Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Ingeniøren som ble Norges fremste fotograf

Av Kjell Arne Bratli

Ingeniørene fra Horten gjorde det stort sett godt i verden, noen var helt fremragende. Ikke bare innen ingeniørkunst, men også på andre områder. Utdannelsen kunne brukes til så mye. En av de aller mest interessante karrierene gjorde Wilse.

Wilse - Klikk for å forstørre

Anders Beer Wilse

Anders Beer Wilse regnes som det historiske Norges viktigste fotograf. Hans virketid som fotograf sammenfaller med de første femti årene av det nittende århundre. Fra denne tidsperioden er Wilses billedarkiv det mest verdifulle vår nasjon har.

Wilse hadde en omfattende og omflakkende karriere. Med Horten-tekniker’n som bakgrunn entret han en rekke tilfeldige småjobber, før han ble jernbaneingeniør på Nord-Amerikas endeløse prærie og villmark. Der fikk han vise hva han dugde til, før tilfeldigheter og interesser gjorde at han ble en av 1900-tallets aller største dokumentarfotografer.

Wilse var født i Flekkefjord i 1865, og vokste opp i Kragerø. Som så mange norske gutter dro han til sjøs i femtenårsalderen. To år senere gikk ferden til Horten og den anerkjente Tekniske Skole på Carljohansværn.

Imidlertid var arbeidsmarkedet i Norge svært vanskelig akkurat på den tiden han ble uteksaminert. Han tok derfor med seg sine eksamenspapirer og gjorde som mange andre ingeniører fra Horten – emigrerte til USA.

Dette var i 1884. Han var fortsatt bare 19 år og reiste på billigste banjerklasse. De som bodde på banjeren i jernkøyer i to etasjer, ble omtrent behandlet som kveg om bord. Litt mat hadde de med seg, men ellers var forpleiningen dårlig. Man møtte opp med blikkspann og fikk sin knapt tilmålte matporsjon, men en sterk unggutt tåler mye. Det var også bra å være sjøvant, når stormene sto på i Atlanteren. Overfarten tok fjorten dager. Ved ankomsten i New York ble guttene mottatt ved emigrantstasjonen Cattle Garden og grundig kroppsvisitert.

Bjørnstjerne Bjørnson - Klikk for å forstørre

,Christian Michelsen -  - Klikk for å forstørre


Bjørnstjerne Bjørnson, portrettert av
Anders Beer Wilse

Christian Michelsen,
portrettert av
 Anders Beer Wilse

Derfra reiste Wilse videre til de områdene hvor norskættede hadde slått seg ned. Med emigranttoget, som var det billigste, havnet han i Milwaukee. Her var det en del aktivitet, men han fikk ingen jobb. Fortvilelsen og hjemlengselen meldte seg fort.  Anders måtte virkelig manne seg opp og bite tennene sammen, som han selv uttrykte det, og stå på videre. I byene var det mye arbeidsledighet, og det var ikke lett selv med god utdannelse å få seg jobb. I Milbank fikk han jobb hos apotekeren med å feie gulvene og fyre opp i ovnene. Men hva gjorde man ikke for å komme videre i det forgjettede land. Reisekameratene fra overfarten hadde billetter til sin videre reise, så de hadde skilt lag allerede i New York like etter ankomsten.

Det ble litt forskjellig småjobbing. Ved juletider ble Wilse kjent med Dr. Thon, en norsk lege, og julaften sammen med familien Thon ble uforglemmelig.

I jakten på jobb ble det besøk både i St. Paul, St. Louis og Chicago. I Chicago fikk han jobb på et arkitektkontor, mens en venn fra Norge som han ble god kompis med, skulle tegne nye abonnenter for en avis. Guttene bodde sammen, og med begge inntektene var det så vidt nok til mat og losji. Reiselysten meldte seg på ny da jobben tok slutt. De havnet i St. Louis, arbeidsledige og igjen på jakt etter noe å leve av. Guttene bød seg fram som mannskap på elvebåtene, men nei. De rike hadde hager med gressplener, og de kunne tilby plenklipping, men uten hell her også. Det var en fortvilet situasjon for ungdommene.

Wilse minnes at han 27 år senere kom tilbake til St. Louis med sitt lysbildeforedrag om Norge. Han var da Handelskammerets gjest og holdt foredrag for 450 forretningsfolk, til stor anerkjennelse, og var innkvartert på byens flotteste hotell, Planters, med flere værelser til disposisjon.

Via en bekjent fikk guttene skaffet seg jernbanebilletter til St. Paul. Det ble en tre dagers jernbanereise. l St. Paul traff de flere innflytelsesrike personer med nordisk bakgrunn, og var så heldige at de fikk jobb hos en ingeniør som skulle foreta oppmåling mellom St. Paul og Minneapolis for et jernbaneselskap. Etter å ha gravd ned grensepæler, ble guttene forfremmet til å bære stenger for oppmålerne. Dermed fikk de altså fast lønn, helt til frosten skapte tele i bakken. Senere fikk Wilse jobb som jernbaneingeniør i Minnesota. Dette skulle bli levebrødet de neste tretten årene. Oppgavene var knyttet til utbyggingen av jernbanen fra Minneapolis og gjennom statene Minnesota og Michigan til grensen mot Canada.

Wilse hadde en tante i Minneapolis. Gjennom henne ble han kjent med -presten Kristofer Janson, som hadde en stor menighet, en nybygget kirke og ellers var en avholdt mann. Blant andre var Knut Hamsun hos denne presten for å studere.

Anders skaffet sitt første kamera i denne tiden, et såkalt kabinettformat. Med dette avfotograferte Wilse arbeidstegningene, som var meget store, og laget forminskede kopier som var lettere å ta med ut på feltarbeidet. Han ante da lite om at fotografering skulle bli hans hovedbeskjeftigelse i livet. Alle beboerne på pensjonatet der han bodde, måtte stille opp til - gruppebilde, for Wilse øvet seg på fotografering med det store og tungvinte kameraet. Det ble arbeid i felten om sommeren og på kontoret ellers i året.

Amandus Schibsted - Klikk for å fortstørre

Amandus Schibsted, som grunnla Aftenposten,
portrettert av Anders Beer Wilse

En av de vanskeligste oppgavene med jernbanelinjene var et prosjekt hvor Mississippifloden skulle krysses. Wilse kaller floden for «Vannenes far». Northern Pacific-banen var åpnet noen år tidligere mellom St. Paul og byen Tacoma i staten Washington. Dette førte til at andre jernbaneselskap ville bygge linjer lenger sørover mot vestkysten. Wilse arbeidet med utstikking av linjer, noe som ga en slags rett til å legge jernbanespor der. Det hastet i den skarpe konkurransen. Karene levde i leirer som ble opprettet underveis. Etter at arbeidet var gjennomført ble det avmønstring i Minneapolis. Der de kom til steder med bebyggelse, ble det saloonbesøk. Wilse forteller at han følte seg som en sjømann som kom til en ny havn med alle disse saloonbesøkene.

Tidene ble etter hvert dårlige for jernbanearbeid av denne typen, så Wilse bestemte seg for å reise tilbake til Norge for vinteren, men var fast bestemt på å komme tilbake neste sommer. Han løste billett til Kristiania med Thingvallalinjens skip fra New York.

Det var 110 passasjerer om bord i «Geysir» ved avreise. Folk var vant til å omgås hverandre, og det ble som en stor trivelig familie om bord. Om kvelden den første dagen var det dans og fest på dekket i det fine været.

Neste morgen bråvåknet passasjerene etter et kraftig smell. Alle mann på dekk! De hadde blitt pårent av gamle «Thingvalla». Det ble et stort hull i skutesiden på «Geysir». Wilse fikk løs en redningsbåt over maskinrommet sammen med noen av sjøfolkene. De fikk på seg livbelter og berget seg. Av «Geysir»s 149 passasjerer og besetning ble bare 31 reddet om bord i «Thingvalla». Skaden i baugen stoppet to tommer foran et vanntett skott, og de reddede ble heist om bord i skuta hvor det allerede var 350 passasjerer. Wilse var skadet i benet og hadde mistet mye blod, og han fortalte at han var helt utkjørt etter en times strabaser før han ble reddet. Et tysk emigrantskip, «Friesland», tok etter lange diskusjoner med seg om bord både « Thingvalla»s passasjerer og de overlevende fra «Geysir» på vei inn til New York.

Syke og svake skiftet de reddede om å stå over fyrrommet på dekket for å tine seg opp litt i kulden. Etter tre døgn ankom skipet New York. Wilse og de andre overlevende forsøkte å få erstatning for det som hadde skjedd, men forgjeves. Med lånte penger kom han seg likevel tilbake til Norge etter en tid.

Men noen interesse for Wilses etterhvert omfattende erfaring med jernbaneutbygging var det ikke i Norge, og Wilse dro igjen til USA. Han ble ansatt som vannkraftingeniør og jobbet med å temme de store Missisippi-fallene, før han igjen ble hyret inn for «villmarksjernbanen» fra Wyoming og over Columbia-floden, så fra Seattle rundt Puget Sound til Tacoma.

Da denne jobben var ferdig fikk han, på amerikansk manér sin siste lønning – altså sparken. Han livnærte seg som dokumentasjonsfotograf i en rettstvist. Etterhvert ble han her ansatt som landmåler og karttegner ved den amerikanske stats geografiske oppmåling i Seattle. På kartleggingsekspedisjonene var en av oppgavene hans å fotografere, noe som nok ga støtet til hans store interesse for fotografering. I 1897 startet han fotografisk forretning i Seattle, og han gjorde det raskt godt som fotograf. Men etter påtrykk fra familien, flyttet han tilbake til Norge i 1900.

Allerede i mai 1901 etablerte Wilse sitt første fotografiske atelier i Christiania. I 1901-02 var hans også på farten i Horten og fotograferte bl.a. skolen på Karljohansvern, Verftet og Marinens forskjellige virksomheter og en rekke motiver fra byen og omegn. Han kom tilbake gjentatte ganger, også til festligheter i teknikerforeningenes regi. Mange av bildene ble mangfoldiggjort som postkort, og gir den dag i dag et unikt innblikk i så vel Hortens som i Norges historie. Sin siste serie fra Horten fotograferte han i 1938.

Wilse var en dyktig og energisk fotograf. Han var en forretningsmann med talent for markedsføring, og gjorde raskt suksess. Han ble snart Norges store landskaps- og turistfotograf med en enorm produksjon. Han ble fast engasjert på turistskipene nordover i perioden 1905-1913, og han var Aftenpostens korrespondent på Svalbard. Han bar sitt tunge kamera til topps i fjellområder i øst og vest, fotograferte Lofotfisket mens fembøringen ennå var den vanlige bruksbåt, og portretterte de fleste av tidens store kulturpersonligheter.

Sannsynligvis har ingen fotograf, hverken før eller siden, gjennomtrålet hele Norge slik Wilse gjorde det i første halvpart av det 20. århundret. I løpet av få år blir Wilse kjent som Norges fremste fotograf, berømt i inn- og utland for sine landskapsfotografier, stemningsbilder og portretter.

Negativarkivet han etterlot seg, gir et uvurderlig innblikk i det norske samfunn på vei mot en ny tid. Motivene spenner fra «vanlige» fotografiske oppdrag som reklame, repro og atelierportretter til aktualitetsbilder, stemningsmotiv, illustrasjonsbilder og landskapsbilder.

Wilse påtok seg mange verv, både innenfor fotograffaget og som ivrig medlem av Den Norske Turistforening. Han oppnådde en rekke æresbevisninger, som Kongens Fortjenestmedalje i gull og Kjenn Ditt Lands gullmedalje i 1925, Turistforeningens gullknapp i 1933, samt æresmedlemskap i Norges Fotograf-forbund i 1937.

Wilse etterlot seg arkiv med rundt 120.000 negativ og 400 arkivalbum.

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside