Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Statsministeren fra Horten som måtte gå

Av Jan Ingar Hansen

For Georg Francis Hagerup ventet berømmelse og varig plass i Norgeshistorien i 1905, men tvilen hos ham ble hans bane. Han kunne blitt den som iscenesatte unionsoppløsningen. I stedet tapte han initiativet, mulighetene og sin popularitet i løpet av noen uker på nyåret 1905. Han forlot arenaen som en politisk tragedie. Hans manglende evne til å lytte, hans selvsikkerhet og stahet hadde kostet ham dyrt.

Få vet at Horten har hatt statsministeren og enda færre at han satt i to perioder. Vi snakker om Georg Francis Hagerup som ble født på Sølvkronen på Apenes 22. januar1853 og var sønn av sorenskriver, borgermester, admiral og marineminister Henrik Steffens Hagerup og Nicoline Kristine, født Jensen.

Georg Francis Hagerup

Vi vet lite om de første årene av Francis Hagerups liv. Trolig lekte han ved Indre havn sammen med sine søsken. Enten fikk han sammen med sine seks søsken privatundervisning av en huslærer hjemme på Sølvkronen, eller så rakk han så vidt å begynne på verftets allmueskole i Ollebakken – Bjerkeskolen – oppkalt etter overlærer Bjerke.

Skolestart den gang skjedde som femåring. Da han var seks år gammel døde faren Henrik Steffens Hagerup. Den kommende statsministerens far, var født i Kalundborg i Danmark i 23. november 1806, død 28. mai 1859. Han kom til Norge allerede som treåring. Fra 1841 til 1856 var Henrik Steffens Hagerup marinens tøymester. Som sjømilitær drev han det til å bli kontreadmiral i 1856, men han er nok i ettertid mest husket for sin politiske innsats. Hagerup var medlem av Stortinget i 1848 og 1851 til 1854, og det var på grunnlag et benkeforslag fra ham at Stortinget 14. august 1854 enstemmig vedtok å opprette en teknisk skole på Horten.

Fra 1856 til 1859 var Hagerup statsråd og sjef for Marine- og postdepartementet. I 1857 medlem av interimsregjeringen i Stockholm. Ordfører i Stavern fra 1846 til 1847. Lokalt var han varaordfører i Borre i 1852 og var blant dem som ivret sterkest for at garnisonskirken skulle bygges ved Triangelen og ikke inne på KJV. I 1849 var han blant initiativtagerne til opprettelse av en høyere allmennskole i Horten. Satt i kommisjonen som skulle avgi benkning vedrørende opprettelse av kjøpestad eller ladested på Horten. Bodde på Sølvkronen på Apenes som han bygget i 1851. Det er ham vi har en gate oppkalt etter; Hagerupsgate på Apenes.

Utslitt etter sitt store engasjement for marinen og den unge byen reiser han til det kjente tsjekkiske kurbadet i Karlsbad. Brått og uventet dør han under oppholdet. Hjemme på Apenes får Francis som nå nærmer seg sju år og resten av familien den triste beskjeden. Moren, som opprinnelig var fra Trondheim, bestemmer seg for å flytte tilbake til hjembyen og den store familien hun har der. Sølvkronen blir solgt til presten og familievennen sogneprest Sandberg. Med sitt store flyttelass reiser familien Hagerup kystveien til stiftsstaden.

I Trondheim får de nytt fotfeste, og med den store summen penger etter salget av Sølvkronen og gode pensjonen etter admiralen, er moren i stand til å gi barna en påkostet utdannelse.

Snaut tre år etter ankomsten til Trondheim dør også moren. Barna blir boende hos familie og Francis tar som 17 åring eksamen artium ved Trondheim katedralskole. Han studerte i to år medisin ved Det konglige Fredriks universitet i Christiania, men gikk i 1874 over til jus og ble etter bare to år studier cand. jur med laud. Det fortelles at han var en svært arbeidsom, arbeidet lett og hurtig. Hans forelesningsnotater viser ingen tegn til nøling eller rettelser. Han kunne raskt plukke ut det viktigste i en sak og konsentrere seg om det. Han benyttet ofte feriene til studiene.

Francis Hagerup fikk flere reisestipend og besøkte flere europeiske hovedsteder og studerte internasjonal rett. I 1877 og 1878 var han tilbake i Norge og arbeidet som dommerfullmektig hos sorenskriveren i Nedre Romerike. Høsten 1878 får han universitetsstipendiat i lovkyndighet og samtidig er han konstituert byrettsdommer.

I 1879 giftet han seg med Fredrikke Bødkter (søster av generalmajor C.F.J. Bødtker).

I 1885 tok Francis Hagerup sin juridiske doktorgrad og i 1887 ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap. Han var ettertraktet som lærer og hadde mange forelesninger. Skrev flere juridiske fagbøker. I 1988 startet han Tidskrift for retsvidenskap der han var hovedredaktør til sin død – 33 år seinere.

Hva så med politikeren Hagerup som er vårt opprinnelige tema? Han gav seg politikken i vold, noe motvillig. Hans politiske periode regner vi fra 1893 til 1906. I 1892 hadde han latt seg overtale til å gå inn i Høyres sentralstyre, og allerede året etter gikk han inn i Emil Stangs mindretallsregjering som justisminister, seinere som medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm og til slutt som finansminister. Denne politiske tilværelsen ble som å være mellom barken og veden. På den ene siden Kong Oscar II og svenskene. På den andre siden det konservative Venstre, som i mer enn et ti år skulle spille en nøkkelrolle i norsk politikk og ikke gjorde det lett å styre landet. Han fikk i denne perioden god innsikt i konsulatsaken og de stridighetene som rådet i Stortinget. Selv om Høyre ved valget i 1894 gikk betydelig frem og fikk 55 representanter mot Venstres 59, var det sterk tvil om regjeringen skulle fortsette. Venstre var ikke alene regjeringsdyktige, men da det moderate Venstre krevde regjeringens avgang innleverte Emil Stang sin avskjedssøknad. Det moderate Venstre støttet heller ikke en Vestre regjering og det var ikke mulig å danne noen ny regjering. Derfor ble Stangs regjering sittende som et forretningsministerium helt til oktober 1895. Hagerup fortsatte i regjeringen som finansminister.

7. juni 1895 – merk dere datoen – på dagen ti år før bruddet – besluttet Stortinget med 90 mot 24 stemmer at det på fritt grunnlag, og under en regjering som samarbeidet med Stortinget, skulle søke å innlede forhandlinger med Sverige om en tilfredsstillende ordning av konsulatvesenet og utenriksstyret. Dermed hadde Stortinget slått inn på en ny, men vanskelig vei – nemlig å løse striden med Sverige gjennom forhandlinger. Samtidig var grunnlaget lagt for en koalisjonsregjering av alle tre partiene. Både kirkeminister Bonnevie fra Høyre og Sverdrup fra Venstre hadde forsøkt å danne regjering men lyktes ikke. Oppdraget gikk da til den avtroppende finansministeren, og 14. oktober 1895 dannet den 42 år gamle Hagerup fra Sølvkronen på Apenes sin første regjering.

Regjeringen hadde lite handlerom og det var flere vanskelige saker som satt det skjøre samarbeidet på prøver. Skolesaken og næringspørsmål gav store politiske motsetninger. Selv om regjeringen var administrativt dyktig var det vanskelig å lede regjeringen. Det gikk ikke særlig bra med konsulatsaken heller. Ved valgene i 1897 fikk Venstre to tredjedels flertall, 79 representanter mot Høyres 25 og de moderates ti. Sammensettingen som i to år hadde samarbeidet for å ordne opp i unionsstridighetene hadde ikke  vært noen suksess og la frem hver sin innstilling, noe som innebar at enn ikke var kommet et skritt videre. Dermed var det ikke plass for en Høyre-ledet regjering og Hagerup innleverer sin avskjedssøknad.

Hagerup gikk tilbake til sitt professorat, men fortsatte sitt politiske engasjement og ble igjen medlem av Høyres sentralstyre. Ved valget i 1900 ønsket ikke Hagerup og stille som kandidat. Han hadde det utmerket som professor, men da Emil Stang trakk seg og ønsket Hagerup som sin etterfølger også som partileder gav Hagerup etter for press og ble partiets leder og statsministerkandidat. Hans ansvarsfølelse og fedrelandskjærlighet ble til sist avgjørende. Høyre gjorde et dårlig valg og det ble mest jus og lite politikk for Hagerup.

Det var et uttrykk for folkeønske da forhandlingene med svenskene kom i gang i 1902 på Sveriges initiativ. Venstrestatsminister Blehr og Henrik Ibsens sønn, Sigurd, ledet forhandlingene på norsk side. Det gikk tregt og misnøyen økt i folket. De ville ha forandring.

Foran valget i 1903 hadde Høyre programfestet at konsulatsaken skulle løses ved forhandlinger og at det skulle være to konsulatvesen. Heller ikke denne gangen var Hagerup særlig interessert i å stille som stortingskandidat. Han ville ut av politikken for godt å konsentrere seg om rettsvitenskapen.  Han gav likevel etter for presset og gjorde en stor innsats i valgkampen som endte med at Høyre og de liberale fikk flertall. Hagerup ble valgt til stortingspresident (så det er ikke slik at Kosmo var den første fra Horten i stolen). Da statsminister Blehr valgte å trekke seg noen uker etter valget på grunn av svak oppslutning, dannet Hagerup 22. oktober 1903 sin andre regjering «Det Hagerupske Forhandlingsministerium» som besto av Høyre, men også representanter fra det  liberale venstre. Blant dem Christian Michelsen. Sigurd Ibsen ble statsminister i Sverige.

Den store saken var fortsatt konsulentsaken og regjeringens hovedoppgave var å finne en tilfredsstillende løsning. Unionsforhandlingene startet i en atmosfære som både var vennlig og løfterik. Juristen Hagerup var en forsiktig mann som ønsket å bruke diplomatiet og forhandlinger. På spørsmål om hva som ville skje om forhandlingene ikke ville føre frem sa han: «Løber nå de indledende forhandlinger ud i sanden, faar vi se tiden an. Nye tider, nye mænd. Vi har i unionsforholdet seet, at tiden kan ændre mangt og meget». Hagerup advarte mot å reise en oppdrivende broderstrid som kunne koste mer enn konsulentsaken var verdt. «Saa stor er denne sag ikke, at den ikke kan kjøbes for dyrt», sa i Stortinget.

Hagerup var overbevist om at forhandlingene ville føre frem og at det fantes en løsning, men Sverige viste seg etter hvert lite imøtekommende og krisen var et faktum da den svenske statsministeren Erik Gustav Bostrøm slapp katta ut av sekken i slutten av november 1904 og la frem et svensk krav i seks punkter.

•Den norske regjering skulle være forpliktet til å spørre den svenske utenriksministeren om hvem den hadde lov til å utnevne til konsul.
•Sveriges navn skulle settes foran det norske i konsulers diplomer.
•Det norske konsulatstyret måtte ikke gi en konsul ordre som stred mot en ordre fra utenriksministeren i samme sak.
•Utenriksministeren skulle legge frem spørsmål om en norsk konsuls forseelse i sammensatt eller ministerielt (dvs. svensk) statsråd.
•Gesandtene (som det svenske utenriksministeriets embetsmenn) skulle kunne suspendere norske konsuler, som deretter ikke kunne gjeninnsettes uten kongens beslutning etter forslag fra utenriksministeren.
•Konsulatfellesskapet skulle under visse omstendigheter opprettholdes i forskjellige fremmede land.

Juristen og professoren Hagerup så på kravet som ble lagt frem og svarte indignert og med en minne som om han rettet en eksamensoppgave; jammen, dette er jo som statsminister Sigurd Ibsen kalte dem; Lydrikepunkter! 

Forslaget ble blankt avvist av Hagerup som nå forstod at det ville ble vanskelig å finne en løsning. Svenskenes krav gav et klart uttrykk for hva naboene våre egentlig mente om Norge som unionsland. Lydrikepunktene fremkalte et spøkelse fra fortiden, Hagerup kunne ikke komme med disse kravene til Stortinget, da vil sannsynligvis både Eidsvoldsmennene på Wergelands maleri i Stortingssalen og de nå valgte representanter reise seg i protest og marsjere ut i protest.

Allerede 27. november ett par dager seinere hadde Aftenposten et oppslag om Bostrøms krav. Kilden var Sigurd Ibsen som gladelig lot sin misnøye med svenskene lekke til journalisten. Den svenske kronprinsen klaget til Hagerup over manglende diskresjon og lekkasjene. Hagerup beklaget og sa han ikke viste hvem som hadde lekket opplysningene. Da svarte kronprinsen – men det vet jeg.

Dette er litt av kjernen i de problemene som skulle komme for Hagerup i ukene som fulgte. Han hadde få allierte og gode venner som han kunne rådføre seg med og som han kunne få gode tilbakemeldinger fra. Han opptråde egenrådig og på grensen av avvisende. Det nesten alle visste, viste ikke statsministeren.

Selv Kongen så alvoret i situasjonen, noe han gav uttrykk for i sitt nyttårsbrev til Hagerup 4. januar 1905; «Jeg vet dessverre nok til å kunne ane en både sørgelig og farlig krise» Alt som kunne gjøres måtte gjøres for å minske kløften var Kongens inderlige bønn til den norske statsministeren. Hagerup er i sitt svar helt tydelig på alvoret og skriver til kongen at ingen partier i Norge fra det ytterste Høyre til ytterste Venstre vil godta det svenske kravet.

Det er ingen tvil om at Bostrøms krav var den siste spikeren som gjorde det umulig å forhandle seg frem til en enighet. Da svenskene i slutten av januar 1905 fastholdt sine synspunkter innså også Hagerup at videre forhandlinger var nyttesløse og den 8. februar kunngjorde Hagerup i Stortinget at forhandlingene med Sverige for godt var strandet.

For mange i Norge ble Bostrøms forslag det de hadde ventet på, det endelige beviset på at unionen måtte bringes til ende. Både Verdens Gang og Morgenbladet begynner nå å øve påtrykk på regjeringen for å få fortgang i konsulatsaken. Hagerup liker dårlig at han møter motstand, ikke bare på Stortinget, men nå også hos fremtredende redaktører som han mener har en forenklet og populistisk fremstilling av saken.

En av dem Hagerup skriver til er bysbarnet Olaus Anton Thommessen, som har slått seg stort opp i hovedstaden og er redaktør i Verdens Gang.  Thommessen som politisk befant seg på den liberale Venstre siden, og som guttunge hadde malt LEVE REPUBLIKKEN på låven hjemme på Tveiten i sin kamp mot den svenske unionskongens makt og posisjon. Nå spisser han blyanten og krever at Hagerup må handle. Hagerup skriver et brev til Thommessen:

Hr. Redaktør Thommessen. 13/2-1905.
Jeg ser av Deres blads holdning i disse dage, at våre veier nu skilles, og det fylder mig med sorg og bekymring. Med hensyn til faren ved ensidige beslutninger i konsulatsaken og utjenligheten av sådanne til at fremme vore «nationale bestræbelser» indtager jeg urokkelig mit gamle standpunkt, som jeg efter Deres brev af 6. januar og vor samtale dagen efter har hatt grund til at tro, deltes av Dem. Jeg gjør Dem ingen bebreidelser, fordi De har oppgitt dette standpunkt. Det er naturlig, at pressens mend lettere lar sig påvirke af strømningene i den offentlige opinion end statsmænd, som må handle under et stærkt personligt ansvar.

Videre i brevet gir Hagerup uttrykk for at han føler seg misbrukt og misforstått. Han mener Verdens Gang skaper ubegrunnet frykt og maner folk til et farlig opprør. I ettertid kan vi gi Hagerup en del rett i dette – men der og da gjorde han det ennå vanskeligere for seg selv.

Misnøyen og redgjørelsen i Stortinget om forhandlingene som ikke førte frem til tross, det kom ikke noe marsjordre til Hagerup umiddelbart, men internt i regjeringen utviklet det seg i løpet av februar meningsforskjeller om både mål og midler i konsulentsaken.

Hagerup var heller ikke i tvil om at unionsoppløsning var eneste alternativ, men han var veldig opptatt av at det burde skje ved samarbeid og forhandlinger. Han var overbevist om at en vaklende og uoversiktlig situasjon ville bety at Russerne ville foreta et fremstøtt mot den nordlige landsdelen og England ville ikke gå til krig for å hindre russerne fra å skaffe seg noen isfrie havner i nord. For alt ønsket Hagerup å bruke forhandlingslinjen og fremsette forslag om å oppløse riksakten.

Det var bare ett problem, en slik løsning ville ta lang tid og det var det motsatt av folkets ønsker – det var en økende stemningsbølge for øyeblikkelig aksjon. En av de som oppildet til kamp for en rask løsrivelse var Fridtjof Nansen som gjennom en rekke avisartikler stilte spørsmål ved Hagerups evne til å finne en løsning. Hagerup mente også at hverken Stortinget, hans eget parti eller han selv hadde noe mandat til å bryte med unionen. Han ville at folket skulle si sin mening i valget i 1906.

Hagerup oppfattet ikke stemning i folket og hadde som nevnt få å rådføre seg med. Han holdt, den voksende misnøyen til tross, fast ved den linjen han hadde trukket opp i valgkampen og ville ikke at folk skulle oppfatte han som vinglete og at han lot seg presse til å skifte standpunkt i en så viktig sak. Edvard Hagerup Bull skrev; «Intet er da heller lettere å forstå, at ingen og intet her kunde rokke ham. Det fikk briste eller bære. Og det brast».

Jakob Schønning i den norske statsråd avdelingen i Stockholm spurte Hagerup om de bare skulle la det hele drive uten å foreta seg noe. Regjeringen måtte ta styringen, få partigruppene med seg og samles om å få unionen oppløst, hevdet han. Hvis de ikke fulgte en helt nasjonal linje, ville han ut av regjeringen. Hagerup foretok seg ingen ting.

Christian Michelsen uttalte: «Nå får unionen ryke – vi får ta kampen opp under Hagerups ledelse, og hvis han ikke vil, får jeg selv ta den». 28. februar brøt Christian Michelsen og Jacob Schøning ut av regjeringen, dagen etter søkte de øvrige regjeringsmedlemmene avskjed. Hagerup hadde nå ingen annen utvei enn å tre tilbake og ble som vi vet erstattet av en ny regjering under Christian Michelsen.

Etter sin avskjed som statsminister gikk Hagerup tilbake til sin plass på Stortinget, men den stillingen han hadde brakt seg i hadde ført til at han ble ansett som politisk død. Hans siste opptreden i norsk politikk var å fremsette et forslag om å utsette behandlingen av konsulentsaken da den ble behandlet i Stortinget 17. mai 1905. Flere hadde fra rådet ham å ta ordet og hans forslag oppnådde bare 6 stemmer. Loven ble deretter enstemmig vedtatt.

Det må ha gått sterkt inn på den ærekjære og nærtagende Hagerup at hans politikk i 1905 hadde lidt det totale nederlag. Han opptrådte likevel svært lojalt mot den nye regjeringen og var på høsten 1905 med i delegasjonen som ble sendt til København for å meddele kong Christian IX at sønnesønnen var kalt til å bli Norges konge. Ved den anledningen ble han tildelt storkorset av Dannebrogordenen, men han innså at han ikke lenger hadde noen fremtid i politikken og avsto fra å stille til valg i 1906.

Han var nå 53 år gammel og hadde lagt både stortinget og sitt professorat bak seg. Han var sikkert såret, men ikke handlingslammet. Han startet på det som skulle bli hans tredje plattform. I 1906 ble han utnevnt til sendemann til København og Haag (seinere også til Brussel). Fra nå av la han arbeidskraften i løsning av mellomfolklige problemer og de siste 15 årene av sitt liv oppholdt han seg i utlandet.

Han ble en av landets fremste diplomater og ble internasjonal rådgiver for sin politiske motstander Gunnar Knudsens regjering. Han gjorde en betydelig innsats blant annet under verdenskrigen i 1914 til 1918. Han var medlem av Stortingets Nobelkomite. I 1916 ble Francis Hagerup etter påtrykk fra Gunnar Knudsen forflyttet som sendemann til Stockholm, en post som var ansett som en av de viktigste i diplomatiet.

I 1920 gikk han inn i en internasjonal juristkomité som skulle utarbeide utkast til statutter for den internasjonale domstolen i Haag, og samme år ble han formann for den norske delegasjonen ved Folkeforbundets første samling i Genève. I den store kommisjonen som behandlet domstolsforslaget ble han valgt til ordfører. Hambro skrev at ingen enkeltperson hadde større andel i arbeidet for å få brakt i stand den internasjonale domstol – men det hadde vært særs arbeidskrevende. Hagerup hadde pådratt seg dårlig hjerte, led av søvnløshet, var nærtagende og med et kraftig temperament som ikke var godt for hans helse.

Da forsamlingen avsluttet sitt arbeid 18. desember 1920 var han åpenbart svært dårlig. Han døde rett etter at han kom til Norge i februar 1921 – 67 år gammel.

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside