Hva var det som førte til 1905?

Av Alf Breda

Det er det bedste,
Forbindelsen at løse
mellom Heste
Som trekke slet isammen.
Amen.

Henrik Wergeland

Svaret er enkelt: 1905 lå innbakt i 1814. La meg forklare. Vi kjenner alle hva som hendte på Eidsvoll i 1814. Den dag idag roper vi hurra på 17de mai. Det er ikke alle som har klart for seg hvordan det senere gikk. At Sverige gikk til krig mot Norge, at våpenstillstand inntrådte ved konvensjonen i Moss, at forhandlingene munnet ut i grunnlovsvedtak av 4de november 1814 og at Norge, dvs. Stortinget, valgte den svenske kongen Carl XIII til norsk konge.

Disse begivenhetene ble oppfattet som svært forskjellige av de to folkene. Sett med norske øyne hadde «vi» skapt verdens fineste grunnlov (etter mønster fra Frankrike og Amerika). Den beholdt vi uendret i unionen, bare med de justeringer som måtte til fordi vi skulle ha felles konge. Forøvrig var vi likestilte. Praktiske grunner gjorde at vi så oss tjent med en slik løsning. Vi hadde syv års krig bak oss, det var nød mange steder, vi var fattige, men stolte og gikk inn i unionen med hevet hode.

Fra svensk side så saken helt anderledes ut: Norge var vunnet ved Carl Johans seierrike sverd! Disse norrbaggarne måtte være lykkelige for at Sverige hadde reddet dem fra den danske enevoldsherskeren! Nå var svenskene villige til å dele sin rikdom og sine goder med stakkarene.

Ikke alle svensker så det slik. Ikke alle nordmenn så det slik, men det var langt på vei den allmenne oppfatning. La oss bare tenke på den scenen da den norske delegasjonen skulle overrekke Carl XIII det offisielle valgresultatet i Stockholm. Salen var fylt av ordensbehengt adel og andre storsvensker. Der kommer nordmennene, noen i bunader, ellers i enkle klær.

Det heter i historiebøkene at nordmennene avtvang respekt ved sin verdige, bramfrie oppførsel. Det tror jeg gjerne, men det var to verdener som møttes. Det eneste de hadde felles, var Kongen. Og han, for å uttrykke meg forsiktig, befant seg i ytterste grad av aldersdomssvakhet. Unionens skjebne avhang ikke av folkemening, ikke av ord skrevet på et papir, ikke av en konge som var «utafor», den avhang helt og holdent av én mann – Jean Baptiste Bernadotte, med artistnavnet Karl Johan.

Han ble ansatt for å skaffe Finland tilbake til Sverige. Russland hadde tatt Finland i den tåpelige krigen i 1809. Her trengtes en kriger på tronen, og Bernadotte var ledig. Han var ingen stor general, det er bare i Sverige man tror det. Det er sagt om ham at ingen general har kommet så mange ganger for sent til så mange store slag. Men han hadde andre fremragende egenskaper, som gjorde ham vel egnet til å styre et land eller to. Først og fremst hadde han «skjerpet sans for eget beste».

Hva var så det beste for Bernadotte når det gjaldt Norges stilling i Unionen? Det skiftet. Først var han innstilt på «amalgamasjon»! Sammensmeltning. Det er forståelig at han –  som europeer og strateg –  så den skandinaviske halvøy som en helhet. På kartet henger de to landene sammen, språkene var like. Han forsto aldri norsk eller svensk, men han så at folk snakket ubehindret sammen. Det ville gjøre lilleputtlandet hans større. Oppkomlingen hadde mindreverdighetskomplekser hele sitt liv og som alle som har slike, overkompenserte han dem.

På sine gale dager, kom han til den motsatte konklusjon: Han ville holde de to landene separerte! Det ble, især fra svensk side, mistenkt at han ville ha Norge som et «reservekongedømme» hvis han –  eller hans etterkommere – ble sparket ut. Man skal huske at han hadde levet i en tid da land ble slettet fra kartet, da troner falt og troner ble reist, da stallgutter og sersjanter ble konger, og deretter skutt. Det gjaldt å sikre seg.

Slik var ståa da unionen tok sine første, vaklende skritt. Karl Johan besteg tronen i 1818, men ventet til 1821 før han bestemte hvor skapet skulle stå. Han hadde gått med på litt av hvert i 1814. Han hadde måttet passe seg! Wienerkongressen skulle tre sammen, jage oppkomlingene vekk, og føre tingenes tilstand tilbake til før Napoleon. Nå, i 1821, skulle det rettes på, det som han hadde måttet akseptere dengang. Han ville ha absolutt veto i alle lovsaker. Han ville ha en ny adel, folk opphøyet av ham selv og dermed lydige, takknemlige støttespillere osv. osv.

Med gascognsk temperament holdt han tordentale i Stortinget og skremte bakoversveis på bøndene. Allikevel –  adelen ble avskaffet og absolutt veto fikk han ikke. Men stortinget, og det norske folk, forsto at vi pent måtte spille annen fiolin i unionen. Det skulle komme mer: «Danskegjelden» måtte vi betale alene, selv om det sto i Kielertraktaten at den svenske kongen skulle yte sin skjerv. –  Kielertraktaten gjelder ikke! tordnet Karl Johan. –  Jeg måtte erobre Norge med makt! Kielertraktaten gjelder! tordnet han like bombastisk når det passet ham, f.eks. når det gjaldt enevoldsmakt.

Vi skulle snart få flere ørefiker. En sak, Bodøsaken, kom opp i Stortinget i 1827. I korthet gikk den utpå at en engelsk svindler ble grepet i smugling i Bodø. Smuglergodset ble beslaglagt. Han klarte å stjele tilbake godset, og dro hjem. Der klaget han til regjeringen og forlangte erstatning! Til evig skam for England lot regjeringen seg lure av falske papirer og presset, via Sverige, Norge til å betale en sum tilsvarende et kvart statsbudsjett!! Det forteller litt om gambleren Karl Johan at han oppmuntret den engelske utenriksministeren til å ta enda kraftigere i med sine trusler overfor Norge. Vår egen konge! Det passet ham akkurat da å holde seg inne med England. Det gikk for alvor opp for det norske folk, at vi var en annenrangs nasjon. Det skulle bli den saken som sprengte unionen: Norge hadde ingen utenriksrepresentasjon. Vi var umyndige. Sverige snakket for oss, og visste hva vi var best tjent med.

Vår via dolorosa skulle bli lenger. Karl Johans mange forslag til å forandre grunnloven, la Stortinget tilside uten engang å komitebehandle dem, men fremdeles seilte de norske skip under svensk flagg. I 1836 vedtok Stortinget et norsk flagg, og Karl Johan svarte med å oppløse Stortinget. Svaret på det igjen, var å stille statsminister Løvenskiold for riksrett fordi han ikke hadde frarådet oppløsning.

Etterhvert var fattig-Norge kommet til krefter. Befolkningen økte fra en million i 1820 til 1,5 millioner i 1850. «Vår ære og makt» ble etablert i den tiden. Vi var havets grekere som seilte plimsollere billigere enn konkurrentene. I 1847 var staten gjeldfri. Men sjøfartsnasjonen hadde fremdeles ingen konsulater til å ivareta våre interesser. Storbror snakket for oss, og han snakket svensk.

For å markere vår underdanighet, hadde vi en stattholder til å holde styr på oss. Den første fant Karl Johan for snill, så han sendte en kruttgubbe, von Platen, som huskes fordi han lot tropper slå løs på fredelige søndagsspaserende i det såkalte torvslaget i 1829. Senere forsto kongen at det ville være klokt å la en nordmann bekle embedet, og ennå senere gikk det opp for ham at det aller klokeste var å la embedet være ubesatt. I 1859 vedtok Stortinget, mot to stemmer, å oppheve stattholderembedet.

Et skritt i riktig retning av likestilling tok sønnen Oscar I, idet han innsatte «sildesalaten» i både det norske og svenske flagget. Begge nasjoner mislikte det sterkt.

Etterhvert var ydmykelsene blitt så mange og misnøyen i Norge blitt så sterk, at selv slike velmente forslag som i 1871 om like mange nordmenn som svensker i det felles statsråd, ble avvist av Stortinget med drepende majoritet.

Nå bet vi tennene sammen, fant oss inntil videre i annenrangsrollen –  og rustet opp! Kravet var egen utenrikstjeneste. Først egne konsulater, så egen utenriksminister. Det var ouverturen til 1905 og den spennende operaen fortjener en historie for seg.