstrand, i likhet med Horten, et så vidt stort innslag av innvandrede svensker, at ei hel grend mellom Smedrønningen og Myren ble kalt Lille Sverige. Kanskje var det en av disse som hadde heist det forhatte unionsflagget med sildesalaten i haven sin en dag Skagerrakeskadren lå på reia utenfor Åsgårdstrand.

Historien forteller at «sildesalaten» ble livlig kommentert ombord i kommandofartøyet til eskadersjefen, admiral Børresen. Plutselig var flaggstangen naken. Så like brått kom det rene norske flagg opp i stangen. Hva hadde hendt? Jo, noen gaster som hadde fått landlov hadde rett og slett firt mannens flagg, klippet ut det påsydde unionsmerket og heist det påny. Med eierens motvillige samtykke, kommenterer Marinemuseets mangeårige bestyrer T. K. Olafsen, og legger til: Det var nok heldig for hans sunnhet! Admiralen hadde vært redd for at guttene ville rundjule mannen, og berømmet dem nå for strålende disiplin og selvbeherskelse. Min teori er altså at det var denne forvorpne flaggstangeieren som var den enslige svale som stemte for fortsatt union. Men det er jo bare en teori. Historien forteller ikke hvem han var!

Offiserer og sildesalaten - Klikk for å forstørre

Offiserer ombord på et av panserskipene. Bak flagget med sildesalaten. Foto fra 1904. Foto: Arkivet


Admiralstriden

Når Børresens navn først er nevnt, må jeg si noe ganske kort om den berømte admiralsfeiden. Kort fortalt var det slik at Børresen som eskadresjef var underordnet sjefen for Marinen, admiral Christian Sparre. Det likte Børresen dårlig, for å si det mildt. Han var to år eldre enn Sparre og følte seg forbigått. Dessuten var han var lysten på et skikkelig sjøslag mot svenskene, helst i rom sjø ute i Hvalerarkipelet, og helst etter å ha minelagt farvannet utenfor Göteborg, der den svenske flåten hadde samlet seg. Sjefen hans, Sparre, med full støtte av en samlet regjering, ville følge en forsiktig linje, legge vår krigsflåte tilbaketrukket i Melsomvik, og bare møte svensken lenger inn i fjorden, hvis det ble nødvendig.

Nødvendig ble det som kjent ikke, men striden mellom de to admiraler fortsatte til den ble avgjort med voldgift i 1909. Stort mer skal jeg ikke si om admiralsfeiden. Børresens barnebarn, flaggkommandør Jacob Børresen, som bor i Holtandalen, har jo skrevet bok om dette i år.


En artig epilog

Admiral Sparre, som, etter voldgiften i 1909, kom til Horten og ble sjef for distriktskommandoen her, har også etterslekt. Sparre var med og stiftet Norges Forsvarsforening i 1886. Han så klart at Horten var en av de byer der forsvarsånd og fedrelandskjærlighet hadde særlig sterk grobunn, så allerede i 1887 hadde han stiftet Horten Forsvarsforening. Da foreningen skulle markere sitt 100 års jubileum i 1987, foreslo jeg at vi skulle dra innover til Oslo og legge blomster på stifteren Sparres grav. Med oss på høytideligheten på Vår Frelsers Gravlund var også Sparres dattersønn, professor Sten Sparre Nilsson. Han kom siden ned til Horten og holdt fordrag om sin morfar på Samfundet. Han fortalte bl.a. at Sparre reiste land og strand rundt og holdt foredrag om «Søvernets oppgaver og betydning». Samtidig markerte han seg som en av Venstres ledende menn, stiftet Horten Venstrelag sommeren 1887, og ble lokalpartiets første formann. Mer enn noen må Sparre tilskrives æren for at forsvarssak ble en folkesak, ikke bare her i Horten, men over det ganske land. Hans innsats brakte resultater.  Stortinget innså at vi måtte sette makt bak kravene i konsulatsaken, makt ville først og fremst si styrke til sjøs. Og nå kom bevilgningene. Nok i første omgang til fire panserskip, bestilt og bygget i England. Det første av dem, som symbolsk nok fikk navnet «Harald Haarfagre», kongen som samlet Norge til ett rike, kom inn til hovedbasen i Horten 1. juledag 1897, som et første varsel om at fedrelandet var på vei mot selvstendighet. Christian Sparre var offiser ved marinekommandoen i Kristiania det året, men året etter, høsten 1898, kom han påny til Horten som sjef for Sjøkrigsskolen, til tross for at kong Oscar hadde uttalt seg meget skarpt mot utnevnelsen av den radikale unge sjøoffiser.

Da århundret dreiet, kom Sparre til statsrådavdelingen i Stockholm, mot løfte om senere å bli forsvarsminister. Men allerede julaften 1901 ble han, bare 42 år gammel, viseadmiral og sjef for Marinen, kommanderende admiral, som det het dengang, og gikk da ut av regjeringen.

Professor Sparre Nilsson ga også til beste et par artige historier som tåler å bli gjenfortalt her. Prinsesse Märtha som skulle bli Norges kronprinsesse, ble født i 1901. Det nyfødte barnet ble båret frem for hele statsrådkollegiet i Stockholm, liggende på en silkepute, men ellers uten en tråd. Grunnen var at unionens ministere, etter gammel skikk, skulle fastslå barnets kjønn.

Den andre historien jeg minnes, er en artig epilog til den langvarige og bitre feiden mellom Sparre og Børresen. Mange år senere, i mellomkrigsårene, fortalte professor Sparre Nilsson, møtte min morfar en gråhåret admiral Børresen ombord i en Fred. Olsen-båt på cruise. Da begravde de to stridsøksen, og ble makkere ved bridgebordet. Hva de ellers snakket om på cruiset? Ja, se det vet vi jo ikke, men kanskje bragte de på bane noen felles minner fra sine unge løytnantsdager på Horten. De hadde begge i tur og orden vært skipssjefer på kanonbåten «Aasgaardstrand». Etter en toddy eller to ved bridgebordet dukket kanskje den artige historien om kanonbåten «Aasgaardstrand»s toalett opp. Det begav seg slik at båten en sommerdag lå på reden i byen den var oppkalt etter. Noen fine fruer i Åsgårdstrand ytret ønske om å få komme ombord og bese båten. Det lot seg ordne. Akterut hadde båten et avtrede som rett og slett var en firkantet kasse ved rekka med vegger i skulderhøyde. Da en av damene fikk se hodet av en mann stikke opp inni denne kassen, spurte hun hva han gjorde. Jo, han, han selger billetter, svarte sjefen uten å fortrekke en mine. Og heldigvis slo damen seg til ro med det.

 

 [ Toppen av siden ]


Bygaten som ble borte

Våren 1905 forteller Gjengangeren at flere hus reiser seg på Sørbyjordet. En liten kuriositet om bygaten lengst sør på Sørbyjordet som forsvant kan passe inn her. I Horten bystyre av 1905 har de konservative 23 representanter og rent flertall. De øvrige 21 fordeler seg med 10 på Venstre, 6 på Arbeiderpartiet og 5 på Avholdsfolkets liste.
Sørbyløkken - Klikk for å forstørre

Sørbyløkken, Horten.
Foto: Arkivet

Her er mange kjente navn.  Jeg nevner bare de som fikk en bygate oppkalt etter seg. Kommandørkaptein Aamund Frisak, som også var vår stortingsmann, bryggerieier Johan Rief, som døde av kreft før året var omme, skipsreder Anders Jørgensen, kaptein Otto Enger, som senere i perioden, da Horten får bystatus i 1907, overtar ordførervervet etter kjøpmann Haldor Henrichsen, kommandørkaptein Harald Pedersen og frøken Julie Randers av Venstre og endelig doktor Jansen som tilhørte Avholdsfolkets liste. Jansens gate, den brede og fine gaten mellom Sørbygaten og Jernbanegaten er det som er forsvunnet helt fra bybildet. Det har aldri vært noe hus med eget nummer til Jansens gate. Gateskiltet sto i alle år på veggen til hjørnehuset, Sørbygaten 50. Da dette huset fikk ny ytterkledning forleden år, ble skiltet skrudd ned, og er siden aldri kommet opp igjen!

Doktor James Christian Jansen het han som ga gaten navn. Han var født i 1868 og døde i 1912. I dag er han Hortens mest anonyme gatenavnbærer. Bedre kjent er nok hans sønn, professor dr. med Jan B. Jansen, som var lege ved Marinens sykehus et års tid før han ble prosektor i anatomi ved universitetet i Oslo, senere professor i 1945, og far til pianisten og orkesterklederen Sigurd Jansen.


Konsulatsaken

Konsulatsaken er det skrevet og sagt mye om i sommerens løp. Det er jo først og fremst den som er bakgrunnen for unionsoppløsningen. Egentlig begynte vel unionsoppløsningen allerede den dagen unionen ble påtvunget oss i 1814, dengang stormaktene, under fredsforhandlingene i Kiel, bestemte seg for å gi oss bort til Sverige. Ingen liker å bli «gitt bort» sånn uten videre, det var jo ingen som spurte oss om vi ville inn i en union med Sverige, få svensk konge og svensk utenrikstjeneste og det ene med det andre. Vi hadde ikke no’ vi skulle ha sagt.

Når vi slo oss til ro med dette diktatet, skyldtes det at vi fikk beholde Grunnloven som fedrene på Eidsvoll hadde snekret sammen den våren, dermed også Stortinget og lokalt selvstyre, som kom for fullt med formannskapslovene i 1837. Dette ga oss tross alt en sterkere følelse av frihet enn vi hadde hatt i unionen med Danmark i 439 år. Så kunne vi vel alltids holde ut, at søta bror betraktet oss mer som et lydrike,  enn som en likeverdig unionspartner.


Flagg og konsuler

Stort sett gikk det altså brukbart med den påtvungne unionen. Og det var en vekst og en fremgang, materielt såvel som kulturelt, i Norge i de 90 årene unionen varte, som aldri før i vår historie. Hva var det så vi var så misfornøyd med? Jo, det var to ting: At vi ikke fikk føre vår eget rene norske flagg, og at vi ikke fikk ha våre egne norske konsulater i havnebyer verden over. Norge var en stormakt på havet. Hvor fartøy flyte kan, der var vi førstemann. Men skulle en norsk sjømann, eller en nødstedt turist eller en arbeidssøkende utvandrer, søke bistand i utlandet, måtte han oppsøke et svensk konsulat. Det var jo ikke til å holde ut!

År ut og år inn kranglet våre politikere med svenskene om dette. Konsulatsaken preger Gjengangerens førstesider fra første dag i 1905. Ja, egentlig hadde den vært tema i ti år, for allerede i 1895 sto den på den politiske dagsorden, og var gjennom ti år en av hovedgrunnene til at Stortinget bevilget store beløp til opprusting av marinen og grenseforsvaret. Noe som i høy grad kom Horten med Marinens hovedbase og hovedverft til gode, til tross for at de fire største krigsskipene, panserne, måtte bygges i utlandet, for dengang svimlende beløp.


En statsminister fra Horten


Georg Francis Hagerup

17. januar 1905, etter at statsministeren fra de konservative, Georg Francis Hagerup, juristen som var født og oppvokst på farens eiendom «Sølvkronen» på Apenes, for n’te gang hadde møtt en kald skulder i Stockholm i de eviglange diskusjoner om utenrikssakene, trykker en skuffet Carl Vogt et av sine mange dikt på l. side i sin Gjenganger. «Hvad nu? – Et dikt om fritt Norge».
Slik lyder 1. vers:
Du Bror i Øst: Hvor blev du av?
Du bød os op til Dans
Vi kom med vore ringe Krav
Og dig et ærligt Haandslag gav
– saa brød du alle Broer av
og pletted Ærens Krans.

Stemningen i Horten ble som overalt i landet denne vinteren og våren 1905, mer og mer antisvensk. Dog ikke mer enn at kong Oscars 76 års dag i januar får saklig omtale i Gjengangeren, på KJV er det mønstring og reglementert salutt for majesteten, ball på Samfundet for Kongen må vite, og Kongen selv gir som alltid på sine fødselsdager 100 kroner til Marinens Underoffiserers Forenings bibliotek. Men under denne kongetroheten ulmer det. Det snakkes stadig oftere og åpnere om at vi må kaste av oss svenskeåket. Marinens øvelser får mer og mer karakter av strategiske krigsforberedelser og karene på grensevakt pusser omhyggelig festningskanonene som alle peker østover.


To sannhetsvitner

Da jeg kom til Horten for 50 år siden, ble det en del av min journalistiske hverdag å intervjue folk som hadde sterke personlige minner om 1905 – marinefolk såvel som sivilister. Jeg må begrense meg til å nevne et par eksempler. 18. februar 1905 forteller Gjengangeren, at folk i Horten har gitt 284 kroner på avisens liste til hjelp for overlevende etter Loen-ulykken. Den første av de to store Loen-ulykkene tok 60 liv, den andre i 1936. To bygder, Nesdal og Bødal, ble fullstendig rasert av flodbølgene som skyllet inn over dalførene, da store deler av Ramnefjellet raste ut i Loenvannet.

Raset ved Loen - Klikk for å forstørre

74 mennesker omkom da Ramnefjellet på vestsiden av Lovatnet i Nordfjord raste ut den 13. september 1936. Dette var den andre ulykken i samme området. I 1905 omkom 61 mennesker etter ras fra det samme fjellet.

 

Rasmus Reiten i Skippergaten, som i hvert fall noen av de eldre her vil huske som en av Hortens siste yrkesfiskere, tjenestegjorde den våren i festningsartilleriet på Oscarsborg. Han søkte noen dagers permisjon for å dra hjem til Loen for å delta i begravelser og oppryddingsarbeide. Søknaden ble blankt avslått på grunn av skjerpet beredskap på Oscarsborg. Frykten for at den svenske krigsmarine skulle forsere Oslofjorden og besette hovedstaden var reell nok, sterkere enn de sterke velferdsgrunner Reiten hadde for å komme seg hjem til Loen, bygden der han hadde stor slekt, selv om han som voksen hadde flyttet til Måløy i den andre enden av Sognefjorden for å bli fisker.

– Nå ordnet det seg likevel tilslutt, husker jeg han fortalte. Han satt der i solveggen utenfor skuret ved Fyllingfyret sammen med fiskekameraten sin, orlogskaptein Nils Kure Larsen, og lappet garn, la innpå en tobakksbuss og berettet: Jeg hadde vakt oppe på Vollen der de store kanonene Moses og Aron var gjort skuddklare. Plutselig fikk jeg se at sjøen i Drøbaksundet nærmest kokte, et kjempeinnsig av vårsild! Jeg visste at det var snautt med mat i mannskapsmessa, fikk løytnantens tillatelse til å sette ut en båt, og bevæpnet med en hov kunne jeg øse båten dørgende full av feit fin vårsild. Det kom jo kommandanten for øre og som belønning fikk jeg lov å reise heim til Loen noen dager.


Et liv i sort og hvitt

En annen beretning jeg husker godt, fikk jeg fra Gjengangerens mangeårige sortekunstner, typograf Alfred «Sarabråten» Nilsen. Han var sønn av en gartner, vokste opp i Florø, ble kalt inn som 20-åring da grensevaktholdet mot Sverige skulle forsterkes sommeren 1905. Eksersisen ble holdt på Bømoen på Voss. Før rekruttene kunne sendes på grensevakt, i ildlinjen så å si, måtte de erklæres stridsdyktige av sesjonslegen.

Jeg glemmer aldri den dagen, fortalte Nilsen. Sjefen for grensevaktkompaniet kom på oppstillingen, leste opp listen over stridsdyktige og vrakede. Jeg var hundre prosent sikker på å bli godtatt. Jeg var i kjempeform, ivrig jeger og skarpskytter, friluftsmann på min hals, forturner i Florø Turnforening. Dessuten hatet jeg svensker som bare f... , så fram til å klå flest mulig av dem. Men da turen kom til meg var kjennelsen et slag i ansiktet: vraket. Vraket, vraket, vraket! Jeg skjønte ingen ting, ble så forbannet at jeg spente Krag’en fast på ryggen, gikk opp i håndstående foran kapteinen og spaserte på henda rundt appellplassen før jeg avsluttet med tre baklengs saltoer i flikk-flakk foran kompanisjefen. Kan dere ikke bruke meg, så kan dere ikke bruke noen, sa jeg freidig!

– Dessverre Nilsen, sa kompanisjefen. De er en sprek kar Nilsen, men legen har fastslått at De er grå-blå farveblind. De vil ikke kunne skjelne norske fra svenske uniformer, kunne komme i skade for å skyte på våre egne, beklager, tre av!

Farveblind! Jeg, som var vokst opp i et blomstergartneri. Der og da bestemte jeg meg for et liv i sort og hvitt. Jeg ville bli typograf, komme meg raskt i lære. Hjem til Florø kunne jeg jo ikke dra. Å bli vraket på sesjon var verre enn ikke å slippe fram for presten til konfirmasjon. Vanære. Og verst av alt: Jeg skulle ikke få være med å klå svensken i den avgjørende krigen som jeg var sikker på ville komme.


Michelsen tar roret

Utover våren og forsommeren 1905 gikk det, som vel alle nå har fått med seg: Hagerup holdt fast på sin tålmodige forhandlingslinje og falt på den. Christian Michelsen dannet regjering og nå bli det fart i sakene.

Hans aksjonslinje hadde fra dag 1 et klart mål: Snarest råd ut av unionen. Det hele kulminerte med det berømte 7. junivedtaket, som vel alle oppegående nordmenn nå kjenner ordlyden av, og en begeistringsbølge reiste seg over det ganske land, ikke minst her på Horten, men i begeistringen blandet seg også en frykt for hva som nå kunne skje, ypperlig skildret av Baggethun i byboken. Han skriver:

«I de kritiske dagene etter 7. junivedtaket føltes engstelsen reell nok her i byen. Mange hadde sine kjære ute i ferdelandets tjeneste. Frykten for at Horten, med marinestasjonen, ville være særlig utsatt hvis det kom til en væpnet konflikt med Sverige, var til å ta og føle på».

Og så fortsetter min egen læremester i Gjengangeren med et avsnitt som jeg selv syns er en perle av journalistikk:

«Mobiliseringsordren kom: Klargjør alt som flyte kan til kamp! Gamle skip, som i mange år hadde ligget i ro på Indre havn, ble tatt i bruk. Monitorene «Tor» og «Mjølner» seg ut, dypt under deres lave dekk pulserte maskinene fra 80-årene. Fregattene fra 70-årene, «Kong Sverre», «Nordstjernen», «Desideria» og «Nidaros» søkte vern under kystbefestningenes beskyttende kanoner.

Torpedobåtenes slanke skrog fòr rastløst til og fra. Panserskipene sto ut havnen, tett fulgt av kanonbåtene «Fridtjof» og «Viking». Admiral Børresens kommandovimpel sto som en stråle fra «Eidsvold»s stortopp. Men tilbake i byen sto kvinnene – «Herre Gud – skal det bli krig!»


Fred og forsoning

Unionen med Sverige ble som kjent sagt opp nærmest i en bisetning innbakt i et lengre begrunnet vedtak av et enstemmig storting. 7. juni 1905 er en onsdag. Nyheten sprer seg som ild i tørt gress i Horten og utover i Borre. Da jeg fikk gleden av å holde talen for dagen i Nasjonalparken nå 17. mai, berettet jeg litt om hvordan folk i Borre og Åsgårdstrand tok imot beslutningen, da de fire dager senere samlet seg til gudstjeneste i Borre kirke.

Folk gikk mann av huse og fylte sognets hovedkirke til siste plass. Sogneprest Johan Nordahl Brun von der Lippe forrettet. Det blir en uvanlig gudstjeneste.

Etter at preken og salmesang og tradisjonell liturgi var over, gikk sognepresten på prekestolen igjen med et stykke hvitt papir i hånden. En forventningsfull stillhet senket seg over forsamlingen. Alle visste hva som skal komme. Presten ba først forsamlingen være med ham i unison sang: «Vår Gud han er så fast en borg». Martin Luthers mektige salme lød fulltonende under kirkehvelvingen. Så leste von der Lippe Stortingets meddelelse til det norske folk om Unionens opphør, etterfulgt av hans inderlige bønn om fred og forsoning, før forsamlingen reiste seg og med stor kraft sang tre vers av «Ja, vi elsker». I Gjengangerens referat heter det så: De tårefylte øyne i den tettpakkede forsamling ga uttrykk for de samme følelser som våre storslagne fedre hadde, da de på Eidsvold i 1814 samlet seg om ordene «Enig og tro til Dovre faller».


Ja til vår nye konge

Sommeren går, en sommer som nesten alle andre, men ikke helt. Det som skiller den fra andre sommere i Hortens historie, kanskje med unntak av sommeren 1940, er de mange bønner som stiger mot himmelen fra store og små, fra leg og lærd, bønner om at vi må ri stormen av og komme oss velberget gjennom krisen. Som kjent gjorde vi det. Vi fikk beholde vår frihet, vi fikk vårt rene flagg, vi fikk vår egen utenrikstjeneste, og vi fikk fremfor alt vår nye kongefamilie.

Kongeinntoget 27. november har også sin spesielle plass i Hortens historie. Forut for kong Haakons ja til den norske kongestol gikk som kjent den folkeavstemning som prins Carl hadde betinget seg holdt, for sikkert å kunne vite, at han var ønsket. Å, som han var ønsket! I Horten stemte 1504 menn for kongedømme, bare 116 ville ha republikk. I Borre inkludert Åsgårdstrand, var det 513 stemmer for kongedømme, bare 22 imot. Og, vil jeg tro, de aller fleste av dem som stemte imot ønsket seg nok Fridtjof Nansen som landets president. Nansen var uhyre populær på Horten, og hentet, som Roald Amundsen senere gjorde det, mange av sine fremste menn til polferdene her i Horten.


Kongeinntoget

Søndag den 12. november ble det arrangert et kjempemøte i Ekserserhuset, hvor mer enn 2000 mennesker hørte forsvarsminister Wilhelm Olssøns patriotiske ferdrelandsforedrag, og Hortens Sangforenings ikke mindre patriotiske fedrelandssanger. Fredag den 24. november ble kongeskipet «Dannebrog» møtt ute i fjorden av eskadren – «Tordenskjold», «Norge» og «Valkyrien». Det var kongesalutt på Langgrunnen og tusenvis av mennesker kranset bryggene. Om morgenen hadde hele Horten fått med seg Gjengangerens hyldningsdikt til kongefamilien, slått opp på 1. side, forfattet av gamleredaktøren Johan Beck:

Det stevner et skib imot Norges strand
med vår nyvalgte konge ombord
Han står på broen og ser sitt land
som hegner den brede fjord
Han hyldes av tusinde glade raab
Og hilses av rødmende flag
SEIL INN KONG HAAKON
i tro og haab
med dig fikk vårt land sin nye daab
mot fremtidens lyse dag.

«Dannebrog» ankret opp i Bastøybukta og lå der natten over for å avpasse avtalte ankomsttid. Grytidlig neste morgen gikk dampskipet «Horten» ut med 250 passasjerer, for å slutte seg til kongeeskadren innover fjorden. Hele bystyret var på plass, likeså en fulltallig Hortens Sangforening under sin dirigent H. J. Bagstevold. Koret var den første norske sangforening som hilste kongeparet velkommen til Norge, en oppgave koret kom fra med stor suksess, en suksess som forøvrig gjentok seg da kong Haakon allerede 3. mars 1906 besøkte Horten som den første by i landet etter Kristiania og ble hilst velkommen med fakkeltog, taler og korsang av nettopp Hortens Sangforening.

En armada av båter, alt fra små fiskesnekker til større båter, fulgte kong Haakon, dronning Maud og lille Olav på ferden fra Horten inn mot Drøbak, der de kongelige bytter over til vår marines kongebåt «Heimdal». Det ble talt og det ble sunget, Hortens Sangforening var igjen i ilden med patriotiske sanger og hurraropene runget. Senere fikk Marinemuseet både kong Haakons admiralsuniform og det danske kongeskipet «Dannebrog»s anker ble skjenket Sjømilitære Samfund av danske sjøoffiserskolleger.

Kong Kaakon på kaia - klikk for å forstørre

Kong Haakon tas imot på kaia i 1905.

I sommer ble det sørget for at ankeret fikk den fremskutte plass det fortjener ved oppkjørselen til Sjømilitære Samfund, samtidig med at Marinemuseets 100 års jubileumsutstilling åpnet. Både utstillingen av Sjøforsvarets utvikling gjennom 100 år, og, ikke minst, den kuriøse utstillingen av alle de morsomme karikaturene fra aviser og vittighetsblader, som riktig gasset seg i satirens vanskelige kunst i 1905, kan bare karakteriseres med ett ord: forbilledlig!

 

 [ Toppen av siden ]


Lokalhistorie

Og der kunne jeg egentlig si snipp snapp snute. Men gir til beste noen minutter ekstra, noen glimt fra Gjengangerens årgang 1905 som et tidsbilde av Horten for 100 år siden. Horten anno 1905 er et jubilerende Horten. Garnisonskirken på Karljohansvern fyller 50 år, Horten Tekniske Skole, det samme.

Garnisonskirken - Klikk for å forstørre

Garnisonskirken på Karljohansvern. Foto: Arkivet

På et Røde Kors-loppetorv for snart 50 år siden fant jeg en slitt bok med tittel «Dokumenter vedkommende Horten kommune for 1905». Tørre kommunedokumenter sier jo ikke så mye om spenningen i 1905, ikke så mye som Gjengangerens 1905-årgang, men mellom linjene kan du lese mye. F. eks. dette at navnelistene over forfall i bystyre og formannskap gjennom 1905 preges av at det først og fremst er marinefolkene som må melde møteforfall. Det er mange av dem, ikke bare kommandører og kapteiner, men eksempelvis også to maskinmestre, to overfyrverkere, en kanonér og en overkanonér, en marinelege, noen artilleri- og kjelearbeidere, kort sagt marinens folk som var i beredskap ombord, til sjøs, på tokt, på vakt, forberedt på alle eventualiteter hvis det virkelig ble krig.

Fra maskinlaboratoriet - Klikk for å forstørre

Fra maskinlaboratoriet på den tekniske skolen,
mens den holdt til i Verftsporten. Foto: Arkivet


Mye ble bygget

1905 er året da det ble bygget mer i tegl enn noe annet år i Horten. De største arbeider foregår i Sollistrand, der de store bryggeribygningene, som vi kjenner så godt, blir oppført etter storbrannen i 1904. Om brannen, som ble katastrofal fordi Riefdammen fort ble tømt for slukningsvann, heter det i en revyvise:

Nu vil jeg da synge så godt jeg formår
En sang om en brann uten vann
Ja, om jeg blir gammel
med sølvhvite hår
Og ei drekker bort min forstand
Jeg alltid vil minnes de grulige stunder
Den kveld bryggeriet i flammer
gikk under
Og ølkorka sprang med et smell
som sa schmokk
Og der blei spolert både baier og bokk!

I den andre enden av Sollistrandveien bygges Frivoldgården på Storgaten 96A. Mot Storgaten på vestsiden bygges de to søstergårdene Storgaten 101 og 103. De fleste husker vel fra de senere år Ernst Hansens slakteri og kjøttforretning i 101, noen kanskje også Horten Vaskeri med inngang på det nå gjenmurte hjørne, etablert i 1923 av Gustav Owe, senere i 1937 overtatt av Sara Widell. Owefamilien kom jo til å representere et stykke hortenshistorie, da en annen av Christoffer Owes sønner, Aage W. Owe, som generaldirektør for Årdal og Sunndal Verk, ble en av landets fremste industriledere.  Hortens Sangforenings medlemmer kjenner best Christoffer Owe som Christoffer Olsen, kontorfullmektigen som var foreningens formann i 20-årene.

Flere forretninger i Horten skriver 1904/05 som sitt startår:
Gullsmed Bjørnbak, baker O. E. Grinde og Anders Hansen Skotøyforretning blant annet. Enkefru Sørby selger sitt hotell ved Horten stasjon dette året og fra Kristiania kommer restauratør Davidsen til byen for å starte Grand Hotel. Annonsespaltene i 1905 inneholder mye artig. I januar averterer Lars Brandstrup at han selger prima snareryper til 80 øre stykket. Det var tider det!

Grand hotel - Klikk for å forstørre

Grand Hotel i Strandgaten. Foto: Arkivet

DFDS averterer sin båt i den faste ruten Kristiania-Horten-København-Stettin som trafikkeres av dampskipet «C. P. A.Koch». På Frederikshavn fra Horten seiler dessuten hver søndag dampskipet «H. P. Prior». Horten har også fast anløp av motorskipet «Hankø» i ruten Kristiania-Horten-Halden. Bastøfergen har fire daglige avganger fra Horten, kl. 8, 11.45, ½ 5 og ½ 10  på kvelden. I tillegg går en første ferge fra Moss til Horten kl. 04.50 hver virkedag. Det er arbeidere fra «are sia» som skal på jobb på Verven.

Bryggerieier Johan Rief averterer at hans øl har vunnet gullmedalje ved Grand Prix i Paris. Han har telefonnr. 1 i Horten, men i skattelistene er han nr. 2 etter boktrykker C. Andersen som med 32.000 kroner i inntekt og 200.000 kroner i formue er på ligningstoppen med skatt 5675 kroner for året.

Av et intervju med vaktmester Eriksen som feirer 25 års jubileum i kommunens tjeneste, fremgår det at Horten folkeskole hadde 350 elever da han ble ansatt i 1880. Nå i 1905 er elevtallet 1100. Det forteller mye om utviklingen i Horten. Interessant er en opplysning gjenvalgt formann i Haapets Hær, Otto Sigbjørnsen, kommer med. Barnelosjen har nå 400 medlemmer, forteller han. Det vekker nok minner hos mange.

Ikke mindre imponerende er Horten Arbeiderakademis årsberetning. Akademiet er forløperen til Horten Folkeakademi. I leseåret 1904/05  ble det i akademiet holdt 37  lødige foredrag for 12.200 tilhørere som gir et snitt på 330 hver foredragskveld. Gjengangeren skriver «vel halvparten kan siges at tilhøre arbeiderklassen» De 600 som har betalt 50 øre for medlemskortet betaler også 20 øre for å høre enkeltforedrag. Akademiet blir støttet av Brennevinssamlaget, Hortens Sparebank og Avholdsforeningen. Adjunkt Klem er formann.


100 år med Munthe

Sositetsnyheter er det også mange av. 25. februar forteller Gjengangeren at cand.jur. Finn Meredith Arnesen har tatt sin mor, Amanda Karolines etternavn som sitt familienavn, hvorfor han fra nå av skal kalles Finn Rønn. Slik starter det dynastiet. En måned senere slår avisen opp på første side sangen «Vi har en tulle med øyne blå, med silkehår og med ører små, og midt i fjeset en liten nese, så stor som så». Hvorfor gjør nå den lyrikkglade redaktør Vogt det? Jo, den dagen utkommer Margrethe Munthes sangbok «Kom skal vi synge», og skuespillerinnen Elsa Dybwad som inviterer til en helaften i Avholdslokalet med fru Munthes sanger har den lille tullen på sitt repertoar.


17. mai 1905

Carl Vogt setter sitt patriotiske imperativ på side 1 den 16. mai: Husk: Bare det rene norske flagg får vaie over Horten imorgen! Han holder selv talen for dagen, og da prins Gustav Adolf den våren drar fra Sverige til England for å besøke sin forlovede prinsesse Margaret, som kan bli, kan bli, en fremtidig norsk dronning (dette er jo en måned før Regjeringen har sagt opp unionen) ja, da beklager Vogt i høye toner at det ikke er funnet plass til en eneste nordmann i arveprinsens reisefølge. «Det er ligesom man ligefrem bestræber sig paa at legge for dagen at Norge ikke eksisterer», skriver han. Ellers feires 17. mai med travaljekapproing fra Fyllingfyret til rundingsbøye på Hortenskrakken, kappløp på Østre Kanalsti, barnetog til stevneplassen i Hortensskogen og borgertog om kvelden med 16 kor, korps og foreninger.


Marinenyheter

Marinenyheter er det selvsagt mye av, og ikke bare de som er knyttet opp  til unionsstriden. Her berettes f.eks. at admiral Sparre har sendt vår marines lykkeønskninger til keiser Wilhelms sønn, kronprinsen, som gifter seg med hertuginne Cecilie av Meklenburg. Hvorfor gjør han nå det? Jo, den tyske keiseren har admirals grad i den norske marine, og det gjelder å stå seg godt med stormaktene under unionskampen. Da eskadren, dagen før 7. junivedtaket, ankrer opp på Indre havn etter to dagers øvelser ved Oscarsborg,  heter det:

«Der blev skutt salutt, under hvilken kanonerne ombord og iland holdt et frygtelig rabalder medens røgskyerne hvilede tætte over Fjorden». Jo, det var liv i den unge og stolte marineby dengang. Ikke minst livlig er det på den store flaggskiftedagen. Admiral Børresen forteller selv om begivenheten i sin bok. Eskadren samlet seg i Horten 7. juni om kvelden og det gamle orlogsflagg ble firt med 21 skudds salutt. Så kom det rene norske orlogsflagg opp med samme salutt. Marinemusikken spilte og Børresen, som ledet hurraropene, avsluttet med sitt berømte «Gud bevare fedrelandet», ikke kongen og fedrelandet som det hittil hadde hett. Johannes Arneson heter en skribent som i boken «100 år – eg minnest mangt» forteller levende om dette flaggskiftet. Skoleklassen hans hadde marsjert i samlet tropp ned til fjorden for å bivåne seremonien. Og han forteller: Klassen vår sang da stille «Gud signe vårt dyre fedreland».

Statsminister Michelsen kom også på inspeksjon sammen med sine viktigste ministere, blant dem forsvarsminister Wilhelm Olssøn, som hadde sin datter Leonore med. Hun har siden skildret toktet i en dagbok, og minnes at de ble møtt med hurrarop da «Heimdal» la til kai i Horten.

Når landets ledende menn gjester Horten er selvsagt politiet ekstra årvåkne. Gjengangeren beretter i en notis at en svenske som mistenkes for spionasje får merke denne årvåkenheten. Han har vandret rundt inne på Marinens område og vist større interesse for anleggene enn godt er. Så blir han bragt inn til avhør. Men straks etter løslatt. Det viste seg å være en svensk jekteskipper som var kommet hit med en sandlast. I påvente av at lossegjengen skulle gjøre seg ferdig med utlossingen, hadde han vandret litt rundt i all troskyldighet. Han ble svært overrasket over arrestasjonen!

Muligens var han også svensk, eller av svensk opprinnelse, den unge ingeniøren inne på Verftet, som av arbeidskolleger ble mistenkt for ikke å ha stemt ved folkeavstemningen 13. august. Det er Michelsens forgjenger, statsminister Francis Hagerup, som beretter om ham i sin dagbok. En flokk demonstranter samlet seg utenfor huset hans, kom med tilrop og begynte å kaste stein. Men de fleste steinene traff leiligheten under ingeniørens. Der bodde en sjøoffiser som fikk inventar ødelagt og en stein rammet hans kone i hodet.


Kar for sin hatt!

Da unionsvedtaket vel var fattet var Gjengangeren raskt ut med en av sine mange versifiserte kommentarer i sa’n–stilen, den som ble dyrket med flid i alle revyer i Horten de årene.

Unionen – den brast noksaa glat sa’n
Thi vi havde Styrmenn ved rat sa’n
Som sit Farvand kjendte
Og vor Skude vendte
De er jammen Kar for sin Hat sa’n
Norges Flag sa’n
Heist en Dag sa’n
Bringer Bud, at vi har frelst vor Sag sa’n

Dagen etter at denne visa sto på trykk sendte de 200 svenskene som er bosatt i Horten en resolusjon til den svenske riksdagen der de gir din fulle tilslutning til den norske Regjerings holdning i unionssaken og maner Sveriges riksdag til fredens bevarelse.

Som den bevegede junimåneden går ut bringer Gjengangeren også en mer prosaisk nyhet. På Sjømilitære Samfund, berettes det, «bliver der i disse Dage installeret Vandklosetter og Rummene får Servanter med både varmt og koldt Vand». Det er liksom ikke måte på 100 års jubileer i år!

Koldt vann slår også Gjengangeren  i blodet på dem som hisser til krig. Igjen med et vers på 1.side:

De brummer og bråker der borte i øst
Og Nordbaggen lyses i bann
Og af og til kræver en krigersk Røst
Opreisning for Sveriges Land
Lad buldre, lad brage, det gir sig tilslut
Vi tar det med Lempe og Ro
Naar Vreden er kjølnet og Harmen brudt
Saa enes vi sikkert, vi to!

Selvsagt skrives det også avishistorie i 1905. Jeg nøyer meg med å fortelle at Gjengangeren utgir ekstranummer den dagen resultatet av unionsforhandlingene er klart. 1000 ekstranummer rives bort. Den søndagen sendes det 800 – 800 – telegrammer fra Horten telegrafstasjon. Annen mediehistorie skrives også:

5. november viser Johan Vidnes levende bilder med musikkledsagelse i Avholdslokalet. Gjengangeren skriver: «Vidnes har en god Kinomaskine saa Billederne træder tydelig frem». Hva som ble vist? Jo, i programmet står: scener fra krigen Russland-Japan, videre Michelsen i passiar med stortingspresident Carl Berner og muligens, muligens står det: Prins Carl og Maud.

Sorgen og gleden de vandrer tilhope. Liv og død. Flere av byens mest kjente menn dør i 1905. Johan Rief er nevnt. Mest kjent er kanskje admiral Nils Ihlen i det røde hus på Kirkebakken. Men dør gjør også fattigfolk, gamle Olaves Krok f. eks. som i mer enn 20 år har hatt med feiingen av Torvet å gjøre. Han dør dagen etter kongeinntoget. Den dagen sørger Christoffer Hannevig, som har kjøpt Borre kirke av Jarlsberggreven og forært den til sin hjembygd, for at fattiglemmene på Vik fattiggård ved Borrevannet får et ekstramåltid på hans regning. 100 år senere lot Astrid Lindgren sin lille Lønnebergs-Emil kopiere den bedriften.

Og som julen stunder til, rykker direktøren for Rikshospitalet inn en annonse der det står: «Mathilde Nilsen frembyder intet Tegn som tyder paa, at hun skulle være Frugtsommelig, hvilket herved på Foranledning bevidnes». Hva som skjuler seg bak en slik annonse kan man jo bare fantasere om. Men fantasier tar tid, og tiden er utrunnen. Historietimen er slutt.

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside