Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

To falne og en middag i Melsomvik

Av Tore Dyrhaug

Den 28. juli 1905 sto en imponerende eskadre inn Vestfjorden ved Tønsberg. Først flaggskipet, panserskipet «Eidsvold» med admiral Børresen ombord. I kjølvannslinje fulgte de andre tunge norske fartøyene. «Norge», «Tordenskjold» og «Harald Haarfagre». De to første og de to siste var søsterskip, de to første og nyeste med et deplasement på litt over 4000 tonn, de to siste litt under 4000 tonn.  Etter at skipene i flotiljen  hadde passert Sundåsen og Haaøen forter og gått for anker i Melsomvik, fikk admiral Børresen  visitt av sjefen på «Tordenskjold», kommandørkaptein Gade. 

Kommandørkaptein Gade - Klikk for å forstørre


Sjefen på "Tordenskjold", kommandørkaptein Gade

Gade var meget oppbrakt og kunne fortelle at da  hans skip passerte minefeltet i østre løp på Veierlands nordside hadde  skipet støtt på en mine som heldigvis ikke eksploderte.  Gade hadde navigert riktig etter det hemmelige, norske krigsmerkesystemet og turde knapt  tenke på hva som ville ha skjedd om ett av de norske panserskipene  var blitt skadet eller senket i umiddelbar nærhet av Melsomvik reservehavn, særlig når forholdet til Sverige var uavklart.

Admiral Børresen rådet Gade til å ta kontakt med festningen Håøyas kommandant, oberstløytnant  Lonnevik og få bekreftet at minen var feilplassert og heller ikke skarpt armert med de vanlige 100 kg skytebomull.  Episoden er bare kjent gjennom admiral Børresens memoarer og fikk ingen konsekvenser hverken for Lonnevik eller for noen i Marinen, den forsvarsgren som i tilfelle krig med Sverige i 1905 ville spille den helt sentrale rolle  i området på Oslofjordens vestside. Men først en historisk omvei:

 [ Toppen av siden ]


Karljohansvern etableres

I motsetning til etableringen av Melsomvik reservehavn fra slutten av  1890-årene fikk flåtebasen i Horten  en trang og lang fødsel. Årsaken var flerleddet.  For det første var det unionspartneren Sverige som i 1818 ønsket at Norge skulle bygge en sterk marine, med hovedbase i Horten.  For  det andre ønsket man på Stortinget ikke å bevilge mange penger til Sjøforsvaret i en tid da landet nesten var bankerott.  For det tredje ønsket man heller ikke noen marine med 20 linjeskip, man ville heller ha små og lett manøvrerbare rokanonbåter, bygget på erfaringer fra krigen mot England etter 1807.

Så både unionelle, finansielle og  sjøtaktiske hensyn gjorde seg gjeldende. Og viktigst av alt : Stortinget satt på den slunkne pengesekken. Kong Carl Johan bestemte likevel at Horten skulle være  den norske Marinens hovedbase. Dette skjedde sent i 1818. Tre år senere var beddingen klar for bygging av fregatter. Marineverftet var grunnlagt. Endelig i 1828 kunne byggenummer 1, fregatten «Freia» sjøsettes. Men Stortingets bevilgninger var ikke rause, og den videre utbygging gikk på lavgear eller for slappe seil, for å holde seg  i den nautiske terminologi.

Horten hadde fiender. Først og fremst i Stavern med sin tidligere marinehovedbase Fredriksvern, men også på Stortinget som stadig fryktet at en etablering i Horten ville innebære for store utgifter og bygging av en marine med   for store fartøyer.  Dette synet ble stadfestet av Marinekommisjonen av 1833 med grev Wedel Jarlsberg som formann.  Man burde ikke bygge linjeskip, men fire fregatter, hver med 48 kanoner. Dessuten burde man bygge 20 skonnerter og 170 kanonbåter. Nytt var også ønsket om anskaffe åtte dampskip, en fremsynt drøm. «Nordcap» ble Marinens første hjuldamper, bygget i Horten i 1840. Inntil videre aksepterte man Horten som Marinens nye hovedbase. «Nordcap» var moderne i og med dampmaskinen, som ble installert i England.  Men samtidig umoderne fordi den var skovledrevet, et fremdriftsystem som  ville være svært utsatt i kamp. «Nordcap» ble derfor leid ut til Postverket som transportskip og satt inn på Vestlandskysten. Skipet forliste i 1877.

Fra 1840 og ti år videre ble verftets byggekapasitet utnyttet for fullt, og endelig i 1854 fikk anlegget navnet Karljohansværns Verft. Ti år senere ble Sjøkadettinstituttet eller Sjøkrigsskolen flyttet fra Stavern til Horten. Hovedverftet i Horten hadde som oppgave å forsyne Marinen med tidsmessige fartøyer, og i 1867  fikk Marinen sin første monitor. Den var ikke bygget i tre som hittil, men var pansret.  Altså en løsning som fortsatt benyttes på alle krigsfartøyer. Skorpionen hadde  to kraftige kanoner i et dreibart tårn, og skipstypen ble fulgt opp med tre ytterligere fartøyer bygget før 1874. Da var de allerede umoderne.


Forsvaret av Horten

I 1864 var Horten endelig etablert som Marinens hovedbase og den ble befestet med tre kraftige batterier fra 1840-årene, Møringa i nord, Tivoli i midten og Hortenstangen i syd. Men var ildkraften stor før 1850, ble den umoderne etter hvert som artilleriet utviklet seg fra forladning til bakladning. De til sammen  syv kanonene hadde alle et kaliber på 23 cm, men rekkevidden var bare mellom 3 og 4 km. Det tilsvarte halve distansen over til Jeløya. Disse kanonene ble stående helt til 1905 selv om de hadde vært foreldet i et halvt hundreår.

Horten ble født som fremtidig hovedbase for Marinen alt i november 1818. Svenskene håpet at Norge  skulle danne ryggraden i  sjøforsvaret av de to broderriker med en sterk flåte som kunne motstå både briter og russere. Ferdigstillelsen  av Göta kanal i 1832 hadde også  som delmål å kunne flytte lette svenske marinefartøyer raskt mellom Østersjøen og Kattegatt. Horten skulle være den bakre låsen i felles-forsvaret.

Selve unionsstriden med Sverige ligger utenfor mandatet til denne artikkelen. Det får være nok å påpeke at norsk politikks radikale fløy, det som skulle bli partiet Venstre i 1884 tilførte kongemakten et dødsstøt ved innføringen av parlamentarismen. Grunnloven av 1814 var brutt om ikke i bokstav, men i ånd.

Venstre ville følge opp suksessen med krav om egen norsk utenriksminister, men møtte så sterk svensk motstand at man falt til fote i 1895. Så begynte  den relativt sett raskeste og kraftigste opprustning i norsk historie.  Fra 1895 til 1905 ble anskaffet  de fire nevnte panserskip og i alt 23 moderne torpedobåter.  Grensefort mot Sverige ble bygget ut , og Hæren fikk både  franske mitraljøser og nye Krag Jørgensen geværer, modell 1894.

 [ Toppen av siden ]


Melsomvik reservehavn

Det ble tidlig klart at Horten lå utsatt til ved en fremtidig og mulig militær konflikt  med unionspartner Sverige.  Marinen trengte en reservehavn.  Valget falt på Melsomvik i Stokke kommune.  Karljohansværn var blitt for utsatt.  Forsvarsfortene hadde bare en rekkevidde på 3000 meter, mens avstanden fra Jeløya  til Horten var  på seks kilometer, hvilket var i farlig nærhet av svensk feltartilleris rekkevidde.  En annen fare var at  hele den norske marine skulle bli stengt inne nord for Oscarsborg.  Melsomvik var et ypperlig valg. Ikke bare ligger stedet i naturlig le bak Nøtterøy, men fartøyer kan nå Melsomvik på to måter; hovedløpet inn Vestfjorden og bakveien via Kanalen i Tønsberg.

Melsomvik

Forsvaret startet med å kjøpe eiendommen Solnes av Anders Hannevig for kr. 19.500 i 1897.  Frem mot 1905 ble området bygget ut med lagerbygninger og skikkelig kaianlegg og  skur  for torpedobåter, verksteder, smie og torpedolager.  Man kan undre seg over at ikke en reservehavn på Sørlandet eller Vestlandet ble valgt. Man hadde Marviken ved Kristiansand og Bergen opplagshavn, men et svensk militært fremstøt ville nok ha Kristiania som mål, følgelig  måtte hoveddelen av Marinen konsentreres i nærheten.  Melsomvik var viktig, ikke bare som reservehavn.  Den var sentrum for krigsmerkevesenet, en hemmelig ordning som gikk ut på å male sjømerker på fjell og  i tillegg reise jernstendere som det kunne settes treplater på, alt for å veilede egne fartøyer og forvirre fienden i  det urene farvannet langs Kristianiafjordens munning.
 

Fra Håøya - Klikk for å forstørre

Forsvaret kjøpte eiendommen Solnes. Frem mot 1905 ble området bygget ut med lagerbygninger og skikkelig kaianlegg og skur for torpedobåter, verksteder, smie og torpedolager.

I tillegg drev man  annen virksomhet fra Melsomvik. Det var å trene opp brevduer som kommunikasjonsmiddel mellom skip til sjøs og land. Men i 1900 var også  radiotelegrafien i sin spede begynnelse.  De to eldste panserskipene fikk apparater av Telefunkens modell alt i 1900 og kunne sende meldinger til hverandre  over korte distanser. Marinen i Norge var med andre ord tidlig ute med å ta i bruk fremtidens kommunikasjonsteknologi.

Det er all grunn til å undre seg over  hva svenskene  tenkte i forhold til den militære langspurten fra 1895. For lite av utbyggingen var hemmelig, ja, noe av opprustningen ble finansiert ved lån  i svenske banker.   Og sommeren 1901 fikk Melsomvik  besøk av ypperste klasse.  Men før det fortelles om dette besøket, nok en liten omvei.

Alt i 1891 hadde Forsvaret begynt å se seg om etter et sted hvor man kunne anlegge en festning, ikke primært rettet mot Sverige, men til forsvar av Tønsbergområdet med «sine frugtbare og folkerike distrikter» og særlig til forsvar av Nøtterøy og Tjøme.


Håøya og Sundåsen

Flere alternativer ble vurdert, men valget falt på Håøya i Vestfjorden, fire kilometer syd for Melsomvik. Det er uklart om valget av Håøya har sammenheng med den senere etableringen av Melsomvik som reservehavn, også innen Forsvaret kan finnes tanker som ikke finner sin vei til papirer og arkiver. Uansett, de første gårdene  på Håøya ble innkjøpt i 1892, og arbeidet med å bygge minekai og minelager ble straks startet.  I 1895 ble resten av Håøya kjøpt og året etter begynte arbeidet med å anlegge kanonstillinger på øyas sydside, hvorfra man har en fortreffelig utsikt over Veierland, store deler av Tjøme og leden ut til  Tønsberg Tønne.

Håøya ble bygget ut med to kanoner i kaliber 21 cm., og to i kaliber 15 cm. Kanonene var moderne, og sammen med minefeltene i Vrengen og på begge sider av Veierland var Håøya en veritabel sperre for den fiende som ville trenge nordover  Vestfjorden. Minene var av typen siktminer med elektrisk tenning hvilket innebærer at de først utløses når et fiendtlig fartøy er rett over minefeltet.

Men det sterke forsvaret av Håøya var ikke nok.  Siden planene om en reservehavn i Melsomvik var begynt å materialisere seg fra  1897, trengte man en festning på Stokkelandet omtrent rett vest for Håøya. Området Sundåsen ble innkjøpt og raskt utbygget. Kanonene var en moderne 12 cm kalibers kanon fra Krupp og to eldre 15 cm kanoner fra korvetten Ellida. Sundåsen sto ferdig i året 1900. Anlegget var enkelt og all ledelse var lagt til Håøya hvortil  det var telefonforbindelse. I dag er kanonene på Sundåsen forlengst borte, men stedet med de vakre steinarbeidene gir et mektig utsyn og burde være et lokalt turistmål av første klasse.

Ansvaret for kystfortene hadde til år 1899 ligger under Marinen. Så kom endringen. Nå ble Kystartilleriet etablert , som en del av Hæren.  I praksis innebar dette at Melsomvik fortsatt lå under Marinen, mens Sundåsen og Håøya med mineforsvaret, lå under Hæren.


Kongelig besøk

25.juli 1901 var en vakker sommerdag.  På morgenen dro kong Oscar II fra  Kristiania ombord på kongeskipet «Heimdal».  Første mål var Tønsberg.  Klokken 1415 passerte kongeskipet Kanalen fra Vallø, men kongen steg ikke i land. Bygninger i byen var flaggsmykket og  hundrevis av begeistrede tilskuere sto langs Kanalen og vinket til kongen i sin norske admiralsuniform.  Målet for utflukten var ikke Tønsberg, men Håøya.  Festningen var ferdig utbygget og kong Oscar ville inspisere. Klokken 1600 la Heimdal til ved minekaia, og monarken ble  fraktet opp til oppstillingsplassen i en åpen hestevogn. Der var garnisonen stilt opp, og kongen kunne inspisere, ledsaget av kommandanten, oblt Lonnevik.

Den skarpe del av Håøya lå lengre syd. Kongen tok seg også dit og kunne se stillingene for de to  21cm kanonene av fabrikat Armstrong. Også de to stillingene for 15 cm Krupp kanoner ble sikkert besiktiget.  Før han dro, benyttet Oscar seg av sin rett til å kritte sitt navnetrekk på fjellet bak stillingene.  Så ombord på «Heimdal» igjen. Men ikke med mål Kristiania og Bygdø, men Melsomvik.  Der spiste monarken middag med den stedlige sjef, kaptein Thorolf Rosenquist.

Besøket beviser at etableringen av Håøya med Sundåsen og ikke minst Melsomvik reservehavn ikke var hemmelig for svenskene. Og utfra stemningen i unionsforholdet både før og etter 1901 kunne det være liten tvil om at Melsomvik reservehavn bare hadde en hovedoppgave: å avlaste Horten i tilfelle krig.  Krig mot hvem? Ja, både Russland, England og Tyskland var tenkelige kandidater, men bare  helt teoretisk.   En kommende hovedmotstander kunne bare være Sverige.   Så Oscar kunne inntil videre bare gjøre gode miner til slett spill og trøste seg til sitt private motto : «Över  djupen, mot höiden».

 [ Toppen av siden ]

Marinen i 1905

Marinens første utrustningsperiode ble avsluttet den 2. august 1905.  Det var ingen øyeblikkelig krigsfare, og fartøyene gikk til bøyene enten  i Melsomvik eller i Horten, enten  uten mannskap eller bare med en liten vaktstyrke ombord. Både av hensyn til utenrikspolitiske forhold og  behovet for arbeidskraft i landbruket, gikk man inn for lav militær beredskap. Hadde svenskene foretatt et overraskende militært angrep etter 2. august, ville de med stor sikkerhet ha nådd sine mål.

Først den 13. september ble  det norske forsvaret delvis satt på krigsfot. Bakgrunnen var forhandlingene mellom de to land i Karlstad, byen som lå midtveis mellom Kristiania og Stockholm. Forhandlingene startet den 31.august. Dagen i forveien hadde svenskene mobilisert 50.000 mann av Hæren  til de årlige sommerøvelser.  Norge hadde 3000 mann på grensevakt. Noen av forhandlingstemaene var enkle, som reinbeiter og fløtningsrett i felles vassdrag.  Problemet var de norske grensefestningene. Nordmennene var på tynn is i Karlstad. Det svenske kravet var ikke urimelig, særlig ettersom svenskene på sin side ikke hadde noen tilsvarende grensefort. Dessuten var stemningen i visse høysvenske kretser krigersk.

Den 13. september ble derfor store deler av det norske forsvaret mobilisert. Grensevakten ble betydelig styrket og Marinen og Kystartilleriet mobilisert. Admiral Børresen var tidligere ute. Alt på mandag den 4.september  klokken 10 heiste han sitt kommandoflagg på «Eidsvold», noe som forårsaket salutt på 13 skudd fra samtlige skip i Melsomvik.  Mannskaper ble kalt inn og ekskadren kunne stikke til sjøs fra Melsomvik alt den 9.9. Målet var Karljohansvern, der man ankret opp på Indre havn dagen etter.

Panserskipene  må ha operert svært selvstendig i den kritiske septembermåneden, dømt ut fra skipsdagboken på «Norge». Den 13. gikk «Norge» tilbake til Melsomvik  Skipsdagboken forteller ikke om stor dramatikk. Det går mye på utsetting av vaktbåter, fylling av vann og kull, gymnastikk, pussing og vasking, både Kongens og Dronningens kvarter fikk før den 11. sin landlov. Først den 20. forlot "Norge" Melsomvik og forente seg med de andre panserskipene til en tre timer lang øvelse syd av Tjøme.

Mobiliseringsperioden  høsten 1905  fikk, som alle vet, et fredelig utløp. Hverken Sverige eller Norge mistet menn i kamp.  Men  det norske forsvaret hadde tap, og det akkurat i Vestfjorden. 

Torpedobåten Delfin - Klikk for å forstørre

Om kvelden den 15. september kolliderte  torpedobåten «Delfin» med Håøyas  gamle vaktbåt «Laurvig». To mann på «Laurvig» druknet.  De var de eneste falne i 1905.

Håøya og Sundåsen fikk i løpet av et par dager etter 13. september full styrke, det var 440 mann. Marinens fartøyer fikk på nytt fullt mannskap, men et problem oppsto: hvordan skulle panserskipene brukes? Kommanderende admiral Sparre sto steilt mot eskadresjef  Børresen. 

Ved et svensk angrep ville Børresen ta opp kampen i rom sjø og utnytte panserskipenes sjødyktighet.  Sparre derimot ville følge en forsiktigere linje og  ga ordre om at panserskipene ikke måtte avskjæres fra sin base i Melsomvik. Og slik ble det.

Den 24. september kom  viseadmiral  Sparre  til Melsomvik for  å inspisere eskadrens fartøyer. De hadde fulgt hans ordre,og krigsfaren  syntes å være avtagende.  Panserskipet «Norge» ble liggende i Melsomvik ut september måned.

Noe sjøslag ble det som kjent ikke, men spenningen var stor midt i september. Skulle Norge invaderes fra øst, måtte det skje langs de nær sagt tradisjonelle akser, inn mot Trøndelag, inn mot Kongsvinger, inn mot Østfold.   I tillegg kom den nye faresonen i Narvik på grunn av Ofotbanen som ble åpnet i 1903.


De svenske angrepsplaner

Svenskene hadde før 1905 ikke hatt sjømilitære planer rettet mot Norge. Men fra sommeren ble et intenst stabsarbeid satt i gang og planen som fremkom, var imponerende. Sverige hadde i 1905 åtte moderne og tre gamle panserskip,  fem moderne torpedokryssere med et deplasement på 800 tonn,  pluss 23 nyere torpedobåter og en undervannsbåt, med det passende navnet «Hajen». Norge hadde som kjent fire nyere panserskip og  18 disponible torpedobåter. Altså færre panserskip, ingen  torpedokryssere og ingen ubåt.

Kontreadmiral Wilhelm Dyrssen - Klikk for å forstørre


Högsta befälhavaren för kustflottan, kontreadmiral Wilhelm Dyrssen

Den svenske planen innebar at den svenske flåten skulle samles  ved Göteborg og seile nordover. Under kontreadmiral Wilhelm Dyrssens kommando  skulle panserskipene «Aran»,  «Tapperheten», «Manligheten», «Oden», «Thor» og «Niord» lede an med «Aran» som flaggskip. Av panserkryssere  skulle  settes inn  «Psilander», «Claes Uggla», «Jacob Bagge» og «Claes Horn». I tillegg til de store skipene kom en flåte 24 kanon-og torpedobåter.  Første mål skulle være  Hvaler. Dette arkipelet skulle renskes for norske fartøyer.  Så skulle batteriene  rundt Karljohansvern  nedkjempes  av panserskipene.  For å hindre at norske forsterkninger ble sendt til Vestfold, skulle svenske styrker bombardere jernbanen ved Holmestrand og Larvik.   Man regnet med at den norske flåten ville søke tilflukt i Melsomvik.

I neste fase skulle infanteri og artilleri bli fraktet på store prammer fra Strömstad og bli landsatt på Tjøme og på østsiden av Nøtterøy.  Store styrker skulle settes inn, syv bataljoner infanteri og  seks kystartilleribatterier med til sammen 12 kanoner og åtte haubitser.

Styrken på Tjøme skulle renske Vrengen for miner, styrken på Nøtterøy skulle ta seg opp på toppen av Vardås og derfra beskyte Håøya.   Dette ville tvinge  den norske marinen til å oppgi Melsomvik, men når de stakk til sjøs ut Vestfjorden fordi Vallø var blokkert, ville de møte en overlegen svensk flåte som lå klar og ventet.

Selve planen virker både klok og realistisk.  Og den var underbygget med fersk etterretning.  Svenskene hadde spioner i Norge, blant annet en som  opererte både i selve Melsomvik hvor han tok fotografier og laget kartskisser av den norske flåte før  den stakk til sjøs 9. september.

Krisen gled over. Av flere årsaker.  Krigsviljen i Sverige var for svak. Stormaktene ønsket ikke krig i Norden. Og viktigst ; Norge gav etter for de svenske krav, men klarte å bevare Kongsvinger og Fredriksten festninger. Men de moderne grensefestningene måtte nedlegges og en nøytral sone ble etablert langs grensen  i begge land.

Lettelsen i begge land var stor over at krig var unngått, når man unntar visse radikale kretser i Norge og de høgsvenska  hinsides Kjølen.  En pussig koalisjon, forresten.   Soldatene på Sundåsen og Håøya ble sendt hjem  14.oktober,  to dager senere ble Marinen demobilisert. Et spennende år kunne gå mot slutten.

 

Kilder og takksigelser:

Å skrive historie  er sjelden å gjengi egne erfaringer og opplevelser.

Det blir som oftest å «stæle litt fra Shakespeare» som det heter.  Så også med denne artikkelen. Den er kompilert etter å ha lest  Stokke Bygdebok, bind II, Baggethuns  Horten. Ferjestedet som ble marinestasjon og  by, Admiral Børresen: I Storm og Solgangsvær, Hjorth:  Tønsberg befestningers historikk 1892-1932 og  Forsvarsmuseets årbok 1980 om 1905, Kjell A. Wik: Spillet om tronen og  artikkel i Njotarøy 1991: Tre bilder fra en fortid. Svært nyttige har også vært Norges skøforsvar 1814-1914 og Thomassens 90 år under rent norsk orlogsflagg.Det må være lov å takke  Erik Schou Eriksen for oppdraget, bibliotekar Erik Gossner på Tønsberg Bibliotek og Helge Rønnes for hjelp med billedstoff. Personalet på Marinemuseet i Horten takkes for  elskverdig og verdifull hjelp. Og min kjære Bente  som er en kløpper til å finne feil.  Takk!

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside