Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Glade barn i gamle hus

Av Kari Frantsen

Dette er historien om tre hus med barn i, så langt jeg kjenner den. Det første lille trehuset ble barnekrybbe, eller barneasyl som det kom til å hete. Gata det lå i som het Søndre Baggerudgaten, fikk navn etter huset og ble hetende Asylgata.

Fra 1876 ble det tatt i mot barn i huset som var fra 1835. Etter 1884 ble det privatdrevende barneasylet til Horten barnehave. Den tok i mot ca. 40 barn.

Mange 60-70 åringer kan tenke tilbake på en hyggelig tid hos Storetante, Ruth Sigbjørnsen, og Lilletante, Mimmi Sigbjørnsen. Etter initiativ fra den startede Barnehavens Dameklubb ble det skaffet penger til driften.

I august 1962 ble de to damene pensjonert, og huset ble overført til kommunen og ble til Horten barneparkering. Standard og krav til barnehave var naturligvis ikke til stede for å oppfylle de nye kravene fra departementet til barnehavedrift. Om Horten barnehave har Øivind Beckmann skrevet i Borreminne 2003.

Selv begynte jeg som leder i den nyopprettede barneparken etter mange år som lærer i barneskolen. I starten fikk jeg med meg Anlaug Wivestad og Kari Lauritzen. Ingrid Johnsen kom til senere.

Årene i barneparken var hyggelige og omskiftelige, og barna trivdes og var i aktivitet, men alt var jo gammelt og tungvint. Selv om navnet var barneparkering og driftstilskuddet deretter, prøvde vi etter beste evne å drive barnehave. Jeg var jo av utdannelse barnehavelærerinne, som yrkestittelen den gangen var.

Av spesielle minner husker jeg en død rotte under gulvet og alt arbeid og utrivsel den medførte, før den ble fjernet. Og den gangen mødreforeningens formann på et møte med en høy hæl tråkket gjennom gulvet. Ja, og så alle hyggelige minner med barna da, de som er i 50-årene nå.

Men så ble det bygget nytt hus til oss: Knøttebo barnepark. Det ble en stor forandring til det bedre. Huset ble bygget så det kunne oppfulle datidens krav til barnehage, men siden driften da hadde blitt noe dyrere, valgte kommunen fortsatt å la det være barnepark. Uteplassen var riktignok ikke så stor, men inne hadde vi det fint; Vi hadde direkte utsikt til Horten barnehjem, og spøkte med at når det ble daghjem, ville vi flytte over dit.


Gavebrev

Horten barnehjems historie strekker seg langt tilbake i tiden. En egen kvinneforening hadde stått for innsamling av penger, og ved gavebrev av 20. september 1905 skjenket fra Becker, eiendommen Søndre Braarud, til tomt. 1. januar 1911 sto barnehjemsbygget ferdig og godkjent med plass til 20 barn.

I følge «midlertidige regler for Horten Barnehjem» av 1911 (senere revidert i 1919) hadde hjemmet til formål å ta opp til forpleining barn, som enten på grunn av forelderenes død eller av andre årsaker «maa savne et godt hjems velsignelse.»

Barnehjemmet var beregnet for barn eldre enn 3-4 år, og barna kunne bli frem til konfirmasjonsalder da de forsøkes anbragt i passende beskjeftigelse. Når det gjelder nedre aldersgrense, ble det gjort unntak. Den ordinære betaling for barn skulle ligge på mellom 10 og 15 kr. pr. måned. Barnehjemmets styre skulle bestå av syv  medlemmer, derav alltid tre kvinner. Stedets prest var et selvskrevent styremedlem, videre skulle Horten formannskap og Horten totalavholdsforening velge hvert sitt medlem. De fire  øvrige styremedlemmene skulle velges på årsmøtet. Styret skulle ansette hjemmets betjening.

Og årene gikk. Det ble etter hvert ikke samme behov for barnehjemsplasser. Da bestyrerinne Ester Olsen skulle pensjoneres etter 33 år i arbeide på barnehjemmet, vedtok styret den 11. november 1971 på ekstraordinært årsmøte å overdra Horten Barnehjem til Horten kommune. De åtte barna som bodde på barnehjemmet på dette tidspunktet ble plassert av de enkelte kommunenes barnevernsnemnder.

Horten kommune overtok eiendommen i Arne Beckergate 4 med bygning og innbo. Det ble overlatt til kommunen å bestemme om Horten Barnehjem skulle fortsette som barnehjemsinstitusjon eller brukes til andre formål vedrørende sosialt barnevernsarbeide.


300 barn

I underkant av 300 barn hadde hatt opphold på barnehjemmet den tiden det var i drift. Blant andre hadde en jente bodd der fra hun var to år til hun var 27. Og så var en periode i offentlig barneomsorg i Horten slutt.

Men så ble det besluttet at Horten skulle få sitt første daghjem og det ble satt ned en kommunal byggekomité hvor jeg fikk være formann. Det var vel fordi jeg hadde førskolelærerbakgrunn.

Jeg hadde en aktiv og kreativ komité med meg, og etter datidens krav mente vi å ha laget et bra produkt. Så det var en del gjenstander fra barnehjemmets tid som det ikke kom til å bli bruk for i det nye daghjemmet, og så laget vi auksjon. Den ble godt besøkt, og pengene som kom inn fikk vi bruke til kunstnerisk utsmykking, som det het. Sammen med Hortenskunstneren Aamund Lintoft dro jeg til Oslo, og i «Kunst i skolen» valgte vi ut bilder til det nye daghjemmet. De henger der ennå.

I 1973 ble det besluttet at Beckerbo daghjem skulle åpnes. Jeg ble ansatt som styrer, og vi var to førskolelærere og to assistenter. Den ene var Ingrid Johnsen som jeg fikk med meg fra Knøttebo. Videre var fire praktikanter ansatt på årskontrakt. Vi startet opp med to avdelinger, 22 barn mellom tre og syv år. Det var en stor dag for kommunen da den åpnet sitt første daghjem. For oss ansatte, var det også en begivenhet etter alt arbeidet med å få alt på plass, og for mitt vedkommende å lage planer og turnuslister for den nye driften.


Gjøkuret

En episode som vi som var der vel tenker tilbake på med et smil, var da ordfører Ragnar Heitun holdt åpningstalen. Klokka var 12 men den høytidelige stunden tok nok ikke det nyinnkjøpte gjøkuret hensyn til. Det hang på veggen rett over der ordføreren hadde plass, og midt i talen avleverte gjøken 12 ganger koko. Heitun tok det sporty og lot gjøken kokke ferdig før han fortsatte.

Det ble også ansatt en hushjelp på Beckerbo, for på den tiden fikk barna et varmt måltid om dagen. De eldste barna fikk være med på kjøkkenet, to og to av gangen. De bakte kaker og deltok i lettere kjøkkenarbeid. Dette med hushjelp ble dessverre nedlagt etter en tid, og hun gikk inn som assistent.

Vi mistet også årspraktikantene etter hvert, siden førskolelærerutdannelsen ikke lengre krevde praksis, men vi hadde et nært forhold til Eik lærerhøgskole og tok imot studenter i praksis derifra. I stedet for praktikantene vi mistet, fikk vi to nye assistenter.

Arbeidet gikk for det meste med lyst og glede, og barn og foreldre var fornøyde, og vi ble barnehage isteden for daghjem. Vi la bak oss to prosjekter, hvert på to år. Noe vi fikk både lærdom og inspirasjon av. Det første var «Familiebarnehage lagt til vanlig barnehage». Det bekostet departementet. Det andre var «Bruk av dukketeater i barnehagen», bekostet av fylket.

Ja, jeg opplevde mange gode år på Beckerbo. Jeg sa da vi åpnet at jeg mente det var et snilt hus vi flyttet inn i, og slik tror jeg vi opplevet det alle vi som hadde noen, tilknytning til huset.  Jeg sluttet på Beckerbo da jeg ble pensjonist 67 år gammel, etter 23 gode år. Min familie og jeg hadde også bodd der, og flyttet da ut.

Etter min tid på Beckerbo overtok Nina Sjuve som styrer. Sykehusets barnehage som hadde vært drevet av fylket, fikk en tid fungere som avdeling under Beckerbo, men ble siden avløst av Knøttebo. Gamle Veslestua barnepark ble deretter styrt fra Beckerbo, og når vi flyttet ut ble det laget ny avdeling i 2. etasje. Den kom forresten til å hete Karistua. Nå tar Beckerbo i mot barn fra 0 år, og det er fullt av glade barn fra gulv til tak.

Heldigvis kommer det stadig nye, både kommunale og private, barnehager. Foreldrenes tilbud til pedagogisk omsorg, færre eller flere timer daglig, har hatt en god utvikling i Horten.  Det begynte i sin tid i et gammelt hus med Horten Barneasyl.

 

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside