Horten Ingeniørhøgskole 1855 – 2005

Av Kjell Arne Bratli

Det er en endringsorientert utdannelsesinstitusjon som feirer sine 150 år i 2005. Som Norges første tekniske skole ble den en del av den industrielle revolusjon i andre halvdel av 1800-tallet. I løpet av noen få tiår skulle vårt land den gang gjennomleve den største endring i dets historie; fra det hånddrevne jordbruk, fiske og håndverk til maskinkraft, teknikk og teknologi.

Verftsporten, hvor Hortenstekniker'n like etter oppstarten, flyttet inn.
Bildet er fra ca. forrige århundreskifte, Foto: Arkivet

Teknisk utdannelse i Horten går tilbake til den store aktiviteten som vokste frem i Horten etter at Marinens etablissement kom i gang for alvor fra 1820-årene. Anlegget utviklet seg raskt og i 1836 vedtok Stortinget å bygge et mekanisk verksted. Først et lite verksted med smie og metallstøperi for å kunne reparere kjeler og dampmaskiner, men bare åtte år senere var dette verkstedanlegget vokst til et planverk med tre grunnmurte bygninger, inneholdende dampmaskin, sagmølle og smieverksted, et maskinverksted som midlertidig kunne nyttes til snekkerverksted – og det ble innredet lokaler for kontorer og tegnesaler for maskinverkstedet og for artilleriet.

Fra undervisningen, innvendig i Verftsporten.
Lærer er H.A. Jørgensen. Bildet er fra tidlig 1900-tall. Foto: Arkivet

Det som satte sitt preg på denne perioden i 1840- og 1850-årene var ikke bare at den tekniske æra så smått var begynt å gjøre seg gjeldende, den var også den siste innspurt mot høydepunktet i den ortodokse skipsbygningskunst. De virkelige krigsskip var fremdeles de tradisjonsrike seilskutene bygget av solid eiketømmer, og med skipssidene spekket med kanoner. Av disse ble det i årene 1841-62 bygget i alt 9 fregatter og 6 korvetter,  dels med og dels uten dampmaskin. Det var, for så vidt som sjøgående skip angår, en oppfylling av de forpliktelsene staten hadde påtatt seg med flåteplanen av 1836. Denne planen var blitt revidert i 1855, men prinsippet om seilende treskip var fremdeles uendret – bortsett fra at skipene i tillegg til seilene skulle ha en beskjeden dampmaskin.

Klimaks ble nådd ved konstruksjon og byggingen av den store fregatten «Kong Sverre» på hele 3475 tonns deplasement, og med en maskin som kunne gi skipet en fart av 11,5 knop. Den lå hva så vel størrelse som utførelse angikk i toppklassen i verdens treskipsbygging, og fregatten vakte oppsikt og beundring hos alle som så den.

Enda viktigere for den fremtidige utvikling var imidlertid oppføringen av det mekaniske verkstedet med alle de anlegg de omfattet. Dette var på mange måter begynnelsen til Marinens gullalder, og som samtidig skapte byen Horten (ladested fra 1858). Verftsanlegget var stort og moderne og førte til at Kong Oscar I, som en honnør til sin far, omdøpte det til Carl Johansværns Værft. Kronen på verket ved oppføringen av det mekaniske verksted, og det som kanskje mer enn noe annet markerer overgangen til moderne verksteddrift, var en dampmaskin som ved aksler og removerføring drev arbeidsmaskinene i hele det nye verkstedanlegget. Noen små dampmaskiner til drift av enkelte verkstedmaskiner på Verftet hadde nok tidligere vært tatt i bruk til erstatning for hånddrift og hestevandring, men med den nye maskinen – «Stormaskinen» – var skrittet tatt til sentralisert maskindrift.

[ Toppen av siden ]

Det var ikke alene i Marinen denne utviklingen skjedde. 1840-årene la også grunnlaget for norsk skipsfart og for norsk industri. Tiltakslystne menn startet små industrianlegg og dro nytte av de store tekniske oppfinnelsene som skjedde i Europa på denne tiden. Særlig gjaldt dette tekstilfabrikker og mekaniske verksteder. Og med en alminnelig oppgang i 1850-årene fikk disse næringene sin store oppblomstring. Det var nå den industrielle revolusjon startet for Norges del. Særlig var den nære kontakten med England på dette området av avgjørende betydning, og mange marineoffiserer og entusiastiske unge industripionerer dro over, studerte nye maskiner og produksjonsmetoder, for så å vende hjem for å sette sine nyvunne ideer og lærdom ut i livet. Dette var en den generasjon som var med på å løfte Norge frem i rekken av de «moderne samfunn». Dette var nyskapningens tid.

Behovet for ingeniørkyndig personell ble påtrengende både militært og sivilt. For marineverftets utvikling var det derfor et sterkt ønske om å få en egen læreanstalt innen landets grenser for teknikere. Den håndverksmessige opplæring ved verkstedet i Horten var ikke tilstrekkelig for å dekke den nye tids krav. Til tross for behovet for teoretisk utdannelse og kompetanse, eksisterte det ingen teknisk skole i Norge på den tiden. Behovet hadde vært der, og i over tyve år hadde man undersøkt og drøftet mulighetene for opprettelse av en vitenskapelig teknisk læreanstalt. Uten å komme ett skritt videre.

Ved kgl. res. av 10. juli 1847 ble det nedsatt en kommisjon, som ble pålagt å komme med en motivert betenkning angående opprettelsen av, samt fullstendig plan for, en polyteknisk skole, enten selvstendig eller i forbindelse med universitetet eller den militære høyskole. Den 8. mars 1850 avga kommisjonen sin innstilling. Flertallet foreslo opprettelse av en så vel lavere som en høyere teknisk læreanstalt. Den første skulle under navn av «Industriskolen i Christiania» oppta i seg tegne- og kunstskolen og tjene til utdannelse av håndverkslærlinger og teknisk forberedelse for fabrikkdrift, mens den andre under navn av «Den polytekniske skole i Christiania skulle meddele de kunnskaper som er felles for alle arter av ingeniører og således oppta i seg den første avdeling av den militære høyskole», som det het. Forslaget fikk Indredepartementets bifall, og ved kgl. res. ble befalt oppført på budsjettforslaget for terminen 1854-57. Derimot fant ikke Stortingets budsjettkomité av økonomiske grunner å kunne gi sin velsignelse, og den innstilte på at «de til Bygninger for techniske Læreanstalter opførte 6370 Spd bevilges ikke.»

Den 14. august 1854 kom denne saken opp i Stortinget, sammen med en del andre skolesaker. På Jarlsbergbenken satt blant andre den nybakte marinekapteinen (senere statsråd) Henrik Steffens Hagerup fra Horten. Han ba om ordet og åpnet med å si at han alltid hadde tenkt seg at i slike tekniske fag burde det sørges for både teoretisk og praktisk utdannelse i forening. Han avsluttet med å foreslå følgende «Til en teoretisk teknisk skole, i forbindelse med det mekaniske verksted på Horten, bemyndiges regjeringen til å anvende 1000 spesiedaler årlig, derunder innbefattet hva det utfordres til de nødvendige undervisningsapparater».

Stortingets mest fremtredende representant, stortingspresident Jørgen Aall, hadde på et tidligere tidspunkt vært i kontakt med verftets direktør Sørensen, som hadde beklaget at det ved verkstedet ikke var adgang til å gi elever med nødvendige forkunnskaper den ønskelige under-visning også i teoretisk vitenskap, særlig i mekanikk. Presidenten ga så beskjed om at han på denne bakgrunn ville stemme for Hagerups forslag. Benkeforslaget fikk ytterlige støtte fra flere talere, og ved voteringer fikk det flertall.

I kgl. res. av 7. februar 1855 heter det bl.a. at «Marinedepartementet naadigst bemyndiges til at lade en Teknisk Skole i Forbindelse med Hortens mechaniske Værksted sætte i Virksomhed, væsentlig i Overensstemmelse med den af Direktøren for bemeldte Værksted, Sørensen, udarbeidede Plan, dog med saadanne Forandringer som Departementet maatte finde hensigtsmæssigt. . .»

Skolen ble opprettet allerede samme år med premierløytnant Torben Hegge Geelmuyden som bestyrer.
Den ga utdannelse av rent maskinteknisk art med fagene matematikk, mekanikk, maskintegning, maskinlære, fysikk, kjemi og engelsk, og var åpen for søkere fra hele landet i den utstrekning plassen tillot. Skolen fikk sine lokaler i Verftets vakre kontorbygning, men flyttet fem år senere over til den bygningen vi kjenner som «Verftsporten» hvor den holdt til helt frem til 1839. Opp gjennom årene og helt til langt inn i midten av forrige århundre skulle elever uteksaminert fra skolen utgjøre praktisk talt alt teknisk utdannet personell ved Verftet. I den tiden ble også en stor del av Norges øvrige industribedrifter ledet av folk som hadde fått sin grunnutdannelse i Verftsporten. Dessuten ble Marinens maskinbefal utdannet der.

Stortingets vedtak ble den l. november samme år «nådigst tatt tilfølge». Det ble pålagt Marinedepartementet under statsråd Erichsen å komme med forslag til en plan for organisasjon av denne skolen. Horten Tekniske Skole, senere Horten Ingeniørhøgskole, nå Avdeling for realfag og ingeniørutdanning ved Høgskolen i Vestfold, var født.

[ Toppen av siden ]

Nedtur og opptur

Skolen har i sin 150-årige historie hatt oppturer og nedturer, og i perioder vært under sterkt press for at den skal flyttes. De arbeidsplasser, de studieplasser, den kompetanse og det aktive miljø skolen representerer, har gjennom 150 år selvsagt vært interessante for flere enn Horten. Plassmangel og vriene arbeidsforhold i lengre perioder gjorde da også sitt til at det på flere steder i landet var interesse for å sikre seg en teknisk skole som kunne avløse den i Horten. I krigsårene og umiddelbart etter var Horten tekniske skole virkelig i faresonen. Skolen måtte ha nye lokaler, mens Staten, som Hortens tekniske skole sorterte under, ikke kunne påta seg å bygge ny skole. Departementet ga imidlertid en åpning for at om Horten kommune ville reise et skolebygg, skulle byen få beholde den.

Kommunen så faresignalene. Etter påtrykk av skolens rektor Sollie ble det på kommunalt hold arbeidet med å skaffe skolen nye lokaler, og en byggekomité tok opp arbeidet. Resultatet av byggeplanene ble lagt fram for Yrkesopplæringsrådet for industri og håndverk, som stort sett ikke hadde noe å bemerke. Det het bl.a. i rådets skrivelse til Kirkedepartementets skoleavdeling at rådet i november 1943 foranlediget en inspeksjon av Horten tekniske skole. «Skolen ligger i et noe annet plan enn de øvrige tre tekniske skolene i landet. Den er imidlertid nå av Plan-komiteen foreslått innordnet som normalt ledd i yrkesskolestellet, på like fot med de tre andre tekniske skolene.»

I november 1947 forelå det en innstilling som gikk ut på å bygge en skole til ca. 3,5 million kroner. Den 6. september 1948 vedtok Horten formannskap enstemmig at kommunen skulle oppta et lån på inntil 4 millioner kroner til å føre opp en skolebygning for Horten tekniske skole og Horten kommunale yrkesskole. Arbeidet med bygget skulle settes i gang på den foreslåtte tomten i Skippergaten ut mot Lystlunden, så snart de nødvendige tillatelser forelå.

Bystyret sluttet seg til formannskapet den 27. september samme år. Høsten 1950 begynte man på fundamentene til yrkesskolen og våren 1951 på den tekniske skolen.

Tirsdag 25. november 1952 begynte Horten tekniske skole overflyttingen til nybygget i Skippergata. Det var møtt fram ganske mange langs ruten, der teknikerne marsjerte med sine tegnebrett på hodet og sang «Jeg og Thorvald og Johannes». Det var faner om det nære naboskap med politistasjonen, litt om konditorier før og nå, og en fane med en rønne øverst og den nye skolen nederst  med følgende rim: Nu takk for alt, både skralt og smått, vi drar nå ned til vårt nye slott.

Fra åpningen av den nye skolen. Kronprins Olav foretok åpningen. Foto: Arkivet	Nyskolen i Skippergata ca. 1952. Foto: Arkivet

Møtesalen i tredje etasje fyltes etter hvert av de innbudne gjester med kronprins Olav i spissen. Kronprinsen uttalte at han var meget glad over å være til stede ved innvielsen av dette nye, flotte bygget. Horten tekniske skole har solide tradisjoner å bygge på. Den har gjennom sine elevers virksomhet vist at den holder mål og at den har gitt dem et godt grunnlag å arbeide på i den betydningsfulle tekniske virksomhet de driver.

Må Horten tekniske skole makte å flytte med seg det beste av sine ærerike tradisjoner og glemme den omflakkende tilværelse den har hatt i en rekke år, må den kunne slå seg ned i dette nye bygget og trives her, må nissen ha flyttet med lasset til det nye bygget, sa kronprins Olav, som sluttet med å ønske begge skolene til lykke med det vakre bygget.

[ Toppen av siden ]

Ruvende kjemper

Skolen har bidratt betydelig til den industrielle og teknologiske utvikling i Norge, og mange kjente navn har sin ingeniørbakgrunn fra Horten. Blant dem Andreas Lauritz Thune, som ruver i norsk industrihistorie og tilhører de få monumentale byggerne vår nasjon har. Med ham kom nye tider og ny teknikk, nye fabrikasjoner og nye markeder inn i den gryende norske industri i annen halvdel av 1800-tallet. Thune Mekaniske Verksted skulle bli et stort og viktig mekanisk verksted i norsk historie.

I norsk og amerikansk industrihistorie også navn som Tinius Olsen, det samme gjør Edwin Ruud, oppfinneren som skulle etterlate seg et firma som den dag i dag er ledende i verden innen aircondition og varmtvannsberedere.
Dessuten var det historiske Norges viktigste fotograf, Anders Beer Wilse, ingeniør fra Horten. Hans mange bildedokumentasjoner inkluderer også den norske kongefamilien fra 1905 og frem til andre verdenskrig.

Wilse ble jernbaneingeniøren som på Nord-Amerikas endeløse prærier og villmark lærte seg fotograferingens kunst. Etter at jernbanen stod ferdig, fikk han, på amerikansk manér sin siste lønning – altså sparken. Han livnærte seg deretter som dokumentasjonsfotograf i en rettstvist og senere som landmåler og karttegner ved den amerikanske stats geografiske oppmåling i Seattle.

 På kartleggingsekspedisjonene var en av oppgavene hans å fotografere. Mange av bildene hans ble mangfoldiggjort som postkort, og gir den dag i dag et unikt innblikk i Norges historie.

Som et eksempel på Hortens-teknikernes omfattende internasjonalisering på slutten av 1800-tallet: I 1893 var det f.eks. i en av USAs største industribyer, Philadelphia, 27 representanter for Horten Tekniske Skole, mens det var 4 fra Kristiania Mekaniske Skole, l fra Trondheim og 1 fra Bergen, 3 fra Göteborgs Slöjdskola og 1 med utdannelse fra Tyskland.

Dagens skole

Utdannelsen i Horten har vært videreført gjennom 150 år og er i dag en viktig del av Høgskolen i Vestfold. Særpreget ved utdannelsen i Vestfold har hele tiden vært den tette koblingen mellom det akademisk faglige og praksis.

150-årsfeiringen faller også sammen med to andre viktige milepæler for teknisk utdannelse i Vestfold. Den første er at Høgskolen starter i 2005 opp utdannelse på sivilingeniørnivå med sin akkrediterte Master i mikrosystemteknologi. Høgskolen har på faglig grunnlag fått godkjent denne, spesielt fordi den tette koblingen mellom praksis og akademia har fått frem et fagmiljø med internasjonal tyngde. Utvikling av dagens industri krever nye former for organisering av læring og utvikling, slik at utviklingen hos alle vesentlige aktører for industribygging kan foregå samtidig i samme retning. Hortensmiljøet med teknisk utdannelse og forskning som et vesentlig element, er et av tre nasjonale pilotområder (Centers of Expertice) der hensikten er å utvikle Norges fremtidige nasjonale industrielle tyngdepunkter.

Når høgskolens mikroteknologisatsing presenteres i innland og utland er det nærheten mellom høgskole og industri som bemerkes positivt.

Den andre milepælen i 2005 er at Stortinget har besluttet å bygge ut Høgskolen på Bakkenteigen slik at samtlige utdanninger og fagmiljøer kan samles der. Dette gir to viktige muligheter; Høgskolen blir et tyngdepunkt som vil trekke til seg mer virksomhet. Dette gir Vestfold en mulighet til å samle institusjoner med koblinger til forskning og utdannelse på Bakkenteigen. Den andre viktige muligheten ligger i en tettere samhandling mellom fagmiljøene på høgskolen. Den selvsagte koblingen er til maritim utdannelse og til økonomisk utdannelse, men også i et samarbeid mellom teknisk utdannelse med lærer- og helsefaglige utdanninger ligger store muligheter for samfunnet. Det blir en av høgskolens og spesielt den tekniske utdannelsens, viktigste oppgaver i årene fremover å ta i bruk mulighetene dette gir.

Fremtidens endringer vil skje raskere og være langt mer kunnskapsbaserte enn fortidens. Den tekniske og teknologiske utdannelsen ved Høgskolen i Vestfold er godt rustet og står for kvalitet når det gjelder det kunnskapsmessige produkt. Ingeniørene herfra bidrar positivt til at produkter, prosesser, organisasjonskulturer og samfunnet i og rundt den enkelte bedrift har evne til å endre seg i takt med hva markedene krever.

Teknisk utdannelse i Horten har vist seg innovativ og vekstdyktig over tid. Nøkkelen til fremtiden vil være at høgskolen generelt og teknisk utdannelse spesielt sammen med samfunnet kan sikre en god utvikling.

Ved historiens veiskille

Teknisk utdannelse i Horten sprang ut av Marinen og den sterke sjømilitære, tekniske utvikling som skjedde rundt midten av 1800-tallet. Karljohansvern var den norske flåtens hovedbase, og det var et livskraftig og avansert miljø som dannet bakgrunnen for behovet for ingeniør-kyndig personell. Marinens Hovedverft med sine mekaniske verksteder stod den gang som representant for det ypperste av hva som skjedde innen teknisk utvikling, såvel militært som sivilt.

Marinen, verftet og Horten Tekniske Skole har alle tre med Hortens historie å gjøre, og dermed byens og distriktets ve og vel gjennom 150 år. Og det skulle bli den mest utsatte av de tre – skolen – som skulle overleve de andre.

Marinen ble revet opp bit for bit, litt etter litt. Den største flyttesjauen kom på 1960-tallet da Haakonsvern utenfor Bergen ble ny hovedbase. Utover 1990-tallet forsvant også de mange kystartillerifort og minefelt. Ærverdige skoler som Sjøkrigsskolen ble flyttet til Bergen, mens Sjømilitære Korps ble omdannet til Befalsskolen for Marinen. De store verkstedene forsvant også, men symbolsk nok er det mekanisk verkstedproduksjon som er igjen av Marinens mangslungne virksomhet på Horten.

Byens livsnerve gjennom mer enn 150 år, marineverftet, bukket under i annen halvdel av 1980-tallet. På restene av det stolte verft ble det beholdt en viss reparasjons- og vedlikeholdskapasitet for skip. I 2005 er det dessuten slutt for Befalsskolen for Marinen som skole med administrasjon og permanent base. Det faste samarbeid mellom militær- og sivil utdannelse forsvinner i den form det har hatt i mange, mange år. Sjøforsvarets skoleelever blir ikke knyttet til noen skole, men får sin utdannelse knyttet inn i tjenesten i mye store grad. Heretter skal befalselevene utdannes i Stavanger og Bergen, og forlegges ombord i «Christian Radich». Det var derfor med stort vedmod årets avslutningsseremoni ble holdt i aulaen på Høgskolen.

Men ingeniører vil Marinen trenge, og bakgrunnen fra Høgskolen i Vestfold, Avdeling for realfag- og ingeniørutdanning, vil borge for at det sjømilitære Norge fortsatt kan få de beste.

For Høgskolen i Vestfold, Avdeling for realfag- og ingeniørutdanning, er fremtidsutsiktene lyse. Sammenslåing av høyskolesystemet i Vestfold er besluttet og bevilget, og fremtiden synes således sikret for Bakkenteigen. Antall nyutdannete ingeniører i Norge og internasjonalt er samtidig altfor lavt, noe som gjelder innen alle fagområder. Sommeren 2005 er det stor etterspørsel etter dataingeniører, og de store datafirmaene annonserer etter både 30 og 50 dataingeniører om gangen. Beregninger utført at Statistisk sentralbyrå viser at Norge trenger 7000 nye ingeniører i de kommende årene. Det er dramatisk og positivt – og lover godt for fremtiden.

Christian Torber Hegge Geelmuyden

Hvem var denne unge sjøoffiseren, som, uten noe norsk forbilde, for Statens regning organiserte og ledet den første tekniske læreanstalten i landet? Christian Torber Hegge Geelmuyden var født i Trondheim i 1816. Etter at han i 1835-36 hadde gjennomgått Sjøkrigsskolen, ble han sekondløytnant i Marinen i 1836. Han studerte jerntilvirkning i Falun og kanonstøping i Finspång og Stafsjö i en tid da svenskene hadde store kanonleveranser under tilvirkning for den norske marine.

Fra 1851 til 1852 var han lærer i matematikk og navigasjon ved Sjøkadettskolen i Fredriksvern. I 1852 ble han assistent hos direktør B. Sørensen ved Marinens Verksted i Horten. Det var statsråd O. W. Erichsen som overfor Stortinget hadde pekt på ønskeligheten av i tide å tenke på utdannelse av en mann som i sin tid kunne erstatte Sørensen. Statsråden hadde pekt på Geelmuyden som en særdeles vel skikket mann, noe Sørensen var enig i. Departementet foreslo så premierløytnant Geelmuyden ansatt ved Hortens mekaniske verksted for der å gjøre tjeneste som assistent hos direktøren, og i den stillingen var han virksom i årene mellom 1852 og 1870, pluss at han samtidig var den tekniske skoles bestyrer og førstelærer, og stortings-representant 1857, 1858, 1864.

Her var alle betingelser til stede for at gjerningen skulle lykkes: ved Verftet og det mekaniske verkstedet kunne praktisk maskinarbeid, nye arbeidsmaskiner og nye metoder følges samtidig med teoretiske kurs. Og blant Marinens offiserer og blant de innkalte ingeniører og mekanikere ved Verftet og verkstedene fikk skolen en stab av lærere med den beste tekniske utdannelse som noen i landet hadde den gang.
Geelmuyden ble utnevnt til premierløytnant 1848, kaptein 1857, kommandørkaptein 1864, kommandør 1874.