Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

“Om 100 år er allting glemt”

Av redaktør Hans-Christian Oset                            

 

Under arrangementet «Menighetens dag» på Karljohansvern søndag 18.april hadde prost Asbjørn Bårnes bedt redaktør Hans-Christian Oset bidra med et lokalhistorisk kåseri ved kirkekaffen på Marinemuseet. Siden menigheten denne søndagen ble ønsket velkommen til kirkekaffe av Marinemuseets nye sjef, kommandørkaptein Hans-Petter Oset, sa Oset senior, at han kunne tenke seg å begynne med en far-sønn historie:

Stortingsmann og biskop emeritus Per Lønning ble engang sittende sammen med Edvard Hambro i Stortingets badstue. Hvordan er det egentlig Edvard, sa Per, å være sønn av en så berømt mann som Carl Joakim, stortingspresidenten ?Det var da et underlig spørsmål Per, hvorfor vil du vite det? Jo, sa Per Lønning, jeg kom i tanker om hvordan mine egne barn vil føle det! Uten sammenligning forøvrig.

Jeg fortale en dag i mars historien til vår egen stortingspresident, Jørgen Kosmo, som i våres også var president (høybåts-mann), øverste sjef for Marinemuseets venneforening, Matrosene: Vi satt, 120 pensjonister på tur med Pensjonistuniversitetet, i Arbeiderpartiets grupperom på Stortinget og lyttet til Jørgens engasjerte kåseri. Etter kåseriet var det adgang til å stille spørsmål. Da våknet den gamle journalisten i meg og jeg tenkte jeg får da spørre Jørgen om han vil ta gjenvalg til jobben som stortingets førstepresident. Jeg innledet spørsmålet med en liten historie:

Det er de sorte limousiners dag, dagen for klingende fanfarer og kongelig opptog på Karljohan, dagen for Stortingets høytidelige åpning. To tyske turister står ved foten av Løvebakken og lurer på hva som skal skje. Wass ist denn los, sier den ene. En Ola Nordmann som som står hos, iler til og vil velmenende forklare dem på sitt ikke alt for gode, skoletysk: Ich glaube, es ist die höchzeitliche Öffnung des grossen Dinges!

Det passer godt å kalle denne artikkelen «Om 100 år er allting glemt», for, selv om utrykket tilskrives den danske skolemann og sprogforsker Peder Syv sist på 1600-tallet, er det Knut Hamsun som har gjort det kjent her hjemme. Og det skjer nettopp for 100 år siden i år. Da Hamsun i 1904 gir ut sin store lyrikksamling  «Det vilde Kor», kaller han ett av de beste diktene sine «Om 100 år er allting glemt». Det fikk han vel egentlig ikke rett i. Hverken Knut Hamsun ellers hans dikt er glemt. Tvertimot. Den gamle mester, vår Nobelprisvinner fra 1920, står kanskje sterkere som forteller, som prosadikter og poesiekvilibrist, enn noensinne.

Når vi ad åre kommer frem til den 19. februar år 2052, 100 års dagen for hans død, vil han fortsatt være mesteren Knut Hamsun, Markens Grødes skaper. Kanskje vil det da være trukket et glemselens slør over hans tvilsomme politiske gangsyn, hans flørting med nazismen. Enskjønt jeg tviler. Tre hundre år før Kristus ba Filip av Makedonia sin tjener om at han daglig måtte si «Husk du er dødelig», memento mori. For meg er Hamsun, med alle sine menneskelige feil og svakheter, udødelig. Se det var en lang digresjon.


Minnerikt år

 1904 er på mange måter et beveget og minnerikt år i Hortens og marinens historie, selv om det i historisk henseende naturligvis ikke kan måle seg med det store tidsskilleåret, unionsoppløsningens bevegede 1905. Folk flest her i  landet forbinder nok  1904 med året da Ålesund brant. Det er årets store nasjonale hending, «ikke siden Ålesund brant» sa vi jo i ulike sammenhenger i mange år etterpå.


Lokale hendinger

Hvilke minneverdige lokale hendinger kan så 1904 by på ? Det skal vi nå se litt nærmere på. Vi får starte så smått ute i byen før vi begir oss inn på museumsgrunn på KJV. I 1904 er det ennå tre år til Horten skal bli ordentlig by med fulle kjøpstadsrettigheter. Det skjer som kjent først i 1907. I byen er igrunnen alt på det jevne i 1904. Det lille byen har av industri, handel- og håndverksvirksomhet går sin gang. Det store bryggeriet til Johan Rief ute i Sollistrand herjes av en voldsom brann høsten 1904, men den brannen blir på litt sikt til gunst for både bryggeriet og byen, for Rief  hadde assurert godt og fikk nå mulighet til å bygge det hele opp igjen i modernisert form. Innunder jul i 1905 er det hele ferdig,  men det får ikke Rief oppleve. Han dør like før og enken ser seg om etter en ny eier. Det går fire år før ingeniøren og bryggerimesteren Einar Kjeldsberg slår til. Han er utdannet ved den tekniske høyskolen i München og har arbeidet ved flere norske og tyske bryggerier før han 1.mai 1909 danner aksjeselskapet Horten Bryggeri.


Hortens Brygge

På Hortens Brygge har grunnleggeren, skipsfører Albert Arnesen, gått iland fra sin siste kommando,  barken «Breidablikk», Drammensrederiet Bruusgaard/Kiøsteruds firmaster –  i sin tid Norges største seilskip. I 1904 er hans eldste sønn og arvtager blitt cand.jur. og har endret sitt navn fra Finn Einar Meredith Arnesen til det meget kortere Finn Rønn. Brygga går så det suser med skipsmegleri, assuranse, havariklarering m.v. og i den store Rønngården som lå der Hotell Oscean nå ligger var det både tollbod og utsalg for Eidsfos jernverk.

Klikk for å forstørre


Sørbys Hotell

Side om side med Rønngården lå Sørbys Hotel, der enken efter Olaus Sørby, Bredine, i 1904 så seg om etter nye eiere. Det fant hun  da restauratør H. Davidsen kom ned fra Kristiania og sa seg villig til å bytte Parkkafeen på Drammensveien med det dengang 50 år gamle familiehotell som nå skulle bli til Grand.


Ferge og tog

Utenfor hotellet, på den blå Kristianiafjord pendler Bastø I og Bastø II i 1904  som idag. Bastø II hadde konsul Richard Peterson på Moss anskaffet et par år før. I tillegg hadde hans lille rederi dampskipene «Aksel» og «Horten».

Jarlsbergsvarten, damplokomotivet foran passasjervognene på Horten-Skoppumlinjen tøffer som et ekte tøffetog skal gjøre, og passasjerer er det ingen mangel på. Toget stopper 7 ganger underveis til Skoppum. Det er holdeplasser på Linden, i Sollistrand, på Steinsnes, Rørestrand og Langgrunn, stasjon på Borre og holdeplass på Vestre Sande før toget ruller ned til Skoppum stasjon.Legg merke til at toget kjører ned til. Det er ikke så mange som tenker over at Vestre Sande ligger høyere enn Skoppum stasjon, at linjen faktiske heller nedover til stasjonen.

Borre jernbanestasjon - Klikk for å forstørre


Gjengangeren

Oppe i byen er det redaktørskifte i Gjengangeren i 1904. Thorvald Rygh slutter  og starter sitt eget blad, Hortensposten, som fra nyttår kommer ut tre ganger i uken. Kontoret er i den gamle Posthusgården på hjørnet av Vogmannsgaten og Apotekergaten der Narvesen m.fl. nå  holder til i den nye gård. Allerede 7. mars 1904 var det aviseventyret slutt. Gjengangeren lot seg ikke utkonkurrere.

Posthuset - Klikk for å forstørre


En «innvandrer»

Det blir ikke tid til å ta for seg hele bybildet anno 1904. Butikk-mønsteret var i hovedsak slik i 1904 som i Horten 40- 50 år senere. Nyetableringer var det bare noen få av.Fra Viborg i Danmark kom 22. august 1904 den 24 år gamle urmakeren Lars Bjørnbak. Han skulle bli ved sitt ur- og gullsmedhåndverk i Storgaten i nærmere 70 år,  og ble også med årene byens eldste bilist.


Første meieri

I 1904 fikk også byen sitt første meieri. Det ble anlagt som en filial av Jarlsberg Meieri, lå i Apotekergaten og veide årlig inn godt over 100.000  kilo melk fra bøndene i Borre, som 5 år senere samlet seg for å bygge Horten Meieri i Thuegaten.


To små jubileer

To gamle handelsbedrifter kunne feire 5-års jubileum i 1904. Alfred Berg hadde startet sin fiiinere kolonial 25. april 1899, og kunne nå markere at firmaet rundet de første 5 år. Ludvig Larsen, som hadde begynt som butikkvolontør 15 år gammel i 1883, kunne nå i 1904 feire at det var 5 år siden han reiste sin store forretningsgård på hjørnet av Storgaten og Torvgaten. De var både unge og dristige, de dynamiske hortenskjøpmenn ved forrige århundreskifte.


Litt om Oscar Saastad

En eneste kjøpmann til er verdt  å nevne: Oscar Saastad, byens cigarspesialist og impressario. I 1904 var han fortsatt en oppløpen guttunge, bestekamerat med Oscar Wexahl. En dag det året skulle Frelsesarmeens lokale i Storgaten innvies. De to Oscarer delte en hobby: duer. Før innvielsesfesten hadde de kommet seg opp på loftet over storsalen med hver sin due under genseren.Da festen var på sitt høyeste åpnet de loftsluken slapp duene ned og ropte med gravrøst: Her kommer den hellige ånd! Noen falt på kne og priste Herren, noen styrtet på dør, men snart ble vi trukket ned og fikk en herlig omgang juling, har Saastad fortalt.


Rachmaninov i Horten

En annen gang, fortalte han, og nå knyttes  tråden til KJV og Marinen, hadde det lykkes meg å få den verdensberømte pianisten Sergei Vasiljevits Rachmaninov til å holde en konsert i Avholdslokalet. Uheldigvis var det i oktober 1919, den måneden da Spanskesyken herjet på sitt verste i Horten.

Den dagen han skulle spille,lørdag 19. oktober, meldte avisene om 35 døde og 140 syke i Horten, de fleste av dem marinegutter ombord i losjiskipet «Kong Sverre» på Indre havn. Marinens musikkskole ble tatt i bruk som epidemilasarett. Leger og sykepleiere arbeidet dag og natt til de selv stupte av utmattelse. Panikk for smitte spredde seg både innafore og ute i byen. Folk holdt seg redselsslagne innendørs, Rachmaninov måtte spille sine berømte klaverkonserter for så å si tom sal, og jeg, som hadde kontraktsavtalt et høyt honorar med ham, tapte mer enn jeg hadde råd til.

Kong Sverre - Klikk for å forstørre


En god ide?

Se der fikk vi bragt Marinen inn på banen. Med et dystert minne, riktignok, men dog.Denne historien har jeg bare fortalt til to mennesker før, til komponisten, exmarinemusikeren Olav Berg, da jeg spurte om han kunne tenke seg å komponere «Kommandørkaptein Klincks honnørmarsj» til Marinemuseets 150 årsjubileum ifjor, og til ordfører Hontvedt, da jeg spurte om kommunen isåfall ville betale komponisthonoraret og gi museet marsjen som jubileumsgave Det ble det aldri noe av. Men jeg syns fortsatt ideen var god.


Litt fra verftet

1904 er altså året vi skal høre om. For første gang i det nye århundre sjøsettes ikke ett eneste skip fra Verftet dette året. Etter at Verftet i 1896 hadde bygget en  stor kanonbåten av 1.klasse, leverte Verftet,  i 13 – tretten – på hverandre følgende år,  frem til 1909, 27 – syvogtyve – fartøyer til Marinen, ett, to eller tre hvert eneste år, bare ikke i 1904. Alle 27 er riktignok for småfartøyer å regne,20 torpedobåter, et par dampslupper, to lektere og en liten slepebåt,  som forøvrig fikk det tradisjonsrike vervens-navnet Ole Jacob II. Det var liksom Marinen og Verftet på Horten «pustet ut» etter den store satsningen midt på 90-tallet, da den store kanonbåten Fridtjof  ble sjøsatt en novemberdag i 1895. «Fridtjof» hadde et deplasement på 1280 tonn, en maskinkraft på hele 2800 IHK, 800 hester mer enn dampmaskinen  i selveste kjempefregatten «Kong Sverre», og fikk naturligvis navn etter vår store nasjonale helt, polarforskeren Fridtjof Nansen, som nettopp den sommeren i 1895, sammen med Hjalmar Johansen, et kobbel hunder, sleder og kajakker la ut på polarhistoriens til da tøffeste fottur fra isødet ved Sibirkysten mot Nordpolen.

De måtte som kjent snu på 86 grader 14 minutter nordlig bredde, lenger nord hadde ingen før dem vært, før de satte kurs for sitt vinterkvarter på Frans Josefs land. Men det er en annen historie.


«Nidaros» hugges

1904 er altså det året da Verftet på Hortenstangen ikke leverer ett eneste skip. Til gjengjeld hogges ett opp. Det er den gamle hederskronte dampkorvetten «Nidaros»som utfases etter 53 års seilas. «Nidaros» ble sjøsatt sommeren 1851,  samtidig med at Iens Steenberg begynner å gi ut Hortens Avis, som skulle bli til Gjengangeren før året var omme. Kanskje er det dette sanmmenfallet i tid som gjør at Gjengangeren vier opphoggingen av «Nidaros» stor oppmerksomhet. Hør bare hva avisen skriver i sin reportasje i januar 1904:

«Ophugningen af gamle «Nidaros» er i disse Dage tilendebragt, og det gamle Skib med sine mange Minder fra Orlogslivet ligger nu på Kaien som en Haug Ved. Det maa vel nærmest kalles en Skjæbnens Ironi, at de mange som «Nidaros» har varmet om i gamle Dage, nu skal varmes af dens Rester. Det har kostet Arbeiderne ikke saa lidet Stræv at faa sønderlemmet Fartøiet. Især har Bundkonstruktionen, som var af svært Egetømmer, budt ihærdig Modstand. Naar man betragtede Fartøiet, eftersom det blev ophugget, kunde man se, med hvilken Nøiagtighed og Soliditet vore gamle Orlogsskibe blev bygget.»


Konsolideringsår

Selv om det ikke ble levert noe fartøy til vår marine fra marinens eget verft i Horten i 1904, var det et viktig år, et konsolideringsår for Marinen, Verftet og byen. Tiåret fra 1895 til 1905 er jo det stolteste av alle vitnesbyrd om vår nyvakte forsvarsvilje, tiåret da Horten Forsvarsforening tredoblet sitt medlemstall til nærmere 250,  tiåret da norske kvinner forpliktet seg til å yte månedlige bidrag, store og små, til forsvarssaken, resultatet av den innsatsen, torpedodiv.skipet «Valkyrjen»,bygget hos Schichau i Elbing, er noe av det fineste vi kan se på Marinemuseet idag. Og så er det jo i disse årene vi får de fire panserne: «Norge», «Eidsvold», «Harald Haarfagre» og «Tordenskiold», muliggjort etter ekstraordinære bevilgninger i 1898/99, bygget hos Armstrong i England og levert frem til 1901, de siste i statsrådtiden til admiral Christian Sparre, Horten Forsvarsforenings stifter. Selvsagt var det den malurt i forsvarsvennenes gledesbeger at fartøyene ikke kunne bygges ved Verftet på Karljohansvern. På den annen side betydde nybygningsprogrammet at Verftet nå fikk øket betydning som vedlikeholdsverksted, foruten nye, store oppgaver på ekvipage- og takkelasjesiden.


Weidemanns innsats

1904 er året da Karljohansvern Verft omorganiseres og blir til Marinens Hovedverft, MHV. Selve skipsbyggeriet og det mekaniske verksted skilles ut fra den sjømilitære ledelse av stasjonen, og den nye civilmilitære verftsdirektør, Haakon Sommerfeldt Weidemann, moderniserer driften, først og fremst gjennom byggingen av Marinens kraftstasjon. Rett nok hadde Marinens minevesen allerede i 1892 bygget en dampmaskindrevet likestrømsdynamo som ga arbeidslys i panserverksted og maskinverksted, men det var først da Weidemann fikk gjennom sine rasjonaliseringsplaner, at det ble fart i sakene. Med 2 dampdrevne dynamoer, hver på 125 kW, kunne det fra 1904 av leveres strøm til alle bygninger innenfor murene og til  kaiene. I 12 år var disse likestrømsanleggene i bruk inntil Horten by fikk sitt elverk i drift i 1913. Da var Weidemann-perioden på KJV forlengst slutt, men oppe i museet kan dere se den gedigne og velfortjente adresse Verftets funksjonærer tilstilet sin sjef med uforbeholden takk for hans store innsikt og arbeidskraft.


Vannforsyningen

1904 er også året da Horten får orden på sin vannforsyning. Historien om vannverket vårt starter våren 1903, da bystyret vedtar å ta opp et lån på 510.000 kroner til anlegg av pumpestasjonen ved Borrevannet, vannrør frem til de to høydebassengene i Åsen, legging av kloakknett og opprettelse av brannvesen, det største løft i ladestedets historie. Arbeidet begynte sommeren 1904 og sent på høsten 1905 ble anlegget satt i drift. Det var på høy tid. Sommeren 1904 var den tørreste i manns minne og tre store bybranner herjet Horten.


Jordskjelvet

Tre store rystelser har også herjet byen vår, de to siste husker fortsatt mange: 9. april 1940, slaget på Indre havn, og 23. februar 1945, bombingen av Verftet. Den tredje jeg tenker på er knyttet til 1904. Utpå høstparten, nærmere bestemt 26. oktober, er det 100 år siden byen ble rystet av det kraftigste jordskjelv vi noensinne har opplevet på våre kanter. I årenes løp var det nesten et standardspørsmål når jeg intervjuet eldre mennesker i Horten: Husker du jordskjelvet i 1904 ? Mange mintes dagen.

En søndag var det, midt i kirketiden, rundt halv tolv. Jeg vet ikke om Richters skala var oppfunnet den gangen, men at skjelvet var meget kraftig har mange fortalt. Det gikk i retning nordvest-sydøst og varte 10-12 sekunder. Fra begge kirkene, Metodistkirken og Garnisonskirken, styrtet folk ut, mer og mindre panikkslagne. Sogneprest Neumann preket i kirken her inne, brøt prekenen av da vinduene klirret og kalkpussen drysset fra oven, men kunne fortsette gudstjenesten etter at folk var falt til ro. Så alvorlig så man på det inntrufne, at det ble bygget innvendige trapper fra galleriet ned i kirkeskipet og en ny utgang ble laget på langveggen mot syd.


De første biler

1904 var også året da Sam Eyde inntok byen med sin røde Mercedes, bilen som ble den første som ble ferget over fjorden med «Bastø». Det året gikk også boktrykkeren, konsul Conrad Emil Andersen ut av politikken etter 22 år i bystyret og fire på Stortinget og fikk tid til å reise mer. Da han vendte hjem fra en av sine reiser, til Köln denne gang, kom han også hjem som Hortens første bileier. Året er 1906.


Horten i litteraturen

Forholdsvis lite er skrevet om Horten anno 1904 i norsk  memoarlitteratur. Men det lille som fins er lødig. Hjalmar Riiser Larsen forteller litt om sine kadettdager på Horten og om pionertiden på Marinens Flyveskole på Møringa i sin memoarbok, admiral Børresens bok er jo velkjent, sammen med noen få andre fortellere. Blant de relativt få som skriver om Horten for 100 år siden begeistres jeg særlig over nordsjøflyverenTryggve Gran. Hans bok «Fra tjuagutt til sydpolfarer» er en litterær skatt. Der forteller han bl.a. om sitt første «møte» med Horten. Det var en dag før jul i 1904 at hans mor avkrevde sin da 16 år gamle sønn  svar på det spørsmål mange mødre, fedre også for den saks skyld, nok ofte stiller sine håpefulle: Hva tenker du så å bli, min sønn?

Gran forteller da moren om en bekjent som på toget oppover til juleferie på Voss hadde sagt til ham: «Horten er noe for deg Tryggve». Så skriver han, og nå siterer jeg boken: "Kjære mor, jeg ga min bekjente det løfte, som jeg nå også gir deg, at når den tid kommer, skal jeg ihvertfall forsøke å komme meg inn på Sjøkrigsskolen.Neste dag hengte jeg oppover sengen min et panoramabilde i farvetrykk av den norske krigsflåte på Hortens indre havn anno 1904. Det var et imponerende skue.4 flotte panserskip omgitt av en sverm av torpedobåter og andre mindre orlogsfartøyer".

Panoramabilde fra Indre Havn 1904


Det store bildet

Et slikt panoramabilde kan dere se oppe i museet. Det står også ett i MHVs 150 års jubileumsbok, et imponerende bilde, enten tatt fra Åsens topp med telelinse og vidvinkel eller muligens fra ballong, flyfoto er det ihvertfall ikke, Dons med Start kom jo først 7 år senere. Vi ser bl.a. panserskipet «Harald Haarfagre» ved kai ute ved Krim, vi ser «Kong Sverre» som losjiskip, dampskonnerne «Alfen» og «Ægir», vi ser «Eidsvold», «Tordenskiold», «Fridtjof», «Valkyrien», «Sleipner», «Ellida». «Glommen», en monitor i dokk og en rekke torpedobåter av 1. og 3. klasse – ialt mer enn 20 marinefartøyer på Indre havn foruten et panorama over hele Karljohansvern, Vealøs med Norske Løve og fjorden bak.

 Det er lett å forstå at et slikt bilde kunne få en 16-årig tjuagutt til å tenke på en sjømilitær karriere. Tryggve Gran kom til Horten og i et helt kapitel i boken sin forteller han om tiden på Sjøkrigsskolen, om hvordan han fikk hybel hos marinekapteinene Kristian Oppegård og Harald Bruusgaard (det hus nærmest Vollen som Jan T.Lund har idag), om sine beste kamerater i kadetttiden, Elias Aslaksen, Paul Münster og Ole Lützow Holm, for å nevne noen, om skolens dosenter Brynhildsen, Isachsen og Malm og om kommandører og admiraler fra forsvarsminister Dawes til kommanderende admiral Smith Johannessen.


En kjedelig by!

Tryggve Gran kom aldri til å fullføre Sjøkrigsskolen. Han var en rastløs eventyrer som drømte større drømmer. Og realiserte dem: Stikkordene er polarekspedisjoner og pionerflyvning. Men jeg tar med noen linjer fra boken hans der han sier: «Horten var en kjedelig by. Det fantes en spiseklubb og en kino og et sjømilitært samfunn som arrangerte soireer. Men bevertning kostet, blant kadettene var det bare et fåtall som hadde råd til å delta».


Sjøkrigsskolekullet

Hvem var det så som fullførte Sjøkrigsskolen på Horten i 1904: Jo, de var 5 i tallet, fire ble sekondløytnanter 1.mai, den femte, som var ingen ringere enn arveprinsen, HKH Carl Wilhelm Ludvig, fikk sin eksamen 8.oktober. Han var den 4. i rekken av guttebarn som Oscar II og dronning Sofie ble velsignet med. Han fikk, som sin marineinteresserte far, en sjømilitær utdannelse, men forsvant jo fra den norske marines ruller da unionen med Sverige ble oppløst året etter.

Tre av de fire fra 1904-kullet kom til å skrive marinehistorie,og dermed også Hortenshistorie: Kommandørkapteinene Ole Siem, Thomas Juel Thommessen og Tryggve Reidar Kloumann Olafsen. Særlig de to siste knytter det seg jo mye museal historie til. Thommessen som det største marineflyvernavn ved siden av HF Dons og Olafsen som sjef for Marinemuseet fra 1946 til 1965, også han Start-pioner, forfatter av en lang rekke marinehistoriske bøker foruten den eneste katalog for Marinemuseet som er utgitt, mangelfull idag, javel, men fortsatt et godt arbeidsredskap, et grunnlag å bygge videre på.


T. K. Olafsens egen versjon

Jeg hadde den glede å intervjue T. K. Olafsen på hans 99 års dag 18.mai 1983 på Gipø aldershjem på Nøtterøy. Det han fortalte meg den maidagen for 20 år siden har jeg innarbeidet i  et kåseri om Hortens fly-og flyvertradisjoner som jeg holdt på Samfundet ifjor høst for 23 flyveteraner fra 1958-kullet ved Værnes flystasjon. Det er mange ting i Olafsens beretning som er forskjellig fra den historie Dons selv har forfattet og som er primærkilde for senere bøker og skrifter om norsk militærflyvnings barndom.


Kvinnene kommer

1904 er et år som i høy grad bekrefter at marinen, verftet og byen gikk hånd i hånd. Det bystyre som ble valgt 3.desbr.1904 bærer også preg av det. Kommandørkaptein Frisak blir valgt til ordfører, senere også til  stortingsmann, verftdirektør Weidemann er med, og for første gang gjør kvinnene seg gjeldene. Vi nikker gjenkjennende til navnene: fru Asta Klem, frøken Magdalene Vedeler, frøken Laurense Andetjern, alle fra Høire, og fra Venstre bl.a frøken Julie Randers og kaptein Otto Enger som begge fikk gater oppkalt etter seg.

Otto Enger ble jo også ordfører og ingen ekte hortenspatriot er vel i tvil om at det var hans pode, Hersleb Enger, som diktet den sang som denne våren skal gjenlyde over hele Horten til ære for 100 års jubilanten FK Ørn: Rett somØrnen stiger/ opp i Vestfold krets/ gjennom Norges riker/seirer den som mest /Ørnens stolte navn/høyt skal nå engang/hvor den kommer hen/ bringes seiren hjem!


Lystlunden

Om alt annet er glemt om 100 år, så håper jeg ihvertfall at Ørns gullalder blir husket. 1904 er forøvrig det året da idretten for alvor begynner å vise seg i Gjengangerens spalter. På vårparten i 1904 heter det i en artikkel: Hortens Turnforening forpakter nå en plass mellom Kanalen og Lystlunden. Når de nødvendige planeringer er foretatt, vil det sannsynligvis bli landets mest anseelige idrettsplass, ja selv Kristiania med Frogner sportsplass vil stå adskillig tilbake. Da planeringsarbeidene starter i mai 1904 er avisen på plass og rapporterer: Den gamle låve er innkjøpt og innredet til garderobe og redskapsrom. Fotballklubben Ørn  har startet sine øvelser på banen.

Og, «Denne Sport, der i lang Tid saaes paa med Foragt, er begyntg at vinde betydelig Indpas. Dog er der fremdeles mange, der betrakter Football  som noget raat, farligt –en Sportsleg i hvilken man bryder Arme og Ben til Tidsfordriv, og engang imellom kraser Ribbenene paa hinanden for Morro Skyld». Men legger medarbeideren til: «Drevet paa Gentlemanvis findes ikke ufarligere Sport enn Football, der udvikler Aandsnærværelse og Smidighed, og last but not least Lydighed.Kapteinen maa have fuld Herskerret over Mandskaberne og ved sit mindste Vink kunne standse Spillet. Nettop her har visstnok Teknikernes Footballklub sin svage side. Der spilles for meget uden Ledelse og Publikum faar et Misindtryk af Spillet».


Flere kvinner

Denne kuriøse reportasjen fra Ørns startår 1904 forteller oss at Teknikerne også hadde egen fotballklubb. Horten Tekniske Skole inne i Verftsporten uteksaminerte i 1904 29 teknikere, 25 menn og 4 kvinner. På spinnesiden finner vi bl.a. Sjofna Lund som også ble valgt til Horten bystyre det året Emily Platou Rynning og Mimi Smith Lindbo som begge dro til Amerika og skapte seg en karriere der. Dette forteller oss jo at det ikke bare var tekniske forbedringer som kom til å prege 1904 i form av rent vann, elektrisk strøm og moderne panserskip. Kvinnene var også på full fart frem.Og takk og pris: De lot seg ikke stanse

Hans-Christian Oset tok høsten 1977 initiativet til Borre Historielag, som etter et knapt års forberedelser, med Gjengangeren som fremste pådriver, ble stiftet 31.10.78. Da Borreminne så dagens lys i 1985 ledet han også den første redaksjonskomiteen,og allerede for ti år siden begynte han i sin avis å ivre for at Horten/Borre måtte få sitt lokalhistoriske arkiv,  ad åre også et lokalhistorisk museum.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside