Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Hvordan var det når  du var barn?

Av Bjørg Jacobsson

Dette er spørsmål jeg ofte har fått i arbeidet med barn. Og nå vil jeg fortelle det.

Da var de fleste mammaene hjemmeværende. Det vil si at de ikke var utearbeidene slik som nå. På den tiden var det også behov for å ha noen til å passe ovnen på vinteren. De fleste fyrte med kull, koks, sinders eller ved. Noen få hadde radiator. Uansett var det om å gjøre at ikke ovnen sloknet. For da ble det kaldt. Husene var nemlig ikke like godt isolert som i dag. Vi bodde i mursteinshus. Veggene var iskalde om vinteren og varme på sommeren.

Vaskemaskin var ikke vanlig. Jeg husker at mor måtte bære vasketøyet fra andre etasje, over gården og ned i bryggerhuset. Duker, sengetøy, håndklær og undertøy skulle kokes i bryggepanna. Da skulle panna fylles med vann og det skulle fyres opp i ovnen under. Når tøyet var kokt skulle det over i en balje med vann og gnies på et vaskebrett. Etter vasking skulle tøyet skylles til vannet var klart.

Mellom hver operasjon skulle det vries opp. Noen gjorde dette for hånd og andre hadde vrimaskin. Vi hadde luftline til  å henge tøyet på. Den gikk fra kjøkkenvinduet bort til en lyktestolpe i den andre enden av huset. Ved siden av stolpen var det en mur søppelkasse, og inntil den sto det et spann til skyller (matavfall). Dere kan tro moren min var glad de gangene snora røyk og vaska raste ned i bakken. Gladere ble hun da hun vant en Hoovermatic vaskemaskin i Kvinner og Klær.  For en luksustilværelse.

Kjøleskap var også luksus. Maten skulle være fersk, derfor var det vanlig å handle noe hver dag. Det var ikke alle som hadde støvsuger heller. Ryer, tepper og madrasser skulle ut å ristes og bankes. Og om vinteren skulle de renses i snøen . Det skulle løpere, sofaputer  og portierer også.

Mødrene hadde hendene fulle med tungt kroppsarbeid, og vedlikehold av klær. Så som å reparere, stryke og presse. De bakte og laget mat. Det var ikke mye junk food og halvfabrikat da. Frossenvarer fantes ikke. Ungene fikk klare seg mer selv i forhold til i dag.

Vi ble mer selvstendige og lærte å ta ansvar for egne handlinger. Så myten om en mild mor som tar imot ungene med ferske boller og kakao  tror jeg ikke så mange fikk oppleve uten at det var en ekstra anledning.

Fedrene jobbet og forsørget familien. Det gjorde at hele familien så opp til mannen som en «hellig ku». Han kunne gjøre hva som helst, bl.a. forlange at det skulle være stille når han skulle hvile middag. En kunne ikke spørre en mann om han kunne ta oppvaska. Da trodde han vel at du var gæren. Mødrene fikk aldri sove middag. Men de gikk på kaffeslabberas, og da måtte de ha med ungene. Barnehager fantes ikke . Venninner eller naboer var deres sosiale nettverk i  hverdagen.

Hos oss var det middag hver dag kl.14.00. Da kom far hjem, spiste han, hvilte middag og gikk på jobb igjen. Hans arbeidsdag var fra 07.00-19.00. Det er hva vi i dag kaller overtid satt i system. Og det strider mot arbeidsmiljøloven . Jeg mener at dere ungene også har overtid satt i system, nemlig lekser. Ferieloven hadde vel ikke trådd i kraft i min barndom. I så fall hadde faren min brutt den også. Han hadde nemlig 1– en –  dag ferie i året .

Det var fordi han hadde malt gulvet på verkstedet dagen før og malingen behøvde god tid på å tørke før man gikk på det. Denne dagen dro vi gjerne til Oslo og Folkemuseet på Bygdøy.  Teknisk museum lå der ute også, og det var noe av det mest spennende jeg visste.

De fleste syklet da jeg var barn, om de ikke gikk. Jeg husker ikke om det fantes barnesykler da. Vi sto gjerne og syklet i ramma på damesykler. Min første sykkel kjøpte jeg brukt. Og den tjente jeg til selv ved å være å visepike hos Narvesenkiosken på torget. Det var mange barn som var visegutter/piker og avisbud.

Nå tror dere sikkert at vi var veldig fattige som ikke fikk en sykkel. Men levestandarden var ikke så høy som nå , da det ofte bare var en inntekt i familiene.

Det var vel først på 70-80 tallet at det ble så mange kvinner ute i arbeidslivet fordi de hadde bruk for pengene og ville føle seg økonomisk uavhengige. Denne selvstendigheten kan vi takke p-pillene for. Endelig kunne kvinnene bestemme selv om de ville være utearbeidende eller «stå ved komfyren og føde barn». Det var deres eget valg.

Folk reiste ikke så mye før. Det var få som var borte i ferien. De fleste ungene jeg kjente lå på stranda  hele sommeren. Det regnet jo aldri, så vi kunne dra og bade hver dag hele skoleferien. I Fyllinga var det et basseng av tømmerstokker, og et stupebrett. Tror det var svømmeklubben som hadde laget det. Niste måtte vi ha med. En ble jo så sulten av å bade. Brødskiver med svett ost var standard. Sjelden så du voksne som badet.

Stranda for husmødre og småbarn var Grønne badehuset. Jeg var ikke så flink til å svømme langt. Det syntes moren min var dumt. Selv hadde hun  og en kusine svømt til Moss en gang. Da fulgte morfar dem i motorsnekke.

Skulle jeg på ferie, var det enten en leir, eller at jeg dro til fars tante Hilda på Skoppum. Hun bodde nede i svingen etter Sandedammen. For å komme dit kunne man enten ta tog eller buss, om en ikke syklet. Toget var det mest tungvinte. Da gikk du på i Horten. Og så var det stopp på Stensnes, Borre stasjon, Vestre Sande og Skoppum stasjon. Det var litt spesielt hos tante. Du følte at du var på landet. Kuene gresset på jordet over veien på nedsiden av huset. Egg kjøpte hun hos Guro Eika. For å komme dit gikk vi opp en «krøttersti» på oppsiden av huset, inn i skogen, så over veien og så var vi framme.

Tante Hilda
 
Tante Hilda ved postkassa

Tante bakte brød og hvetekake, og den hvetekaken gikk det frasagn om. En annen ting hun var kjent for var hennes vevearbeider. Hun vevde på bestilling , og hadde stor etterspørsel. Tante var Langelander, og tilhørte Åsgårdstrand Bedehus. Det var en streng forsamling, og moderne mennesker vil vel trekke på smilebåndet når de hører om deres syn og meninger. Særlig dette at man ikke skulle være forfengelig. Som jentunge trodde jeg at alt moderne var synd. Og om man var syndig i tanker, ord og gjerninger skulle man brenne i helvete.

En del av det jeg hørte eller trodde jeg forsto der ute har nok preget meg siden. Jeg reagerer fortsatt når jeg ser jenter/damer som bruker langbukser i kirken. (en kvinne skal ikke iføre seg mannsdrakt i Guds Hus). Disse Langelanderne hadde en del for seg som jeg bare har lest om i Isak B. Singers bok, Familien Moskat. Så som det å henge et laken over speilen når det lå et lik i rommet. Ellers ville den første som så seg i speilen bli den neste som skulle dø. Dette ble praktisert når min oldefar Anton Hansen Tokerød lå i kammerset før han ble kjørt til Borre kirke for å gravlegges.  Han ble hundre år og var da Borres eldste. Det jeg husker fra hans 100 årsdag, er det samme som ved alle andre tilstelninger på Tokerød. Mye kaker, mat og «oppbyggels» (andakt). Det kan sammenlignes med «husforhørende» fra Emil i Lønneberga.

Anton Hansen

Anton Hansen ved inngangsdøra på Tokerød

Språket var forskjellig i byen og på landet. De gamle på Skoppum sa: Inte i stedet for ikke, Broer  i stedet for bror. Måltidene hadde også egne navn: Dugurd, Økt, Etter økt og Non.

I byen var de religiøse gladere. Til og med sangene hadde et annet tempo. For ikke å snakke om forskjellen i måten å kle seg. I byen kunne damer opp til 50 års alderen bruke fargerike klær. Slik var det før. Du ble gammel rundt 50 og skulle se ut deretter.

En som var en tolerant kristen var min farfar. Glemmer ikke en gang han sa: «Det kan gjerne være dans i kjerka bare det kommer folk dit». I dag er det kristne dansegrupper, håper bare det fyller lokalene. Farmor hadde pikeforening, senere også gutteforening på Blå Kors. En ettermiddag/kveld i uken gikk hun og tanten min, Reidun, dit med mat og et spann kakao. Der var det andakt, mat og håndarbeid. Noen barn lærte til og med å spille gitar der. Stedet Blå Kors lå på kaltes Rabben. Et av husene i kvartalet kaltes Svarte Korset. Skummelt navn syntes jeg.

Det var mye fyll og elendighet i dette kvartalet ble det sagt. Men tidene forandrer seg. I dag står nemlig Sentrumskirken på den tomten. London var et annet «skummelt» kvartal på kveldstid. Om det var den trange delen av Langgaten eller om det var begravelsesforretningen til Skilnand som virket skremmende på meg vet jeg ikke. Før het Langggaten Øvre Rustadgt. Der bodde en fetter av morfar som het Alfred Amundsen. Min morfar med samme navn bodde i Nedre Rustadgate. Derfor ble de kalt Alfred i Øvre og Alfred i Nedre. I Rustadgaten 6 trivdes jeg. De hadde et spennende uthus. Morfar var elektriker og hadde verksted der.

Han hadde vært med på å installere strømmen i Horten. Før det hadde han vært minør i marinen. Han og mange andre ble rammet av militære innskrenkinger, og gikk av med førtidspensjon. Ser man på forsvarspolitikken i dag kan man jo si at ting gjentar seg. Ved siden av verkstedet var det et bryggerhus. Der ble det oppbevart litt av hvert. I et hjørne sto ett par ski av tre og med sukkertopp som oldefaren min hadde brukt på  Framferden mot Nordpolen. Det hang også brannspann i oljet lerret der. De ble brukt før vi fikk et offentlig brannvesen i 1947. Før det var det frivillige brannkorps rundt i byen. Hadde vært moro å vite hvordan det fungerte, nå som allting sentraliseres.

Fra bryggerhuset gikk det en trapp opp til et lekeloft. Der var det en huske ,en båt uten bunn og noen leker. Der hang tobakksblader til tørk. De hadde hengt der siden krigen, hvilken krig, vet jeg ikke men tørre var de. Nederst i uthuset var det utedo. Ved siden av bygningen sto det et stort tre med byens beste pærer. Inne hos mormor og morfar fikk vi barna alltid kaffelade. I dag heter det visst cafe latte og blir drukket av voksne. Stundene med Carl Fredrik, mormors barnebarn, og meg på hver vår side av koksovnen, mens morfar spilte på  toraderen, eller fortalte, glemmer jeg aldri. Et annet minne fra Rustadgaten, er skumringstimen. De slo ikke på lyset før det ble helt mørkt. Denne timen var det eneste som var hellig der i gården. Da skulle man hvile både kropp og sjel. Kanskje noe man burde ta opp igjen i vår hektiske tid.

Vi hadde forlystelser i byen i min barndom. Kino med lange køer for å komme inn på både treeren og femmeren. Med en kinosjef som beordret de som bråkte i køen til å stille seg bakerst.

Onkel Pelles Barnetime, en artist og gjøglergruppe med barn for barn. Undrer om ikke min klassekamerat Sven Erik Nilsen og søstra hans Grethe var med der.

Tivoli i Lystlunden fra mai til september. Med skytebane, tombola og andre spill. Dans til levende orkester og opptreden av ymse slag. De hadde også underholdning for barn. Her kunne man vinne en kinobillett om en gikk opp og sang eller fortalte en vits.

Mener en gutt fra Linden var oppe og fremførte Gjøkuret x antall ganger. Har alltid lurt på hvor mange kinobilletter han fikk. Nedenfor Tivoli mot Strandgaten lå minigolfen. Det var et populært sted for mange. Jeg var ikke så ofte der og spilte golf. Har alltid synes det er flaut når andre ser hvor klønete en er.

Skøytebane i parken med grammofonmusikk i høyttalerne så det hørtes nesten til torget. Sentrum levde på kveldene når jeg var barn. Og det var bestandig trangt i Gollgata når en skulle i Lystlunden.  En får si at mye er forandret på 50 år.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside