MAZA

Av Egil Bexrud

I dag er det mange i den voksne generasjon som ikke har opplevd krigen, men bare har hørt, lest og sett restene etter den. Derfor skriver jeg denne artikkelen om MAZA slik jeg husker, og supplerer med senere innhentede opplysninger om stedet. Dette er jo en del av vår historie, selv om en vil fortrenge den aldri så mye.

MAZA var en forkortelse og stod for Marinen Artillerie Zeugabteilung. Det som i dag heter Langgrunn var et tildels jomfrulig skogområde øst for jernbanelinjen mellom Horten og Skoppum, mot Rørestrand i nord og nasjonalparken i syd. Dette området, som for det meste besto av tildels grov granskog og utgjorde 482 dekar, så ut til å passe tyskerne utmerket for det de på kartet kalte «Artillerie-arsenal Horten – Anlage Steinsnes».

Fyrhuset (nr.3 på kartet på neste side)
og betongveiene

De som måtte avstå grunn for området var Vold og Eikgårdene med følgende areal: A. Eriksen Wold 180,95 dekar, L. Tobiassen Eik 68,70 dekar, Hans Eik 94,85 dekar og H. J. Hansen Eik 138,80 dekar. Hele dette området ble inngjerdet med et massivt og grønnmalt tregjerde på 2,5 meters høyde og med piggtråder på toppen.

MAZA-anlegget

Kartforklaring:

1. Forvaltningsbygg
2. Husholdningsbygg
3. Fyrrom og garasje
4. Fyrhus og garasje
5. Verksted for etterretningsmateriell + lager
6. Elektroverksted
7. Artillerilager
8. Skur for oppsamling
9. Verksted
10. Hylseverksted
11. Hylselager
12. Systue
13. Ammunisjonstilvirkning
14. Hylsetilvirkning
15. Ammunisjonslager
16. Hylsetilvirkning
17. Ammunisjonskontroll
18. Patrontilvirkning (under bygging)
19. Hylselager
20. Ammunisjonslager
21. Kruttlager
22. Lager for forbruksmateriell
23. Skur for oppsamling
24. – 25. Ammunisjonslager
26. – 37. Ammunisjonsskur
38.  Bensinlager
39. Transformatorkiosk
40. Hus for prøve av gassmasker
41. Hovedvakt
42. Bryggevakt
43. Båthus
44. WC-bygning
45. Hus for brannutstyr
46. – 47. Tårn med skyts- og mannskapsbrakke
48. – 49. Offisersbolig
50. – 53. Hus for våpeninspektør
54. – 55. Mannskapsbrakke
56. Vedskur
57. Stall

Gjerdet strakk seg fra stranda ved Rørestrand Camping, opp til jernbanelinjen, langs denne mot syd til det som i dag heter Birkelyveien, langs denne og ned til Voldestranda. Dette er en strekning på 2050 meter. Hva som egentlig foregikk bak et massivt plankegjerde, piggtrådsperringer, minefelt, utkikkstårn og kanonstillinger var det kanskje ikke alle som visste, men med «artilleri» i navnet var endel av svaret gitt.

I etterkrigstiden har det blitt mange spekulasjoner, myter og ideer om hva tyskerne brukte brakker, hus og området til. Svarene på mye av dette fikk jeg da Arve Bergqvist viste meg noen gamle tyske kart. Jeg fikk da en aha-opplevelse og tenkte med en gang på guttedagene! Så fort minesperringene ble sprengt etter krigen (som kan ses som groper langs kyststien) var store deler av området et yndet oppholdssted for oss, med utforskning av grunnmurene og andre etterlatenskaper etter tyskerne. Vi var inne i flere av grunnmurene hvor forskallingen fremdeles stod, noe som for oss ble kjærkomne hyttematerialer.

 

Men hva hadde alle disse grunnmurene og de bygningene som blant andre Borre Havarivernskole disponerer i dag, vært brukt til?

Med kartene lå svarene på mange av de ubesvarte spørsmålene! Det ene kartet var datert den 17. mars 1941. Dette var allerede klart fra tegnebrettet for – Anlage Steinsnes – bare 11 måneder etter invasjonen!

Når man ser på plasseringene av eksisterende bygninger og grunnmurer, er det så å si ingen avvik fra kartet og slik vi ser det i dag. Kartene viser at nesten alle grunnmurene har vært produksjons- eller lagerhus for ammunisjon av ulike kalibre (noen fra 7,5 cm og opp til 15 cm i følge et kart), og andre bygninger for andre formål slik det er vanlig for et arsenal.

Grunnmurene viser selv i dag et solid og godt armert dekke (bortsett fra et par som var under bygging). Dekkene har en tykkelse fra 12 centimeter og opp til 20 centimeter. De tykkeste er tydeligvis basert på å tåle stor belasting. Beregninger som er foretatt av dekket på grunnmur nr. 7 på kartet, viser at med god armering og C 25 betong ville dekket ha tålt en belastning på mellom 3 og 4 tonn pr. kvadratmeter. Armeringsjernet som er brukt i grunnmurene er typisk det tyskerne brukte på sine anlegg. De består av 2 til 5 stk 6 mm jerntråder som er tvinnet sammen som en wire. Dette virker elastisk, noe mange har merket ved sprengning av bunkere og tyske stillinger etter krigen. At grunnmurene var solid bygget, kan en se selv 60 år etter.

I nordre del av skogen ble det oppført 10 små skur, hver på 25 kvadratmeter, som bare hadde hjørnepilarer og en støpt platting som gulv (disse er nesten ikke synlige i dag). Der ble det oppbevart ammunisjon, hovedsaklig «balistitt» av rørtyper.
Kart fra 1944 viser også planer om sidespor fra jernbanen, et i nord og et i syd av området. Det sydligste sporet viser en sløyfe med en lasterampe ved bygning nr. 20.

Hovedveiene som vi ser dem i dag, er av betong og beregnet for tung transport, helt fra Borreveien og ned til brygga. Midt på området, ved fyrhuset, går det også en betongvei nord-syd. Strekningen Borreveien og ned til jernbanelinjen ble på folkemunnet kalt for «Englandsveien», kanskje en stille protest og håp om snarlig fred.

Brygga har en historie for seg selv. Den var solid bygd ut til dypt vann. Jeg kan huske det lå båter langs brygga, muligens for lossing og lasting. Om det var mangel på impregnerte materialer eller uvitenhet om den fryktede pelemarken i våre distrikter er ikke godt å si, men brygga ble bygd av uimpregnerte stolper. Derfor var det ikke lenge etter frigjøringen før marken hadde gjort sitt. Det tidligere solide bryggedekket lå nå og fløt i vannet. Skulle det oppstå brann, kunne dette være katastrofalt, naturlig nok, på et slikt sted som MAZA var, så alle forhåndsregler ble nok tatt.

Fra MAZAs inngangsport. Toget har kollidert med
en tysk militærtransport med ammunisjon

På grunn av brannfaren var det kanskje derfor de hadde fyringsanlegg for vannbåren varme til flere av bygningene (se bygning nr. 3 og 4). En kan også i dag se stumper av 5/4” rør for varme som stikker opp inne i enkelte grunnmurer. Vannforsyningen til området kom fra det kommunale vannverket og var tilkoblet nederst i Rørestrandsveien. Rørene var 5” tjæra trerør som gikk parallelt med jernbanelinjen inn til området. Deler av de gamle rørene kom også til syne ved byggingen av tunnelveien ved Rørestrand. I ettertid er det lagt inn ny vannledning til hele Langgrunnområdet.

Sentralt på området forgrenet vannforsyningen seg etter behov, så som brannhydranter og kummer som var plassert på strategiske steder. Restene etter et brannsystem ser en i dag ved en ensom brannhydrant midt i tykkeste skogen. Den har koblingsstykker for brannslanger og står midt blant grunnmurene. I tillegg til vannforsyningen var det to åpne brannbrønner. De ligger der nå som froskedammer, men hadde altså i sin tid andre formål.

Det har vært spekulert mye på hvor mange som arbeidet på MAZA. Hvor stor var produksjonen? Ifølge kartet var det to mannskapsbrakker for til sammen ca. 100 mann (nr. 54 og 55 på kartet). De lå omtrent der hvor idrettsbanen er i dag. Når man trekker ifra mannskap til vaktstyrker, servicetjenester og transport, blir det ikke mange igjen til å betjene en større produksjon. Det er også sannsynlig at de som bodde i mannskapsbrakkene var fagfolk for området og at mannskapet til vakt osv. kom utenifra. Hadde forlegningen ved Granly skole noe med dette å gjøre? Dette er et åpent spørsmål. Det finnes kanskje noen i dag som kan bekrefte eller avkrefte dette.

I skrivende stund har det ikke lykkes for meg å få bekreftet hvor alle de revne hus og brakker har blitt av. Det jeg har hørt, noe som ikke er usannsynlig, er at de ble sendt til Finnmark som en del av oppbyggingen etter krigen. Jeg håper at denne artikkelen, som er basert på egne opplevelser, befaringer, bilder, innhentede opplysninger, og ikke minst de tyske kartene med beskrivelse av bygningene, kan ha bidratt til en større forståelse av det som engang het MAZA.

Det finnes sikkert også noen som kan komme med supplerende opplysninger om området. De vil jeg gjerne komme i kontakt med, så vi kan bidra til at minst mulig blir glemt for ettertiden.