Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Da far ble mobilisert

Av Harald Andersen Skreppedal, skrevet i 1980

Når jeg skal nedskrive et kort utdrag av min fars liv og virke slik jeg husker det, faller det meg naturlig å begynne med året 1905. Da hendte det noe hjemme på Skreppedal, som angikk min far, og som aldri vil gå meg av minne.

Arnt og Oldemar Andersen Skreppedal - Klikk for å forstørre

Arnt og Oldemar Andersen Skreppedal i smia.

Vi satt og spiste kveldsmat kan jeg huske. Far øverst i sin gamle kubbestol, og rundt bordet vi fem søskene og mor. Da banket det på døra, og inn kom en svær rødskjegget kar, med et brev i hånden. Denne karen hette Jørgen, og var i tjeneste hos en gårdbruker i nabolaget. «Her kommer jeg med et brev som haster», sa Jørgen, med sin kraftige stemme. Så gikk han bort til far med brevet høyt løftet i høyre hånd, mens han la hodet på skakke og så bort på far fra siden, som han hadde for vane. Far rev brevet hurtig opp. (Jeg tror han ante hva det inneholdt) Etter å ha lest brevet rakte han det til mor og sa: «Svenskene er en kropp som vil ete oss nordmenn opp». Det var en gammel regle som ofte ble brukt mot svenskene den gang. Forholdet de to broderland i mellom var som kjent meget spent den gangen, og hadde da nådd klimaks.

Familien Skreppedal

Hele familien fotografert på gården rundt 1905. Fra venstre Harald, Arnt, Lars med hesten Blakka, Oldemar Marinius, Helene, mor Sofie, Anders Olsen Skreppedal og tjenestejenta store-Helene med Anna på armen.

 

Mobiliseringsordre til alle våpenføre menn, av de yngste årsklasser var blitt utsendt. Og Hovslagersersjant Anders Olsen Skreppedal, hadde uoppholdelig å melde seg på Ørje Festning og møte på Horten kai. Hvor så de innkalte fra distriktet skulle transporteres i ferger over til Moss, og derfra med tog til Ørje.

Far lot ikke tiden løpe fra seg, og reiste seg straks fra stolen og spurte mor om hun ville kjøre ham til Horten. Jo det ville hun, men hun gråt mye under forberedelsen. Far som var snar i vendingen som en røyskatt, fikk snart tohjulsvogna ut av vognskjulet, selene på Borken, og spendt på vogna. Så av sted, beredt til å gjøre sin plikt for Gud og fedrelandet. Deretter kjørte mor og far i trav nordover den sølete gårdsveien. Tilbake på gårdstunet, under de eldgamle asketrærne, sto vi fem barna og så etter dem, og vinket inntil de forsvant bak den store bjørka på nordre Skreppedal. Jeg kan huske det siste far sa til oss før han dro avsted var: «Vi måtte være snille mot mor, og hjelpe henne så godt vi kunne, inntil han kom tilbake igjen. Det blir ikke lenge til», sa han, for svenskene skal vi snart ta knekken på. Men slik, og som de fleste andre i landet fryktet, gikk det heldigvis ikke den gangen. Krigstrusselen ble i tolvte time avblåst, og enighet oppnådd mellom Norge og Sverige. Glade og takknemlige kunne vi, kort tid etter, ønske far velkommen hjem igjen.

Men det var nære på at det skulle bli et blodig oppgjør den gang. Jeg kan huske far fortalte oss at den første natten på Ørje hadde de skarpslipt bajonetter helt til lyse morgen. Det var en rar natt, sa han, en rar og uhyggelig natt jeg aldri kommer til å glemme. Så nær svenskene lå vi at vi kunne høre grammofonmusikk fra leiren deres.

Den dagen i 1905 da far hadde begynt å arbeide på Falkensten igjen etter sitt fravær som mobilisert, kan jeg huske han fortalte en liten episode om en gammel, snill og meget gudfryktig husmann han hadde hatt besøk av den dagen. Det var i middagshvilen den gamle husmannen kom opp i smia til far for å få seg en liten prat slik han ofte gjorde. Da brukte han å sitte på ei kasse foran essa. Slik også den dagen, og mens han satt der og nøkket seg i skjegget eller gnidde seg i hendene, spurte han far om han hadde vært mobilisert.

Ja, sa far. Da skal du takke din Gud for at du er hjemkommet med liv og lemmer i behold. Ja, det har jeg gjort, svarte far. Ja vi må ikke glemme å takke vår Gud for at vi fortsatt kan få lov å lytte til kirkeklokkenes fredelige klemter i stedet for kanonenes morderiske torden, sa den gamle mannen. Snart etter forkynte stabbursklokka nede på Falkensten bruk at nå var hvila slutt. Da reiste den gamle jordens trell seg fra kassa og gikk tilbake til sitt arbeid igjen.

 

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside