Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Horten vannverk 1905–2005

Av Øivind Beckmann

Tilgang til rent vann og trygge sanitære forhold er et grunnleggende behov og en menneskerett. Mer enn en milliard mennesker mangler i dag tilgang på rent vann og nesten to og en halv milliard mennesker lever uten trygge sanitære og hygieniske forhold. Situasjonen var langt på vei slik i Horten årene før høsten 1905.

 

Pumpestasjon - Klikk for å forstørre


Pumpestasjon Borrevannet, fra tiden da damp var kraftkilde. Foto: Arkivet

Byen og distriktet baserte sin tilgang på husholdningsvann fra private brønner og et fåtall private vannverk. Noen år med tørkeperioder og en økende befolkning skapte etter hvert uholdbare forhold. En rekke leserinnlegg i lokalavisene og press fra særlig husmødre, gjorde at formannskapet i Horten måtte ta initiativet til å bygge opp et kommunalt vannverk for Horten by. Kommunen fikk avtale med Falkensten Bruk om rett til uttak av vann fra Borrevannet. Nødvendig grunn til en pumpestasjon for vann ble kjøpt av Knudsrød gård. Høydebassenget ble anlagt nord på Røreåsen.

Historien før 1905 fram til Horten vannverk var en realitet er beskrevet av Jan Ingar Hansen i Borreminne 1992 i artikkelen «Vannmangel og vannverk». Det er to faser av vannverkets historie som er særskilte: oppdateringen av Borrevannsstasjonen på 1950-tallet og Hortens og Borres innmelding i Vestfold interkommunale vannverk (VIV) i 1972. Dette blir det redegjort for senere i denne artikkelen.

I vannverkshistorien er det nødvendig å ta med en rekke private vannverk som kommunene Horten og Borre overtok før kommunesammenslutningen i 1988. Disses ledningsnett er i dag helt eller delvis en integrert del av det offentlige vannledningsnettet.

Vannbassenget på Åsen - Klikk for å forstørre

Vannbassenget på Åsen
før det ble overdekket. Foto: Arkivet
 

[ Toppen av siden ]

Tokerød vannverk

Borehullet tilhørende dette vannverket lå rett syd for Tokerødveien og 250 meter vest for jernbanebrua. Det var eid av Magnus Nyborg, Andrea Semb, Ninni Grüner, Gunvor Rastad, Øyvind Echmann og Nils H. Stang. Etter søknad fra eierne ble kommunens vanntilførsel fra VIV tilkoblet Tokerød vannverks eiere i 1980. Borehullet ble lagt ned.


Skoppum vannverk

Vannverket hadde før tilkoblingen til det offentlige vannledningsnettet ca. 90 abonnenter. Eierne søkte i januar 1977 om kommunal overtakelse. Etter drøftelser partene i mellom ble vannverket overtatt av kommunen på bestemte betingelser i 1980. Kommunen overtok også høydebassenget som lå ved Pauliveien 49. Dette er nå fylt opp med utgravingsmasser. Høydebassenget var for øvrig tilholdssted for en mengde ulike arter av salamandrer og andre vanndyr til stor glede for barna i området. Verket hadde to borehull, ett ved høydebassenget og ett rett inn i Adalsveien på nåværende Adalsveien 1. Formann i Skoppum vannverk ved overtakelsen var Eivind T. Rogne. Ved overtakelsen hadde vannverket et overskudd på kr. 766,82 som ble overført til herredskassa i januar 1980 ved sekretær Arne Aubell.


Gannestad vannverk

Vannverket ble anlagt i 1915 for å sikre en trygg vanntilførsel til Gannestad pleiehjem. Det ble anlagt et basseng i Fogdeskogen samme år. Dette ble utvidet med et større basseng i 1930. I 1940 ble det tredje bassenget tatt i bruk. I en artikkel i Gjengangeren i 1935 klager en vannabonnent over at vannavgiften til Gannestad vannverk er satt til kr. 32 pr. kjøkken. Vedkommende anså dette som meget urettferdig. Et lite hus med to leiligheter på ett værelse og kjøkken bebodd med enslige betalte kr. 64. Prisen ble ikke redusert selv om man ikke fikk noe vann i løpet av en måned eller to. I 1947 ble det pumpet vann til bassengene fra Adalstjernet på grunn av tørken det året.

Dette vannet var lite egnet til husholdningsvann. I 1950 ble det boret etter vann, to hull på henholdsvis 35 og 57 meters dybde. I mars 1954 ble det satt vann på ny 6 tommers hovedvannledning fra bassengene. Dette gjorde at Kirkebakken fikk stort nok vanntrykk og mengde til brannslokking.

På Kirkebakken ble det montert vannmålere på alle nye bygg etter 1945. I 1955 hadde all bebyggelse på Kirkebakken vannmålere. I 1955 gikk det nordre borehullet tomt. I 1956 ble søndre basseng utvidet til 1000 kubikkmeter.

Utgravingsmassene ble brukt til oppfylling i den da påbegynte Dypvannskaia i Horten. Under tørkesommeren 1959 gikk nordre borehull tomt, vannstanden i det søndre sank faretruende. Kirkebakken vannverk ble tilkoblet ledningsnettet fra VIV i 1975. Prestegården har overtatt vannbassengene i Fogdeskogen til jordbruksvanning. Egne ledninger fra disse er ført fram til gårdens jorder. Gannestad vannverket hadde ca. 200 abonnenter i 1945.


Nykirke vestre vannverk

Kommunen overtok vannverket i juni 1975. I avtalen med de tidligere eierne het det, at kommunen forpliktet seg til å bygge nødvendige vannbasseng med pumper og trykktanker.

Det nye anlegget skulle dimensjoneres slik at de tidligere eierne ikke skulle bli skadelidende av kommunens videre utbygging av blant annet Klokkeråsen. Kommunestyret bevilget i 1977 kr. 590.000 til en utbygging av vannverket. Vannverket hadde i 1980 fire borehull, to ved Klokkerjordet og to ved Bygdehuset med en samlet kapasitet på ca. 30 kubikkmeter pr. time.

I perioder var det vannet verket leverte av dårlig kvalitet. Etter et stort press fra abonnentene, bevilget kommunestyret penger slik at den vestre delen av Nykirke fikk vann fra VIV inn fra Skotås høydebasseng via Skreppedal i 1989. Den østre delen av Nykirke får vann fra det private vannverket Myra vannverk.


Dammegaten vannverk

Det finnes ingen dokumentasjon på når vannverket ble opprettet. Det ble utvidet i 1951, utgift kr. 12.073,56. På det tidspunktet var Guttorm Svendsen leder. Vannverket ble overtatt av kommunen 1. juli 1973. Vannverket hadde på det tidspunktet en gjeld på kr. 18.000. Helge Røed var da leder av vannverket. Det hadde 77 abonnenter i 1973, 55 helårs, 20 hytter og 2 som hentet vann fra vannpost. Vannverket med borehull og pumper ble nedlagt i 1979.


Nygård vannverk

Det finnes ingen dokumentasjon på når vannverket ble opprettet. Pumpestasjonen lå 200 meter inn i Lønneveien ved nr. 16. Det hadde 21 abonnenter. Vannverket ble overtatt av kommunen i 1984.


Bakkåsen vannverk

Vannverket ble opprettet i 1952. Ved overdragelsen til kommunen i 1977 hadde det 30 abonnenter. Leder da var K. Klemmetsby.


Breidablikk vannverk

Det finnes ingen dokumentasjon på når vannverket ble opprettet. Det ble tilknyttet det kommunale nettet ved årsskiftet 1976-1977.


Øvre Åsgården vannverk

Det finnes ingen dokumentasjon på når vannverket ble opprettet. Det hadde en 71 meter dyp borebrønn, kapasitet 3 kubikkmeter pr. time, med 2x2 kubikkmeter trykktanker pluss 100 kubikkmeter vannbasseng.

Vannverket ble overdratt til kommunen i 1970. Det hadde på det tidspunktet 46 abonnenter. Inge Skei var leder ved overdragelsen til kommunen. Pumpestasjonen ble nedlagt i 1978 og revet i 1979.


Strandveien vannverk

Det finnes ingen dokumentasjon på når vannverket ble opprettet. Vannverket ble overtatt av kommunen i desember 1970. Det hadde 20 abonnenter. Pumpehuset ble revet i 1979.


Nygårdsfeltet

Vannverket ble opprettet i 1950. Det hadde to borehull med dybder på 70 og 95 meter. Kommunen overtok disse i 1966 pluss en tomt til et senere høydebasseng fra Sveinung Aasen. Vannbassenget ble bygd ved Palettveien. Bassenget brukes nå som utjevningsbasseng for den nedre delen av Nygårdsfeltet med Munchs gate.


Åsgårdstrand vannverk

Det finnes ingen dokumentasjon på når vannverket ble opprettet. Det hadde tre dammer syd for krysset Grev Wedels gate–Damgata.

Åsgårdstrand-bassengene : Klikk for å forstørre

Åsgårdstrand, bassengene lå der hvor Meny
 og aldersboligene ligger i dag. Foto: Arkivet

Den nord-vestlige dammen ble forsynt med vann fra et borehull med tilhørende pumpe. Det syd-vestre og syd-østre var sammenbundet. Disse ble tilført overvann og drensvann. Samlet volum for disse bassengene var ca. 7500 kubikkmeter.

Vannverkets ledningsnett ble tilkoblet vannforsyning fra VIV i 1979. Dammene ble gjenfylt med masser etter 1979.

[ Toppen av siden ]


Verftsbassenget

Verftsbassenget var en del av Apenes gård. Etter hvert som virksomheten og bebyggelsen på Karljohansvern utviklet seg, måtte Marinen søke etter alternative drikkevannskilder. Det var ikke lengre tilfredsstillende å basere seg på vann fra brønner. Karljohansværns Vandbassin med 4 tommers vannledning via Apenes og langs Indre havn til Karljohansvern sto ferdig til bruk i 1872. Denne ledningen ble senere skiftet ut til en 7 tommers ledning. Verftsbassenget som vannforsyningskilde til Apenes og Karljohansvern ble lagt ned på 1920-tallet. Vannforsyningen skjedde så fra det kommunale nettet.

 

Vannbasseget på Åsen - Klikk for å forstørre

Verftsbassenget - Klikk for å forstørre

Vannbassenget på Åsen, ca. 1920.
Foto: Arkivet

Sørenden av verftsbassenget. Bildet er tatt der krysset Holtanveien/Bjørnestien ligger i dag. Foto: Arkivet

Berftsbassenget - Klikk for å forstørre

Verftsbassenget der Bassengbakken/Rødekorshuset ligger i dag: Foto: Arkivet

 

 

 

Nedlagte høydebasseng i Horten med ledningsnett

Ved Åsen terrasse 2 og på Gundersens gate 5 lå det oppsamlingsbassenger for vann. Disse forsynte deler av Horten sentrum med vann. På Veggbakken 7 og på Ollebakken 22 lå det oppsamlingsbassenger for vann. Disse forsynte deler av Keisemarka og Ollebakken med vann.


Vannverket før 1. oktober 1975

Ved oppstarten av vannverket i 1905 var Horten godt forsynt med vann fra Borrevannet. Erfaringene med bybrannene gjorde at det nesten i hvert gatekryss sto en brannhydrant. Og etter hvert koblet gårdeierne husene sine til det kommunale vannverksnettet. Gårdsbrønnene ble gjenfylt. Horten by vokste sakte, men sikkert. Apenes ble bygd ut på 1920-tallet. Områdene øst for Storgata og syd for Ferjegata ble bygd ut stort sett etter 1910 og fram mot 1930-tallet. Tilsvarende ble høydedraget langs Arne Beckersgate bygd ut før 1940.

Vannpumpene Borrevannet - Klikk for å forstørre

Vannpumpene Borrevannet. Foto: via forfatteren


Vann- og kloakknettet ble lagt i takt med utbyggingen. Etter avtale mellom Horten og Borre, forsynte Horten vannverk områdene Steinsnes, Tveiten og Søndre Baggerød i Borre kommune med vann fra 1930-tallet. Dette via vannmålere i Parkveien, Storgata og Thora Holms gate. Etter 1940–1945 startet så smått utbyggingen av områdene øst for Arne Beckers gate mot Holtandalen. Etter byutvidelsen i 1951 kom utbyggingen av Holtandalen. Etter 1965 startet utbyggingen av Laskenlia og Evjeåsen. Fra 1905 hadde Horten kommune rett til å ta ut 0,5 millioner kubikkmeter fra Borrevannet. Ved en ekspropriasjon i 1917 ble det ervervet rett til å ta ut til sammen 1 millioner kubikkmeter vann.

Borrevannsstasjonen pumpet i prinsippet råvann direkte opp i Røreåsen høydebasseng. Med vannet fulgte smådyr og ulike arter av fisk, til stor glede for dem som interesserte seg for liv i vann. I byen hadde enkelte akvarier med innhold fra springen. I høydebassenget var det utall av salamandere og frosker. Over tid var dette ikke tilfredsstillende. I 1939 fikk Borrevannsstasjonen sitt første klorsteriliseringsanlegg. I 1946 ble Nils Bustrak (1894–1979) ansatt som byingeniør. Han var i denne stillingen fram til 1964.

Han innså tidlig at Borrevannsstasjonen måtte oppgraderes. Første skritt var nytt klorapparat som ble tatt i bruk i 1950. Så måtte ytterligere tiltak til. Borrevannsstasjonen skulle så gjennomgå en oppdatering til å bli et av Nordens beste renseanlegg for vann. Formannskapet nedsatte den 6.11.1950 en komité bestående av Erik Blom, formann, Gustav Heesch, sekretær og med øvrige medlemmer byingeniør Nils Bustrak og maskinist ved pumpestasjonen Ole Mathisen. Komitéen foretok en rekke befaringer til vannrenseanlegg i Østfold, Hønefoss, Gjøvik, Akersvannet og Uddevalla vannrenseanlegg i Sverige. Den hadde konferanser med den ledende ekspertisen i Norge, blant annet med vannverkssjef Ove Owe i Oslo kommune.

Nødvendigheten av å rense råvannet fra Borrevannet var åpenbar. All ekspertise var enig om dette. Også sett i lys av gjeldende forskrifter for drikkevann og ikke minst uttalelser fra statens institutt for folkehelsen de 20 foregående årene. I 1952 bevilget kommunen penger til en oppgradering av Borrevannsstasjonen. Den sto ferdig i 1957. Med sandfilteranlegg, fellingskamre og utstyr for tilsetting av kalk og klor. Etter hvert måtte ytterligere tiltak til i overgangen 1960–1970-tallet. Opphoping av mangan i Borrevannet førte til at dette reagerte med rust i vannledningsnettet. Det ga som utslag utskilling av til dels sterkt brunfarget vann fra tappekranene. Og selvfølgelig bråk. Løsningen var å tilsette råvannet kaliumpermanganat. Manganet ble skilt ut. I tillegg måtte sterkere og bedre fellingsmidler tas i bruk for å få felt ut svevepartikler i råvannet.

Det er i ettertid interessant å konstatere at byingeniør Nils Bustrak på midten av 1950-tallet hadde en korrespondanse med tidligere vannverkssjef i Oslo kommune, Ove Owe, om et felles vannverk for et flertall av de kommunene som i dag eier VIV. Horten og Borres del av anleggskostnadene vil da vært i sum 5,5 millioner kroner av en totalsum på 27 millioner kroner. Horten var på det tidspunktet midt oppe i utbyggingen av Borrevannsstasjonen. Å delta da i det som ble VIV var for Horten kommune ikke interessant.

Borrevannsstasjonen har hatt følgende maskinister: H. K. Nilsen (1905–1907), J. Andersen (1907–1915), A. Hvidsten (1916–1938), J. A. Ramm (1938–1950), Ole Mathisen (1950–1960), Alfred Karsten Nilsen (1960–1994) og Fred Willy Moen fra 1994.

[ Toppen av siden ]

Vannkilden Borrevannet

Borrevannet har et nedslagsfelt på ca. 32 kvadratkilometer, hvorav 1,5 kvadratkilometer ligger i Tønsberg kommune. Høyden over havet er på 8–9 meter. Største dyp er 15–16 meter, største lengde 4,1 kilometer, største bredde 0,87 kilometer. Overflatearealet er på 2 kvadratkilometer. Volumet er på ca. 13 millioner kubikkmeter. Middeldypet er 6,5 meter og samlet strandlinje er 10 kilometer. Det renner seks bekker (elver) inn i Borrevannet, hvorav Sandeelva er den største. Borrevannet var forbundet med Oslofjorden for ca. 2500 år siden.

Borrevannet var eneste vannkilde for Horten vannverk fra 1905 til 1. oktober 1975. Etter den datoen er Borrevannet reservevannskilde for vår kommune og også for den nordøstre delen av Tønsberg kommune. Borrevannet er en eutrof innsjø, dvs. at tilførte dyre- og planterester ikke brytes ned i takt med tilførselen. Det er en meget produktiv innsjø som inneholder et rikt dyre- og planteliv med et stort antall arter, hvorav flere er sjeldne her i landet. Vassbonn er et meget viktig våtmarksområde som er hekkeplass for en rekke fuglearter typiske for mellomeuropeiske slettesjøer.

I vannrenseprosessen i Borrevannsstasjonen ble det blant annet brukt aluminiumhydroksyd som fellingsmiddel. I en undersøkelse av Borrevannet foretatt av Norsk institutt for vannforskning (NIVA) i 1975, ble det konkludert med at det beste over tid ville være å la det utspylte slammet med betydelige mengder av aluminiumhydroksyd ligge urørt. Dette slammet vil over tid bli dekket av normal sedimentering av partikler fra vannmassene. Borrevannet ble fredet som naturreservat i 1981. I 1986 ble det påvist blågrønne giftalger i Borrevannet. Miljøvernavdelingen ga uttrykk for at det ikke var noen grunn til panikk selv om Borrevannet var reservevannkilde. Inntaket for vann ligger så dypt at det ikke er trolig at algene forekommer på denne dybden.


Fellesvannverket Horten og Borre

En av de mest visjonære sjefene jeg har hatt i Horten kommune var Johannes Ryste (1917–1997). Han var byingeniør i Horten i tiden 1964 til 1985. Med brev av 5.01.1968 til rådmannen i Horten påpekte han klart og tydelig at kommunen på relativt kort sikt måtte øke vannforsyningen. Mulighetene var

1) Utvidelse av Borrevannsstasjonen.
2) Beholde kapasiteten ved Borrevannsstasjonen og kjøpe tilleggsvann fra VIV.
3) Kjøpe alt nødvendig vann fra VIV.
4) Bygge ut et nordre Vestfold vannverk med forsyning i sin helhet fra Eikeren.

I brevet hadde han lagt inn hva alternativene ville koste kommunen. Rystes utgangspunkt var at Borrevannsstasjonen på grunn av endrede forhold i Borrevannet og ikke minst øket vannforbruk ikke maktet å forsyne byen med husholdningsvann av tilfredsstillende kvalitet. Borrevannsstasjonen hadde en maksimal døgnkapasitet på 14.800 kubikkmeter i døgnet. Det var store problemer på ledningsnettet i byen med blant annet utskilling av mangan som gjorde vannet til dels sterkt brunfarvet, øket tilsig av næringssalter til Borrevannet og fellingsproblemer i Borrevannsstasjonen. Tilsvarende hadde Borre kommune utfordringer sett opp mot boligutbyggingen i Åsgårdstrand, på Kirkebakken og på Skoppum.

Etter Rystes innspill snakket noen sammen over kommunegrensen. Dette ga som resultat en samarbeidskomité med det formål å sørge for en tilfredsstillende vannforsyning til begge kommunene.

Komiteen for fellesvannverket ble oppnevnt den 19. september 1968. Den besto av formann Arnfred Grostøl, Borre, nestformann Ragnar Heitun, Horten, Ola Eidsmo, Borre, Willy Jensen, Borre, kommuneingeniør Johan Nordaas, Borre, Steinar Hegrum, Horten, Per Haagensen, Horten og byingeniør Johannes Ryste, Horten. I 1972 gikk Arnfred Grostøl ut av komiteen. Ny formann ble Ragnar Heitun med Bjarne Lilaas som nest-formann. Johs. Ryste var fra starten av og til prosjektet ble avsluttet i 1977 komiteens sekretær. I tiden før byggingen av nødvendige ledninger fra Frodeåsen i Tønsberg til Horten og Borre kommuner og ombyggingen av Røreåsen høydebasseng, hadde komiteen navnet «Komiteen for framtidig vannforsyning i Horten og Borre».

Utgangspunktet for opprettelsen av komiteen var flersidig. Borre var i gang med utbygging i Åsgårdstrand, på Kirkebakken og på Skoppum. Borre så tidlig klart at forsyningen med husholdningsvann fra eksisterende brønner og borehull ikke var forenlig med tidens krav til vannkvalitet. Horten på sin side tok ut mer vann fra Borrevannet enn konsesjonsvilkårene tilsa. Rundt 4 millioner kubikkmeter pr. år mot konsesjonens en million kubikkmeter.

Dessuten tapte Horten en høyesterettssak om uttak av vann utover konsesjonen på en million kubikkmeter. Komiteen fikk i starten mandat til å utrede følgende alternativer:

1. Beholde bestående uttak, bygge ut Borrevannsstasjonen og supplere med borebrønner.

2. Beholde bestående uttak, bygge ut Borrevannsstasjonen og supplere med Farrisvann fra Vestfold interkommunale vannverk.

3. Avslutte uttaket av vann fra Borrevannet via Borrevannsstasjonen og kjøpe alt vannet fra VIV.  Komiteen fant fort ut at alternativ 1 ikke holdt mål over tid. VIVs styre var fra starten av velvillige til punkt 2. Men presset på Borrevannsstasjonen som etter hvert fikk store problemer med å levere vann av godkjent kvalitet, gjorde at -Horten og Borre måtte gå inn for alternativ 3, altså full tilslutning til VIV og med Borre-vannsstasjonen som reservevannskilde for Horten og Borre og delvis også for den nordre delen av daværende Sem kommune.

Det tok tid å få gjennomslag for dette i VIVs medlemskommuner. I mens utarbeidet Horten og Borre et prosjekt basert på fullt medlemskap i VIV. Dette fikk tilslutning i våre da to kommuner. Det ble fastsatt vedtekter for Fellevannverket Horten–Borre godkjent av Borre kommunestyre den 5.07.1972 og av Horten bystyre den 2.10.1972. Eierrettigheter og utgiftsfordelingen ble fastsatt til 70% på Horten og 30% på Borre i prosjektet med å føre vann inn til kommunene fra høyde-bassenget Frodeåsen ved Tønsberg.

I 1972 ble Horten og Borre fullverdige medlemmer av VIV. Inngangsbilletten var kr. 1.599.904 pluss å overta lån fra VIV på kr. 14.999.918. Uttaksretten ble fastsatt til 17.000 kubikkmeter vann pr. døgn.

I ettertid er det absolutt grunnlag for å gratulere Horten og Borre kommuner for et meget godt samarbeide. Anlegget av hovedvannledning fra høydebassenget Frodeåsen via Slagendalen til Kirkebakken med avgreninger til Åsgårdstrand, Skoppum og Horten med det ombygde høydebassenget Røreåsen gikk smertefritt. Samlet utgift ble fastsatt i en sluttrapport datert 10.02.1977 fra byggekomitéen for Fellesvannverket for Horten og Borre kommuner til kr. 37.193.061,86. Den 1.oktober 1975 ble det ført vann fra VIV inn til Horten og Borre kommuner.


Høydebassengene Røreåsen og Skotås

Høydebassenget Røreåsen var fra starten av i 1905 helt åpent. Og da med bare det nordre bassenget. Det søndre ble gravd ut på 1920-tallet. Det var med jevne mellomrom nødvendig med tapping av bassengene vekselsvis for spyling og rengjøring. Det var før 1957 ikke filteranlegg på Borrevannsstasjonen. Dette ga som resultat at bassengene fikk tilført fiskeyngel. I tillegg var bassengene et yndet sted for ulike former for salamandere og frosker, noe som var svært populært for stedets unger.

Med driften av søppelfyllingene langs Indre havn fulgte det med en betydelig måkeplage. Det ble strukket ståltråd på tvers over bassengene for å hindre måkene i å slå seg ned i bassengene og forurense vannet. Dette var delvis vellykket. Men tross alt var dette drikkevann. Med den store oppgaven å få vann fra VIV, var det helt naturlig at Røreåsen høydebasseng ble helt ombygd, og fikk tett gulv og vegger og tak.

Røreåsen sto ferdig med gresskledd tak høsten 1975. Det har to kamre. Det nordre har et volum på 6600 kubikkmeter, det søndre på 4600 kubikkmeter, samlet 11.200 kubikkmeter. Ombyggingen av Røreåsenbassenget fra to åpne bassenger til to overdekkede var en del av overenskomsten av 1972 kommunene Horten  og Borre i mellom. Overløpet ligger på kote 93. Dette er seks meter høyere enn kotehøyden på høydebassenget Frodeåsen i Tønsberg. På grunn av dette og på grunn av trykktap, ble det bygget en trykk-økingsstasjon syd i Holtandalen, Baggerød pumpestasjon. Her pumpes vannet fra VIV rett inn på ledningsnettet i Horten, med Røreåsen som utjevningsbasseng.

Bygging av et høydebasseng på Skotås var ikke en del av avtalen kommunene Horten og Borre i mellom. Tanken om et høydebasseng for Skoppum ble først lansert i 1977. Løsåsen ble først foreslått. Men i 1983 anbefalte teknisk utvalg i Borre kommune at bassenget burde ligge på Skotås. Konsulentfirmaene som ble engasjert anbefalte at det ble bygd et basseng med et volum på 8000 kubikkmeter. Denne størrelsen ble også anbefalt av Fellesvannverkets styre i møte den 21.08.1985. Styret ba om at Borre kommune måtte stå som byggherre og altså ikke Fellesvannverket. Investeringskostnadene til byggingen ble av styret anbefalt dekket i henhold til vedtektene. Det vil si med 70% på Borre og 30% på Horten. Så ble det for første gang bråk og uro kommunene i mellom. Horten var villig til å dekke sin del hvis Skotås-bassenget ble på 8000 kubikkmeter  som anbefalt av konsulentene og av Fellesvannverkets styre. I desember 1985 fattet formannskapet i Borre vedtak om å bygge et basseng på 2000 kubikkmeter. Dette førte til at rådmannen i Horten ikke ville være overrasket om politikerne i Horten ikke ville bevilge penger til et høydebasseng primært beregnet på Borre. Etter flere runder i de politiske organer i Borre og i Horten, ble det i 1986 til slutt enighet om et basseng på 8000 kubikkmeter. Og slik ble det. Bassenget sto ferdig i 1988. Investeringen ble på ca. 8,6 millioner kroner. Skotås står for vannforsyningen til de øvre delene av Skoppum og til Nykirke vest.


Vestfold inter-kommunal vannverk (VIV)

VIV er et interkommunalt selskap som eies av kommunene Sandefjord, Andebu, Stokke, Nøtterøy, Tjøme, Tønsberg, Horten, Re, Holmestrand og Hof. VIV har driftsansvaret for hovedvannverket Seierstad ved Larvik og reservevannverket Akersvannet i Stokke med tilhørende ledningsanlegg, høydebasseng og pumpestasjoner. VIV utfører organisert lekkasjelytting for medlemskommunene. Kommunene har selv ansvaret for leveranser til sine innbyggere.

VIV har konsesjon for vannuttak fra Eikeren gitt av NVE. I 1997 startet arbeidet med hovedledning, pumpestasjoner og høydebasseng på strekningen fra Sem til Eidsfoss. Eidsfoss vannverk vil stå klart til drift i løpet av høsten 2005. Vannverket Seierstad med Farris som vannkilde, vil sammen med Eidsfoss vannverk med Eikeren som vannkilde gi en sikker og fleksibel vannforsyning med god kvalitet i mange år framover. Vannet som leveres fra VIV tilfredsstiller alle krav gitt i forskrift om vannforsyning.

 

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside