Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Vestfolds stortingspresidenter 1905 og 2005

Av Svein Døvle Larssen

Det er langt på vei en historisk begivenhet, i hvert fall hvis man ser det i et lokalt perspektiv, at begge de to stortingspresidentene i 1905, da unionen med Sverige ble oppløst, og i 2005, da vi kunne feire Norges 100 års jubileum som fri nasjon, hadde Vestfold-bakgrunn. 

De har begge skrevet seg inn i Norges historie, den ene som aktiv under hele unionskrisen, den andre som like aktiv under Stortingets markering av 1905-jubileet.

Den ene av de to, som i noen år skulle bekle landets høyeste embede, nest etter kongen, var «innfløttær» i Horten. Den andre var halvt vestfolding med en mor som var datter at kjøpmann Christian Bugge Falkenberg i Larvik. Vi skriver naturligvis om Carl Berner og Jørgen Kosmo.

Kosmo utenfor Stortinget - Klikk for å forstørre

100-årsmarkering av unionsoppløsningen. Den Kongelig Norske Marines Musikkorps urfremførte Stortingets Festmarsj. Musikkinspektør i Forsvaret, Arnstein Lund, over-leverte etterpå partituret til Stortingets president Jørgen Kosmo utenfor Stortinget

Halvt vestfolding

Carl Berner var født i Kristiania i 1841. Faren var overrettsprokurator for Akershus. Moren var fra Vestfold, datter av kjøpmann Christian Bugge Falkenberg i Larvik. Familien flyttet til Molde i 1844, deretter til Kristiansand, hvor faren ble ordfører i 1853 og stortingsmann i 1854.

Carl Berner begynte sin skolegang hos jomfru Abelseth i Molde, som for øvrig også hadde vært Bjørnstjerne Bjørnsons første lærer. Deretter ble det Katedralskolen i Kristiansand, før veien gikk til Nissens skole i Kristiania. Den unge Carl hadde for øvrig et kort opphold hos morens slektninger i Larvik, men ble student fra Nissens skole i 1859.

Han begynte å studere matematikk, og ble betegnet som en begavet student.  Hans dyktighet gjorde at universitetets professor Bjerknes benyttet ham som hjelpelærer i matematisk fysikk, samtidig som han underviste ved forskjellige private høyere skoler.

Embedseksamen rakk han ikke å ta før han ble utnevnt til direktør for den tekniske skole i Bergen. I Bergen ble hans raskt et midtpunkt innen det som ble kalt liberale kredse. Han var stortingsrepresentant fra Bergen 1886 -1903, og statsråd i perioden 1891 - 93.
I 1903 -1909 var han bosatt i Kristiania, men valgt fra Sarpsborg.


Jubileums-presidenten.

Jørgen Kosmo er født i Fauske i 1947, og utdannet som bygningssnekker. Han kom til Horten i slutten av 60-årene. Med i bagasjen hjemmefra hadde han en sterk politisk overbevisning. Hans far var vararepresentant for Arbeiderpartiet på Stortinget i 1950-årene. Hans oldefar, Johan Michael Jørgensen satt på Stortinget i årene 1903 –1906.

Fra gallamiddagen - Klikk for å forstørre


Fra gallamiddagen som kong Harald og dronning Sonja holdt for Regjering og Storting og andre utvalgte på Slottet i 2004. Her hilser kong Harald på stortingspresident Jørgen Kosmo, mens statsminister Kjell Magne Bondevik venter på tur.

Med denne familiære bakgrunn falt det naturlig for Jørgen Kosmo å engasjere seg i fagbevegelsen og i det politiske liv i sin nye hjemby. Han kom inn i bystyret 29 år gammel, og hadde da alt flere års fartstid som styremedlem og formann i Horten og Holmestrand Bygningsarbeiderforening. Senere ble han organisasjonsarbeider i Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund avd. Vestfold, han ble varamann til Stortinget i 1981, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra 1985, medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen, forsvarsminister 1993–1997, han var ordfører i Horten 1984–1985 og medlem av Horten bystyre 1976–1985.

På mange måter ble hans korte ordførertid en forlengelse av hans faglig politiske engasjement. I de to årene 1984 – 1985 var kampen for Hortens Verfts eksistens den altoverskyggende politiske saken i kommunen. Som forsvarsminister høstet Kosmo mange lovord. Han nyder stor tillit på Stortinget, noe som bl.a. førte til at han etter siste stortingsvalg ble valgt til Stortingets president.
2. januar 2006 tiltrådde han stillingen som Riksrevisor.

Stortingspresident Jørgen Kosmo om sin forgjenger og unionsoppløsningen:
Det brennbare politiske spørsmål stortingspresident Carl Berner fikk mest å gjøre med var unionsforholdet. Berner hadde åpenbart både gode kunnskaper og en mening om saken. Kunnskapen gikk tilbake til studentdagene, og meningen til tiden da konsulatsaken ble reist fra norsk side i 1891. Da var Berner statsråd hos Kong Oscar II i Stockholm.

Berner var i mange år formann såvel i Stortingets venstreforening som i Norges venstreforening, og den som i 1891 foreslo den dagsorden som førte til ministeriet Emil Stangs tilbaketreden. Kongen anmodet Berner om å danne den nye regjering, noe han takket nei til, men han foreslo at Venstres formann, Johannes Steen, skulle gjøre dette. Etter Steens avgang i 1902 ba Kronprinsregenten Gustaf - Berner - om å rekonstruere regjeringen, noe han også takket nei til.
Han ble valgt til Odelstingets president i 1889 og til Stortingets president i 1898, som han var til han trakk seg tilbake fra politikken i 1909. 

Stortingets spesialkomite

Stortingets spesialkomite for den nye loven som skulle utløse unionsoppløsningen med Sverige besto av: Sofus Arctander, Carl Herman Aas, Carl Berner, Andreas Berg, Aasulv Bryggesaa, Jørgen Brunchorst, Johan Castberg, Alfred Eriksen, Hans K.Foosnæs, Gerhard M. Gerhardsen, Jacob T.Hoff, Gjert M.Holsen, Wollert Konow, Ole Langeland, Gustav Martinsen, Adolf T. Pedersen (sekretær), Nikolai Chr. Prebensen (formann) Aasmund H. Vinje og Svend B.H.Vogt.(Uvisst hvem som er hvem på bildet.)

Som stortingspresident ledet han Stortingets «specialkomite», hvor han sammen med statsminister Christian Michelsen forberedte, utformet, administrerte og satte ut i livet de mange vedtakene ble gjort. Berner og Michelsen ble med rette sett på som unionsoppløsningens fedre og de to som stod for unionens avvikling i 1905. De var i Norges skjebnestund et godt tospann, to handlingens menn, den ene fra Stortinget, den andre fra regjeringen. Fra enkelte hold den gang ble det hevdet at Berner spilte en mer underordnet rolle enn Michelsen. Ingen avviste dette mer energisk enn Michelsen selv. De to trakk samme vei i de store spørsmålene i 1905 - fra 7. juni til Karlstad-forliket og Kongevalget.

Berner var til forskjellige tider formann i Stortingets konstitutionskomité, valgkomiteen, fuldmagtskomiteen og i 1905 altså ordfører i «specialkomiteen». Likeledes var han en av forhandlerne i Karlstad og formann for Stortingets utsendinger til Kjøbenhavn for å anmode prins Carl om at motta valget til norsk konge.


Legitimt, men revolusjonært..?

Kong Oscar II mente nok at Stortingets 7. juni-beslutning var revolusjonær og ikke i samsvar med gjeldende stats- og folkerett, men det er ingen tvil om at beslutningen var legitim i så godt som alle nordmenns øyne.

Nasjonalt betraktet var 7. juni-vedtaket et kupp for å få gjennomført konsulatsaken, og med det avsette Norges statsoverhode og oppløse unionen. Det hadde selvsagt ikke kunnet skje hvis ikke tiden var overmoden for det, og det hadde heller ikke kunnet skje hvis ikke det hadde skjedd på et så sivilisert vis som det nå engang gjorde..

I Norge var det sindige menn som ledet an i en strid som også stod om svensk kongemakt eller norsk folkemakt. Begrepet «All makt i denne sal», altså i stortingssalen - fikk sterkt innhold i årene frem mot 1905, og nasjonal suverenitet seiret over alle konstitusjonelle og rettslige betenkeligheter – bare Stortingets lovvilje skulle heretter gjelde.

Folkerettslig ble unionen ikke oppløst før 26. oktober, for først da hadde Sverige etter forhandlinger gått med på at unionen ble oppløst og kongen hadde frasagt seg den norske kronen.  .


Forsvaret og Hortens særlige plass

Horten hadde sin særlige plass under det som kunne utviklet seg til en større krise i 1905. Det var fra Hovedbasen på Karljohansvern landets sterke sjøstridskrefter seilte, med de store og slagkraftige panserskipene i spissen. Historikere og militære eksperter har tillagt det militære styrkeforholdet mellom Sverige og Norge i 1905 stor betydning.

Norge hadde rustet opp i flere år, noe som ble ansett fra norsk side som et nødvendig vilkår for en fredelig unionsoppløsning. Det militære spilte imidlertid liten rolle under selve forhandlingene, uten at det skal underslås at spenningen bygget seg opp, og var intenst til stede under Karlstad-forhandlingene i september. Både Sverige og Norge mobiliserte. Mobiliseringen økte faren for en ikke ønsket utvikling, og de to lands statsministere grep inn.

Alle mobiliseringstiltak ble innstilt, og troppene ble deretter holdt unna grenselinjen. Den 23. september ble avtalen mellom de to land inngått i Karlstad, og like etter ble grensebevoktningen redusert. Opprustningen fra 1990-tallet satte Norge i en bedre situasjon overfor Sverige, og det militære styrkeforholdet forskjøv seg i norsk favør. Norge rustet ikke alene, det gjorde hele Europa, uten at det hadde sammenheng med det norsk-svenske spørsmål.  Og selv om nordmenn var svært patriotiske, og krigsfrykten blant folk flest reell, ønsket de ikke krig. Heller ikke svenskene var særlig krigslystne, noe vi skal være glad for...

Unionsoppløsningen i 1905 hadde mange årsaker. Likevel er oppløsningen særlig knyttet til det norske kravet om et eget konsulatvesen. Kravet om et eget norsk konsulatvesen var blitt reist av Venstre under valgkampen i 1891, med Berner som en av pådriverne. Partiet ville innføre norske konsuler gjennom et ensidig norsk vedtak. Saken bidro i stor grad også til å gjøre Venstre til Stortingets største parti fra 1891 til 1903.

Det skulle imidlertid gå mange år før det ble reelle forhandlinger om konsulatvesenet. I 1903 kom et entydig forslag for å opprette et eget norsk konsulatvesen, med likelydende lover for konsulatvesenets tilknytning til utenriksstyret. Dette ble i november 1904 møtt av et motforslag fra den svenske regjerings statsminister Erik Boström.

Da det ble klart at enighet ikke kunne oppnås, kom forhandlingsbruddet. Den daværende forhandlingsvennlige regjeringen Hagerup gikk av og ble erstattet med regjeringen Michelsen. Stortinget valgte en konfrontasjonslinje for å få en avgjørelse en gang for alle, og vedtok innføring av eget norsk konsulatvesen.

Da kongen nektet å sanksjonere konsulatloven den 27. mai, nedla regjeringen sine embeter. Kongen avslo å innvilge statsrådene avskjed og begrunnet det med at han for øyeblikket ikke så seg i stand til å danne en ny regjering. Av kongens erklæring om ikke å kunne danne noen annen regjering, trakk Stortinget 7. juni den dramatiske slutningen at kongen hadde avsatt seg selv siden han ikke maktet å holde seg med en regjering. Som en følge av dette anså Stortinget unionen med Sverige for oppløst.  Det var da Carl Berner kunne skrive seg med gullskrift inn i Norgeshistorien.

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside