Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

2005 et spesielt valgår

Av Jørgen Kosmo

Jørgen Kosmo - Klikk for å forstørre


2001: Jørgen Kosmo er valgt til ny stortingspresident. På talerstolen med Eidsvold-maleriet i bakgrunnen.

 

2005 ble et spesielt valgår. Ikke alene fordi det ble et spennende oppløp mellom en «blå» og en «rød-grønn» politisk blokk, men fordi det er 100 år siden den «virkelige» parlamentarismen begynte i vårt land gjennom oppløsningen av unionen med Sverige.

Det er aldri gitt at en union oppløses med fredelige midler. Tvert imot hører det med til unntakene i en urolig verden hvor konfliktene ofte løses ved voldsbruk i stedet for forhandlinger. Som stortingspresident i jubileumsåret har jeg gjort meg en rekke refleksjoner om hva vi skulle feire og hva vi skulle markere; hvordan og hvorfor tingene kunne gå så godt som de gjorde i 1905, og ikke minst om mennesker som ledet Norge gjennom en skjebnesvanger tid.

Stortiingssalen - Klikk for å forstørre

Oversikt over Stortingssalen med Stortingspresident Jørgen Kosmo.


Selvstendighet

Selvstendighet kommer ikke av seg selv, den må kjempes frem. Det er en historie Norge kjenner etter dansketiden (1380 -1814) og unionstiden (1814 -1905). Men Grunnloven som ble vedtatt på Eidsvoll i 1814, og som fortsatt er grunnlaget for vår statsforfatning, ga Stortinget fundament til å opptre med stor selvstendighet også innenfor Unionen, men ikke mot andre land. Dermed er det også hundre år siden Norge fikk en egen stemme i det internasjonale samfunnet.

Gjennom to folkeavstemminger ga det norske folket sin tilslutning til unionsoppløsningen og til monarkiet som statsform. Den danske prins Carl takket ja til den norske tronen og tok navnet Haakon VII. Den nye kongen steg i land i Norge 25. november 1905 med tronarvingen Olav på armen. To dager senere avla han ed til forfatningen i Stortinget.

Begivenhetene i 1905 var av internasjonal betydning. Fra slutten av oktober 1905 anerkjente omverdenen Norge som selvstendig stat og Norge kunne knytte diplomatiske forbindelser med en rekke land. Siden 1905 har Norge talt med egen stemme i det internasjonale samfunnet.

I 2005 har vi markert at det er 100 år siden Norge vant sin fulle selvstendighet, Kongehuset fyller 100 år og Utenrikstjenesten fyller 100 år. Målet med Stortingets markering er ikke å «feire seg selv», men mer å se Norge-Sverige--dimensjonen som «hundre års godt naboskap» og markere demokratiet Norge som en aktiv deltaker også i det internasjonale samfunn. 


All makt i denne sal?

Stortinget har nok makt og innflytelse, men begrepet «all makt i denne sal» har nok aldri vært ønsket eller reelt. Hverken av fedrene på Eidsvoll eller av senere stortingsrepresentanter. Men det er ikke til å legge skjul på at Stortinget har tiltatt seg makt i perioder med mindretalls-regjeringer. De siste årene har blant annet spørsmålet om såkalt stortingsregjereri gjentatte ganger vært debattert og omhandler i avisspaltene.

Det er jo ikke slik at Stortinget taler og handler med en stemme i alle saker – det skjer i de færreste. I perioden 2001–2005  har opposisjonspartienes samarbeid om store saker bidratt til å synliggjøre de dilemmaer en mindretallsregjering med vekslende støtte i Stortinget står overfor.
Lengst i kritikken mot Stortingets virksomhet går tidligere statsminister Kåre Willoch. Han skriver blant annet at «Den norske parlamentarismen nærmer seg en parodi på den som Johan Sverdrup innførte. Opposisjonens evne til å overkjøre regjeringen gjør det umulig å føre en konsekvent og målrettet politikk».

Dette reiser flere problemstillinger. Det er viktig at vi har en løpende debatt om styringssystemet og konsekvensene av de regelsett vi arbeider etter. I en tid med hurtige endringer, er det nødvendig å sikre at spillereglene bidrar til ryddige politiske prosesser og til å opprettholde en rimelig maktfordeling mellom storting og regjering. Men det kan ikke være tvil om at en regjering må være avhengig av Stortingets tillit. Det er stortings-representantene som er valgt av folket og som derved representerer det direkte bindeleddet til velgerne.

Det er Stortingets forutsetninger og vedtak som skal settes ut i livet. Regjeringen må finne seg i at Stortinget vedtar forslag som ikke direkte samsvarer med de ønsker den selv har. Stortinges handlefrihet må ikke innsnevres.

Ser vi utviklingen over tid har Stortingets innflytelse i forhold til regjeringen vært svært varierende. I Gerhardsen-epoken med ett partis flertall i stortingssalen var det langt mellom seirene for opposisjonen. I dagens Norge er situasjonen helt annerledes.

Det er Stortinget som er på offensiven og som krever innflytelse i store og små saker. Mens Stortinget i slutten av 80-årene fattet fire til fem såkalte anmodningsvedtak per år, det vil si vedtak hvor Stortinget instruerer regjeringen til å utføre noe, var antallet 243 anmodningsvedtak i stortingsåret 2002-2003, og 181 i 2003-2004.

Også tallet på forslag fra de enkelte stortingsrepresentanter har vist en sterk økende tendens. Dette sammen med samarbeidet mellom opposisjonspartiene om store og viktige saker, bidrar til å redusere regjeringens betydning.


Svekket tiltro

Meningsmålinger de siste årene viser at folks tiltro til politikerne er svekket. Dette gir grunn til bekymring. Ingen partier har i dag en størrelse som gjør dem i stand til å gi velgerne forpliktende løfter om å få saker gjennomført. Alle vedtak må skje i samarbeid mellom flere partier. Det stadige skifte av samarbeidskonstellasjoner bidrar til å gjøre alternativene uklare.

For oss som politikere er utfordringen å sikre et system som skaper klare ansvarsforhold. Dette kan gjøres på flere måter. Fra Tyskland kjenner vi systemet med såkalt «konstruktiv mistillit». Det innebærer at partiene bak et mistillitsforslag på forhånd må ha klart et nytt regjeringsalternativ før regjeringen kan felles. En slik ordning bidrar til å ansvarliggjøre partiene i vanskelige situasjoner.

En annen tilnærming kan være å innføre oppløsningsrett. En oppløsningsrett lagt til regjeringen, ville gi den et ris bak speilet og mulighet for å plassere ansvaret hos en overivrig opposisjon. Men i en situasjon slik vi har i dag med en mindretallsregjering med svært begrenset støtte i Stortinget, vil det neppe kunne anses som særlig demokratisk eller hensiktsmessig å gi regjeringen et slikt maktmiddel.

Stortingets avvisning av fremlagte grunnlovsforslag da spørsmålet var oppe til behandling. var slik jeg ser det, en klok avgjørelse. Dette innebærer ikke at oppløsningsrett som sådan ikke kan være et nyttig verktøy..

Skiftende flertall i stortingssalen gjør utfallet av de ulike sakene uforutsigbare. På sikt er det ikke heldig at Stortinget ikke har vært i stand til å sette sammen en flertallsregjering selv om dette er en konsekvens av velgernes dom. Eneste måte å skape forutsigbarhet på er å vedta endringer i Grunnloven som pålegger Stortinget å fatte flertallsvedtak ved dannelse av regjering.


Avmakt?

Et viktig poeng for kommentatorer og kritikere er Stortingets detaljstyring i saker som det normalt ligger til regjeringen å bestemme. Mange av disse ynder å fremstille Stortingets virksomhet som kaotisk. Min erfaring er at dette ikke er riktig. Så vidt jeg er kjent med har Stortinget ikke på noe tidspunkt ikke vært i stand til å fatte vedtak i saker det har hatt til behandling. At noen ikke liker de vedtakene som blir fattet, er fordi de har en annen politisk oppfatning.

Men arbeidet i Stortinget kan muligens tidvis virke kaotisk. Det hender nok at viktige saker avgjøres under stort tidspress mot slutten av høst- og vårV

sesjonene. Da er listen over saker som skal gjennom Stortinget tung og omfattende. Regjeringen sender saker sent og krever rask behandling.

Representantene har selv bidratt sterkt til økningen ved å lansere stadig flere private forslag. I tillegg til den tallmessige økningen er sakene også blitt mer komplekse. Den store veksten gjør det vanskeligere å holde oversikten.

Med tanke på hvor store konsekvenser en del saker får for vårt samfunn, er dette en av de største utfordringene vi står overfor. Det å sikre tilstrekkelig behandlingstid betyr at arbeidsrutinene må endres. Dette gjelder både Stortinget og regjeringen, men mye handler om regjeringens rutiner. Det er ingen grunn til at sakene skal komme i hopetall på våren, mens mange av dem med fordel kunne ha vært oversendt tidligere. Bedre planlegging fra regjeringens side ville gi stortingsrepresentantene mulighet til å rydde unna for de store og viktige sakene. Mye er allikevel blitt bedre. Da jeg kom til Stortinget for 20 år siden, visste knapt nok stortingsrepresentantene hva som skulle skje neste uke før torsdag kveld uken før. Nå vedtas møteplan for halvår og helår fremover. Men selv om vi nok tilrettelegger bedre i dag, er det fortsatt flere grunnleggende svakheter ved organiseringen og gjennomføringen av arbeidet på Stortinget: Mediefokus kan føre til at viljen til populistiske vedtak øker, men Stortinget har hverken apparat eller kompetanse til å ta seg av den daglige driften av forvaltningen.

Det er heller ikke godt for Stortingets omdømme når enkelte saker faktisk skjer med for stort hastverk og fører til snuoperasjoner. Men stort sett er det nok slik at sakene behandles forsvarlig, men man trekker store veksler på representanter og ansatte i enkelte intense perioder.  Men omdømmet henger også sammen med medias formidling fra Stortinget. Stadig flere stortingsdebatter er ikke med i mediene. Det blir derfor for lite informasjon om hva som faktisk foregår og besluttes. For folkestyrets fremtid kan dette bli ganske dramatisk.


Stortingets kontrollfunksjon

Gjennom de siste ti årene har Stortingets kontrollfunksjon fått en stadig viktigere plass i det politiske arbeidet. Mindretallsregjeringer med et svakt parlamentarisk grunnlag, videreutvikling av Stortingets eksterne kontrollorganer, som Riksrevisjonen og EOS-utvalget, utskillelse av statlige selskaper og alternativ organisering av offentlig virksomhet har bidratt til økt behov for avklaring av viktige spilleregler.

Regjeringen står konstitusjonelt og politisk ansvarlig overfor Stortinget, mens Stortingets ansvar blant annet er å sikre at regjeringen følger opp Stortingets vedtak. Videre står embetsverket og den underliggende forvaltning ansvarlig overfor regjeringen. Dette er det viktig å holde fast ved. Det bør fra Stortingets side vises varsomhet med å gå for langt inn på regjeringens enemerker.

Stortingets kontroll er i første rekke en etterhåndskontroll, og består både av ren legalitetskontroll og av skjønnsutøvelse. Når det gjelder det siste, bør man vise tilbakeholdenhet med å overprøve en statsråds skjønn. Det viktige må være hvorvidt statsråden har utøvet skjønn innen rammen av sine fullmakter, og ikke hvorvidt vurderingene er kloke. Kontrollarbeidet må ikke bli et partipolitisk taktikkerispill. Man må forholde seg til de spilleregler og de retningslinjer som gjelder, ellers vil ikke kontrollarbeidet kunne bli tatt på alvor.


Tillit er nødvendig

For å beholde folkets «makt i denne sal» og over de store tingene på lang sikt, bør Stortinget være forsiktig med å utvikle en grad av stortingsregjereri som går på at det treffer instruksvedtak i for mange saker. Enkelte ganger kan det selvfølgelig være nødvendig, men på de tidspunktene bør sakene være tilstrekkelig utredet, slik at Stortinget kan være sikker på at det vedtaket man treffer, kan gjennomføres.

Den makt og innflytelse Stortinget har, har det vegne av folket. Alle er vi forpliktet overfor velgerne og overfor de partier vi representerer. Ingen av oss representant i kraft av oss selv, men på vegne av andre. Som stortingrepresentanter i jubileumsåret 2005 har vi forvaltet en særlig arv som går hundre år tilbake.

Vi må alle gjøre vårt til at det norske demokratiet fortsatt vil ha et bredt velgergrunnlag og dermed gi politikken troverdighet. Tillit mellom folket og folkets representanter er det eneste som på sikt kan sikre dette.

 

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside