Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

Det var litt annerledes å være snekker under og de første årene etter krigen enn det er i dag. Verktøyet var mye enklere den gang, så godt som alt måtte gjøres for hånd, elektriske sager til kapping og klyving av materialene fantes så godt som ikke, for ikke å snakke om boreverktøy som driller og lignende. Hull i ulike dimensjoner måtte bores ut med borvinde. Var hullene så dype at et vanlig bor ikke strakk til, måtte det brukes naver som var et langt bor med et treskaft på tvers så det kunne dreies rundt.

På et bygg var det å begynne med å legge ut sviller av 4x4 "tommer" på grunnmuren, og de måtte skjøtes med fransk lås når de ikke var lange nok. Låsen måtte tildannes med stikksag, stemjern og øks. Det var tabu å forsøke og finpusse låsen med høvel, da var man en dårlig fagmann.. I hjørnene ble svillene låst med «låst hjørne». Ingen av disse låsene skulle sikres med spiker hvis de var riktig utført.

Gulvbjelkene, som ofte var av 3x8 tommer, ble kammet over bunnsvillen, enkelte med svalerompe for å hindre svillen i å skli ut på grunnmuren. Den samme prosessen ble brukt i sviller og bjelkelag oppover i etasjene.

Takspennene ble også tildannet med håndmakt, det vil si sag og øks. Hvis det skulle være synlige sperreføtter med utskjæringer, måtte disse skjæres ut med grindsag. Det var en sag med et grindsystem og et smalt sagblad så man kunne skjære ut «svinger» eller profiler. På motsatt side av der bladet var festet, var det en dobbel snor. Den trakk vi sammen ved å dreie et trestykke rundt, mellom snorene, og da ble bladet stramt. Hanebjelkene ble festet til taksperrene med svalerompe, noen kalte det lakserompe.

Alle bygninger av bindingsverk hadde skråspenn i hjørnene, disse ble som regel utført i 4x 4 toms boks, og med forsats i hver ende, det vil si at de både oppe og nede ble felt ned i svillene så de ikke skulle forskyves. Alt slikt arbeide ble gjort for hånd.

Også utvendig kledning, takbord, listverk etc. ble kappet for hånd med stikksag,det samme gjaldt alt innvendig arbeide med paneler, plater, gulvbord og listverk. Hvis det var liggende kledning, vestlandskledning, utvendig, måtte alle krabbelister i hjørner og på vinduer og dører skjæres ut for hånd med stikksag. Da ble det som regel brukt en sag vi kalte for «fusag», den var filt på en spesiell måte for å skjære langs med veden. Alle materialer til sviller, bjelkelag, takverk etc. var av uhøvlet virke, ikke tykkelsesjustert som i dag.

Sagbrukene skar som regel materialene av mer eller mindre ferskt tømmer. Når materialene tørket, krympet de forskjellig, det var ikke alltid at alle gulvbjelkene eller stolpene i veggene hadde sammen dimensjon, det kunne variere opp til en halv centimeter. Da var det snekkerens oppgave å rette opp bjelkelag og vegger før veggene ble panelt eller gulv ble lagt. Opprettingen skjedde med øks, høvel eller skarvøks, eller man måtte fore på med papprester eller lignende. Ofte var materialene så ferske at vi var helt tilgriset med kvae på hendene. Det var før tørkeanleggene på sagbrukene var blitt alminnelig.

I slutten av femtiårene kom eternittplatene. Til å begynne med som veggplater, men siden også som takplater til erstatning for takstein. Skulle veggplatene kappes, brukte vi en spiss gjenstand til å lage et riss i platene, og så ble platene knekket etter rissen. Etterhvert kom det veggplater i større format, de ble ofte brukt som utvendig kledning på boligblokker. De ble kappet på en elektrisk sag med spesielle sagblad, så støvføyka sto. Siden kom det spesialsager med støvavsug. Takplatene var enten bølgeplater, eller de var flate og ble kalt for eternittskifer.

Nå tillates ikke disse plater brukt lenger, de inneholder asbest, og sies å være kreftfremkallende.  Det var ikke noe som het bygningskraner den gang, i hvertfall ikke i de mindre byer. Alt måtte bæres og løftes for hånd, derfor var det mange bygningsarbeidere med ødelagt rygg.

Taksteinene ble løftet opp for hånd. Da satt vi over hverandre oppover en stige. En eller to mann sto på bakken og langet stein, gjerne to eller tre i slengen, bort til nederste mann på stigen, som sendte ladningen videre oppover til dem som var plassert på taket. Det var et slit. Det var ikke mange som hadde lyst til å fly på byen og lage spetakkel etter en slik dag.

Arbeidsbrakker var det så som så med. Som regel spikret vi sammen noen gamle forskallingsmaterialer som vi kledde utvendig med svartpapp. Ingen panel på innvendige vegger, og bare jordgulv.

Var det for kaldt, hadde vi gjerne en gammel vedovn med et ovnsrør ut gjennom treveggen. De som satt nærmest ovnen, ble ofte svidd, mens de som satt langs ytterveggene fikk rim i skjegget. Langs veggene var det en masse spiker hvor vi forsøkte å tørke vått tøy så lenge det var fyr i byssa. Det var selvfølgelig ikke elektrisk anlegg i brakka, men skulle det være riktig fint, trakk vi inn en transportlampe med en 25 watts pære med en lang ledning inn fra bygget. Det var heller ikke hverken vann eller avløp, møkka på fingrene bare gnei vi av mot bukselåret.

Vannklosett var luksus, var det en skog i nærheten, spikret vi en stokk mellom to trær, den kunne ta opp til flere mann om gangen, og toalettpapir var gamle aviser, særlig Sportsmanden, som var populær på byggeplassene i den tiden.

Opp gjennom femti- og sekstiårene begynte det å komme mer elektrisk ustyr som sager etc..Horten Sveis, som hadde sin bedrift der Toyota nå holder til, lanserte en sag med løftbart blad, den ble meget populær. Senere kom de mer avanserte Gjerde-sagene som ble laget i Drøbak, og så kom de elektriske håndsagene, jetjagerne som de ble kalt. De ble utrolig populære, noe de er fremdeles. Etter hvert kom også nikkesagene, de som erstattet grindsagen som er nevnt tidligere. Alt dette gjorde mye av arbeidet lettere for snekkerne.

Vi syklet på jobben hele året. Ble vi sendt av mesteren på oppdrag ute i byen, var det bare å surre verktøykassen på bagasjebrettet. Det var ingen snekkere som var utstyrt med bil den gangen. Det var forresten ikke så vanlig med bil blant mesterne heller.