Løkkeserien 50 år

Av Hans-Christian Oset (tekst og foto)

Erik Schou Eriksen ryddet en dag i gamle ting. Da kom han over et gammelt diplom. Det hadde hengt på gutteværelset hans i nærmere 50 år. «LØKKESERIEN 1957 - DIPLOM tildelt Erik Eriksen «KVIKK»  for god innsats i avd. I i Løkkeserien 1957» sto det på diplomet, datert 28. august 1957, undertegnet av Kjell Ramberg, Arne Solberg og denne mimreartikkels forfatter Hans-Christian Oset (Gjengangeren).

Diplom fra Løkkeserien

Schou Eriksen sto lenge og lot minnene strømme på. Så styrte han sine skritt ut til meg i Granlyveien og var klar i sin tale: Du må skrive en artikkel til Borreminne om den aller første, den opprinnelige løkkeserien, den som hundrevis av gutter opplevde på 50- og 60-tallet! Du skulle vel ikke ha tatt vare på noen bilder fra dengang?

 

Finn Erik Aaros, «Finnie», vant matchballen og
bildet av ham ble siden brukt som logo for Løkkeserien.

Det siste var det lett å svare på. Jeg har arkivert et hundretalls negativer fra løkkeserien, bilder som jeg nå kunne overlate til Lokalhistorisk Arkiv for scanning. Da alle lagbildene og reportasjebilder fra de mange finalene var scannet, begynte arbeidet med å tekste dem. Det er ikke lett å huske hundrevis av gutteansikter og navn femti år etter. En og annen feil kan derfor ha sneket seg inn i denne artikkelen. Men la gå, her kommer den!

For 50 år siden

Historien om Løkkeserien begynner egentlig sommeren 1956. Det var da, for 50 år siden nå til våren, jeg fikk ideen. Jeg hentet den på Moss. Der hadde Moss Avis kjørt en løkkeserie for gutter et par år. Jeg dro over fjorden til Arne Roer som var sportsredaktør i mosseavisen. Han fôret meg med alle detaljer om opplegget i Moss, sa vi var mer enn velkomne til å kopiere det. 23 lag var med der borte, to av dem het, artig nok, Ørn og Falk. Vår egen løkkeserie ble planlagt sommeren 1956. Jeg hadde flere samtaler med junioravdelingsstyrene i Ørn, Falk og Borre. Enkelte juniorledere var betenkte, engstelige for et en slik avisserie ikke lot seg kombinere med kretsseriene.

	Dynamo ble Løkkeseriemestre 1960. Foran fra venstre Helge Fasting, Terje Thorsen, Ulf Halvorsen. Bak fra venstre Finn Erik Aaraas,Bernt Berntsen, Tore Johansen og Geir Ågard.
	Eikenkameratene hadde sletta ved Tordenskiolds-eika som hjemmebane, og var ett av topplagene i 1959. Foran flankerer Steinar Askerid og Sven Kjeldsen keeper Jon Petter Solum, og bak fra vens-tre står Håkon Eide, Arne Øvrid, Arvid Pedersen og Jan Erik Hansen.
	Readys finalelag i 1960. Foran fra venstre Odd G. Pettersen Dahl, Harald Reiersen, Jan Hagen. Bak fra venstre Håkon Eide, Per Arne Solbakken, Arne Håkon Dale og Alf Adde.
	Real som slo Brann 7-0. Foran fra venstre Pål Hanche, Rolf Nilsen og Per Arnold Jensen. Bak fra høyre Kjell Olaf Grønli, Trond Hansen, Herbert Hansen og Jan Tore Aas.
	Rapps lag fra 1959. Foran fra venstre Jan Didrik Nilsen, Bjørn Nustad og Inge Grøtte. Bak fra høyre J. Bekkevold, Helge Flakstad, Stig Viken og Tom Søren Nilsen
	Snild fra Åsgårdstrand, som vant bronsefinalen 19. juni 1960. Første rekke Finn B. Thorsen, Alf Hatlevik, Frank Solem. Bak Vidar Bjørndalen, Per J. Hem, Arild Halvorsen og Otto Book.
	Vikings første lag i 1957. Foran Dag Skullestad flankert av Rolf Bjørnstad og Vidar Johansen. Bak fra venstre Erling Malm, Erik Just Olsen, Ivar Auensen og Olav Hytten
	Viking var et av Løkkeseriens topplag i 1959. Foran Dag Skullestad flankert av Tor og Egil Rye Hytten. Bak fra venstre Ove Sunde, Erling Malm, Svein Eriksen og Alf Henriksen.
	Dynamos lag som sikret seg «The Double». Foran fra venstre Per Arne Solbakken, Terje Thorsen og Ulf Halvorsen. Bak fra venstre Finn Erik Aaraas, Bernt Berntsen, Tore Johansen og Geir Ågard.
	Lyns lag som tapte finalen besto av Harald Reisersen, Jan Erik Andersen, Kjell Reidar Johansen, Bjørn Jørgensen, Tore Gulbrandsen, Gunnar Martin Andersen og Knut Mikalsen.
	Tempo fra Skoppum hadde Løkkeseriens mest aktive heiagjeng. Fra finalen i 1961.
	Cupmestre 1961: Sivets Sønner. Fra venstre Arne Håkon Dale, Trond Andresen, Svein Olsen, Terje R. Knudsen, Odd Heimstad, Tore Gulbrandsen og Trond Ellef Andresen
	«Langgatens Skrekk» som måtte bytte navn til Milan, besto av Terje Thorsen, Bjørn Tore Kristiansen, Truls Grøndahl Madsen, Tore Lerstang, Per Brandt Amundsen (Branstad), Svein Trulsen og Tore Hanche. Per var kaptein, og ble senere Ørn-formann.
	Rangers. Gunnar Hansen flankert av Hallvard Rise Larsen og Ole Grinde. Bak fra høyre Rolf Linne Hansen, Svein Lindhjem og Trond Grøstad. Sistemann har vi ikke klart å identifisere.
	Storm. Foran fra venstre Jon Andersen, Jan Erik Buer, kaptein Per Erik Sjong og bak fra venstre Ulf Grøstad Jensen, Knut Pettersen, Trond Grøstad og Bjørn «Krølle» Christensen.

Men på forvinteren 1957 var alt klart, regler meislet ut, påmeldingsblanketter trykt og avtaler truffet med de som skulle hjelpe til, først og fremst Arne Solberg, Kjell Ramberg og Leif Landaas. I min egen avis var redaktør Rolf Baggethun til uvurderlig hjelp. Som gammel fotballreporter (med signaturen «MAKARON») var han en entusiastisk fotballvenn som ga sin unge journalistlærling frie tøyler. Tid og spalteplass kunne jeg altså bruke, men budsjett, ut over det vårt eget trykkeri kunne levere gratis av diplomer og blanketter, var det verre med. Derfor innbød jeg både Ørn og Falk og Norges Fotballforbund til samarbeid om å skaffe fotballer, pokaler, premier og litt finalefestgodt litt begrenset til boller og solo. Ellers var det meningen at løkkelagene selv skulle ha ansvaret for alt fra snekring av målstenger til oppmerking av løkkebaner, resultat og referatrapportering  mm.

 [ Toppen av siden ]

Norges største

Moss Avis kunne altså skilte med 23 lag i sin serie. Porsgrunn Dagblad, som kom i gang med en serie i Grenland, og tilbød seg å spille en «propagandakamp» i Lystlunden, hadde like mange. Hvor mange løkkelag, bydelslag, gatelag, skoleklasselag eller gutteklubber kunne vi regne med i Horten? Det var spennende. Da påmeldingsfristen var ute, viste det seg at vi slo både Moss og Porsgrunn. I løpet av våren 1957 ble det startet 29 løkkeserielag i Horten, Borre og Åsgårdstrand.

Lystlundes treningsanlegg var flere ganger kamparena med mange tilskuere.

De 29 var:
Varg med lagkaptein Stein Askereied i Nygaten 8,
Storm med lagkaptein Per Erik Sjong i Parkveien 1A, Eikenkameratene med lagkaptein Svein Karlsen,
Star med lagkaptein Svein Kjeldsen i Sommerfeltsgate 6,
Tempo med lagkaptein Nils Helgesen i Åsen Terrasse 10B,
Lyn med lagkaptein Bent Brekke i Wistingsvei 4,
Hauk med lagkaptein Kåre Tollefsen i Brakke C på KJV,
Dynamo med lagkaptein Bjørn Odmar Andersen i Rådmann Knudsensgate 10,
Motala med lagkaptein Jan Erik Hansen i Vestre Braarudgate 4, Rangers med lagkaptein Terje Meidell Strømmen i Åsgårdstrandsveien 4,
Rekord med lagkaptein Roar Johansen i Steinsnesveien 16,
Myra med lagkaptein Gunnar Halvorsen i Wistingsvei 44,
Steady med lagkaptein Olav Berger i Halvdan Svartesgate 14, Sleipner med lagkaptein Rolf Steen Hansen i Asylgaten,
Langgatens Skrekk som endret navn til Milan med lagkaptein Per Brant Amundsen i Langgaten,
Fram med lagkaptein Tore Andresen,
Viking med lagkaptein Bjørn Johansen på Kirkebakken,
Kvikk med lagkaptein Kjell Olsen på Sletten, Eik, 
Speed med lagkaptein Finn Fagerthun i Storgaten 130,
Tordenskjold med lagkaptein Arne Øvrid på Blekket,
Flint med lagkaptein Jon Martin Solum i Skippergaten 29,
Fart med lagkaptein Per Arne Sæther i Åsen Terrasse 9A,
Njord med lagkaptein Stein Ottem i Strandpromenasden 52,
Freidig med lagkaptein Olav Westerås,
Kjeldsbergkameratene med lagkaptein Tor Løge,
Sporty med lagkaptein Egil Wenaas, Stenersensvei 5 og
Myra II med lagkaptein Erik Hellgren Wistingsvei 23
 – videre Bikjen og Sivets Sønner,
ialt 29 lag og Norges største løkkeserie var et faktum! Det kunne vi med rette være bekjente av i en fotballby med så rike tradisjoner som Horten. Før sommeren var omme kom det forøvrig med ytterligere 10 lag, slik at 39 lag kjempet i 4 avdelinger. De siste 10 var: Sputnik fra Ra og Snild fra Åsgårdstrand, bylagene Valiant, Comet, Fremad, Rapp, King, Baggerødkameratene, Troll  og Brann.

Første finale

Viking, Freidig, Storm og Dynamo vant hver sin avdeling i 1957. Etter semifinaler var alt klart for historiens første løkkeseriefinale i Lystlunden. Den gikk som forkamp til byderbyet Ørn–Falk 24. august og er utførlig referert i Gjengangeren med lagbilder av finalistene Dynamo og Storm. Storm, med lagkaptein Per Erik Sjong og Bjørn «Krølle» Christensen i spissen, stilte med nye drakter. Men det hjalp lite, for Dynamo, med Bjørn Odmar Andersen, Sverre Bye og Svein Lindhjem som de fremste, vant hele 8-0. Per Bredesen var hjemme fra Italia på ferie og hadde trukket i landslagstrøya for å dømme kampen. På kaker og brusbanketten i Idrettens hus etter finalen delte han ut diplomer og pokaler og holdt en flott tale for guttene: «Fortsett i samme fine spor gutter, det er dere som skal bringe fotballen i Horten opp til de store høyder igjen», sa Per. Han spådde at det fra Løkkeserien ville gro frem flere landslagsspillere med årene. Den spådommen fikk han rett i.

Det var gjevt å få premie fra Per Bredesens hånd.

Klart for avspark i 1. finale i 1957 på Lystlunden-gress.
Bjørn Odmar Andersen og Sverre Bye.
I bakgrunnen dommer Per Bredesen.

Allerede våren 1961 fikk  Løkkeserien sin første internasjonale spiller. Det var Bjørn Odmar Andersen som først ble tatt ut på «Pressens lag» mot landslaget og nærmest «lekte sisten» med de garvede landslagsgutta, for så å få sin A-lagsdebut mot Mexico i Bergen 16.mai 1961.

Kampen endte 1-1, Bjørn Odmar fikk kritikk som løperrekkas beste, men det var min gamle klassekamerat fra gymnaset på Gjøvik, Rolf Bjørn Backe, som scoret for Norge. Rolf Bjørn er sønn av Rolf Backe senior, som vokste opp i Apotekergaten i Horten og var en av Hortens Skøiteklubs beste gutteløpere i 20-årene. Så det falt mye på heder på Horten! Da «Bøllen» landslagsdebuterte med A-gutta, hadde han forøvrig seks junior- og ungdomslandslagskamper bak seg. Allerede våren 1959 sørget Bjørn Odmar for at Løkkeserien fikk sin første internasjonale spiller i en kamp på Bislet med vårt juniorlandslag mot Danmark. Den våren hadde han fylt 16 år. Senere skulle mange «løkkeseriegutter» bli landslagsspillere. Horten i hundre og Hauk fikk sin egen løkkebane.

Året etter, i 1958, var Horten by 100 år. Det jeg husker best fra den sommeren var at løkkelaget Hauk på Karljohansvern fikk sin egen bane. Den ble behørig døpt «Lille Sahara», lå rett øst for Saharabanen ned mot sjøen, hadde til og med eget klubbhus, en gammel vaktstue under SKØ som Haukene fikk lov å innrede som klubblokale. Admiral Magne Braadland hadde mer enn en finger med i spillet da KJV-gutta fikk ta i bruk den flotte løkkebanen. Hans egen Magne junior spilte jo på laget, det samme gjorde vollmester Bergers sønn Tore Jan. Braadland var «førstegjest» da banen ble høytidelig innviet.

Gjest var også formannen i Vestfold Fotballkrets, Falks Leif Bryde Johansen, som holdt tale for gutta. Men den fineste talen holdt Hauk-kapteinen, Jan Olav Andresen, som vi mistet så alt for tidlig. Jan Olav var en usedvanlig fin idrettsgutt, like god i håndball som fotball. Han stammet litt, så det kostet ham ikke så rent lite å skulle stå opp og holde takketale. Men spør om han klarte det med bravur! Av de gamle «Hauker» husker jeg ellers keeperen Nils Borgersen godt. Han flyttet til Sverige, men når han med års mellomrom var på besøk i Horten, stakk han alltid innom avisen for å slå av en prat om Løkkeserien. Det syns jeg var veldig hyggelig!

Storlaget Rangers



Før Bryggerijordet ble til boligtomter var løkkebanen arena for Rangers.

Rangers med hjemmebane på Bryggerijordet var ellers det store laget i løkkeserien i 1958. Over Steady i finalen ble det riktignok bare 1-0 seier, men den var også høyst fortjent. For første og eneste gang ble finalen spilt på Grusbanen i Lystlunden. Tilskuerantallet i denne kampen, godt over 1000, var en rekord som siden aldri ble slått.

Leif Gulliksen trakk mange ganger i FIFA-drakten
og ledet viktige finalekamper. Her fra 1960

Ørns Leif Gulliksen ble regnet for å være Norges beste dommer dette året, så vi var ikke lite stolte over at han takket ja til å lede løkkefinalen. Helgen etter dømte han landskampen Danmark-Sverige i Idrætsparken. Selv dømte jeg mange kamper i de innledende runder på Bryggerijordet. Det var også min «hjemmebane»,  siden jeg hadde hjemmeadresse Bryggeriveien 12, huset rett bak søndre mål. Andre dommere som hjalp til var Leif B. Johansen, Reidar Tippen Dørum, Leif Landaas, Arne Solberg, Kjell Ramberg. John Lauritzen, Sigurd Kjellmann, Normann Sørsdal, Leif Austad, Bjørn Solum og Harald Hørnes.

Kjell Ramberg ledet mange oppgjør i Løkkeserien.
Her fra finalen i Lystlunden, flankert av kapteinene Svein Lindhjem og Jan Erik Nærsnes.

 [ Toppen av siden ]

Litt om kampene

Før vi kom så langt som til finalen hadde mye skjedd i serien i denne Hortens minneverdige 100 års jubileumssommer. Nr. 1 og 2 i hver av de fire avdelingene gikk til kvartfinalene. Rekord vant avdeling I med 12 poeng og målkvoten 22-10 med Viking på 2. plass. Rangers vant avdeling II med 16 poeng og målkvoten 75-1 med Storm på 2. plass. Avdeling III vant Star med 15 poeng og målkvoten 32-4 med Hauk på 2. plass. og avd. IV vant Eikenkameratene med 16 poeng og målkvoten 72-1 med sitt eget annetlag Tordenskioldkameratene på 2. plass.

John Lauritsen var en av Løkkeseriens mange hjelpere.
Her dømmer han er oppgjør på Ollebakkenbanen.

I kvartfinalene slo Steady Hauk med 3-0, Rangers slo Tordenskioldkameratene. Med 17-1, Eikenkameratene slo Sputnik
1-0 etter scoring av lagkaptein Svein Karlsen, og Storm slo uventet ut avdelingsvinner Star 1-0 etter at lagkaptein Per Erik Sjong hadde scoret på et langskudd. De to semifinalene ble meget spennende. Eikenkameratene og Steady scoret en gang hver og det måtte straffekonkurranse til for å kåre vinneren. Den vant Steady med to måls overvekt. Rangers slo Storm 3-1 i den andre semi’n.

Løkkeserimesteren i 1958, Rangers,  mønstret dette laget: Svein Lindhjem, Helge Instanes, Tom Hanche, Rolf Linne Hansen, Terje Meidell Strømmen, Leif Kristian Johansen, Halvor Rise Larsen og maskot Tore Mathisen.
Sølvmedaljelaget Steady besto av Arnfinn Hegdahl, Ivar Olafsen, Erik Just Olsen, Bjørn Ingvaldsen, Odd Haakon Raaen, Olav Berger og Sigurd Berger.

På de tapende semifinalelag  spilte for Eikenkameratene Svein Kjeldsen, Jan Erik Hansen, Arvid Pedersen, Arne Øvrid, Olav Skaane, Jan Eddie Sveberg og Svein Karlsen. Og for Storm: Ulf Grøstad Jensen, Trond Grøstad, Bjørn Christensen, Per Erik Sjong, Knut Petterson, Arne Ragnar Karlsen og Per Arnold Johannesen.

Finn Neverdahl hadde satt opp finaleballen som Tom Hanche sikret seg. NFFs sjefinstruktør Ragnar Pedersen overvar finalen sammen med kretsformannen Falks  Leif Bryde Johansen.

Serie og cup og stor dramatikk

Den store suksessen vi hadde med Løkkeserien i 1958 gjorde det nødvendig med en utvidelse. Fra 1959 av ble det derfor løkkeserie om våren og løkkecup om høsten. Viking fra Borre, anført av Erik Just Olsen, som senere også ble A-landslagsspiller med karriere både i Borre, på Ørn og i Os, ble løkkeseriemester dette året med seier over Eikenkameratene i finalen. 

Den finalen huskes som tidenes mest dramatiske. Eikekameratene kunne avgjort kampen da laget fikk straffe. Arvid Pedersen, som siden skulle bli en av Ørns sikreste storscorere, var eksekutør. Men Vikingkeeper Dag Skullestad var nede som en panter og reddet Arvids harde og velplasserte skudd! Løkkeseriemestere ble Dag Skullestad, Rolf Bjørnstad, Olav Rye Hytten, Ivar Auensen, Erling Malm, Erik Just Olsen og Vidar Johansen. I høstcupen sikret Sivets Sønner seg sitt første mesterskap (det skulle ikke bli det siste) med
1-0 seier over Rangers. Cupmestere ble: Svein Olsen, Gullak Gabrielsen, Tormod Hansen, Eddie Solberg, Jan Nærsnes, Jan Erik Ottem og Terje R. Knudsen – den siste skulle med årene bli Løkkeseriens mestvinnende spiller med flere scoringsrekorder.

Forbundet støttet

Da serien startet opp igjen i 1960 ble vi nektet å bruke Vikings bane, sletta bak minnebautaen på Kirkebakken. Leif Landaas hjalp oss å finne alternative baner på Rørehagen og nede i Eikskogen. For serien lot seg ikke stanse! Norges Fotballforbunds styremedlem i Horten, Ørns Yngvar Nustad, var en av Løkkeseriens beste venner. Han fortalte generalsekretær Nicolai Johansen om fotballeventyret i Horten. «Nicken» meldte seg snart på telefonen og fortalte at Fotballforbundet ville støtte oss med fotballer, små minnebeger og skjeer og – ekstra populært – en hel kasse instruksjonshefter samt «Norsk fotballs historie», NFFs store 50 års jubileumsbok fra 1952, ført i pennen av en annen Raufossgutt – min gamle skolelærer Halfdan Hegtun. 

Alt dette ble stilt ut i ett av vinduene hos Finn Neverdahl før serien startet i 1960, og det bidro selvsagt til at interessen øket ytterligere, så  vårserien måtte settes opp i 4 avdelinger.  Åsgårdstrandslaget Snild var ikke til å stoppe den våren og vant finalen mot Rapp 11-1, pussig nok etter at Rapp hadde scoret kampens første mål. Syv lag var med på den store finalebanketten i Idrettens hus. Foruten Snild var det Viking, Steady, Rangers, Dynamo, Ready og Hauk. På Horten Bryggeri satt den gamle Ørnformann Olaf Hansen (Åsend) som kontorsjef. Han var god å ha når det skulle tigges gratis solo til 60-70 gutter på finalefest, ja, det hjalp jo godt at disponenten selv, Francis Kjeldsberg, var nestformann i Gjengangeren styre også!

Dynamo ble storlag

Da høstcupen startet hadde Dynamo forsterket sitt lag vesentlig og var stor favoritt. «Overgangssummene» var ikke akkurat i millionklassen den gangen. For to pølser og en  cola,  et par gratisbilletter på Kino eller en gratisrunde på Minigolfen i Lystlunden, var det fullt mulig å forsterke «stallen». Foruten Dynamo var det Lyn som gjorde det best i de innledende runder, og akkurat disse to lagene var det også som møttes i finalen 30. oktober.

Dynamo trakk det lengste strå, vant en fortjent 2-0 seier i en jevn og spennende finale på Ollebakken, der en av Løkkeseriens ivrigste hjelper, Jon Lauritzen, dømte. Finn Erik Aaraas scoret begge målene. I referatet heter det at Bernt Berntsen og Ulf Halvorsen tok brodden av Lyns angrep, men «Lyns teknisk gode og sterke wing Tore Gulbrandsen» var banens beste.

Og hadde Gunnar Martin Andersen lyktes med sitt knallharde skudd (da han ble kjørt opp i rekka for å utligne Dynamos 1-0 ledelse)  kunne kampbildet lett blitt et annet. Denne finalen ble annonsert slik i Gjengangeren: «Høstens siste storkamp – se morgendagens menn i hortensfotballen».

Gutta ordnet alt selv

Mange ujevne lag, og mange store nederlag for de svakeste, gjorde det nødvendig å sette en aldersgrense nedad da serien skulle starte i 1961. Påmeldingsblankettene fikk ny tekst. Der ble det presisert at et løkkeserielag består av 7 spillere, og minst 3 reserver, alle over 10 og under 14 år. Det lag som står først i kampoppsettet er ansvarlig for målstenger, oppmerking av banen, presist fremmøte, kamprapport mm. Og så, som et eget punkt: «Lagene bør bestrebe seg på eksemplarisk opptreden, såvel på som utenfor banen. Mishagsytringer mot med eller motspillere eller dommer, banning o.l. er grunnlag for utvisning».

Som man ser: Løkkeserien var tidlig ute med fair play regler! I alle de årene serien varte, kan jeg ikke huske at noen ble utvist. Jeg husker godt at et par spillere måtte tåle både streng advarsel og velment formaning på grunn av røyking, men navn skal ikke nevnes!  Jeg husker også at Baggerødkameratene fikk ekstra honnør i avisen, fordi hele laget hjalp en av gutta på laget med å bære ut Horten Arbeiderblad, ellers ville ha ikke kunne rekke kampen. Det må vel kunne kalles eksemplarisk opptreden. I det hele tatt: Dette at så mye arbeide og ansvar ble overlatt til lagene selv gjorde Løkkeserien til guttas egen serie, uten for mye voksen innblanding.

Vårserien 1961

Vårserien 1961 samlet 252 gutter på 22 lag: Stord, Fremad, Viking, Real, Ravn, Sprint, Frigg, Comet, Ready, Kjeldsbergkameratene, Lyn, Motala, Sivets Sønner, Kjapp, Hauk, Nykirke, Rangers, Tempo, Tempolett, Brann, Pil og Dynamo. Det ble spilt i fire avdelinger, Real, Viking, Sivets Sønner og Rapp vant hver sin. Etter at Viking hadde slått Real 4-0 og Sivets Sønner hadde avfeid Rapp med 12-0 i semifinalene, var det klart for den store finalen mellom Viking og Sivets Sønner. Med sønnene fra Ollebakksivet som store favoritter. Terje Knudsen, som hadde puttet på hele 8 mål i semifinalen, ble nok en gang toppscorer da Viking måtte se seg slått med 8-1. Men kampen var jevnere enn resultatet tilsier, og i referatet får Vikings Erling Malm, Ove Sunde og Ulf Henriksen ros for aldri å gi opp. Bronsefinalen mellom Real og Rapp vant Real, anført av Trond Hansen, 2-0. Det kunne lett blitt mer om ikke Rapp hadde hatt Bjørn Nustad i mål.  Tilslutt var det finalefest i Idrettens hus med kaker og solo, lagene ropte 3x3 hurra for hverandre og statistikken fortalte at det denne våren var spilt 64 løkkekamper og scoret 302 mål. Den største seieren sto Dynamo for da laget vant 20-0 i den første løkkekampen på Nykirke.

Terje Raymond Kndsen i fint driv.
Han ble Løkkeseriens toppscorer og mestvinnende spiller.

Høstcupen 1961 med  runderekorden 31-0

Til høstcupen ble påmeldt 26 lag og første runde endte slik: Brann-Real 7-0, Ravn-Valiant 2-0, Tempo-Rask 8-0,Tempofjærlett-Blue Master 2-1, Rapp-Pil 3-1, Dynamo- Nøkken 12-0, Sivets Sønner-Kvikk 31-0, Ready-Lyn 1-0, Nykirke-Thunder 4-0, Comet-Sprint 5-3, -Tempolett-Rappfot 3-0, Stjernegutta-Steady 4-1 og Freidig- Standard 2-1. Alle kampene er behørig referert, det vil føre for langt å gå inn på alle, men noen glimt: Kampen Brann-Real endte først 0-0, men det ble lagt inn protest på grunn av en dommer som ikke kunne reglene.

Omkampen vant altså Brann, som hadde arvet Hauks farver, 7-0 mot Real, som hadde arvet farvene til Rangers. De blå med Knut Løge, Ole Grinde og Trond Hansen i spissen klarte ikke helt å løfte arven etter Rangers! Da Freidig slo ut Standard scoret senterhalf og strateg Terje Næss for vinnerlaget, mens Svein Waaler Jacobsen scoret for Standard, som ellers hadde sin bestemann i backen Erik Eskedal. Men banens beste var Freidigkeeper Ronny Laberg.

Sivets Sønners brakseier 31-0 mot Kvikk var selvsagt runderekord, Terje K. scoret 15, Tore Gulbrandsen 12 og Arne Håkon Dale 4 mål. Tormod Hansen skriver i referatet: «Noen nærmere omtale av denne kampen skulle være unødvendig!»

Tre Skoppumlag og tre også fra Nykirke

Høsten 1961 kom flere lag enn før med fra distriktet. Skoppum mønstret nå tre lag. Tempo vant som ventet første kamp, men også tredjelaget, Tempofjærlett åpnet med å slå Blue Master fra Nykirke
2-1. Oddbjørn Brecke, som ble «vår mann» på Skoppum, skrev at alle på laget hans spilte over evne, best var dog keeper Jan Martin Hellevangsdal, Nils Kiil, Arnt Bekkevold og storskytteren Sven Erik Nyborg, men ros også til Blue Masters keeper Åstein Bakke og målscoreren Per Aas. Andrelaget, Tempolett, vant også sin kamp mot Rappfot etter scoringer av Ove Hansen og Ivar Olesen og hadde banens beste i Ole Rivelsrud og keeper Ingebret Hisdal.

På Skoppum fikk de tre Tempo-lagene en flott løkkebane.

På Rappfot får Erik Omland, Per K. Grette og Thomas Aas bestemannskritikk. På Nykirkes førstelag som slo Thunder er Torbjørn Ims, Bjørn Ingebretsen og Harald Freberg fremhevet. Nykirkes tradisjonsrike Pil måtte se seg slått 3-1  av Rapp etter scoringer av Svein Jonassen og Stein Didrik Nilsen (2), den andre etter pent forarbeide av Terje Nustad, mens Ole Hansen reduserte for Pil som hadde sine beste i Åge Vartdal og Ole G. Kjos. I Åsgårdstrand hadde Stjernegutta overtatt for Snild og åpnet med 4-1 mot Steady. Reidar Jørgensen scoret alle 4, Jon Vea scoret Steadys mål, men banens beste var Finn Bakke Thorsen.

Mange kjente navn

Fra denne første runden i høstcupen 1961 er det artig å trekke frem noen flere navn på gutter som gjorde karriere. I kampen Comet-Sprint (5-3) er det f.eks. Lasse Bye som slår til med 4 mål, det femte signerer Øivind Danielsen. For Sprint scorer Johnny Svendsen og Svein Eriksen. Men banens bestemann er Terje Pedersen i Sprintmålet. «Han blir bedre og bedre og igår var han helt fenomenal», står det. Da Ready slo ut Lyn (1-0) er Odd Gunnar Pettersen Dahl matchvinner og får denne kritikken: «Han spilte i stor stil og gjorde et kjempearbeide, nesten som onkel Ruben!». Lyns beste er Boye Arntzen og Glenn Rogstad, men også Einar Steimler, til tross for at han brente et straffespark!

På finalefesten vanket det Solo og kaker i lange baner.
Her et glimt fra festen i 1957.

Store målsifre

I annen runde, semifinalene og finalen blir det mange store kalasseire.  Først slår Real ut Tempolett 7-1 etter at Knut Løge har puttet på fem. Ove Hansen scoret trøstemålet fordi «Jan Raaen feilregnet hans lure skudd». Dynamo slår ut Ravn 16-0, Per Arne Solbakken og «Finnie» Aaraas 6 hver, Geir Ågard 4. Best på Ravn er venstre back Rolf Nygaard. Sivets Sønner feier Comet av banen med 7-0, men Svein Olsen og Trond Andersen har «hendene fulle med å passe på Lasse Bye». Så slår Ready Stjernegutta 5-2 og scorer gjør Pål Bentsen, Jon Hansen og Pettersen Dahl, mens Erik’ene Berg Hansen og Bjerring reduserer for Åsgårdstrandslaget.

På vinnerlaget er Stig Viken og Alf Adde samt keeper Bjørn Hansen gode, Stjerneguttas beste er bare omtalt ved fornavn: Reidar, Finn og Rune. På Skoppum slår Tempo seg fram til semifinalen ved å slå Rapp 2-1. «Maken til stemning har det ikke vært på Skoppumbanen», skriver Oddbjørn Brecke. Mass Vidar Foss Hansen og Knut Skognes scorer for hjemmelaget, men sine beste spillere har Tempo i Victor Lønneberg, Harald Berg og Erik Aubell. Om det ble målrikt i annen runde, ble det til gjengjeld jevnere i kvartfinalene som endte slik: Nykirke-Freidig 4-3, avgjort på straffekonkurranse, Real-Dynamo 0-2 og Sivets Sønner-Ready 8-0.

Kvartfinalen på Nykirke ble «så spennende at 80 tilskuere ikke merket at de sto i vann til over anklene». Bjarne Kjeverud dømte denne kampen. Tempo hadde altså fått walkover til semi’n og slo der ut Nykirke 3-0, mens Sivets Sønner slo Dynamo 2-1.

Gressbaneåpning og finaler

Så var alt klart for hovedfinale og bronsefinale på den nye løkka ved skolehaven mellom Olavsgate og Håkonsgate i Holtandalen. Det var årets begivenhet i Horten. Idrettsutvalgets formann, varaordfører Erling Røed, overrakte løkkebanen med en tale, der han berettet at kommunen hadde påkostet banen 8000 kroner (samt 1000 på Eikenbanen og 1200 på Ollebakken).

«Vi burde hatt en rekke slike løkkebaner», sa han og roste Løkkeserien. Odvar Sten Andersen som hadde stått i spissen for dugnadsgjengen fikk også honnør. 600-700 tilskuere hadde tatt veien til arrangementet. Leif Gulliksen hadde trukket i sin FIFA-dommerdrakt for å lede oppgjøret, Sivets Sønner overrakte Tempo en bukett strandsiv og Skoppumlaget kvitterte med blomster. Mens heiagjengene under sine faner og plakater oppildnet lagene, dro Sivets Sønner sakte, men sikkert i fra. Tilslutt sto det 15-1 etter at Terje Knudsen satte punktum for sin løkkeseriekarriere med å score 11 mål. Knut Skognes scoret Tempos trøstemål.

Så var det gullmedaljer til vinnerne, sølv til taperne og bokpremier og diplomer til alle, også lagene i bronsefinalen der Dynamo slo Nykirke 12-0. En verdig avslutning på det 5. året i Løkkeseriens saga. Sivets Sønner sto og står igjen som Løkkeseriens største lag, med en høstsesong som ga laget målkvoten 63-2 på 5 kamper. Men det ble den kjappe Tempobacken Harald Berg som sikret seg finaleballen. Så det er da litt rettferdighet i verden!

 [ Toppen av siden ]

Tanker i etterkant

I ettertid har jeg gjort meg mange tanker om hvorfor den første Løkkeserien ble den  enestående suksess den ble. Jeg tror den ble så stor og minnerik først og fremst fordi så mye ansvar for og arbeide med  gjennomføringen ble overlatt til guttene selv. Det var en annen tid. TV-en hadde fått innpass bare i et fåtall hjem, behovet for å aktivisere seg i gutte- og gateklubber var større. Byen hadde mange åpne løkker. «Vi ønsker oss flere», sa Erling Røed.

Det motsatte skjedde. Det skulle bli færre. Banen i Holtandalen og på Bryggerijordet ble først nedbygget, så forsvant Sivets Sønnerbanen og flere løkker med den ble borte, Haukbanen på Karljohansvern også.

For 10 år siden kåserte jeg om Løkkeserien på en hyggekveld i Ørns Eldre. Etterpå ble en lang rekke «husker du episoder»  trukket frem og kommentert. Husker du Steadykaptein Olav Berger som fikk sitt lag til finalen da han reddet straffen mot Eikekameratene? Ja, han ble jo flaggkaptein på Kielbåten «Colour Fantacy» og er pensjonist til neste år. Husker du kapteinen Per Brant Amundsen, som ikke fikk godkjent klubbnavnet «Langgatens Skrekk». Det ble endret til Milan! Og Per ble formann i Ørn. Husker du finalen som måtte utsettes fordi Erik Bye skulle lande i helikopter på Grusbanen og aksjonere for RK «Skomvær». Hvor ble det av Jon Vea på Steady, ble han ikke diplomat? Hvem var banen beste da Comet slo ut Sprint, var det ikke Lasse Bye, tenk hva han kunne drevet det til! Hvem bakte brød for Norge under OL i Nagano, var det ikke Terje Næss på Freidig? Jo visst!

Hvilke to keepere i Løkkeserien ble hotelldirektører? Riktig – Jan Raaen og Karl Wilhelm Karlsson, den siste på Snild Åsgårdstrand. Og hvem scoret  fem ganger hattrick, 15 mål i en og samme kamp? Terje Raymond Knudsen da «Sønnene» slo Kvikk med rekordsifrene 31-0!Dermed er ringen sluttet. Vi begynte med Erik Schou Eriksens diplom fra innsatsen på løkkelaget Kvikk. Tap og vinn med samme sinn var en av Løkkeseriens fair play regler.

Terje Raymond Knudsen fikk matchballen da Sivets Sønner slo Viking 8-1 seriefinalen på Ollebakken våren 1961. Mestere ble Trond Ellef Andresen, Harald Reiersen, Svein Olsen, Arne Håkon Dale, Kjell R. Johansen og Tore Gulbrandsen.

Eriks Kvikk  tapte en løkkekamp, men kampen om å bevare det beste av lokalhistorien vår vant han. I den kampen har det vært en udelt glede å være hans gode allierte. På mimrekvelden i Ørns eldre sa Tore Andersen, at han gjerne ville bekoste en bok eller en videofilm om Løkkeseriens 5 første år. Nå behøver han ikke det. Historien om de 5 første år er kommet mellom to permer. i Borreminne,  som er noe av det viktigste jeg fikk være med å dra i gang i mine 50 år som skribent og lokalhistoriker. Løkkeserien fortsatte jo i mange år etter 1961, og den lever jo fortsatt, om enn i litt andre former enn i starten. Men nå er i hvert fall historien om startårene fortalt. Måtte den vekke minner og bli til glede for riktig mange!