Truende kanonløp i natten

Av Rolf Baggethun

Den lille marineby sov i den stille, lyse vårnatt i 1905, begrenset av lave ås­er i vest, Kristianiafjorden i øst, lange sletter mot syd, mens Drammensfjor­den fullendte rammen mot nord. Hånd i hånd lå Løvøya, Mellemøya og Østøya og dannet den vakre havn. Over lå Karl Johans Verns festning og vernet over flåtens hovedstasjon, dens tårne skarpt avtegnet mot den lyse vårhimmel.

Det sporedes uro dernede ved kaiene, i et visst rastløst tempo gikk arbeidet med utrustning av torpedobåter fra hånden – Hva? En spenning, en uviss­het! På vakt ved Færder? Han fulgte med øynene de lave skrog i deres jag, der de med hvasse bauger skar ut tilsjøs med røken rullende lavt fra skorstenene langs Hortenskogen.

I magasiner, ved verksteder og kontorer var der lys og arbeide. Bølgen som slo over landet i 1905 fikk vel kanskje her sitt første, sitt sterkeste utslag – Marinens hovedstasjon, landets sjøvern og håp når landet var truet. Tele­graf på rappe vinger bar bud om ufred, om det som gjæret i folket dengang statsminister Michelsen grep roret til statsskipet Norge!

Dagen brøt frem, nye menn, nye krefter strømmet fra de små hjem bak velstelte haver, klokkene kalte manende til arbeide. Det var et raskere tempo å merke, og uvisshet som hadde demret, vek for visshet og mobiliseringsord­re! Klargjør alt som kan flyte til kamp! Konsulatsaken skal løses med pansret neve om det kreves.

Gamle skip som i år lå i hvile på Hortens Indre havn, fikk liv. Monitorene «Tor» og «Mjølner» seg ut, dypt under deres lave dekk pulserte maskinene fra åttiårene, de skulle ut, få visste hvor. Fregattene fra syttiårene, «Kong Sverre», «Nordstjernen», «Desideria» og «Nidaros» søkte vern under kyst­befestningenes beskyttende kanoner. Torpedobåtenes slanke skrog for rastløst fra og til. Våre panserskip, «Eidsvold», «Norge», «Harald Haar­fagre» og «Tordenskjold», fulgt av kanonbåtene «Frithjof» og «Viking» stod havnen ut. – Admiral Børresens kommandovimpel stod som en stråle fra «Eidsvold»s stortopp. Men tilbake i byen stod kvinnene – «Herre Gud, skal det bli krig!»

Dypt nede i skipets dyp, under panserdekk og luker, ligger de tusener hestekrefter, som presset fartøyet frem gjennom de grønne sjøer, til vakt, til vern – det glitrer i polert metall og blanke stenger, krumtapper synes som hele stålblanke sirkler i sin hvirvlende runddans. Fødepumper arbeider med langsomme, sindige slag, akkompagnert av lensepumpe med iltre smell og sirkulasjonspumpens dype bass.

Maskinoffiserer på vakt følger det hele med vaktsomme øyne. Skipets hjerte og puls, som ikke må lammes i farens stund. Telegrafen ringer, det hvi­ner i talerørene fra broen.
I fyrrum lempes kull på de blåhvite flammer under kjelene, presset av en orkan fra de hvirvlende vifter. I torpedorum de stålblanke dødsmaskiner med påskrudde krigsspisser, sterke nok i sin eksplosjons slagkraft til å gjennombryte de aller sterkeste panser, for Norge, fedreland og flaggets heder, for frihet og rett.

Under pansertårnenes hvelv står granatenes stive rekker rede til dødbrin­gende flukt gjennom de lange, riflede kanonløp, hvis munninger peker truen­de ut i natten. Ovenover, bak kommandotårnets beskyttende stål, admiral Børresen, rolig, flåtens øverste befal, Norges håp tilsjøs.

Men øverst oppe i mersene flommer mektige lysbunter ut i mørket – flåt­ens øyne i natten. Til styrbord Hortens by med de tusener som følger flåtens løp til havs – i nordøst, bak høye åser, nordlysets selsomme, sitrende lysning. Det er klart skip! Skarpskytning. Skiven er et lavt skjær i havbrynet. I slaglinje går skipene. Ilden åpnes, grå stensøyler stiger under treffene, skipene dirrer under presset fra kanonene! Admiralen observerer gjennom langkik­kert skuddenes virkning og kraft. Et smil synes å spille om lebene, en sikkerhet, en ro som inspirerer. Flåten i gode hender for vår saks rettferdighet.

Igjen lå flåten på Hortens Indre havn i tindrende solskinn, 7. juni 1905. Flaggskifte – unionens oppløsning! Et mylder av småbåter med mennesker i fest omkring. Og endelig! – Trommer hvirvler, alle mann på dekk! Til parade for vårt flagg. En stund som aldri kan glemmes. Med offiserer og mannskap i honnør siger det gamle flagg mot dekk, og under kanonenes tordnende salutt stiger det nye til topps og folder seg ut i en bris fra nord. Norges uavhengighet gjennomført! – Det stiger en bølge innerst inne, byen ligger rolig og ser gjennom blanke ruter.

Spenningen svinger under forhandlingenes gang. Den lille marinebys havn ribbet for skip i de uker som fulgte. Ryktene svirret! Svenske torpedobåter observert ved Hvalerøyene. Budskap fra Færderbevoktningens torpedobåter, der de i grålysningen for inn for kull og proviant i Hortens Indre havn, og den hele flåte klar til kamp under forhandlingene i Karlstad – om alt skulle svikte. Ro, besluttsomhet blant befal og mannskap på Norges lille flåte i 1905, mens stormaktene med vaktsomme øyne fulgte begivenhetenes gang. En engelsk eskadre under kommando av admiral, sir Charles Beresford uten­for tremilsgrensen langs Norges kyst – og Tysklands keiser? – På himlen trakk seg mørke uværskyer sammen.

Fred, forsoning og ny konge. Atter lå flåten på Hortens Indre havn høsten 1905. Maskinenes pulsslag var stanset i skipenes dyp, og Horten by hvilte. Det er fullbragt! Nu er der fred !

Denne artikkelen er hentet fra Rolf Baggetuns bok Langs gamle stier, utgitt i Horten i 1975. Baggethun var redaktør i Gjengangeren i en årrekke.