Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Horten og 1905

Av Jan Ingar Hansen

På Horten hadde nok de fleste registrert gjennom avisen at noe var på gang politisk, men det synes som om få, utenom noen høyere offiserer, var opptatt av den politisk spente situasjonen Norge var i. Flere fikk nok øynene opp for det som kunne komme da den vanskelige konsulatsaken passerte Stortinget i april 1904 og det fulgte en livlig debatt.

Men på dette tidspunktet hadde det vært mange tegn på at noe alvorlig var på gang. Folk i og rundt Horten hadde i mange år merket opptrappingen på flere måter. I flere år allerede hadde aktiviteten vært høy inne på Karljohansvern. I magasiner, verksteder og kontorer var det ofte lys langt utover kveldene. Nybygging og opprustning av gamle fartøyer foregikk i perioder i meget høyt tempo. Den utvidede øvelsesaktiviteten ved Marinens hovedstasjon ble det selvsagt snakket om, likeså at det var store byggearbeider i gang på Røreåsen og på utsikten ved Falkensten. Mange la søndagsturen om Røreåsen for å se utbyggingen av den store kanonstillingen eller Braarudaasbatteriet som det står i forsvarets papirer. Senere er det blitt hetende Festningen. 


Braarudaasbatteriet

La oss stoppe litt opp ved disse store festningsarbeidene. Batterienes oppgaver var å danne et artilleriforsvar mot innfartsveiene til Horten, i det Braarudaasbatteriet fortrinnsvis virket mot de veier som førte mot fronten Sem-Rørestrand. Falkenstensbatteriet virket fortrinnsvis mot veiene som førte frem mot fronten Falkensten-Borrevannet.  Batteriene kunne også dels samvirke, dels supplere hverandre i terrenget mellom disse områder. Braarudaasbatteriet skulle også kunne virke mot fartøyer som opererte eller ankret opp innenfor batteriets rekkevidde.

Batteriene var åpne, permanente batterier. Braarudaasen var beregnet for 8 stk. 10,5 cm posisjonskanoner. Batterifronten ble anlagt sterkt buet, slik at fløykanonene kunne rettes henholdsvis mot vest og øst. Brystvernet består av fjell og dels mur. Oppå er et 0,3 meter jordlag. Brystverntykkelsen er noe variabel, gjennomsnittlig 10 meter, høyden 1,1 meter. Brystvernet er avsluttet på begge sider av fast fjell. Kanonplassene er kvadratiske, 6x6 meter, og skråner jevnt bakover ned til den dekkende vei, som ligger ca. 0,7 meter lavere og går langs hele batteriet. Den er murt opp og stampet med jord og grus.

På begge sider av kanonstandplassene går en meter dype og en til halvannen meter brede dekningsrom for betjeningen helt frem til brystvernet og fortsetter inn i dette til en dybde på 0,75 meter, med dette dannes nisjer for oppbevaring av ammunisjon.

Braarudåsbatteriet - Klikk for å forstørre


Batteriet på Braarudåsen. Anlegget er i dag i forfall, slik vi har skrevet i Borreminne tidligere. Kanskje det bør settes i stand til markeringen av unionsoppløsningen neste år? Det kan være en oppgave for kommunen eller for lokalhistorisk interesserte i kommunen.

Braarudåsbatteriet - Klikk for å forstørre

Kanonstandplassen er delt av traverser, i alt syv stykker som dels er dannet av naturlig fjell, dels oppbygd av mur. Fra en dekkende vei fører trappetrinn ned til traversens hulrom, som er 6 meter langt og med en bredde og høyde på 3,5 meter. Disse har sandgulv. De har en liten åpning på hver side av nedgangen for lys og luft. Inngangen har jerndører.

Oppe på 3. travers er det sprengt en kommandoplass for batterisjefen. Inne i batterianlegget fører tre tilganger frem til den dekkede vei. Disse er skilt med mindre fjellknauser.

Innrykning til batteriet skulle foregå langs den vestre veien i til batteriet og utfart langs den østre. Grunnen er kort og godt at den østre ligger best dekket mot ild fra eventuelle fiendtlige batteristillinger. Oppkjørslen til batteriet var forutsatt å skje fra et punkt på den gamle hovedveien mellom Falkensten og Horten, som ligger 300 meter nordøst for batteriet (Ollebakken, Røråsveien, Wistingsvei). Innrykningen ville kunne forgå skjult på hele strekningen mellom hovedveien og batteriet, unntatt noen meter ved det lille huset i den skarpe svingen rett nedenfor batteriet. (Krysset Festningsveien/Wistingsvei).

Allikevel ville man være skjult for innsyn fra sannsynlige fiendtlige batteristillinger, men for sikkerhets skyld ble det satt opp noen busker for å maskere inn- og utrykning. Både inn- og utrykning vil være lett, men allikevel burde bare et batteri av gangen rykke inn i stillingen, mente planleggerne.

Vann skulle hentes fra byens vannverk, som ligger 150 meter nord for batteriet. (Byens vannverk var på denne tiden ikke ferdig, men arbeidene var påbegynt). Ved en eventuell tilbaketrekning var det gitt anvisninger om sjøtransport i alt vesentlige fra indre havn, nord for Sølvkronen. Innkvarteringsplanen gikk ut på at hester og kusker skulle innkvarteres på Karljohansvern. Det samme gjaldt befal. Batteriets øvrige styrke skulle innkvarteres på de små plasser som den gang lå til Røråsen og Braarudåsen.

Øvre Keisermark 40 og 42 var reservekvarter. For både Braarudaas- og Falkenstensbatteri kunne besetningen ta i bruk telt, bar- eller jordhytter, het det i planene.

Byggeaktivitetene knyttet til festningen på Braarudaasen var omfattende, ikke minst var kjøringen av stein merkbart. Det gikk ikke fort opp bakkene med hestene, to og to i spann.


Falkenstensbatteriet

Batteriet ligger på den høyeste topp av åsen sydøst for Falkensten gård, øst for Borrevannet. Batteriets oppgave var delvis beskrevet under Braarudaasbatteriet. Falkenstenbatteriet er permanent med åpne stillinger for fire posisjonskanoner. Batterifronten har en lengde på 50 meter og hovedskuddretning mot vest og sydvest.

 

Samtlige kanoner ville kunne avgi ild mot terrenget fra Vegge til Skoppum, lengre sydover med bare to kanoner, og mot terrenget ved Borre kirke ville bare en kanon kunne virke under normal oppstilling. Man kunne dog, når den nødvendige rasering av skogen var utført, stille to kanoner i den vestre del for ildgivning mot området ved Borre kirke, men den ene kanonen ville da få for liten dekning. Man kunne alternativt trekke vestre kanon noe tilbake fra brystvernet, og på den måten kunne 2. kanon fra venstre rettes mot dette området.

Batteriet er delvis hugget ned i fjell, dels oppført av mur og har en brystvernhøyde på 1,1 meter. Indre brystvernskråning er 2/3-deler av høyden kledd med tørrmur, den øvre 1/3 støttet opp av treverk, som hindrer brystvernets jorddekning fra å rase ned. Oppkjørslen til batteriet går fra hovedveien vest for Bakken. Den er lang og tung, men med fast bunn, og den skapte ingen vanskeligheter for feltskyts (7,5 cm).

For 10,5 cm posisjonsskyts er veien meget vanskelig, og det ville ta lang tid, antagelig 2-3 timer, å bringe et batteri fra hovedveien opp i stillingen. Enkelte skarpe svinger burde derfor legges om, mente planleggerne. (Dette er fra dagens ØP-senter, forbi Orerønningen Ungdomsskole, videre øverst på sletta i Nordlibakken og rundt den skarpe svingen i krysset mot Bjerkerønningen).

Utrykningen skulle skje langs samme vei, enten batteriet skulle til Horten eller Nykirke. Det var visstnok en annen vei, som tok av fra oppkjørselsveien ved en plass like vest for hovedveien og gikk til Falkensten gård, men denne veien var betydelig tyngre enn hovedveien. Til gjengjeld hadde den den fordel at den ikke på noe sted er synlig fra sjøen. (Fra Falkensensvingen, opp Ramsliveien og inn ved Bjerkerønningen i overkant av jordene på den tidligere Skavligården.)

Vogner og forspann fikk plass ca. 50 meter bak batteriet, like under åsen som batteriet ligger på. Oppstillingen ville imidlertid bli trang og ved forlegning over lengre tid burde alt som ikke måtte være i nærheten av batteriet, anbringes på plassen nedenfor, ca. 500 meter nedenfor ved Orerønningen. Vann måtte dessuten bringes herfra eller til og med fra de nærmeste gårder ved hovedveien.

Innkvarteringsplanen viser at Falkensten gård var tenkt for både personell og hester. Vakten skulle ha tilhold bl.a. på Smedstuen (ved Sælavika). Syke fra både Braarudås- og Falkenstensbatteriet skulle bringes til sykehuset på Apenes.

Posisjonsartilleriet ble opprettet i en politisk vanskelig tid. Det inngikk som en del av hæren og hadde absolutt sin betydning i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905. I tiden etter 1905 ble det fra kretser i Sverige krevet revansj. Dette medførte at en på norsk side fortsatte å forberede seg på forsvar. I denne forbindelse spilte posisjonsartilleriet en betydelig rolle. En gradvis forandring i den politiske orientering medførte til slutt at bataljonen ble nedlagt ved årsskiftet 1915/16 og gjenoppsto som tungt artilleri innenfor feltartilleriet.

Betegnelsen Braarudaasbatteriet kontra Røråsbatteriet er litt merkelig. På de eldste kart er området betegnet som Røråsen. Betegnelsen Røråsen blir også brukt om kommunens oppkjøp av grunn for anleggelse av vannbassenger i 1903. Grunnen blir avstått fra bl.a. G.nr. 20, b.nr. 28 Røre. Det samme gjelder br. nr. 18-22-23 Røråsen, med eiere fra Røre. Braarudaasen bør være betegnelsen på åsen ovenfor sykehuset. Det kan også nevnes at plassene Lillaas og Storaas hørte inn under Røråsen. Lillaas lå der hvor Stenersensvei i dag går. Navnet ble antagelig flyttet ned under åsen på vestsiden, der vi i dag finner det.

Storaas lå iflg. gamle kart der hvor veien til Festningen i dag tar av fra Wistingsvei. Dette navnet er helt forsvunnet.

Det bør også nevnes at det i 1840-årene fantes planer om et forsvarsanlegg der hvor vannbassengene i dag ligger. Dette ble det ikke bevilget penger til.


Mer fra dagliglivet

I 1903 kommer ryktene om at Horten kanskje ikke er rett plass for marinestasjonen. Ryktene hadde gått også tidligere og i visse kretser var det stor motstand mot marinestasjonen på Horten. Admiral Børresen skriver i Gjengangeren at det ikke er noen fornuft i, for en nasjon med våre ressurser, å flytte Marinens hovedstasjon fra Horten. Saken debatteres livlig både blant militære og sivile på Horten.  Det hele ebber etter hvert ut, man har andre og mer alvorlige ting å bruke tiden på.

I Stortinget foregår det hemmelige møter. På et av dem diskuteres muligheten for å lage et forsvarsanlegg på Bastøya, men planene blir raskt lagt vekk av økonomiske årsaker.


Det tilspisser seg

Sommeren 1904 blir et aktiv år for den norske flåten, med en serie øvelsestokt og stor aktivitet på marinestasjonen. Men det kan synes som om folk flest på Horten er mer opptatt av mangel på vann og strøm. Leserbrev og diskusjonene i avisspaltene viser at frykten for nye storbranner var et sentralt tema. Bak seg hadde byen tre store bybranner på slutten av 1800-tallet og sommeren 1904 hadde vært den mest regnfattige i manns minne. Fra mai til august regnet det ikke en dag, utover høsten var det sparsomt med regn. De fleste vannoller og brønner var tomme. Vann i store mengder måtte kjøres til innbyggerne. Flere større branner økte frykten for en ny stor brann, bare vindstille vær hindret en ny tragisk bybrann. Vedtaket om å starte byggingen av et vannverk kom i mai 1903, men mange mente at fremdriften var for dårlig. Dette året etableres også  Horten arbeideres gjensidige brannkasse, som følge av frykten for å miste alt enn eide.

Lokalavisene følger den spente politiske situasjonen i konsulentsaken hele høsten 1904 og våren 1905. Redaktør Carl Vogt forsøker å vekke interessen blant de mange som er lunkne i unionsstriden. Det kan synes som om folket er tilfreds, skriver Vogt, med at det er så stor enighet her i landet i konsulentsaken at mange knapt legger merke til hva som foregår eller har frykt for hva den kan føre til.

2. mai 1905 kommer meldingen om at hele regjeringen har innlevert sin avskjedssøknad. Vi får etter dette den berømte 7.juni-regjeringen og i slutten av måneden kommer beskjeden mange hadde trodd ville komme, i et iltelegram til Gjengangeren lørdag 27.mai står det at konsulatloven er nektet sanksjonert. Gjengangeren skriver; «Saa er det da skeet, hva vi i det længste har vægret os ved at tro, at Norges Konge har negtet at sanktionere en Lov, der er enstemmig vedtaget af Odelsthing og Lagthing, og som har hele det norske Folk i Ryggen.  Vi vil ikke i dette Øieblik optræde som Profet og søge at forkynde, hva der nu kan ske i den nærmeste Fremtid. Derom ved vi ikke noget. Vi kan blot udtale, at den Situasion, som nu er indtraadt, er den alvorligste, som vort Fædreland har vært oppe i siden 1814. Det gælder nu mer end nogensinde, at ingen Mislyd blander seg i den Enighed og det Samhold, som i denne Tid udgjør det norske Folks Styrke».

Lørdag 3. juni kommer eskadren til Horten og ankrer opp på Indre Havn under salutt. Den har dagene i forveien drevet øvelser ved Oscarsborg. På dette tidspunktet begynner også ryktene å gå i byen. Rykter om et forestående svensk angrep, om svenske spioner osv. Gjengangeren advarer folk mot å feste for stor lit til slike rykter og maner innbyggerne til ro og orden.

Kongen protesterer telegrafisk imot regjeringens nedleggelse av sine embeter. Det er en protest, skrev Gjengangeren, som ikke gjør noe fra eller til i situasjonen. Kongemakten kan ikke tvinge en regjering til å bli stående. «Her i landet er det nu ordnede og lovlige tilstander. Vi har en regjering, som møtes med tillid fra alle hold, og vi kan nu med ro imøtese tingenes videre gang. For Kong Oscar står nu bare ett av to tilbake: Med ro å finne seg i hva der er skjedd i Norge, eller med vold ved svensk hjelp å gjenopprette den gamle tingenes ordning. Den siste anser vi for utelukket. Da vi således går ut fra at kong Oscar bøyer seg for hva der er skjedd, står det tilbake å spørre om han vil yde sin medvirkning til at en yngre prins av huset Bernadotte bestiger Norges ledige trone».

Legg merke til at Gjengangeren fortsatt ønsker en svensk konge for et fritt Norge!

Hortens magistrat og formannskap sendte dette telegrammet til Stortingets president; «Horten magistrat og formannskap sender i ærbødighet sin takk til Stortinget for den i dag fattede beslutning, i sikker fortrøstning til at Norges storting og regjering vil, ved enighet og urokkelig fasthet som hittil, føre fedrelandet frelst og fritt ut av den forhåndenværende krise».

Under høymesse i Horten kirke første pinsedag 1905 leste sognepresten Stortingets kunngjørelse til det norske folk. Til dette knyttet han en hjertevarm bønn for fedrelandet, en bønn som grep tilhørerne sterkt. Gjengangeren skrev at det var mange våte øyne i kirken i denne sammenheng. Også i Borre kirke var det en gripende stund.


Svenskene blant oss

Vanskeligst i denne perioden hadde nok de mange svenskene i Horten. Gjennom ett par tiår hadde verftet hentet mye av sin arbeidskraft fra Sverige. Det var faktisk flere som innvandret fra vårt naboland til Horten og Borre, enn fastboende som valgte å emigrere til Amerika. Årsaken til dette finner vi i de vekslende bevilgningene til driften av Marinens hovedverft. Ble det bevilget lite penger til nybygging, reiste nordmenn i distriktet for å søke lykken i USA. Når det igjen var full fart med bygging av fartøyer manglet verftssjefen folk og hentet dem fra Sverige.  Mange av svenskene kom etter hvert i et følelsemessig vanskelig dilemma. Skulle de bli her det var arbeid å få, eller reise hjem til det landet de kom fra og tross alt var sterkt knyttet til. De fleste ble, selv om det sikkert for mange var en vanskelig avgjørelse.

13.august var det folkeavstemning i unionspørsmålet. Ja eller nei til union. Flaggene vaiet i et strålende vær og fra tidlig på morgenen var det folksomt i gatene. Avholdslokalet var stemmested og var flott pyntet. Sangforeningen sang, Marinemusikken spilte og da avstemningslokalene åpnet klokken 13 var det nærmest kø foran inngangen. Da stemmelokalet stengte klokken 18 hadde 1608 stemmeberetige avgitt sin stemme. Det var utelukkende JA stemmer i Horten. I Borre stemte 586 Ja og 1 Nei. På landsbasis viste sluttresultatet 368.250 Ja og 184 Nei.

Resultatet var ikke overraskende, men spenningen var langt fra over. Faren for bruk av våpenmakt var i høyeste grad der fortsatt, det gikk mot forhandlinger i Karlstad med uviss utgang. Det var få sjøoffiserer som på dette tidspunkt hadde turt å slippe jubelen løs. I Horten var det derfor fortsatt en rar blanding av glede og frykt! 

Tilbake ] Ett nivå opp ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside