Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Admiralstriden 1905 – 1909

Av Jacob Børresen

Da jeg som ung kadett for første gang kom til Horten og Karljohansvern i 1964, var jeg spent på om jeg kunne finne spor etter min berømte oldefar kontreadmiral U. J. R. Børresen, sjefen for Skagerrakeskadren i 1905. Jeg fant ingen ting. I Marinemuseets utstillinger var det ikke spor etter ham. På Sjømilitære samfund, der det hang malerier av flere av våre mest framtredende admiraler, var han også fraværende.

Fotomontasje - Klikk for å forstørre

Fotomontasje: Eide forlag

Heller ikke hans sjef, viseadmiral Sparre, kommanderende admiral fra 1901 til 1909, sjef for 1. sjømilitære distrikt på Horten i hele ni år fra 1909 til 1918, og dessuten stortingsmann fra Horten for partiet Venstre mellom 1913 og 1918, var det spor av. Dette var desto merkeligere ettersom perioden fra 1895 til 1905 var en storhetstid for den norske marinen. Med unntak for flåteplanen av 1960, da den fikk tilført 50 nye fartøyer i løpet av få år, har marinen aldri mottatt så mange nye og topp moderne fartøyer på så kort tid. Mellom 1895 og 1905 ble det anskaffet fire nye panserskip, ti torpedobåter av 1. klasse, 12 av 2. klasse og et torpedodivisjonsskip. Panserskipene, torpedobåtene av 1. klasse og torpedodivisjonsskipet Valkyrjen ble organisert i en eskadre, Skagerrakeskadren, relativt sett den kanskje sterkeste flåtestyrke den norske marinen noen sinne har kunnet oppvise. Og eskadresjefen, den 42 år unge admiral Børresen, var en karismatisk leder med stort ry som taktiker både i inn- og utland. [1]

Børresen - Klikk for å forstørre

Sparre - Klikk for å forstørre


Kontreadmiral  U. J. R. Børresen, sjefen for Skagerrakeskadren i 1905. Foto fra forfatterens private arkiv.


Viseadmiral Christian Sparre, kommanderende admiral fra 1901 til 1909, sjef for 1. sjømilitære distrikt på Horten i hele ni år fra 1909 til 1918, og dessuten stortingsmann fra Horten for partiet Venstre mellom 1913 og 1918. Foto: Arkivet, Lokalhistorisk Senter.

Det var en vanlig oppfatning på den tida at etter at dampkraft ble innført i Marinen, hadde Norge aldri hatt noen eskadre som var blitt så dyktig manøvrert fra eskadresjefens og skipssjefenes side som Børresens eskadrer i perioden mellom 1901 og 1905. Offiserer og mannskap følte stolthet og inspirasjon over å tjenestgjøre ved eskadren. Det var en usedvanlig fart og driv over øvelsene. Under land var det festing og lystighet som føltes som en berettiget oppkvikkelse etter målbevisst arbeid. Det sto glans av Skagerrakeskadren. [2] Etter 1905 oppsto myten om at det norske Forsvaret, og ikke minst Marinen, hadde en stor del av æren for at unionsoppløsningen gikk så fredelig for seg. Hva kunne det komme av at Marinens to mest fremragende menn, i denne marinens storhetstid, heltene fra 1905, til de grader var blitt usynliggjort?


Forlangte riksrett

Svaret er den bitre admiralstriden mellom Sparre og Børresen som raste fra 1906 til 1909, og som ettertrykkelig fjernet hva som måtte ha eksistert av heltestatus hos dem begge. I realiteten var det to admiralstrider, begge utløst ved at Sparre strøk Børresen av mobiliseringslisten som eskadresjef i krig hvorpå Børresen forlangte å bli stilt for krigsrett. Den første admiralstrid ble utløst i 1906 ved at Sparre innsendte klage til Kongen over Børresens opptreden i 1905. Den ble bilagt året etter ved at forsvarsminister Olssøn fikk til et forlik mellom admiralene, der Sparre gikk med på igjen å føre Børresen opp som eskadresjef ved mobilisering. Den andre admiralstrid ble utløst i 1909 da Sparre framsendte klage over Børresen for manglende lojalitet og klarhet i tjenesten som sjef for admiralstaben. Denne striden ble bilagt av en voldgiftsdomstol som for øvrig også tok opp igjen og vurderte Sparres anklagepunkter fra den første admiralstrid. Som følge av voldgiftsrettens kjennelse måtte admiral Sparre søke avskjed fra embetet som kommanderende admiral. Men også Børresen fikk så sterk kritikk for sin opptreden i 1905 at han fant å måtte søke avskjed.

Striden hadde sitt opphav i personlige motsetninger og faglig uenighet mellom de to admiralene. Under unionskrisen sommeren og høsten 1905 ble den akutt. Admiralene greide ikke å bli enige om hvordan forsvaret i ytre Oslofjord skulle anrettes og fartøyene disponeres. Uenigheten, og dessuten mangelen på ordentlig kommunikasjon mellom dem, var så stor at det, etter mitt skjønn, var til hinder for forsvarsforberedelsene. Om det var kommet til krig mellom Norge og Sverige kunne operasjonene til sjøs blitt skjebnesvangre.

Inntil sommeren 1905 hadde ikke striden vært allment kjent utenfor den indre krets av offiserer og embetsmenn i Marinen og i Forsvarsdepartementet. Nå kom den til statsminister Christian Michelsens og regjeringens kunnskap. Og da Sparre i mai 1906 strøk Børresen av mobiliseringslisten som eskadresjef i krig, ble striden offentlig kjent. Etter dette raste admiralstriden i avisenes spalter med gjensidige angrep og beskyldninger og vittighetsbladene gasset seg den. Både de to admiralene og marinen fikk stygge riper i lakken. Ikke rart om marinens ledelse og direksjonen i Sjømilitære samfund ønsket å legge skandalen bak seg og glemme den fortest mulig. [3]

[ Toppen av siden ]


Admiralstridens bakgrunn

Striden mellom kommanderende admiral, viseadmiral Christian Sparre, og hans stabssjef, kontreadmiral Jacob Børresen, hadde sin bakgrunn i, og fikk næring fra, en rekke forhold som gjensidig påvirket og forsterket hverandre. For det første var de svært forskjellig av natur. De likte hverandre kort og godt ikke noe særlig. For det annet sto de på hver sin fløy politisk. Sparre var venstremann og republikaner, Børresen kongetro høyremann. For det tredje var de faglig uenige. Børresen var offensivt anlagt. Han ønsket å oppsøke fiendens hovedstyrke og ødelegge den. Sparre var defensivt anlagt og mente at den underlegne part måtte unngå å bli innviklet i en avgjørelseskamp. For det fjerde var det omstendighetene rundt Sparres utnevnelse til kommanderende admiral, som gjorde at Børresen følte seg forbigått. For det femte forelå det ikke noen offisiell sjømilitær doktrine eller taktiske forskrifter for marinens operasjoner.

Den faglige uenigheten mellom admiralene hadde dermed fritt spillerom. For det sjette var forsvarsdepartementets og marinens ledelse organisert slik at det i en rekke saker ga admiralstabssjefen anledning til å gå forbi kommanderende admiral og direkte opp til forsvarsministeren. Det var en anledning Børresen ved flere anledninger hadde benyttet seg av etter at Sparre var blitt kommanderende admiral i 1901, og som hadde bidratt til å svekke Sparres tillit til Børresen. Endelig var Børresen i 1904 blitt trukket med i industrireisingen i Norge av sin venn Sam Eyde og Sparre mente at han brukte så mye tid på sine forskjellige industrielle gjøremål at det gikk ut over stillingen som admiralstabssjef. I det følgende skal vi se nærmere på hvert av disse momentene.

Børresen, og den to år yngre Sparre, var uteksaminert fra henholdsvis første og tredje kull på den nye Sjøkrigsskolen i Horten, Børresen i 1879 og Sparre i 1881. På slutten av 1880-tallet tilhørte de en liten krets av unge marineoffiserer, de var ikke mer enn en ti til tolv stykker, som eksperimenterte med konsepter og taktikk for det nye dampdrevne fartøysmateriellet som nå var under innføring i Marinen, for å samarbeide fartøyene til mobile kystforsvarsavdelinger. Begge stakk seg tidlig ut som lederskikkelser. Børresen omtaler på denne tida Sparre som «min nærmeste kamerat». Og så sent som i 1899, etter at Børresen var utnevnt til admiral og sjef for marinens generalstab, ønsket han å få Sparre inn i generalstaben som motvekt mot kommandørkaptein Dawes, avdelingssjef i marinestyrelsen i forsvarsdepartementet, som stadig stakk kjepper i hjulene for ham. [4]

Men Sparre og Børresen var svært forskjellig av gemytt og temperament. Børresen var en utadvent og karismatisk leder med evne både til å bli begeistret og til å begeistre. Han hadde også utpreget sans for vakre kvinner. Børresens store ideal var sjøhelten Tordenskjold. I boka Tordenskiold. En karakterstudie fra 1903 legger han sine egne tanker om lederskap i munnen på sjøhelten: «Tordenskjolds forhold til de underordnede og disiplinen på hans skip hvilte på hans begeistrede personlighet, på dette at alt initiativ kom fra ham, og at han alltid selv gikk i spissen». [5] Sparres dattersønn, Sten Sparre Nilsson, mente at den utadvendte, karismatiske og kvinneglade Børresen kunne minne om Charles 1. eller Charles 2.s kavalerer. Sparre derimot, minnet mer om Oliver Cromwells puritanere. [6]

Sparre ble i det hele tatt oppfattet som innesluttet, mutt og nervøs. Der Børresen var impulsiv, var Sparre metodisk og formell. Det var ingen hemmelighet at Børresen var svært betatt den 20 år yngre fru Bodil Butenschøn til Melsom gård i Melsomvik. Alt tyder på at følelsene var gjensidige, men vi har ikke grunnlag for å anta at forholdet var noe annet eller mer enn et nært romantisk vennskap. Men ryktene gikk, og admiral Sparre skal privat ha vært av den oppfatning at Børresens hyppige besøk på Melsom gård var upassende. Første gang vi får et glimt av den gryende konflikten mellom dem er når Sparre i september 1901 avlegger visitt om bord hos Børresen på eskadren. Sparre var på det tidspunkt statsråd ved statsrådsavdelingen i Stockholm. «Statsråd» Sparre var om bord hos meg i forgårs og ble saluttert med 17 skudd, skriver Børresen i sin dagbok for onsdag 18. september. «Han var vennlig men noe høytidelig, som om hans stillings storhet la bånd på ham. Men når det ble tale om annerledes tenkende enn ham, kom hans gamle nervøse hånlatter frem». Det framgår tydelig mellom linjene i dagboka at Børresen følte seg forulempet av at den yngre Sparre nå var høyere enn ham på rangstigen. Og vi aner at han anså seg selv som en dyktigere offiser enn Sparre. [7]

Motsetningene mellom dem ble forsterket av at de sto på hver sin fløy politisk. Børresen var som sagt høyremann. Han var tilhenger av unionen med Sverige, men ønsket, i likhet med høyremenn flest, større grad av likestilling mellom de to land. Børresen hadde også et godt og nært forhold til kong Oscar II. I 1903 ledsaget han kongen, sammen med prins Carl og prinsesse Ingeborg, på en sjøreise til Lyngen i Nord Norge i forbindelse med den offisielle åpningen av Ofotbanen. Under reisen ble han betatt av prinsesse Ingeborg og lar oss få inntrykk av at hun også ble betatt av ham. Børresen skrev senere en bok om reisen. [8] Da regjeringen Michelsen under unionskrisen framsatte det såkalte «Bernadottetilbudet» om at Norges krone kunne gå til en prins av huset Bernadotte, skriver Børresen i dagboka at han håper prinsesse Ingeborg blir norsk dronning. Sparre, derimot, var venstremann av det radikale slaget, og tillike republikaner. Han var innbitt motstander av unionen med Sverige. Under unionskrisen var han tilhenger av den såkalte «korte lovlinje», eller med andre ord et brudd med Sverige så raskt som mulig. For en radikaler av Sparres støpning syntes det som om høyrefolk som Børresen alltid sto med «krum rygg for svenskene». [9]

De to admiralenes forskjellige syn på unionen med Sverige skapte flere kontroverser mellom dem i åra fram mot unionsoppløsningen. Børresen ønsket et mest mulig intimt samarbeid mellom de to lands mariner. Sparre ønsket minst mulig samkvem og samarbeid. Det brød Børresen seg mindre om. Våren 1903 gikk han for eksempel direkte til forsvarsminister Stang og fikk hans tillatelse til å gjøre tjeneste på den svenske kysteskadren den sommeren. «Sparre ble aldeles rød i toppen av hissighet da jeg talte med ham om det», skriver Børresen i dagboka. Men «da det er en politisk sak, går det naturligvis som statsråden vil». [10]

Børresen reiste, men Sparre fikk en av mange bekreftelser på hva han oppfattet som admiralstabssjefens illojalitet overfor sin sjef. Neste episode kom året etter. I 1904 skulle Børresen lede forhandlinger med den svenske marine om felles signalbok for de to lands mariner. Sparre hadde utstyrt ham med et forhandlingsmandat Børresen fant helt umulig å forholde seg til. I stedet for å be om et annet mandat, konsulterte han med sjefen for statsrådsavdelingen i Stockholm, Sigurd Ibsen, og fikk hans samtykke til å fravike mandatet. Som vi skal se, ble denne episoden et av Sparres ankepunkter mot Børresen i den første admiralstriden i 1906. I september 1904 reiste Børresen igjen til Stockholm. Han ønsket nå å undersøke muligheten for at Norge kunne delta med en offiser i svenskenes delegasjon til USA for å studere en ny type ubåt. Sparre var skeptisk til ubåter generelt, og spesielt til at Norge skulle samarbeide med svenskene om et ubåtprosjekt. Børresen var godt klar over Sparres holdning, men sørget for å klarere reisen med forsvarsminister Strugstad i Sparres fravær. Nok en gang fikk Sparre bekreftet Børresens illojalitet.

Forskjellen i syn på ubåter var for øvrig et uttrykk for en bredere og mer generell faglig uenighet mellom de to admiraler. Børresen var en typisk disippel av den amerikanske sjømaktsideologen Alfred Mahan, og foretrakk offensive operasjoner i åpen sjø for å oppsøke og nedkjempe fiendens hovedstyrke. [11] Sparre la mer vekt på kystnære operasjoner og på ikke å innlate seg på et avgjørende slag med en overlegen fiende. Her var han helt på linje med det tradisjonelle norske sjømilitære synet slik det for eksempel kom til uttrykk i Nils Treschows grunnsetning fra 1823 om at det var kystforsvaret og ikke det havgående forsvaret som måtte legges til grunn for en norsk marine. [12]

Denne forskjell i tilnærming til sjømakt førte også til at de hadde forskjellig syn på kystbefestningenes rolle. For Sparre var kystbefestningene først og fremst forsvars- og støttepunkt som panserskipene kunne ha som utgangspunkt for raske utfall mot fienden når det bød seg en anledning, og som de aldri måtte bli avskåret fra. For Børresen betydde kystbefestningene at det ikke var nødvendig å fordele panserskipene langs kysten til forsvar av de viktigste havnene. Frigjort fra denne rent defensive rollen kunne de i stedet utgjøre en slagferdig og mobil eskadre som, støttet av en skjerm torpedobåter, kunne konsentreres mot en inntrengende fiende. [13]

Den faglige uenigheten kom også til uttrykk i form av forskjellig syn på hva slags panserskip marinen burde anskaffe neste gang. Børresen, som i egenskap av sjef for admiralstaben ledet møtene i marinens reguleringskommisjon, [14] hadde fått kommisjonens tilslutning til sitt syn, at man burde gå til anskaffelse av en forbedret versjon av panserskipet Eidsvold med noe tyngre artilleri og bedre panserbeskyttelse. Kommisjonen foreslo at det ble innkjøpt seks slike i løpet av 25 år. Panserskipene skulle utgjøre en eskadre som kunne konsentreres på det kystavsnitt som var truet. Sparre, derimot, gikk inn for at det skulle anskaffes omtrent det dobbelte antall panserskip men bare halvparten så store som Eidsvold, altså på rundt 2000 tonn.

Sparres avskjæring - Klikk for å forstørre

Sparres avskjæring.
Tegning fra Veslefrik, 8. mai 1909

Dermed var det ikke plass til mer enn én tung kanon. Børresen harselerte med Sparres avskjæring som med sin ene kanon ville være forsvarsløs når den løp ut fra kysten for å møte fienden dersom kanonen var plassert akterut, eller når den skulle trekke seg tilbake inn i skjærgården, dersom kanonen var plassert forut. Debatten om panserskipstypene raste i pressen i flere år. Den ble også tema i den andre admiralstriden i 1909, da Sparre brukte Børresens arbeid i reguleringskommisjonen som bevis for hans udugelighet som admiralstabssjef. Voldgiftsretten aksepterte imidlertid ikke Sparres argumentasjon på dette punkt. Og regjeringen sluttet seg til Børresens og reguleringskommisjonens panserskipstype. [15]

En viktig årsak til at striden mellom Sparre og Børresen fikk utvikle seg så langt som den gjorde, sommeren og høsten 1905, var det faktum at det ikke fantes noen godkjent, allment kjent og akseptert taktisk forskrift for Marinen. Det fantes heller ingen planer, bortsett fra en mobiliseringsplan. Men den var innrettet mot kamp sammen med den svenske marinen mot en felles fiende. Og det var kanskje ikke så rart. Den norske marinen i 1905 var en ung marine. Utforskningen av hvordan man mest effektivt kunne utnytte kombinasjonen av dampdrevne fartøyer og radiotelegrafi i krig til sjøs var ikke kommet særlig langt.

De første spede forsøk med mobile kystforsvarsavdelinger kom i gang sommeren 1887. Øvelsene på denne tida varte bare noen måneder om sommeren, og bare noen få fartøyer var utrustet hver gang. Nødvendig realisme og kompleksitet i øvelsene kom ikke på plass før etter anskaffelsen av de to første panserskipene i 1897. Fra og med 1898 ble det holdt eskadreøvelser en gang hver sommer, Først 1902–1904 var det eskadreøvelser to ganger årlig, om våren og om høsten. Kommandoorganisasjonen med admiralstab og sjømilitære distrikter kom ikke på plass før i 1899. Høsten 1905 var faktisk første gang alle fire panserskip, ti torpedobåter og torpedodivisjonsskipet Valkyrjen var formert i en eskadre som drev øvelser etter et meget krevende program. Børresen hadde i 1902 utarbeidet et taktisk system for panserskip som brakte ham internasjonal berømmelse.

Det ble studert i alle de store europeiske marinene. Under de svenske eskadreøvelsene i Østersjøen sommeren 1903 innarbeidet Børresen systemet til bruk i den svenske marine. Sparre hadde derimot liten sans for Børresens taktiske system. I dagboka for desember 1902 refererer Børresen følgende utsagn fra Sparre: «Du vet jeg tror ikke på taktikk». «Jeg vet jo at dette alltid har vært hans anskuelse, men at han vil uttale det etter at han selv er blitt admiral, det hadde jeg dog ikke trodd», kommenterer Børresen i dagboka. «Hvordan har han egentlig tenkt seg å skulle kjempe? – En cosac?» (som kosakker – i vill uorden). Mange viktige spørsmål knyttet til ledelse og administrasjon av flåten i fred og krig var med andre ord fortsatt under utforming og ga rikelig anledning til splid. Uenighet om strategi, taktikk og kommandoforhold kom derfor til å bli sentrale punkter i striden mellom Sparre og Børresen. [16]

Da Sparre ble utnevnt til kommanderende admiral og Børresens sjef i 1901 var det en klar forbigåelse av admiralstabssjefen. Børresen var blitt utnevnt til admiral i 1899. Under kommanderende admiral von Kroghs sykdom i 1900 og fram til hans død 10. desember 1901 hadde han fungert som kommanderende admiral. Men da admiral von Krogh døde, innstilte venstreregjeringen, under statsminister Johannes Steen og hans forsvarsminister oberst Georg Stang, sin partifelle kaptein Sparre til admiral uten engang å konferere med Børresen. I dagboka forteller han at kong Oscar, da innstillingen forelå, kalte ham til seg og tilbød ham jobben som kommanderende admiral. Men Børresen ville, i følge sitt eget utsagn, heller kommandere eskadren enn å sitte på kontor inne i hovedstaden dersom det kom til krise og krig. Han foreslo i stedet sjefen på Karljohansvern, kommandør Fritz Anton Johannsen, fordi han etter Børresens mening var en dyktigere offiser enn Sparre, «i alle fall om bord».

Selv om republikaneren Sparre neppe var kong Oscars favoritt til embetet som kommanderende admiral, hadde ikke kongen etter dette annet valg enn å utnevne ham. Sparre ble utnevnt til viseadmiral og kommanderende admiral julaften 1901. Til tross for at Børresen ikke ville ha jobben som kommanderende admiral, var det allikevel, etter datidens skikk og lang militær tradisjon, en klar forbigåelse. Mye av årsaken til admiralstriden lå nok begravd her: Børresen maktet ikke å skjule sin manglende respekt for Sparre, og Sparre, som nok ante hvor landet lå, følte behov for å markere hvem av dem som var sjef.

Vi har allerede vært inne på hvordan Børresen ved flere anledninger gikk direkte til forsvarsministeren når det var noe han ville oppnå som han visste Sparre var imot. Når han kunne gjøre det uten å bli avvist av forsvarsministeren og bedt om å gå tjenestevei var det fordi Børresen ikke bare var Sparres stabssjef. Han rapporterte også direkte til forsvarsministeren. Bakgrunnen for denne merkelige ordningen kan bare forstås når vi kjenner forhistorien til omorganiseringen av Forsvarets øverste ledelse i 1899. I henhold til Grunnloven var kommandosaker unndratt fra behandling i statsråd. Før 1893 ble de avgjort mellom Kongen og henholdsvis kommanderende admiral og general, uten å gå veien om en ansvarlig minister.

I 1893, i forbindelse med at en mindretallsregjering av Høyre med Emil Stang som statsminister skulle erstatte Johannes Steens venstreregjering, hadde Oscar II iverksatt beredskapstiltak i det norske forsvaret på egen hånd. Og sjefen for Marinen, admiral Koren, tok initiativ til å klargjøre krigsfartøyer i tilfelle det skulle oppstå uroligheter i hovedstaden. Episoden understreket betydningen av at kongens kommandomyndighet over Norges forsvar ble brakt under mer betryggende norsk politisk kontroll. Regjeringen Stang vedtok derfor at kommandosaker i fredstid skulle foredras av forsvarsministeren. Admiral Koren ble fjernet, uten at kongen kunne forhindre det. Etter de svenske truslene under unionskrisen i 1895 var en nyordning av kommandoordningen blitt enda mer påtrengende.

Løsningen ble å definere «kommandosaker» så snevert at de i realiteten ble tømt for politisk innhold. Samtidig ble det besluttet å integrere den øverste militære ledelse i forsvarsdepartementet. Nyordningen ble iverksatt i 1899 ved at armé- og marinekommandoene ble integrert i forsvarsdepartementet. Statsråden ble etter dette, under kongen, øverste sjef i kommandolinjen over kommanderende admiral. Marinens ledelsesstruktur ble harmonisert med arméens, ved at marinen fikk sin egen generalstab. Kommanderende admiral rykket opp fra kontreadmiral til viseadmiral og den nye stabssjefen ble kontreadmiral.

Da Børresen ble utnevnt til admiral i 1899 var det med andre ord for å ta over som den nye generalstabens første sjef. Stabssjefen skulle være rådgiver og utreder både for kommanderende admiral og for forsvarsministeren. Kommandoordningen ga forsvarsministeren en annen kanal for innflytelse og kontroll over Marinen enn gjennom kommanderende admiral, og dermed også sterkere politisk kontroll med marinens disposisjoner. En av følgene av admiralstriden var at dette lite heldige trekket ved marinens kommandoordning ble brakt til opphør. [17]          

Børresens store lidenskap, ved siden av marinen, var industrireisingen i Norge. I 1904 var han blitt trukket med i dannelsen av norsk Hydro av sin venn Sam Eyde. Vennskapet mellom de to gikk tilbake til 1880 da den 14 år gamle Eyde var med på fregatten «Nornen»s sommertokt og den unge sekondløytnant Børresen, uteksaminert fra Sjøkrigsskolen året før, fikk i oppgave å passe på ham. Børresen ble i 1883 elev ved elektrolinjen ved den tekniske Høgskolen i Charlottenburg ved Berlin. Sam. Eyde ble elev ved den samme skolen i 1886 og uteksaminert herfra som diplomingeniør i 1891. Da Eyde flyttet til Kristiania med sin svenske kone i 1898 og etablerte et ingeniørkontor i byen, tok Børresens imot dem og introduserte dem i sin bekjentskapskrets i hovedstaden.

Fra 1902 og utover etablerte Sam. Eyde seg som fosse- og industrigründer i stor stil, i samarbeid med utenlandsk, og særlig svensk  teknologisk kompetanse og kapital. Børresen var også, med sin bakgrunn, interessert i industri og teknologi og Eyde trakk ham nå med i utviklingen i sine mange selskaper. I 1904 ble Børresen direktør i A/S Meråker elektriske kraft- og smelteværk og 2. desember 1905 ble han valgt inn som medlem av Norsk Hydros første direksjon. [18]

Børresens engasjement i Eydes selskaper ble tema i den andre admiralstrid. I et brev til forsvarsdepartementet av 20. april 1909 klagde Sparre over at Børresens arbeid som admiralstabssjef ikke holdt mål, og antydet at en av grunnene til dette kunne være Børresens mange «private gjøremål». I denne situasjonen var det at en tidligere disponent ved Meråker, en hr. F. Tharaldsen, som Børresen i sin tid hadde fått fjernet for kontraktsbrudd, henvender seg til Sparre med en bunke forretningsbrev fra Børresen til Meråker smelteværk som skulle være skrevet om bord i panserskipet «Eidsvold» sommeren 1905. Tharaldsen mente brevene var bevis for at Børresen hadde misbrukt sin stilling og benyttet marinens tid og ressurser til å drive sin egen private forretningsvirksomhet, og så en mulighet til hevn. Det skjedde ikke. Voldgiftsretten avviste brevene som bevismateriale og Meråker smelteværk anmeldte Tharaldsen for urettmessig å ha tilegnet seg verkets foretningskorrespondanse. Saken fikk ingen betydning for voldgiftsrettens kjennelse. Men at Sparre i det hele tatt fikk seg til å bruke dette materialet er en god illustrasjon av bitterheten i forholdet til Børresen. [19]

[ Toppen av siden ]


Strid om forsvarsforberedelsene sommeren og høsten 1905

Den direkte foranledningen til admiralstriden var konflikten mellom Sparre og Børresen om hvordan fartøyene mest effektivt kunne anvendes i tilfelle krig med Sverige, og Børresens opptreden under de sjømilitære forberedelsene sommeren og høsten 1905. Begivenhetene til sjøs i 1905 er dekket annet steds, og vil ikke bli behandlet her. [20] Det er allikevel nødvendig, for sammenhengens skyld, å referere de konkrete episodene som gjorde at Sparre fikk bekreftet sin mistanke om at Børresen var illojal og at han dessuten ikke hadde til hensikt å følge kommanderende admirals ordre og instrukser for krigføringen i tilfelle krig med Sverige. Vi må også gjengi Børresens kritikk av Sparre for hans disposisjoner sommeren og høsten 1905, ettersom det var hans kritiske rapport fra øvelsene og operasjonene sommeren 1905 som til slutt fikk begeret til å renne over for Sparre.

Børresen mottar kongen - Klikk for å forstørre

Børresen mottar kongen ombord i panserskipet «Norge» 28. nov. 1905.
Foto: Wilse

Uenigheten mellom de to om hvordan fartøyene skulle disponeres i tilfelle krig med Sverige, gikk på at Sparre ønsket å holde panserskipsavdelingen i beredskap i Melsomvik og unngå å vikle den inn i et avgjørende slag mot en tallmessig overlegen fiende, mens Børresen ønsket å utnytte det han oppfattet som de norske panserskipenes bedre sjødyktighet, høyere fart og større skyteferdighet, for å oppsøke fiendens hovedstyrke i åpen sjø og nedkjempe den.

Sparre ønsket at Børresen skulle gå ut fra Melsomvik og angripe svenskene først dersom det bød seg en anledning etter at de hadde trengt inn i Oslofjorden og han måtte for all del ikke bli avskåret fra basen i Melsomvik med dens forråd av ammunisjon, vann og kull. Børresen mente at han i så fall, på vei ut for å møte svenskene, ville bli tvunget til å operere i trangt farvann som begrenset hans manøvreringsevne mens svenskene ville være i åpen sjø og ha frihet til å manøvrere. Selv ønsket han å oppsøke en situasjon der han hadde frihet til å manøvrere mens svenskene var begrenset av trangt farvann. En slik situasjon ville for eksempel kunne oppstå dersom han selv befant seg på Breidangen nord for Bastøy mens svenskene var på vei opp fjorden mellom Bastøy og Østfoldlandet. Eller han kunne gå ned og beskyte Göteborg. Det ville tvinge svenskene ut i åpen sjø der han kunne avskjære og nedkjempe dem.

15. april sammenkalte forsvarsminister Olssøn, etter initiativ fra Sparre, til møte i Norges forsvarskommisjon i et forsøk på å få i stand enighet mellom de to admiraler, i realiteten for å få Børresen til å underkaste seg. [21] Sparres syn fikk tilslutning av samtlige medlemmer av kommisjonen unntatt admiralstabssjefen. Etter at kommisjonen så klart hadde avvist Børresens plan, mente Sparre at han, «ved nærmere ettertanke, ville innse det uforstandige og selvødeleggende i å imøtekomme den overlegne fiendes ønske om å få den underlegne motstander innviklet i en avgjørelseskamp». [22] Men der tok han feil av sin stabssjef. «Man kan ikke føre krig uten å slåss», mente Børresen. «Sparre vil at eskadren skal ligge og lure i Tønsbergdistriktet inntil krigen er tapt. Kan vi ikke et eller annet sted ta opp kampen får vi la være å føre krig». [23]

Uenigheten om forsvarsplanene var en viktig grunn til at Sparre selv tok kommandoen da flåten ble utrustet i mai. Børresen ble bare sjef for panserskipsavdelingen og ikke for hele Skagerrakeskadren, slik forutsetningen var i henhold til mobiliseringsplanene. Sparre stolte nemlig ikke på Børresen, og ville selv forsikre seg om at oppøvingen skjedde i tråd med Forsvarskommisjonens forutsetninger. Børresen var, på sin side, sterkt uenig i dette arrangementet og mente at den som skulle kommandere eskadren i krig også måtte øve den i fred. Grunnlaget var dermed lagt for de gnisningene og episodene som, sammen med Børresens kritikk av Sparres disposisjoner i forbindelse med marinens utrustning og organisering, utløste admiralstriden året etter.

Den første episoden refererte seg til det såkalte Gjenganger-brevet: Under panserskipenes intense oppøvingsperiode i mai 1905 ble Børresen ble kritisert av Hortens ordfører fordi han ikke hadde kommet inn til byen for å feire nasjonaldagen 17. mai, i familiens skjød. 24. mai rykket Børresen inn et leserbrev i avisa Gjengangeren hvor han blant annet skrev at han betraktet «familiens skjød» som et «meget middelmådig øvelsesfelt for krigsmenn» og ettersom «innflytelsesrike sakkyndige» hadde bestemt at Hortens befestninger ved mobilisering helst burde demoleres og arsenalene rømmes, ville det neppe bli i Hortens omegn at eskadren ville operere i tilfelle krig. Fartøyene øvet i fred der de ville operere i krig. Der måtte offiserene være loskjente og fortrolige med hvert smutthull. Leserinnlegget var et alvorlig diskresjonsbrudd. I en situasjon hvor landet var truet av krig hadde Børresen opptrådt åpent illojalt overfor sine foresatte og dessuten røpet en interessant detalj om forsvarsplanene for fienden. Under normale omstendigheter ville han kanskje ha fått avskjed. [24]

Den andre episoden inntraff i juni 1905. Sparre hadde lagt opp til en øvelse i fjorden. Børresen, med panserskipene og et antall torpedobåter under sin kommando, skulle spille sin egen rolle som sjef for Skagerrakeskadren. Kommandør Dawes skulle med kommandofartøyet «Heimdal» og fire torpedobåter agere svenske inntrengere, med Sparre embarkert om bord på «Heimdal» for å overvåke det hele. Øvelsen ble en kaotisk affære. Fordi øvelsesordren var uklar og kunne tolkes på forskjellige måter, og fordi Børresen og Sparre ikke klarte å snakke skikkelig sammen, avløste den ene misforståelsen den andre.

Børresen trodde at øvelsen skulle prøve hans planlagte fjordtaktikk. Sparre hevdet siden at hensikten hadde vært å øve Forsvarskommisjonens vedtatte krigsplan. Slik øvelsen utviklet seg endte den opp mellom Bastøy og Jeløy, der Sparre, for at han ikke skulle bli avskåret fra Melsomvik, uttrykkelig hadde forbudt Børresen å ta opp kampen. Sparre fikk dermed bekreftet sin mistanke om at Børresen ikke hadde til hensikt å etterleve Forsvarskommisjonens plan, men følge sitt eget hode. Da Sparre etter mobiliseringen i september, etter at Børresen var rykket opp til sjef for Skagerrakeskadren, mottok Børresens direktiver for kamp, ble mistanken bestyrket. Det førte til at Sparre den 5. september 1905 utferdiget en forholdsordre til Børresen med detaljerte direktiver for hvordan fartøyene skulle opptre i tilfelle krig.

Forholdsordren ble opptakten til en tredje episode. Sparre hadde ikke bare sendt ordren til Børresen, men også direkte til hans underlagte panserskipssjefer. Børresen oppfattet blant annet ordren dit hen at panserskipssjefene hadde et selvstendig ansvar for å påse at de ikke ble avskåret fra basen i Melsomvik og anså dette for et uttrykk for direkte mistillit fra kommanderende admirals side. Det hadde han utvilsomt rett i. Verre var det at ordren påla ham å følge en taktikk i møte med svenskene som han anså som fullstendig uakseptabel og at han uttrykkelig ble pålagt ikke å legge til grunn for sin opptreden overfor svenskene noen forutsetning om bedre sjødyktighet, høyere fart, større skyteferdighet eller større dyktighet i ledelse på norsk side.

Det siste punktet anså den feterte marinetaktiker Børresen som en direkte fornærmelse. Etter å ha konferert med sine skipssjefer, og forsikret seg om at de delte hans syn på forholdsordren, sendte han brev til Sparre hvor han i klare ordelag protesterte mot ordren og ba om at den blir trukket tilbake. Brevet fikk ingen annen virkning enn at Sparre nok en gang fikk bekreftet Børresens illojalitet. Sparre framholdt senere at Børresen hadde framlagt planen for skipssjefene på en måte som ikke ga «inntrykk av god vilje fra hans side til å sette seg inn i og søke fremmet hva han måtte forstå var hans overordnedes bestemte vilje. Derimot synes han for sine underordnede å ha forelagt kommanderende admirals forholdsordre på en måte som var skikket til å vekke mistillit og motvilje mot denne ordre. Dette er en opptreden som høiligen må dadles, i særdeleshet på et tidspunkt som det daværende». [25]

[ Toppen av siden ]


Børresens rapport fra øvelsene og operasjonene i 1905 admiralstriden utløses

Vinteren 1905/1906 utarbeidet Børresen en voldsom kritikk av Sparres disposisjoner i 1905. Hans hovedinnvending mot Sparres disposisjoner gikk på kommandoforholdene i ytre Oslofjord. Mens svenskene hadde samlet alle sine fartøyer under én kommando, hadde Sparre valgt å spre de norske enhetene. Han hadde delt sjøstridskreftene i ytre Oslofjord inn i tre avdelinger: Skagerrakeskadren under Børresen, Hvaleravdelingen, en avdeling kanon- og torpedobåter utgangsdisponert i Hvalerskjærgården, under kommandørkaptein Frisak og bevoktningsfartøyene under sjefen for 1. sjømilitære distrikt i Horten, alle tre underlagt admiral Sparre i Oslo. Børresen hadde helst sett at hele forsvaret av ytre Oslofjord ble plassert under hans kommando.

Ajax og Achilles - Klikk for å forstørre

Ajax og Achilles. Tegning fra Humoristen, 27. oktober 1906

Spesielt kritiserte han Sparre for at ikke bevoktningen av ytre Oslofjord var lagt under hans kontroll. Forholdsordren ga riktig nok Børresen myndighet til å koordinere forsvaret i ytre Oslofjord dersom svenskene skulle komme seilende opp fjorden, men det var ikke angitt noe om hvordan dette skulle skje. Sparre hadde selv kommandoen over den samlede flåten. Men ettersom han oppholdt seg i Kristiania var han, med den tidens kommunikasjonsmidler, ute av stand til effektivt å lede striden ute i fjorden.

Tonen i Børresens omtale av forholdsordren er typisk for hele rapporten og bidrar til å forklare hvorfor Sparre fant det nødvendig å reagere slik han gjorde: «Admiralstabssjefen betviler at historien kan oppvise et liknende aktstykke. For den kommanderende admiral befaler altså sin eskadresjef å meddele sine underlagte skipssjefer: At fienden er betydelig overlegen i styrke og at man ikke kan forutsette at det på vår side skulle være noen overlegenhet i fart, kyndighet i ledelsen eller i behandlingen av våpnene, som kan oppveie vår underlegenhet i antall!» Og i dagboka lar han bitterheten over forholdsordren få fritt utløp: «Det er en hyggelig proklamasjon til soldatene. Oppmuntrende. Det er noe japansk ved det: «Gå i døden – håpløst – finn bare deres glede ved å dø.» – Men jeg undres om selv ikke en japansk admiral ville ha tilføyd: For det er bare deres dødsforakt som kan bringe dere seier». [26]

Børresen kritiserte også Sparres beslutning om å sende de relativt moderne kanonbåtene «Frithjof» og «Viking» til Bergen sammen med et antall torpedobåter for å utgjøre den såkalte Vestlandsavdelingen under kommandør Dawes. Under øvelsene i mai og juni var det blitt klart for Børresen at han trengte de to kanonbåtene stasjonert i Tønsbergskjærgården for å hindre at svenskene trengte inn i farvannet og minela det og for å sikre panserskipenes utseiling fra Melsomvik.

Et annet ankepunkt var beslutningen om å oppløse eskadren i slutten av juli, i forkant av folkeavstemmingen, og at flåten i hele august lå uten bevoktning i Melsomvik mens svenskenes eskadre lå samlet og i høy beredskap i Göteborg. Da eskadren igjen ble utrustet 4. september bestemte Sparre at bemanningen skulle skje etter gjeldende mobiliseringsplan. Dermed ble alle offisersbesetningene byttet om. [27] Etter Børresens syn innebar det at oppøvingen nå måtte starte nærmest fra grunnen igjen.

Han besværet seg også over at Sparre hadde forlangt å få godkjenne eskadresjefens direktiver for kamp. Disse anså Børresen, i egenskap av eskadresjef, som helt og holdent sitt ansvar. Sparres krav om godkjenning var derfor en utidig og utilbørlig innblanding, mente han.

Blant klagene på Sparre tok Børresen også med en ubetydelig episode fra begynnelsen av juni 1905 som ikke kan ha hatt annet formål enn å demonstrere hvor mye mer skikket Børresen var som eskadresjef enn Sparre. I egenskap av eskadresjef hadde Sparre beordret panserskipene å danne en kolonne med 250 meters avstand mellom fartøyene og med kommandofartøyet «Heimdal» og kanonbåten «Sleipner» i tet. Panserskipene var mye tyngre og vanskeligere å manøvrere enn de to mindre fartøyene, slik at når «Heimdal» og «Sleipner» sakket farten måtte panserskipene skjære ut av kolonnen, noe som kunne vært farlig i trangt farvann. Og da kolonnen gikk inn på Karljohansvern indre havn gikk ledende «Heimdal» øst for den østre staken rett utenfor Vealøs.

Der kunne panserskipene, etter Børresens syn, vanskelig gå fordi svingen i det trangeste løpet ble for krapp for dem. Det var dessuten nylig funnet en grunne midt i løpet slik at ingen av marinelosene lenger ville gå der med panserskipene. Børresen brøt derfor ut av kolonnen og gikk vest for staken. Episoden førte til en ubehagelig replikkveksling mellom de to admiraler, i nærvær av flere av offiserene, etter at eskadren hadde ankret opp. [28] Ankepunktet var egentlig ikke annet enn smålig pirk fra Børresens side, et uttrykk for irritasjon over at Sparre hadde tatt kommandoen over eskadren og selv ledet den på vei inn som første skip i kolonnen. Men den er en god illustrasjon av hvordan tonen mellom de to admiralene etter hvert var blitt.

Mer alvorlig var at Sparre, i egenskap av øverstkommanderende for marinens forskjellige avdelinger i Kristianiafjorden, ikke hadde sørget for felles gjenkjenningssignal for fartøyene. Da dette spørsmålet kom opp under voldgiftsrettsaken aksepterte ikke Sparre uten videre at det var hans ansvar. Hvis ikke distriktssjefen, som hadde ansvaret for bevoktningen, hadde sørget for gjenkjenningssignal burde avdelingssjefene ha spurt om det, mente han. Det var i et hvert fall ikke kommanderende admirals ansvar. [29] Episoden er et eksempel på hvordan uklare kommandoforhold og mangel på doktrine bidrar til konflikten mellom admiralene. Men den viser også hvordan uvennskapet mellom dem hindrer fornuftig dialog om problemer som oppstår. Det hadde jo vært den enkleste sak av verden å rydde opp i dette om de to bare hadde kunnet snakke ordentlig sammen.

Børresen klaget til slutt på manglende samarbeid fra Sparres side. Men det var altså spesielt først og fremst kommandoforholdene, og det at Sparre hadde svekket den allerede i utgangspunktet tallmessig underlegne norske flåten ved å spre fartøyene, Børresen besværet seg over. Det ville, slik han så det, kunne ført til en «velfortjent katastrofe» om det var blitt krig. [30]

Å framlegge kritikk av marinens øvelser og operasjoner var blant admiralstabssjefens regulære gjøremål og var nedfelt i hans instruks. Men Sparre anså Børresens kritikk for å være uklar og svakt begrunnet. Det falt ham særlig tungt for brystet at Børresen hadde vedlagt rapporten en kopi av den russiske admiral Nebogatovs erklæring om årsaken til russernes nederlag i slaget ved Tsushima i den russisk-japanske krig i 1905. Nebogatov hevdet der at nederlaget skyldtes hans overordnede, admiral Rosdestvenskys, udugelighet. [31] Og når Børresen mente at forholdet mellom de russiske admiralene Nebogatov og Rosdestvensky ved Tsushima tilsvarte forholdet mellom ham og Sparre sommeren 1905, måtte Sparre tolke det som et angrep på ham.

Det gjorde ikke saken bedre at det, samtidig som Børresens rapport ble framsendt, forekom en rekke artikler i avisene med angrep på Sparre for hans disposisjoner i 1905. [32] Særlig en artikkel i Gjengangeren 23. mars, under tittelen «Kommandoforholdene ved den i fjor utrustede fartøystyrke» vakte Sparres raseri. Artikkelen redegjorde i detalj for kommandoforholdene sommeren og høsten 1905 og ga presist uttrykk for Børresens syn. [33] Sparre mente at det måtte være Børresen som sto bak artikkelen og at det var han som hadde framskaffet informasjonen den bygget på. Børresen hadde med det, etter Sparres mening, igjen opptrådt klart illojalt. Sett i sammenheng med hans opptreden i 1905 som Sparre også oppfattet som illojal, måtte han reagere.

12. mai 1906 skrev admiral Sparre brev til Kongen og anbefalte at Børresen ble strøket av mobiliseringslisten som eskadresjef fordi han ikke hadde opptrådt lojalt og dessuten ikke hadde utvist nødvendig omtanke og klarhet i tjenesten. Brevet utløste en hel korrespondanse til Kongen: 23. mai tilbakeviste Børresen Sparres anklager, hvor han også ba om å få sin sak prøvet i krigsrett og Sparre kommenterte Børresens svar i to nye brev til Kongen den 6. juni og den 25. juli. [34] Sparres brev til kongen 12. mai må ha vært et voldsomt slag for Børresen. Og til tross for at han var overbevist om at han hadde retten på sin side – han hadde jo bare gjort sin plikt – følte han seg usikker på utfallet av saken. Han var jo den underordnede, og når det oppsto tjenstlige uoverensstemmelser mellom overordnet og underordnet skulle det i den tidens hierarkisk oppbygde militære rangsystem basert på underkastelse og lydighet, svært mye til, nærmest åpenbar tjenesteforsømmelse fra den overordnedes side, om ikke den underordnede måtte vike.

Børresen satte imidlertid sitt håp til Kongen. Den sjarmerende og utadvendte Børresen hadde øyeblikkelig fått et godt forhold til kongeparet. Ved den nye kongens og dronningens ankomst til landet høsten i forveien hadde Børresen ført kommandoen over eskadren som hadde eskortert kongeskipet det siste stykket inn til Kristiania. Normalt skulle det vært Sparre som fikk det oppdraget. Men fordi Sparre var erklært republikaner og hadde skrevet under på et opprop om republikk i Norge i forkant av folkeavstemningen om monarkiet 12. og 13. november, hadde regjeringen bestemt at Børresen fikk føre kommandoen over kongens eskorte. Sparre var rasende fordi han ikke fikk kommandoen over eskorten og over at han heller ikke fikk være med Heimdal ut for å møte Kongen. Men Børresen godtet seg: «Den staute republikaner er nå plutselig blitt den blideste rojalist. For sent! Nå ler bare folk av hans lojalitet og alle sier: han må ta avskjed. De ville ikke engang ha hans hustrus navn under innbydelsen til gave til dronningen! ...», skriver han i dagboka. [35]

Både i egenskap av eskadresjef, sjef for admiralstaben, som direksjonsmedlem i Sam. Eydes «fosseselskaper» og som medlem av det høyere borgerskap i Kristiania, hadde Børresen hele tiden etter Kongens ankomst hatt jevnlig kontakt med ham og hadde fått inntrykk av at Kongen likte ham og satte pris på hans selskap. Men under supeen på slottet 17. mai, fem dager etter Sparres klage, lyktes det ikke Børresen å få Kongen i tale. Det var illevarslende! Han fikk tak i adjutanten, kaptein Hjalmar Krag, og ba ham be Kongen om ikke å dømme ham før han hadde sett hans innlegg i saken. Lettelsen var stor da Krag allerede om morgenen den 18. kunne overbringe følgende beskjed: «Take it coolly, vær ikke personlig og ta god tid med svaret: det haster ikke». Og få dager senere fikk han beskjed fra slottet om at han skulle være attasjert prinsen av Wales under kroningsseremonien i Nidarosdomen 22. juni 1906. Det var en oppreisning. «Heldigvis er Kongen selv sjøoffiser og har dømt selv i saken uten min redegjørelse», skriver Børresen i dagboka. Og det er mye som tyder på at Kongens sympati i admiralstriden var på Børresens side. Som vi skal se, ble den annen admiralstrid utløst ved at Kongen våren 1909 nektet å underskrive en resolusjon hvor Sparre for tredje år på rad utnevnte seg selv til sjef for øvingseskadren, til tross for at det var Børresen som skulle lede eskadren i krig. [36]

Admiralssaken var nå brakt opp på regjeringsnivå, og regjeringen hadde liten lyst på krigsrett. Den sto, sammen med forsvarsminister Olssøn, bak mange av Sparres disposisjoner, slike som forholdsordren av 5. september, hjemsendelse av mannskapene til folkeavstemmingen, ombyttingen av offisersbesetningene og kommandoordningen. Den var derfor ikke interessert i noen krigsrettssak som kunne føre til at Børresens kritikk av Sparre ble offentlig kjent. Olssøn foreslo i stedet at det ble satt ned en undersøkelseskommisjon bestående av kommanderende general, generalstabssjefen og samtlige kommandører.

Børresen støttet dette forslaget og erklærte at dersom kommisjonens innstilling gikk ham imot, ville han søke avskjed. Men da forslaget lekket til pressen og den dessuten forlangte sakens papirer offentliggjort, fikk regjeringen kalde føtter. Den oversendte saken til riksadvokaten, Harald Smedal, som tilrådde at det ikke ble reist krigsrettssak men at regjeringen heller forsøkte å få i stand et forlik mellom de to admiralene. Det ble nå forsvarsminister Olssøns oppgave. Etter mange og lange møter med de to kamphanene gikk Sparre til slutt med på å ta Børresen inn igjen i mobiliseringslisten fra 1907. Samtidig uttrykte Olssøn som sin personlige formening at Børresen i 1905 ikke hadde opptrådt fullt lojalt og at Sparre ikke syntes å ha hatt full tillit til Børresen. Denne siste setningen var kommet til på Børresens initiativ. Han hadde ikke kunnet gå med på noe forlik om ikke også Sparre ble utsatt for kritikk. Men om Sparre hadde oppfattet dette som kritikk mot seg, hadde han neppe gått med på forliket.

Forlik - Klikk for å forstørre

Forlik. Tegning fra Vikingen, 10. november 1906

Olssøn innrømmet det aldri, men ut fra det vi i dag vet, blant annet basert på hva som kom fram under voldgiftsrettssaken i Stortinget i 1909, er det rimelig å anta at han overfor Sparre har tolket setningen om Sparres manglende tillit som kritikk av Børresen, mens han overfor Børresen har utlagt den som en kritikk av Sparre. Forliket brakte da heller ikke striden ut av verden. Bergens Aftenblad og Gjengangeren, Børresens organer, tolket forliket slik at Sparre var blitt desavuert, ettersom hans avgjørelse om å stryke Børresen av mobiliseringslisten var blitt omgjort. Bergens Aftenblad forlangte at saken ble gjort til gjenstand for en interpellasjon til Stortinget.

Forsvarsminister Olssøn - Klikk for å forstørre

Den gordiske knute.
Tegningen forestiller forsvarsminister Olssøn som grubler over admiralstriden.
Fra Vikingen, 4. mai 1907.


Avisene som holdt med Sparre, slik som f eks Dagbladet og Norges Sjøfartstidende, skrev at ettersom Børresen hadde nektet å bøye seg for forsvarskommisjonens enstemmige godkjennelse av kommanderende admirals strategiske disposisjoner i 1905 hadde han opptrådt illojalt. At han derfor ble satt utenfor mobiliseringslistene som eskadresjef i 1906 var bare rett og rimelig. Og at han ble tatt inn igjen i mobiliseringslistene igjen i 1907 var en personlig hensynsfullhet overfor Børresen som avisen håpet ville gjøre sitt til å bilegge striden mellom de to admiraler. Dagbladet mente å vite at alle sivile og militære myndigheter, inkludert Forsvarsministeren, anså at Sparre hadde vunnet og at sakens dokumenter, unntatt de militære hemmelighetene, nå måtte bli offentliggjort.

Etter admiralstriden - Klikk for å forstørre

Etter admiralsbataljen. Vikingen 25. mai 1907.

For Børresen selv var saken ganske enkelt slik: Kommanderende admiral hadde sendt inn en voldsom klage over sin nestkommanderende til Kongen, men må nøye seg med et magert forlik og deretter igjen føre ham opp på mobiliseringslisten han først hadde strøket ham fra. Og når Sparres organer fortsatte å insistere på at Sparre hadde vunnet og dessuten forlangte sakens papirer offentliggjort, mistet Børresen igjen besinnelsen, slik han gjorde det da han rykket inn det famøse leserbrevet i Gjengangeren i 1905. Han rykket inn et leserbrev i Dagbladet hvor han, for å «avsløre Olssøns dobbeltspill», offentliggjorde teksten i sitt forslag til formulering i forliket, den om at Sparre ikke synes å ha hatt tillit til Børresen, fastslo at dette var hans forslag og at hensikten var å rette kritikk mot Sparre. Olssøn ble rasende og ila Børresen en skriftlig reprimande, som han også delvis offentliggjorde i avisene. Han avviste Børresens framstilling og benektet at Børresen hadde rett til å tolke hans utsagn om tilliten som en kritikk av Sparre. [37]

Her kan det være på sin plass å si noen ord om pressen rundt århundreskiftet. Den var nemlig på en helt annen måte enn i vår tid, knyttet til og opptrådte som agitatorer for de politiske partiene på Stortinget. Forholdet mellom pressen og offiserskorpset var også annerledes og mye tettere enn i vår tid. Offiserene benyttet avisene aktivt for å fremme sine synspunkter i aktuelle fagmilitære saker og til og med for å fremme sitt kandidatur til spesielle stillinger eller klage på at de var forbigått. Børresen opptrådte for eksempel som korrespondent for Morgenbladet samtidig som han var sjef for admiralstaben og bidro for eksempel med detaljerte og livfulle reportasjer fra eskadreøvelsene høsten 1900. Sparre var i et kort tidsrom våren 1905, til og med eier av Dagbladet. [38]

Admiralstriden var nå blitt godt stoff i pressen. Nesten daglig forekommer leserinnlegg, redaksjonelle artikler og ledere der Sparres- og Børresens organer legger fram sine respektive favoritters sak i sterkt subjektive vendinger. Børresen legger fram sitt syn på admiralstriden i et manuskript han får redaktør Nils Vogt i Morgenbladet til å trykke som usignert redaksjonell artikkel den 10. mars 1907, «for», som han skriver i dagboka, «å umuliggjøre ethvert kompromiss». Etter å ha redegjort for offisersombytningene og forholdsordren hevder artikkelen at striden egentlig står om marinens mobiliseringsordning og marinens evne til å ta inn over seg, og justere planverket i henhold til, erfaringene fra 1905. Striden må løses uten persons anseelse, og den admiral som det viser seg får urett må gå av. Artikkelen står samme dag som avhørene i den militære forhørsrett i Horten tar til, og avstedkommer øyeblikkelig en henstilling fra generaladvokat Bratlie til avisene om ikke å omtale saken før forhøret på Horten er avsluttet. [39]

[ Toppen av siden ]


Den militære forhørsretten på Horten

En av Børresens venner var den innflytelsesrike stortingsmannen kaptein Jens Bratlie, offiser, jurist og framtredende høyrepolitiker, som i 1906 var blitt utnevnt til generaladvokat og dertil valgt til Odelstingspresident. [40] Bratlie var kjent med Børresens ønske om å få en uhildet vurdering av Sparres anklager mot ham, enten ved krigsrett eller gjennom en undersøkelseskommisjon. I egenskap av generaladvokat hadde han fått Sparres klage og Børresens svar tilsendt, Nå foreslo han at det ble nedsatt en militær forhørsrett for å belyse saken og fikk regjeringens motstrebende tilslutning til det. [41]

Mandag 11. mars 1907 ble forhørsretten satt på Horten, under ledelse av sorenskriveren i Mellom-Jarlsberg. De som skulle avhøres som vitner var tre av marinens fire kommandører, Børresens flaggkaptein i 1905 kommandørkaptein Preus, panserskipssjefene i 1905 og avdelingssjef i marinestyrelsen i 1905, kommandørkaptein Berglund. Vitnene ble bedt om å ta stilling til hvorvidt Børresen i det såkalte Gjengangerbrevet hadde begått en indiskresjon og vist mangel på respekt for sine overordnede, om Børresen hadde opptrådt illojalt mot forsvarskommisjonens beslutning og mot Sparre under øvelsene sommeren 1905 og om Børresen hadde forholdt seg til Sparres forholdsordre på en tendensiøs og illojal måte.

Av de ti vitnene støttet sju Børresen på alle punkt. Unntaket var Gjengangerbrevet som alle vitnene mente var en indiskresjon i forhold til svenskene. Kommandørkaptein Trygve Holst, som Sparre hadde skiftet ut med C. J. Mørch som sjef på panserskipet «Norge» ved mobiliseringen i september, og som helt og holdent var Sparres mann, støttet Sparre på alle punkt, uten forbehold. Dessuten var kommandør Dawes enig med Sparre i at Børresens opptreden under øvelsene sommeren 1905 hadde vist at han ikke hadde til hensikt å følge forsvarskommisjonens plan. For øvrig ønsket han ikke å uttale seg om noen av de andre spørsmålene.

Endelig mente kommandør Horn, sjef for 1. sjømilitære distrikt på Horten i 1905, at Børresens vurdering av Sparres forholdsordre vitnet om manglende klarhet og omtanke fra Børresens side. Horn delte heller ikke Børresens vurdering av de svenske panserskipenes egenskaper. [42] 10. april forelå generaladvokat Bratlies erklæring etter forhørene i Horten. Han konkluderte med at ettersom forhøret var gått Sparre imot på omtrent alle punkter måtte han anse det som godtgjort at hans klage til Kongen over admiral Børresen ikke hadde vært berettiget (tilstrekkelig beføyet) og at det heller ikke hadde vært mulig å påvise noen illojalitet fra Børresens side. Forholdsordren, offisersombyttingene og kommandoforholdene var så uheldig arrangert at de kunne blitt skjebnesvangre i tilfelle krig.

Børresen mente at han etter dette var blitt fullstendig renvasket og at Sparre umulig kunne bli stående i sin stilling. Olssøn, som skulle utarbeide en innstilling i admiralsaken som etter behandling i regjeringen skulle legges fram for Kongen til avgjørelse, som en kommandosak, var nå i en kattepine. Etter forhørsrettens dom hadde han ikke grunnlag for å gripe inn mot Børresen men det var heller ikke aktuelt for ham å gripe inn mot Sparre, det ville være å skyte seg selv i foten ettersom det jo var ham selv og regjeringen som sto bak de aller fleste av Sparres disposisjoner som Børresen hadde kritisert. Han hadde i realiteten ikke noe annet valg enn å stå på sitt tidligere standpunkt fra forliket i oktober året før. I den kongelige resolusjonen om admiralsaken av 8, mai 1907 fastholdt regjeringen at i sin Børresen hadde vært illojal og han unnlot å rette noen kritikk mot Sparre. Forliket mellom admiralene om at Børresen skulle tas inn igjen på mobiliseringslisten ble derimot stående. [43]

I realiteten var det dermed ikke fattet noen avgjørelse. Saken drev bare videre uavklart. Bråket i pressen ville ikke gi seg og spredte seg nå også til partiene på Stortinget. Krav om at sakens dokumenter nå måtte bli offentliggjort og krav om at forsvarsministeren måtte ta en endelig avgjørelse i admiralstriden for å få brakt den til opphør ble stadig høyere. En av admiralene, ja kanskje helst begge, måtte gå. Og avisene delte seg, som før, i to leire. Sparres organer, Dagbladet, Verdens Gang osv. fastslo at Børresen har tapt og burde få avskjed. Aftenposten mente at begge admiraler hadde fått en skrape, mens Morgenbladet hevdet at det var Sparre som hadde tapt og burde gå av. Aftenposten var særlig skarp i sin kommentar og lastet først og fremst forsvarsminister Olssøn for at han hadde behandlet striden så klossete at den stadig brøt ut igjen i avisenes spalter. Det burde vært unngått at «... slike stridigheter utvikler seg til skandaler som bringer skam over oss utad som innad og skaper mistillit til vårt forsvar og dets ledelse».


Admiralstriden i Stortinget

På Stortinget fulgte holdningen til admiralstriden stort sett partilinjene. Konow-Castberg fløyen i Venstre mente at samlingsregjeringens og Sparres forholdsordre var et typisk eksempel på Michelsens politikk som hadde ført til ydmykelsen i Karlstad. Sosialistene kastet seg over regjeringen fordi den, ved ikke å gi Børresen oppreisning, øvde vold på «... de enkleste samfunnsprinsipper morallover og rettferdigheten». Unntaket var militærpolitikerne Eidem fra Høyre og Aavatsmark fra Venstre som begge kritiserte Olssøns og Sparres disposisjoner i 1905 på militærfaglig grunnlag. Admiralsaken var oppe til debatt i lukket møte i Stortinget den 15. mai 1907. Debatten, som hadde høy temperatur, dreide seg først og fremst om hvilken komité saken skulle sendes til. Regjeringen og dens støttespillere i Stortinget ønsket av saken skulle gå til protokollkomiteen.

Da ville den bare bli et spørsmål om hvordan regjeringen hadde håndtert den i forhold til Stortinget og det ville ikke bli noen realitetsdebatt om de militære problemstillingene. De øvrige stortingsrepresentantene ønsket at saken skulle behandles i militærkomiteen, om enn på noe forskjellig grunnlag. I så fall ville Stortinget nemlig få anledning til å drøfte admiralsakens realiteter i sin fulle bredde. Under debatten i Stortinget forsvarte forsvarsminister Olssøn forholdsordren med blant annet å henvise til Børresens planer om å bombardere Göteborg. Ordren hadde vært nødvendig for å forhindre at Børresen på grunn av sin impulsive natur skulle utløse krig med Sverige. Selv om Olssøn fikk hard medfart i debatten, og Michelsen måtte komme ham til unnsetning, fikk regjeringen det som den ville og saken gikk til protokollkomiteen.

25. mai trådte Olssøn ut av regjeringen, angivelig som følge av uenighet om befestning av Glommenlinjen. Men Børresen var ikke i tvil om at hans opptreden i stortingsdebatten i admiralsaken hadde vært medvirkende årsak til avskjeden. Noen dager etter Olssøns avgang støtte de på hverandre i byen. «Vi kom begge svingende rundt et hjørne like på hverandre, så det var umulig å late som ingen ting. Vi måtte stanse og si et par ord», skriver Børresen i dagboka. «... hans ansikt fortrakk seg i bitterhet og han sa de merkelige ord som jeg straks skrev opp på et stykke papir: Nå er du da kvitt meg. Det lå i de ordene en erkjennelse av at han hadde kjempet mot meg og tapt...» [44]


Børresen marginaliseres i marinen – forløpet til den annen admiralstrid

Stortingets protokollkomité besluttet å vedlegge admiralsaken protokollen. Saken var dermed formelt avsluttet og forsvant for en tid fra avisenes spalter og publikums oppmerksomhet. Innad i marinen fortsatte den imidlertid for fullt. Sparre hadde bestemt seg for å redusere Børresens arbeidsoppgaver og hans innflytelse i marinen så mye som mulig. Han var klar over Børresens engasjement i Eydes industrireising og håpet antakelig at Børresen ville gå lei av marinen når den ikke lenger bød på noen utfordringer, og derfor søke avskjed for å engasjere seg i industrien på heltid. Det innledet en periode med hva Børresen i dagboka kaller Sparres «knappenålspolitikk» med der Børresen ikke vek tilbake for å svare med samme mynt.

En av Børresens oppfinnelser, som han var stolt av, var krigsmerkevesenet. Ved mobilisering ble de vanlige seilingsmerkene fjernet, slik at fienden ikke kunne benytte seg av dem, og erstattet av et hemmelig system bare marinens navigatører og loser kjente til. Nå nedsatte Sparre en kommisjon for å vurdere krigsmerkesystemets hensiktsmessighet. Børresen var overbevist om at hensikten var å få erklært krigsmerkesystemet overflødig for å ergre ham. Den 4. september 1907 sto en artikkel i Norges Sjøfartstidene som, i følge Børresen, nærmest røpet hele systemet for svenskene. Børresen var ikke i tvil om at Sparre som sto bak. Han sendte en skarp påtale til forsvarsdepartementet der han betegner artikkelen som en grov indiskresjon og foreslo at den ble oversendt til påtalemyndigheten. Det ble det naturligvis ikke noe av, men det bidro ikke til å bedre forholdet mellom de to admiraler. [45]

En av Børresens arbeidsoppgaver er å framsende til kommanderende admiral de årlige mobiliseringsinstruksene. Her sørger han blant annet for å innarbeide den kommandoordningen han gikk inn for i 1905. Sparre svarer med først ikke å underskrive instruksen og når han først underskriver den er alle Børresens forslag til endringer strøket.

Sparre beordret etter 1905 aldri mer Børresen som eskadresjef under de faste øvelsene hver vår og høst. Børresen kom seg allikevel til sjøs som leder av de årlige befalsøvelsene, Disse var også Børresens oppfinnelse. Hver sommer samlet han en gruppe unge offiserer, enten om bord i Heimdal, eller de leide ett av hurtigruteskipene, for å studere utvalgte deler av kysten, gjøre seg kjent der og legge opp planer for hvordan kyststrekningen kan forsvares mot en inntrenger, danne utgangspunkt for å bryte en fiendtlig blokade eller for nøytralitetsvakt.

Øvelsene konkluderte alltid med en rapport med anbefalinger om justeringer i gjeldende forsvarsplaner osv. Lørdag 3. august 1907 kom Børresen inn til Melsomvik med Heimdal. Planen var at årets befalsøvelser etter en sluttgjennomgang skulle avsluttes i Horten mandag 5. I Melsomvik lå melding fra admiralstaben at Børresen ville bli beordret til å delta i en befaring i Ofoten snarest mulig etter 8. august. Han avsluttet derfor befalsøvelsene og reiste til Kristiania for å forberede reisen nordover. Det førte til påtale fra Sparre for å ha avsluttet befalsøvelsene en dag for tidlig uten å ha innhentet kommanderende admirals tillatelse.

Sparres neste tiltak var å ta ansvaret for krigsmerkevesenet og befalsøvelsene, med tilhørende budsjett, fra admiralstaben og legge det under 1. sjømilitære distrikt. Og året etter, i 1908, beordret Sparre kommandør Dawes til å lede sommerens befalsøvelser. Og for tredje år på rad beordret han seg selv til tjeneste som eskadresjef i stedet for Børresen. Det samme gjentok seg våren 1909, til tross for at det i den kongelige resolusjon som avgjorde den første admiralstrid var slått fast at Børresen skulle lede eskadren i tilfelle krig. [46]


Den andre admiralstrid

Etter at Sparre nok en gang hadde utnevnt seg selv til eskadresjef og dermed, etter Børresens syn, hadde vært illojal mot den kongelige resolusjon av 8. mai 1907, bestemte Børresen seg for å reise admiralstriden på nytt. Han lot forsvarsminister Lowzow forstå at han som et minimum burde kommandere eskadren hvert 3. eller 4. år for å holde seg krigsberedt.

Samtidig innledet han en kamp med Sparre om hvilken type panserskip Norge burde anskaffe i den nye flåteplanen. Han skrev et innlegg som Morgenbladet tok inn som en usignert redaksjonell artikkel der det ble opplyst at forsvarsdepartementet hadde antatt Børresens og reguleringskommisjonens (som Børresen ledet) forslag til panserskip og forkastet Sparres.

Utnevnelse av eskadresjef var den gang en kommandosak som ble foredratt for Kongen av forsvarsministeren, etter avslutningen av det ordinære statsråd. Torsdag 25. mars ble Sparres innstilling trukket fra forberedende statsråd fordi Kongen hadde latt forsvarsministeren vite at han ønsket en uttalelse fra regjeringen ettersom Sparres innstilling av seg selv til eskadresjef var i strid med den kongelige resolusjon. Det er grunnlag for å tro at Kongens reaksjon kunne være et resultat av at han hadde snakket med Børresen eller at Børresen hadde sørget for at han ble gjort oppmerksom på forholdet. Forsvarsminister Lowzow anmodet nå Børresen om å godta ett års utsettelse med beordringen slik at Sparre kunne ta eskadren i 1909.

Sjøgutta sloss - Klikk for å forstørre

Sjøgutta slåss. Fra Veslefrikk 23. april 1909.

Dersom Børresen etterpå ville gå av fra stillingen som admiralstabssjef og stille seg utenfor nummer, ville Lowzow sørge for at han fikk eskadren i 1910. Han ville så nødig starte en ny admiralstrid. Imidlertid var saken lekket ut i pressen. Dessuten fikk Børresen høre at Sparre skulle ha uttalt at han aldri ville beordre ham som eskadresjef. Han avslo derfor anmodningen. Den 20. april fremmet Sparre formelt forslag til forsvarsministeren om at Børresen måtte strykes av mobiliseringslisten som eskadresjef. Begrunnelsen var nå, som før, Børresens illojale opptreden i 1905. I tillegg kom at Børresens tjeneste som sjef for admiralstaben var utilfredsstillende. Som bevis på dette siste nevnte han krigsmerkesystemet, at Børresen hadde forlatt befalsøvelsene en dag for tidlig i 1907 og Børresens arbeid med den nye panserskipstypen i reguleringskommisjonen.

Admiralstriden fra Vikingen 1909 - Klikk for å forstørre

Admiralstriden slik Kalfatrus fremstilte den i Vikingen 1. mai 1909.

Dermed brøt den annen admiralstrid løs i avisenes og vittighetsbladenes spalter. Børresen lot det tilflyte avisene at han igjen kom til å begjære seg stilt for krigsrett. Samtidig skrev den uavhengige høyreavisen Ørebladet i nedlatende vendinger om Sparres nederlag i spørsmålet om panserskipstype og nærmest hånte ham for at han nektet å beordre Børresen som eskadresjef. «Jeg er selvfølgelig ikke uten ansvar for dens innhold...», skriver Børresen i dagboka, «... men her er en kamp på liv og død med en motstander som benytter seg av et hvilket som helst middel og som har det regjerende partis støtte, spesielt forsvarsministerens. [47] Hvis jeg hadde sittet der i edel taushet var jeg blitt knust i min stol». [48]

Gutten i sjørøyken - Klikk for å forstørre

Gutten i sjørøyken. Vikingen 2. juli 1909

Tirsdag 11. mai 1909 forelå regjeringens beslutning. Den refererte til Sparres forslag om å stryke Børresen av mobiliseringslisten og erklærte at: «... disiplinen og samholdet i marinens offiserskorps tar skade av at det nåværende forhold fortsettes. Det må tas en avgjørelse som kan bringe en løsning, og den må være så skånsom mot person som det etter forholdene lar seg gjøre, men hovedhensynet må være marinens tarv. Departementet finner at en rimelig løsning bare kan nås ved at admiralstabssjefen ikke mer utkommanderes til sjøtjeneste. Hvis admiralstabssjefen ikke mer skal utkommanderes til sjøtjeneste, kan han heller ikke lengre oppføres på mobiliseringslisten som eskadresjef i krig...»

Regjeringens avgjørelse vakte voldsom oppsikt. Ørebladet kalte den en brutal rettskrenkelse. Aftenposten og Morgenbladet fant saken opprørende. Børresen overlot nå sin sak til advokat Fredrik Stang Lund. Samtidig søkte han permisjon fra stillingen som admiralstabssjef inntil dom i saken var falt eller Sparres klage på annen måte var erklært for grunnløs.

Stortinget tok saken opp til debatt i møte 14. mai. Egede-Nissen gjennomgikk Sparres klage punkt for punkt og flertallet av representantene forlangte at sakens dokumenter ble oversendt Stortinget uten opphold. Dagbladet, Sparres organ, ville nå vite hvordan Egede-Nissen hadde fått tilgang til admiralsakens hemmelige papirer som jo bare har vært sett av regjeringen, Kongen og de to admiraler. Avisen antydet at det måtte være Børresen som hadde lekket. [49]

Nå fikk Børresen rede på at Sparres adjutant, kaptein Olav Hansen, har satt ut rykte om at Børresen var blitt bløt og arbeidsudyktig. Han kunne ikke arbeide mer enn en time ad gangen uten å bli trett. Børresen gikk øyeblikkelig til aksjon, sikret seg skriftlig bekreftelse fra en av byråsjefene i forsvarsdepartementet Hansen hadde fortalt dette til, og sendte den direkte til sin advokat med gjenpart til Hansen. Neste dag møtte Hansen ytterst nervøs og på gråten opp på Børresens kontor. Han hadde ikke ment det slik... Børresen svarte at det ville han få anledning til å forklare advokat Stang Lund.

Det var på dette tidspunkt at disponent Tharaldsen, som vi nevnte innledningsvis, dukket opp. Børresen mottok kopi av Tharaldsens brev fra Sparre med et følgeskriv der Sparre skrev at brevet visstnok burde ledsage admiralsakens øvrige dokumenter i Stortinget. «... når Sparre bruker slike våpen må hans sak stå slett», kommenterer Børresen i dagboka. Som nevnt ble brevene til liten glede for Sparre.

Det ryktes nå i Stortinget at regjeringen rent administrativt hadde planer om å beslutte at Børresen ikke fikk krigsrett slik han hadde bedt om, før Stortinget hadde fått tid til å vurdere admiralsakens papirer. For å forhindre at så skjedde, fremmet Børresens venner på Stortinget en interpellasjon der de antok at regjeringen ikke tok noen avgjørelse i saken før Stortinget hadde hatt anledning til å debattere den. Interpellasjonen førte til en opphetet debatt der Gunnar Knudsen blant annet truet med kabinettspørsmål over regjeringens grunnlovsfestede rett til å avgjøre administrative saker uten forhåndsinnblanding fra Stortinget.

Men forsøket var avverget. Regjeringen endte, etter mye om og men, med å anmode Stortinget om en bevilgning på kr. 5000 til en undersøkelseskommisjon. Kommisjonen skulle bestå av tre generaler, tre kommandører og med riksadvokat Smedal eller en høyesterettsdommer som formann. Børresens organer VG, Morgenbladet, Aftenposten og Ørebladet skummet av raseri: Børresen kom aldri til å møte for en slik kommisjon, Stortinget kom aldri til å bevilge pengene og generalene og kommandørene ville betakke seg for å sitte i den. Dersom man i det hele tatt skulle ha en kommisjon tilsa all sunn fornuft at begge admiralers forhold måtte bli undersøkt, mente Ørebladet.

Under budsjettkomiteens behandling av saken fremmet representanten Konow (Venstre fra Hedemark) et forslag om æresrett, etter først å ha konferert med advokat Stang Lund. Børresen aksepterte umiddelbart forslaget, men stilte en rekke forutsetninger: Sparre måtte erklære seg bundet av resultatet, æresretten måtte gjennomføres etter samme regler som gjaldt for krigsrett, retten måtte bestå av et medlem av høyesterett, to domsmenn fra arméens liste over domsmenn av generals rang, tre domsmenn fra marinens liste over domsmenn for admiraler. Forhandlingene måtte dessuten være offentlige. Etter dette var det flertall for forslaget om æresrett i budsjettkomiteen. Vanskeligheten nå var at Sparre gjorde innsigelser. Men han ble satt under et voldsomt press både fra regjeringen, som ville ha saken ut av verden, og fra høyrepressen. Til slutt ga han etter og aksepterte en voldgiftsrett. Stortinget fattet vedtak om voldgiftsretten fredag 17. september etter en hissig debatt. Høyrerepresentantene ønsket en undersøkelseskommisjon for å se på Børresens forhold mens sosialistene ville at begge admiraler skulle stilles for krigsrett. Gunnar Knutsen måtte til slutt true med kabinettspørsmål for å få voldgiftsretten vedtatt. [50]

[ Toppen av siden ]


Voldgiftsrettsaken i Stortinget 1909

Lørdag 9. oktober ble retten satt i Lagtingssalen i Stortinget under ledelse av lagmann Hersleb Vogt. Domsmenn fra marinen var kommandørkaptein Adam Müller, kommandørkaptein Harald Hveem og kommandørkaptein C. B. Mørch og fra arméen, oberst Carl Jenssen, Oberst Børre Pettersen og Oberst Frithjof Müller. Spørsmålet voldgiftsretten hadde fått til oppgave å besvare var hvorvidt det hadde vært berettiget av Sparre å stryke Børresen av mobiliseringslisten i 1909. For å belyse spørsmålet skulle retten også behandle begivenhetene i 1905 og den første admiralstrid. Begge admiraler måtte forplikte seg til å gå av dersom rettens kjennelse gikk dem imot.

Etter dommen - Klikk for å forstørre

Etter dommen - Klikk for å forstørre


Etter dommen. Tegningene er fra Aftenposten 17. des. 1909.

Rettsforhandlingene ble fulgt med voldsom interesse fra publikum. Aftenposten brakte hver dag mange siders ordrette referat fra rettsforhandlingene illustrert med tegninger og supplert med stemningsrapporter og vurderinger av vitnemålene. Fredag 17. desember falt dommen. Domstolens svar på spørsmålet var et enstemmig Nei! Sparre var dømt og måtte søke avskjed. Men også Børresen hadde fått såpass hard medfart i domskjennelsen at han fant å måtte søke avskjed. Retten hadde særlig festet seg ved Gjenganger-brevet. Det at Børresen under så kritiske forhold som hersket sommeren 1905 kunne gi opplysning om hvor kampen i tilfelle krig skulle opptas, røpet, etter rettens mening «... en ubeherskethet og mangel på forståelse av omstendighetenes og situasjonens alvor, som ikke skarpt nok kan påtales, og for hvilken det ikke finnes noen unnskyldning». Retten fant det derfor ikke uberettiget at Sparre hadde strøket Børresen av mobiliseringslisten i 1906. [51]

Admiralsaken siste akt - Klikk for å forstørre

Admiralsaken siste akt, fra Humoristen 25. mai 1909

Utenfor Stortinget hadde det samlet seg en større menneskemengde, og da Børresen viste seg på trappen steg jubelen og hurraropene mot ham. Før han kunne gjøre motstand ble han løftet opp av to kraftige karer og båret på gullstol nedover Karl Johan.


Epilog

Sparre gikk av fra stillingen som kommanderende admiral 1. mars 1910 og overtok som distriktssjef på Horten samme dag. Børresen fikk avskjed i nåde fra marinen 15. mars og ble samtidig utnevnt til kommandør av 1. klasse av st. Olav for militære fortjenester.

Admiralstriden førte til at stillingen som kommanderende admiral ble nedjustert til kontreadmiral, mens sjefen for admiralstaben ble kommandør. Samtidig ble admiralstabssjefens instruks endret. Heretter rapporterte han kun til kommanderende admiral og ikke lenger direkte til forsvarsministeren. Som kommanderende admiral etter Sparre utnevnte regjeringen kommandør Dawes, Børresens gamle fiende. Som admiralstabssjef etter Børresen ble kommandør Alfred Berglund utnevnt.

Kunne striden vært unngått? Etter mitt skjønn kunne den det. Og selv om Børresen selvsagt må ta sin del av ansvaret for den langvarige og for marinen så skadelige konflikten, er det først og fremst Sparre som må bebreides. At striden trakk slik ut i tid skyldtes først og fremst svakt lederskap fra kommanderende admirals side. Han burde selvsagt ha grepet inn allerede det første året etter at han ble utnevnt, i samme øyeblikk som han merket at Børresen ikke opptrådte slik han ønsket. Det var han som var sjef og han hadde dessuten regjeringen i ryggen. Slik det militære kommandosystemet var oppbygget og fungerte hadde Sparre makt og myndighet til å forlange uavkortet lojalitet fra Børresens side og til å få ham fjernet dersom han ikke innordnet seg. Sparre forsøkte riktig nok å få Børresen fjernet i 1905, men det var et dårlig valgt tidspunkt. Statsminister Michelsen ville ikke ha noe av åpen splittelse i forsvarsledelsen i en krisetid når krig truet. [52] I 1906, derimot, var tiden inne til å ta et oppgjør med Børresen, få ham stilt for krigsrett for hans opptreden sommeren 1905 og for hans respektløse rapport etter øvelsene og operasjonene under unionskrisen. Basert på det vi nå vet, blant annet om utfallet i forhørsretten på Horten, er det ikke sikkert at Børresen ville blitt dømt. Men en krigsrettssak ville uansett ha betydd slutten på admiralstriden. Om Børresen ikke ble dømt ville Sparre antakelig måtte ha gått av. Brevet til kongen og Olssøns forlik gjorde imidlertid bare vondt verre. Det samme gjorde Sparres fåfengte forsøk på å få Børresen til å søke avskjed ved å frata ham arbeidsoppgaver og nekte ham sjøtjeneste. Ren mobbing av en underordnet ville vi ha kalt det i dag. Voldgiftsdomstolen kom da også til at det var fullstendig uberettiget av Sparre å stryke Børresen av mobiliseringslisten i 1909. Den viktigste årsaken til at admiralstriden ble så langvarig og bitter er dermed. Slik jeg ser det, svakt lederskap fra admiral Sparres side.


Fotnoter:

[1] Da Norges ambassadør i Frankrike, Wedel-Jarlsberg, sommeren 1907 traff den franske admiral Fournier i et selskap, og han fikk høre at Wedel-Jarlsberg var nordmann, skal han ha sagt: «vous avez un genie a Norvège»  (dere har et geni i Norge) med henvisning til Børresen. (Børresen og Kristiansen (2005):222-223)

[2] Riksarkivet, Privatarkiv 199 Sparre F mappe 7, Chr. Meyer: «Momenter til karakteristikk av admiral Jacob Børresen hentet fra hans litterære produksjon». Udatert manuskript s 17-19. Kommandørkaptein Christopher Meyer hjalp Sparre med å samle materiale til en biografi. Biografi ble det aldri, men materialet finnes blant Sparres etterlatte papirer på Riksarkivet. Meyer var sterkt kritisk til Børresen. Som ung kadett hadde han imidlertid tjenestegjort på Børresens eskadre og var da en stor beundrer av Børresen, noe som altså senere endret seg.

[3] Børresen og Kristiansen (2005): 45-46.

[4] Betegnelsen «marinens generalstab» var i bruk fram til 1905, da den ble omdøpt til admiralstaben.

[5] Riksarkivet, Privatarkiv 199 Sparre F mappe 7, Chr. Meyer: Momenter til karakteristikk av admiral Jacob Børresen hentet fra hans litterære produksjon. (Udatert): 17-19.

[6] Riksarkivet, privatarkiv 199 Sparre F mappe 7, Sten Sparre Nilsson: Notater om min morfar. Udatert notat.

[7] Børresen og Kristiansen (2005): 74

[8] Jacob Børresen: Med kong Oscar II nordenfor polarcirkelen 1903. Kristiania: Det norske Aktieforlag 1904.

[9] Riksarkivet, privatarkiv 199 Sparre F mappe 7, Sten Sparre Nilsson: Notater om min morfar. Udatert notat.

[10] Børresen og Kristiansen (2005):85

[11] Den amerikanske marineoffiseren Alfred T. Mahans to bøker; The Influence of Sea Power Upon History 1660-1783, fra 1890, og The Influence of Sea Power upon the Wars of the French Revolution and Empire, fra 1892, fikk meget stor innflytelse på den militærstrategiske tenkningen i land som Storbritannia, Tyskland og Japan, så vel som i USA. I over 30 år etter at de kom ut, ble bøkene stadig sitert, parafrasert eller plagiert. Bøkene fungerte som kraftige argumenter for flåteopprusting og Mahans argumentasjon ble benyttet både av politikere, polemikere, sjømilitære pressgrupper og myndighetspersoner. Det er således ikke tilfeldig at også Børresen var sterkt påvirket av Mahans tankegang. (Lambert (2004):19)

[12] Roald Berg (2001):117.

[13] Jacob Børresen og Tom Kristiansen (2005):15.

[14] Marinens reguleringskommisjon ble etablert i 1816 for å utarbeide nye reglementer for kanonbåtene samt å gjennomgå og komme med forslag til bruken av Marinens materiell. Fra 1839 var kommisjonen permanent sammensatt. (Børresen og Kristiansen (2005):333).

[15] De to første av denne typen, «Bjørgvin» og «Nidaros», på 4825 tonn og med to 24cm kanoner, (mot «Eidsvold»s 4200 tonn og 21cm kanoner) ble sjøsatt sommeren 1914, men beslaglagt av britene ved utbruddet av første verdenskrig. «Bjørgvin» gikk tapt i en brann. «Nidaro»s ble tilbudt den norske regjeringen etter krigen, men fordi den var blitt utstyrt med en voluminøs torpedobeskyttelse, kunne den ikke dokksettes på Horten og regjeringen takket derfor nei. (Thomassen (1995):23–24)

[16] Børresen og Kristiansen (2005):30–31.

[17] Børresen og Kristiansen (2005):29.

[18] Grimnes (2001):94-113 og 165.

[19] Børresen og Kristiansen (2005):257.

[20] Børresen (2004):108-131

[21] Forsvarskommisjonen som, i tillegg til forsvarsministeren, normalt besto av kommanderende admiral og general, generalløytnant Ole Hansen og viseadmiral Sparre og deres to stabssjefer, generalmajor Hakon Hansen og kontreadmiral Børresen, var for anledningen forsterket med sjefen for 1. sjømilitære distrikt i Horten kommandør Horn, sjefen på panserskipet «Eidsvold» kommandørkaptein C. B. Mørch, sjefen for sjøkrigsskolen kommandør Dawes, sjefen for ingeniørvåpenet generalmajor Boyesen og sjefen for festningsartilleriet oberst Georg Stang. (Riksarkivet, Privatarkiv 199 Sparre F mappe 7; Referat fra møte i forsvarskommisjonen 15/4-05).

[22] Riksarkivet, Privatarkiv 199 Sparre F mappe 7: Skrivelse til kongen 12/5-06.

[23] Børresen og Kristiansen (2005):106.

[24] Børresen og Kristiansen (2005):34.

[25] Riksarkivet, Privatarkiv 199 Sparre F mappe 7: Sparres skrivelse til kongen 12/5-06.

[26] Børresen og Kristiansen (2005):158-159.

[27] Utrustningen av marinen våren 1905 var ingen mobilisering, men en regulær øvingsutrustning. Fordi bare noen få fartøyer ble utrustet til øvelse hver sommer var det etablert et system med rullering av offiserene slik at alle marinens offiserer over tid fikk tjeneste om bord. Etter at årets øvelser var avsluttet ble mobiliseringslistene endret slik at de offiserene som sist hadde hatt sjøtjeneste, og derfor var mest oppdatert, ble oppført på listen. Mobiliseringslistene i 1905 reflekterte således bemanningen under øvelsene i 1904, som var en annen enn under øvelsene våren 1905.

[28] Børresen og Kristiansen (2005):111-112.

[29] Riksarkivet, Privatarkiv 199 Sparre E Aviser og klipp spes 1905-1910: Aftenpostens referat fra forhandlingene i Voldgiftsdomstolen i Stortinget 10. oktober til 17. desember 1909.

 [30] Børresen og Kristiansen (2005):34.

[31] Admiral Rosdestvensky var sjef for den russiske flåten som ble ødelagt av japanerne under admiral Togo i slaget ved Tsushima 27. til 28. mai 1905. Togo utmanøvrerte fullstendig de mer saktegående russiske fartøyene, som dessuten ikke ble ledet særlig effektivt. Da Rosdestvensky ble alvorlig såret overtok hans nestkommanderende, admiral Nebogatov, ledelsen av den russiske flåten og valgte å kapitulere. (Potter/Nimitz 1960:363-364). Det var ikke tilfeldig at han brukte den russisk-japanske krig som eksempel. Børresen var sterkt opptatt av, og hadde fulgt intenst med på, begivenhetene i det fjerne Østen under den russisk-japanske krig. Våren 1905 sto han på farten for å reise til Manchuria for å skaffe seg første hånds kjennskap til krigshandlingene, da han måtte avlyse reisen på grunn av unionskrisen her hjemme. Han sørget i stedet for å få seg tilsendt detaljerte britiske redegjørelser som han oversatte til norsk og utga i bokform. (Den russisk-japanske krig, Det norske Aktieforlag, Kristiania 1904-05). Han var for øvrig senere ubeskjeden nok til å hevde at admiral Togo hadde anvendt hans taktiske system i slaget ved Tsushima. (Børresen og Kristiansen (2005):96, 124.

[32] Aftenpostens referat fra forhandlingene i Voldgiftsdomstolen.

[33] Børresen og Kristiansen (2005):157-158.

[34] Sjøkrigsretten besto av en krigsdommer som formann og fem offiserer som domsmenn. Krigsdommeren måtte være høyesterettsadvokat og ble beskikket blant rikets faste dommere som ikke var medlemmer av høyesterett.

[35] Børresen og Kristiansen (2005):151.

[36] Børresen og Kristiansen (2005):167, 232, 286.

[37] Børresen og Kristiansen (2005):177.

[38] Børresen og Kristiansen (2005):fotnote 114 s. 339.

[39] Børresen og Kristiansen (2005):193-194.

[40] Kaptein Jens Bratlie (1856-1939) var stortingsmann for Høyre fra Kristiania i perioden 1900-1912. Han ble utnevnt til generaladvokat i 1906. Samme år ble han også valgt til Odelstingspresident i Stortinget. Bratlie var, i I I likhet med Børresen, tilhenger av unionen med Sverige. Han ønsket en mobil felthær som kunne tjene til forsvar av den skandinaviske halvøy sammen med Sverige og lå i intens strid med venstres Georg Stang, som ønsket grensefestninger til forsvar mot Sverige. Den faglige og militærteknologiske striden mellom Bratlie og Stang var på mange måter en parallell til den marinefaglige striden mellom Børresen og Sparre. Etter at Stang døde i 1907, fikk Bratlie som stortingsmann stor innflytelse på hærordningen av 1909. Bratlie ble forøvrig statsminister og samtidig forsvarsminister i 1912-13. (Norsk biografisk leksikon bind 1, s 440)

[41] I den militære forhørsretten ble det bare avgitt vitneforklaring, men ikke gjennomført hovedforhandling som for militære straffesaker. Forhørsretten besto av en militær forhørsdommer, vanligvis en underdommer i en rettskrets, i dette tilfellet sorenskriveren i Mellom-Jarlsberg. (Børresen og Kristiansen (2005): fotnote 84, s 331)

[42] Børresen og Kristiansen (2005): fotnote 125, s 340.

[43] Børresen og Kristiansen (2005):209.

[44] Børresen og Kristiansen (2005):217.

[45] Børresen og Kristiansen (2005):222.

[46] Børresen og Kristiansen (2005): 225-226.

[47] En mindretallsregjering av Venstre under Gunnar Knudsen hadde overtatt regjeringsansvaret i 1908.

[48] Børresen og Kristiansen, s 242-243.

[49] I februar 1946 innrømmet Egede-Nissen overfor historikeren Sten Sparre Nilsson som da arbeidet med admiralsaken, at han hadde fått opplysningene direkte fra Børresen. Han hadde vært tiltalt av Børresens offensive ånd og hans gå-på humør. (Riksarkivet, Privatarkiv 199 Sparre F mappe 7: Notat fra samtale med Adam Egede-Nissen 19/2-46).

 [50] Børresen og Kristiansen (2005):230-256.

[51] Børresen og Kristiansen (2005):295-299.

[52] Børresen (2004):116.


Litteraturliste

Arntzen, Jon Gunnar (red): «Norsk biografisk leksikon», Kunnskapsforlaget, Oslo 1999 – 2005.

Berg, Roald: «Profesjon, Union, Nasjon. Norsk forsvarshistorie 1814–1905». Eide forlag, Bergen 2001.

Børresen, Jacob: «Krigsforberedelser i ytre Oslofjord 1905», Borreminne 2004, Borre Historielag, 108-131.

Børresen, Jacob og Tom Kristiansen: «Levende breve fra de dødes rige. Admiral U. J. R. Børresens dagboksopptegnelser 1896–1910». Eide forlag, Bergen 2005.

Grimnes, Ole Kristian: «Sam Eyde – den grenseløse gründer», H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo 2001.

Lambert, Andrew: «Great Britain and Maritime Law from the Declaration of Paris to the Era of Total War», i Hobson, Rolf og Tom Kristiansen (ed) «Navies in Northern Waters 1721– 2000». Frank Cass, London, Portland Or., 2004.

Potter E. B./Chester W. Nimitz (ed): «Sea Power – a Naval History», Prentice-Hall, Inc, Englewood Cliffs N.J. 1960.

Thomassen, Marius: «90 år under rent innenlandsk orlogsflagg», Eide forlag, Bergen 1995.

Sparres etterlatte papirer på Riksarkivet:

Privatarkiv 199 Sparre F mappe 7

Privatarkiv 199 Sparre B Marinen 1883-1905

Privatarkiv 199 Sparre E Aviser og klipp spes 1905-1910

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside