Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Solidarisk i kampen mot ildebranne

Av Jan Ingar Hansen

«Høsten 1903 brant et hus i nærheten av Åsgårdstrand. I huset bodde en verftsarbeider, og alt det han eide brant opp. Han hadde intet assurert da ulykken rammet hans hjem. Men det er forsent å assurere når huset brenner. Alt hvad der ødelegges, enten det skjer ved brand eller på annen måte, er formuestap; tapet er uigjenkallelig, men det er ikke uerstattelig. Den som sikrer sine in­teresser ved forsikring, skaper seg selv en trygghet».

Klikk for å forstørre

Dette leser vi i 25-års beretningen til Horten Arbeideres gjensidige brandassuranseforening og  det heter videre at denne brann ga støtet til stiftelsen av foreningen.

Det er imidlertid grunn til å tro at tanken om gjensidig hjelp ved brannulykker har ligget og ulmet en god tid før dette hendte. Horten var dessverre hjemsøkt av brann forholdsvis ofte, særlig i 1870- og 1880-årene, og ikke alltid hadde den brannlidte assurert mot brannskade.


Storbranner

Det kan være interessant å nevne litt om enkelte av brannene. Den 31. juli 1859 ble 24 eiendommer helt eller delvis ødelagt av brann, og nettoskadene kom opp i omlag 90.000 kroner. Den største brannen som rammet ladestedet var i 1878 da det i løpet av tre timer ble ødelagt bygninger for 239.410 kroner, foruten en mengde innbo, varebeholdninger og annet løsøre. Det var 28 eiendommer som ble rammet og 19 eiendommer brant totalt ned.

Pumpestasjonen - Klikk for å forstørre


Pumpestasjonen ved Borrevannet

Enkelte familier led store tap fordi de ikke hadde assurert. En mann hadde således et tap på omlag 4000 kroner. Det var strøket fra Torget innover Storgata til Bekkegata som ble hjemsøkt. Det skulle ikke gå mer enn tre år, før det samme strøk igjen ble rammet av en stor brann. Det var den 25. april 1881, da 23 eiendommer ble rammet, hvorav flere nyoppførte etter siste brann. Skaden utgjorde omlag 200.000 kroner.

Men utenom de branner som er nevnt ovenfor, var ladestedet utsatt for flere mindre branner. Således kan nevnes at sommeren 1874 var det seks mindre branner på under en måned. Det er ikke å undres over at befolkningen var mer eller mindre nervøse for brannfaren. Og som Gjengangeren skrev etter brannen i 1881: «For beboerne i Storgaten synes brannfaren å hvile som en mørk og uhyggelig skjebne.» Den gang var det også bare trebebyggelse, men etter brannen i 1881 ble det innført murtvang for den sentrale bydel. Den siste store brann som bør nevnes her, var den som ram­met bryggeriet 17. september 1904 – det år Horten Arbeideres gjensidige brannassuranseforening ble stiftet. Skaden utgjorde om­lag 100.000 kroner.


Vannmangel

Hvordan var det mulig at en brann kunne få slikt omfang på denne tid? Svaret ligger vel først og fremst i den store vannmangel. Etter som befolkningen økte, gjorde dette seg gjeldende i større og større grad. Det var de mange brønner omkring man var henvist til, og det hendte at disse brønnene ikke en gang var tilstrekkelig til husforsyningen. I tørre sommere hendte det at brønnene tørket ut.

Vannbessenget i Røreåsen - Klikk for å forstørre


Vannbassenget på Røreåsen før det ble støpt lokk.

Riktignok hadde verftet eget vannverk, men dette kunne bare forsyne verftet og den private bebyggelse på Karljohansvern. Det var ikke mulig for kommunen å få tilknytning til dette vannverk for å nytte det under branner. På en forespørsel fra formannskapet i 1881 om tilknytning, uttalte verftet at anbefaling om å avgi vann i branntilfelle bare kunne gis til de tider hvor vannstanden i bassenget var høyere enn hva som var nødvendig for verftets eget behov. Dermed falt denne løsning bort.

I denne sammenheng kan det også ha sin interesse å se på hvordan brannvesenet for stedet var ordnet. I reglementet fra 1883 heter det i paragraf 2, at enhver, hvis hus ifølge takst har en verdi av minst 800 kroner, er pliktig til å anskaffe og holde i forsvarlig stand en brannstige, hvis størrelse avpasses etter huset, en brannhakke samt brannspann i et antall fra 2 til 20 i forhold til verdiansettelsen. Spannene skulle være merket med husets nummer og gatens navn.

Alle tjenestedyktige mannspersoner mellom 16 og 60 år var pliktig til å gjøre tjeneste ved ladestedets brannvesen. Unntatt var stedets embetsmenn og de personer som var ansatt ved verftets brannvesen. Til en vannlangningsavdeling var det uttatt mannskap. Den som kom til brannstedet med det første kar vann ble tilstått en belønning av 4 kroner, andre mann fikk 2 kroner. I tillegg hertil kan nevnes at byen fikk assistanse av verftets brannvesen, og ved større branner ble militære mannskaper utkom­mandert til hjelpetjeneste. Men denne assistanse var betinget av at ikke brann samtidig var utbrutt på Karljohansvern.

Men det vil være liten hjelp om tilstrekkelig mannskap møter fram til brannstedet hvis det ikke samtidig er tilstrekkelig vann i nærheten. Det er derfor ikke å undres over at når brann utbrøt i Horten på denne tid, måtte den få et stort omfang. Det ble en meget viktig sak for de kommunale myndigheter å skaffe stedet tilstrekkelig vannforsyning. De private forsikrings­selskaper var også selvsagt interessert i å få en bedring av stedets sluknings- og brannvesen.

Høsten 1892 fikk magistraten melding fra assuransekomiteen for de private brannforsikringsselskaper om at for de steder som innen årets utgang hadde vedtatt en av komi­teen godkjent plan og ikke innen utgangen av mars måned 1893 iverksatte denne, ville premien bli forhøyet. Forhøyelsen kunne gå opptil 30 prosent.

Gamle Horten - Klikk for å forstørre


Gamle Horten, massevis av trehus,
og elendig brannsikret

Premien var da allerede stor nok, og en forhøyelse på opptil 30 prosent ville tynge svært for en verftsarbeider som på forhånd hadde det knapt økonomisk. Imidlertid fikk byen tillatelse av verftet til å legge en brann­ledning fra dets vannverksledning samt fra et privat vannverk som skulle anlegges i byen, og det lyktes derved å få assuransekomiteen til å frafalle kravet. De kommunale myndigheter arbeidet stadig med spørsmålet om å skaffe byen eget vannverk. Videre presset også flere av byens foreninger på. Et vannverk ville ikke bare få betydning i branntilfelle og lette husmødrene i deres daglige virke, men et skikkelig vannverk var også en betingelse for å kunne skape industriell virk­somhet på stedet.

[ Toppen av siden ]

Tvunget til å bygge vannverk

I april 1899 skrev Gjengangeren: «Offentlig vandverk har vor By hidtil savnet. Mange og store er de ulemper dette har forvoldt. Ligesom paa Landet har hver Huseier her været henvist til at hjælpe sig paa egen Haand saa godt han kunde, og i de fleste Tilfælde har Vandet til Gaarden da blit enten overmaade dyrt eller overmaade daarligt. Det Brøndvand som flertallet af Byens Indvaanere har været henvist til, har jo været alt andet  end anbefalelsesverdig i sanitær henseende. I tørre sommre, og vintre med, har her saa atpaa været en ganske følelig Vandmangel. (...) Forhaabentlig vil disse antikvariske Tilstander om ikke længe være en saga blott. Formandskabet har nemlig nu nedsat en Komite, som skal ta under Overveielse og i Tilfælde fremkomme med Forslag til andlæg af et Vandværk for stedet».

Sommeren var meget tørr så vel i 1899 som i 1900, og presset på de kommunale myndigheter økte sterkt. Blant annet var det daglige leserbrev i avisen som berørte temaet. Et av disse skrev flere husmødre en gang i juni: «da sol og Vind kappes om at uttørre Jorden, gaar vi stakkels Husmødre i en stadig frykt for at Vannmangelen igjen indfinder sig. De hygeniske Forskrifter paabyder Renslighed og frisk Luft. Men, hvorledes skal Hortensfolk greie det? Vand finnes ikke, og frisk luft? – ja, sætter vi op vore Vinduer, faar vi ind den ene Støvskyen værre end den andre. Det er blit os fortalt, at kommunestyret har bevilget flere 1000 Kr. til oparbeidelse af Gaterne – det er baade godt og vel, men os Husmødre forekommer det mer paakrævet at faa et Vandværk.

Vi haaber inderlig at den nedsatte Komite snarligst maa komme til et tilfredstillende Resultat. Et Vandverk har vist mange Gange staaet paa dagsorden, der er gjort Overslag etc. etc., men saa er Spørgsmaalet atter blit henlagt. La det ikke gaa slik nu ogsaa. Alle vore Nabobyer, selv lille Aasgaardstrand, har sitt Vandværk. Skulle det da ikke ogsaa for Horten, som har et Indbyggertal paa 9-10.000 kunne gaa an at faa et saadant?»

I en artikkel i Aftenposten fra den tiden står det: «Fra Horten meddeles, at hver draabe vand maa kjøpes. Alle Brønder i Byen som i dens Nærhed er tomme. En del af byen som nyder godt af et mindre Vandværk, og hvor Ledninger er lagt ind i Husene, er ikke bedre stillet. Dammen er omtrent tør. Vand hentes nu tvers over fjorden i Moss samt delvis fra Borrevandet, en Times Kjørsel fra Byen. Vandet sælges i Gaderne efter en Pris af Halvanden Krone pr. Tønde og 10 Øre pr. Bøtte».  Nå er nok dette et lite stykke fra sannheten, men det får stå som et bilde på hvor alvorlig situasjonen var.

Den 29. mars 1899 hadde formannskapet nedsatt en komite for å vurdere spørsmålet om et vannverk for Horten. Komiteen bestod av skipsbyggmester H. Hansen, dampskipsekspeditør Alb. O. Arnesen, kjøbmann Karl Halvorsen, baker H. A. Nilsen, kommandørkaptein Steenstrup og stadsingeniør Georges Vibe. I tillegg kom marineingeniør Bendixen som avløste kommandørkaptein Steenstrup da denne flyttet fra byen i oktober 1899.

Den 28. mai 1900 ble innstillingen fra komiteen offentliggjort. Komiteen skriver i sin innstilling at de ikke har latt seg inn på den økonomiske siden av prosjektet, det har de velvilligst overlatt til formannskapet å uttale seg om. Formannskapet ber magistraten (rådmannen) om å se nærmere på kostnadene. Den 9. oktober 1900 avgir magistraten sine beregninger, disse lød på omlag 310.000 kroner. Innstillingen fra komiteen konkluderte med et vannverk som lett kunne utvides. De regnet med at det skulle dekke vannbehovet til 8000 mennesker.

Da var cirka 700 som bodde på Karljohansvern eller fikk vann fra eget vannverk, trukket ifra. De anslår det daglige forbruket pr. innbygger til 100 liter. Komiteen hadde kontaktet verftet for å høre om det var mulig å knytte byen til verftets basseng på Apenes. Det fikk de ja til dersom de bygget pumpehus ved Borrevannet og la rør til verftsbassenget. I tillegg måtte kommunen da koste vedlikeholdet av verftsbassenget. Dette fant komiteen lite interessant.

Flere andre alternativer ble vurdert, blant annet Adalstjern. Tilbake sto bare Borrevannet. Her var det både rikelig med vann og godt drikkevann. Vannet kunne pumpes derifra og til et basseng på toppen av Braarudåsen. Dette stedet ville være gunstig med sine 90 meter over havet, og ville gi godt trykk selv på de høyeste steder i byen. Bassenget ble foreslått lagt på Kristen Mathisens og Julius Ingebretsens eiendommer i øvre Røreåsen.

Her skulle det graves ut et cirka 1800 kvm. stort, rundt jordstykke. Selve bassenget ville falle naturlig, fordi det hadde fjellvegger rundt og en dybde ned til fjellgrunn på opptil fem meter på midten av området. Her lå forøvrig Mathisens hus og have. Stedet synes å være spesielt godt egnet og ville dekke fremtidige behov. Ingebretsens eiendom lå for nær bassengkanten, derfor ble også denne gården berørt av byggeplanene.

Gårdene nr. 22 og 23 i øvre Røråsen ble ekspropriert i 1903. For dette fikk Kristen Mathisen 4000 kroner i erstatning for bygninger og frukthave, pluss 20 kroner i året for avstått grunn. Julius Ingebretsen fikk 3800 kroner og 15 kroner pr. år. 

På et kommunestyremøte 28.juni 1901 ble kommunestyret enig om følgende vedtak: «Kommunestyret bemyndiger magistrat og ordfører at indsende ansøgning om, at der i henhold til lov om vassdragenes benytelse af 1ste juli 1887 paragraf 29 og 30 tillades Hortens kommune mod erstatning at tage det fornødne vand til husbrug for stedets behov fra Borrevandet, samt at ekspropiere den fornødne grund til vandets samling og ledning overens-stemmende med den af kommunen vedtagne plan for anlæggets udførelse».

Fra Norges banks advokat kom det en anmodning om en konferanse i Kristiania angående vannverkssaken, Norges Bank var eiere av Falkensten som igjen hadde rettigheter til Borrevannet. I et møte på Falkensten den 27. august, var ordfører og viseordfører sammen med stadsingeniøren, kommunens representanter og deres advokat Krog. De foreslo på kommunens vegne at den årlige avgiften måtte beregnes ut fra et maksimalt uttak på 500.000 kubikkmeter vann årlig. Ut fra dette ble følgende forslag til avtale utarbeidet:

1. Hortens kommune har ret til at udtage vand af Borrevandet, beregnet efter et gjennemsnitlig forbrug af 15 sekundliter og et maksimalt forbrug pr. døgn af 17 sekundliter. Det maksimale forbrug pr.aar = 473.040 kubikk.

2. Hortens kommune lader i forbindelse med hovedledningen fra indtaget ved Borrevandet anbringe de fornødne maaleapperater for vandforbruget, hvilke først må godkjennes af Falkenstens eier, og som til enhver tid viser hvilke  kvanta vand kommunen udtager af Borrevandet. Kommunen forpligter sig derhos til at holde maaleapperater og hovedledning i forsvarlig stand og til daglig at føre nøiaktig opgave over vandforbruget efter maaleapperatenes udvisende, hvilken opgave, ligesom apparaterne, naarsomhelst skal kunne kontrolleres af Falkenstens eiere.

Denne avtalen ble begge parter enige om, bortsett fra under et punkt. Kommunen ønsket ikke en begrensning på vannuttaket ved branner. Dette kunne Falkenstens eier være enig i, og det ble tatt med i avtalen. Falkensten fikk en engangsutbetaling på 3600 kroner. Eieren av Falkensten var som nevnt Norges Bank.

Med tanke på finansieringen viser komiteen til kommunens dårlige økonomi og konkluderer med at det vil være nødvendig med et lån til disse arbeidene. Komiteen skriver at de har forhørt seg litt med tanke på lån. Det er usikkert om kommunen kan regne med å få låne penger fra opplysningsvesenets fond, de låner i hovedsak ut penger til oppføring av kirker og skoler. Derfor foreslår de at lånet blir tatt opp på annet hold og mener at det kan gjøres på anbud.

De regner med å måtte betale 5 prosent effektiv rente på et slikt lån. Komiteen er usikker på om staten vil garantere for lånet eller låne kommunen penger til et vannverk. Men den gang som nå, ble det kalkulert med at befolkningen skulle betale store deler av utgiftene, som for eksempel driftsutgiftene. Komiteen hadde påpekt at et vannverk med gode uttak for brannslanger ville gi cirka 10 prosent avslag i assuransepremien for den enkelte huseier. Derfor var de kommunalt styrende tidlig ute med å legge på den årlige vannavgiften. De mente dette bare var rett og rimelig siden kommunen tok kostnaden med anlegg av vannverk.

15. april 1901 ble det utarbeidet en liste over hvor mange huseiere som ville kunne slutte seg til vannverket og det ble også laget en foreløpig tabell over vannavgiftene. I samme tidsrom besluttet formannskapet at stadsingeniøren måtte utarbeide en kostnadsramme for nedleggelse av kloakkrør  sammen med vannledningen. Samtidig ble han bedt om å regne ut kostnadene for opprettelse av et brannvesen. Til slutt skulle stadsingeniøren regne ut hvilke kostnader som ville kunne påregnes i kommende år med tilknytning i ennå ikke bebodde områder. Stadsingeniøren kom 8.juli 1902 med følgende overslag:

1. Udvidelse af vandverket kr. 20.000,-
2. Udvidelse af kloaknettet kr. 42.800,-
3. Udvidelse af brandvæsenet kr.   8.000,-
Til sammen kr. 71.600,-

Den 27. mai 1903 vedtok kommunestyret mot 2 stemmer å bygge vannverket, bygget på komiteens planer. Av disse to var komiteens medlem H. Hansen den ene. Han var ikke i tvil om at kommunen trengte et vannverk, men under de rådende økonomiske tilstander i kommunen ville han ikke kunne gå inn for en så omfattende utbygging nå.

Kommunestyrets vedtak ble at kommunen tok opp et lån på 510.000 kroner. Av disse skulle 100.000 gå til styrking av kontantbeholdningen av kommunekassen. Det resterende til anlegg av vannverk, nedleggelse av kloakknett, og opprettelse av brannvesen.

Arbeidet begynte sommeren 1904 og sent på høsten 1905 ble det satt i drift. Dette var det største byggeprosjektet i ladestedets historie, inklusive kloakkledninger kostet det ca. 400.000 kroner.

I en vannprøve i 1899 tatt av statskjemiker Schmelck ble vannprøver tatt i Borrevannet beskrevet på følgende måte: «et vann av denne beskafenhet må fra et kjemisk standpunkt sies og være av upåklaglig renhet».

[ Toppen av siden ]

Bakgrunnen for stiftelsen

Skal en søke å finne bakgrunnen for stiftelsen av Horten Ar­beideres gjensidige brannassuranseforening kan det vanskelig sies med sikkerhet at det er en enkelt hending som var årsaken. Derimot kan det vel hevdes at brannen i nærheten av Åsgårdstrand, som vi har nevnt, tidligere var en medvirkende årsak til at drøftelsene om gjensidig hjelp ved brann tok fastere form.

Men den egentlige årsaken ligger nok snarere i situasjonen omkring århundreskiftet. Det strømmet nye ideer inn over vårt land, ideer som festet rot. Det enkelte individ begynte å forstå be­tydningen av å stå sammen med andre i arbeid for felles interesser. Dette gjaldt ikke bare industriarbeiderne som sluttet seg sammen, også andre grupper begynte å innse dette og også private selskaper og kommunene. Norges byforbund ble således stiftet i 1903.

Grunn­steinen til de store landssammenslutninger ble lagt på denne tid. Nevnes bør i denne forbindelse at arbeiderne i Horten på et tidlig tidspunkt dannet sin egen forening for å vareta sine interes­ser på arbeidsplassen, nemlig Værftsarbeidernes forening. Det var også fra denne forening tanken om en gjensidig brannkasse slo ut. Det var solidariteten som gjorde seg gjeldende.

Alene var svak, sto man sammen og var enig, ga det styrke og mot. De økonomiske tilhøva var av den art at de fleste arbeidere ikke hadde assurert innbo og løsøre mot brann. Premien var stor. Norges Brannkasse hadde ingen avdeling for løsøre, bare faste eiendommer. De private selskaper rådde grunnen alene når det gjaldt løsøreforsikringen. Disse selskaper hadde sluttet seg sammen al­lerede i 1875 under navn av Den norske Branntarifforening.

Brannslokking - Klikk for å forstørre

De forhold som er nevnt under dette avsnitt må tas i betrakt­ning når en skal søke å finne fram til årsaken til at verftsarbeiderne torde gå til det skritt å danne sin egen brannkasse. Det var litt av et vågespill. Spørsmålet har ganske sikkert blitt drøftet inn­gående, og de folk som gikk i spissen for tiltaket har ganske sikkert vært klar over at det var en risiko, det kommer også klart fram i det motto som de nyttet i sin agitasjon: «Den som intet våger, intet vinner».


Stiftelsen

I Gjengangeren for 13. februar 1904 kan en lese følgende: «Værftsarbeidernes forening afholdt igåraftes i Arbeider­foreningens lokal et møde for at søge istandbragt en gjensidig Brandkasse for Medlemmerne. Man diskuterede endel bestemmel­ser, der skulde lægges til grund for innbydelse, og man enedes om at udsende lister til tegning. Når disse lister er inddragne og man får se tilslutningen, vil et konstituerende møde, til behandling, blive tillyst. Man antog at 4 promille vilde blive Maximumspræmie. Man fik oplæst statuter for Kongsbergs Arbeideres og Jern­banefunktionærernes Brandkasser, der virker meget tilfredsstil­lende. Mødet var mindre godt besøgt.»

Interessen for stiftelse av en brannkasse synes, tross det dår­lige frammøte, å ha vært forholdsvis stor. Da den konstituerende generalforsamling ble holdt den 25. april 1904 hadde det tegnet seg 175 medlemmer. At noen av disse falt fra i årets løp var kanskje ikke annet å vente. For ved utgangen av 1904 hadde foreningen 146 medlemmer, men på den første ordinære generalforsamling 18. februar 1905 var medlemstallet igjen økt til 175.

Nedre del av Storgata - Klikk for å forstørre


Nedre del av Storgata før den siste store bybrannen på slutten av 1800-tallet

Av referat i Gjengangeren for 23. februar 1905 går det forøvrig fram at foreningen begynte sin virksomhet den 16. juli 1904 og hadde ved årets utgang 146 medlemmer. Medlemstallet økes raskt og var et par måneder senere 175 medlemmer med en samlet for­sikringssum av ca. 200.000 kroner. Den gjensidige forsikringssum pr. medlem var ca. 1200 kroner.

Typisk arbeiderhjem i 1904 - Klikk for å forstørre


Et typisk arbeiderhjem fra tiden da brannkassen ble stiftet

Når en kjenner til de forhold som var her på stedet i denne tid, kan en undres over at arbeiderne torde gå til det skritt å danne en gjensidig brannkasse. Vann var det dårlig med, elektrisk lys var ennå en ønskedrøm, det var parafinlampene som var i bruk inne som ute. Dette med bruk av parafinlamper til belysning inne var vel også en av årsakene til de hyppige branner før århundreskiftet.

Brøt det så ut brann, hadde man dårlig redskap til å bekjempe ilden med. Utenom vannmangel var også brannvesenet dårlig utbygd. Det må derfor sies å være en stor risiko medlemmene av Horten Arbeideres gjensidige brandassuranseforening, som det of­fisielle navn den gang var, tok på seg. Skulle en større brann bryte ut, ville det bli store uttellinger for medlemmene. Heldigvis var lykken med disse foregangsmenn. De første årene gikk sporløst hen hva angår brannskader. Brannkassa fikk arbeidsro og muligheter til å bygge ut sin virksomhet.

Det første styre valgt på generalforsamling i mai 1904 var: Dreier Karl Bredesen, dreier Hans E. Hansen, murer Bernhard Kristiansen, blikkenslager I. Iversen, snekker Johan A. Steneby. I styremøte den 12. mai 1904 ble I. Iversen valgt til formann og K. Bredesen til viseformann. Grunnsteinen for brannkassa var lagt.


Den første tid.

Det var under beskjedne forhold foreningen begynte sin virk­somhet. De menn som gikk i brodden måtte ha tro på framtida og være besjelet av en ikke så liten optimisme. De lovene som ble vedtatt bygger helt på gjensidighet, og det må sies å være gode lover som ble vedtatt, og selve prinsippet for foreningens virke har bestått opp gjennom alle år. Det ble ikke bare verftsarbeiderne som kunne bli medlem, «men enhver i Horten og nærmeste omegn bosiddende kan bli med­lem av denne forening, hvis formål er gjensidig forsikring mot brandskade på indbo og løsøre.»

Videre heter det i lovene: «Samtlige medlemmer av denne forening er forpliktet til gjensidig etter de i følgende paragrafer fast­satte regler og i forhold til enhvers tegnede, samlede forsikrings sum, å erstatte hinannen den skade, som nogen måtte lide på de i denne forening forsikrede gjenstande ved ildsvåde, lynnedslag eller ved utflytning og bjergning av ildebrand forvoldte skade. På en risiko tegnes ikke høiere beløp end 2000 kroner. Assuranse på et br.nr. over 4000 kroner skal bestyrelsen indtil generalforsamlingens nærmere bestemmelse reassurere.I indskrivningspenger skulde det betales 1 krone pr. police.

Årlig kontingent erlegges forskuddsvis: I murbygninger og fritt beliggende trebygninger som ved åpent mellemrom av minst 12 meter fra ildstedbygninger kr. 3.- pr. 1000.-.

I trebygninger med tettere bebyggelse kr. 4.- pr. 1000. I trebygninger, som ved et mellomrom av minst 30 meter fra andre ildstedsbygninger kr. 2.- pr. 1000. I bygninger med ildsfarlig bedrift kr. 1.- pr. 1000 høyere i alle klasser.»

Lønn pr. polise: 50 øre

Til å forestå den daglige drift ble H. E. Hansen ansatt som forretningsfører i styremøte den 14. august 1904. Hans lønn ble satt til 50 øre pr. tegnet polise pr. år.  Selv om foreningen fikk en forholdsvis god tilslutning, som ikke minst skyldtes de lave premier, må en kunne gå ut fra at de som hadde satt i gang virksomheten følte ansvarets byrder. Forhandlingsprotokollen fra den første tid viser også at det som det først og fremst gjaldt var å trygge medlemmene.

Interiør - Klikk for å forstørre

Vi har tidligere kort berørt hvordan brannvesenet for stedet var bygget opp, og som en kan forstå var ikke det akkurat så førsteklasses. Styret fant også at brannkassa burde ha sitt eget redningskorps, og i styremøte den 12. februar 1905 foreslår styret:

1. Styret udvælger efter tur 29 af foreningens medlemmer, der skal danne redningskorpset.

2. 16 af de således opnævnte personer skal udføre det egentlige redningsarbeide, og de øvrige 4 skal påse at de reddede gjenstande bliver bragt i sikkerhed eller ihvertfald ikke bliver beskadigede eller bortstjålne.

3. Når brand allarmeres om natten skal korpset straks begive sig til brandstedet og melde sig for en af bestyrelsens medlemmer eller forretningsføreren, og dersom et medlems eiendom er truet søge at redde mest mulig af samme.

4. Foreningens formand og forretningsfører er selvskrevne for­mænd for redningskorpset og har at være tilstede og lede arbei­det i brandtilfælde. I formandens fravær har viceformanden ledelsen og i dennes fravær et hvilket somhelst bestyrelsesmedlem.

5. Det vagthold der behøves bliver at udtage blandt rednings­korpset, og vil den dagløn, der forlises blive dem godtgjordt af assuranceforeningen.

Den 21. februar 1905 vedtok generalforsamlingen enstemmig styrets forslag og videre ble vedtatt at der skulle anskaffes 4 redningstau og 2 økser. Dette vedtak forteller ikke så ganske lite om hvor alvorlig styret og foreningen så på for­holdene ved en eventuell brann. Det ble heldigvis ikke noe bruk for dette brannkorps. I 1905 ble vannverket ferdig og byen fikk eget brannkorps.

I 1905 var mannskapsstyrken 50 mann, fordelt på fire kjer­restasjoner: Torget, Stengata, Keisemark og Jotabakken. I tillegg til dette faste brann­korps var det et ulønnet korps på 105 mann som skulle rykke ut når det var stor brann. Storbrann ble varslet med 2 pluss 2 skudd. De reglementerte øvelser var av Norges Brannkasse satt til 7 pr. år.

Selve slangevognen var plassert på Torget og ble betjent av hest og mann. Brannassistent og veiformann var en og samme person. Brannmester ble ansatt i 1907. Da bebyggelsen på Apenes kom, ble det innredet kjerrestasjon også her, og mannskapsstyrken ble forhøyet til 62 mann.

Disse framskritt gjorde jo sitt til at foreningen kunne føle seg mer trygg, hvis det skulle oppstå en brann. Men faren for at det skulle oppstå brann var jo fremdeles til stede, all den tid man måtte nytte parafinlamper eller vokslys til belysning i hjemmene. Det var jo også dette forhold som ble årsak til de første erstatninger. Men tross alt slapp foreningen å yte noen erstatninger de fem første år. Den første erstatning var heller ikke stor, bare 10 kroner. Det var en bukse og et skjørt som var gått tapt, ved ildsvåde 29. desember 1909 i Apotekergata 9.

Medgangen fulgte foreningen, og denne medgang var det kanskje som gjorde at pre­mien i murbygninger på generalforsamlingen 15. februar 1907 ble satt ned til kr. 2,50 pr. 1000. I samme forbindelse ble vedtatt at hver brakke på Indre Horten skulle betraktes som 4 husnummer, og at reas­suranse i murbygninger ikke skulle finne sted.

De første 10 år, årene fra og med 1904 til og med 1914 ble det ytt erstatninger for i alt kr. 176.-, et meget beskjedent beløp, herav faller på ett år, 1912, kr. 120.-. Det var ingen større branner som rammet medlemmene. Det var vesentlig brannskade på klesplagg som ble erstattet og årsaken var bart lys. I ett tilfelle var det barns lek med fyrstikker som var årsak til brann, eller rettere tilløp til brann, idet skaden kun utgjorde en verdi av kr. 20,30. I et annet tilfelle hadde en 10 års gammel gutt brukt ganglampen til å lyse for seg i et kleskott og antagelig holdt lampen for nær det tøy som hang i kottet. Følgende gjenstander var da blitt ødelagt:

1 barnekjole kr. 15
2 kufter  kr. 12
1 barnekjole  kr.   5
1 jakke kr.   3
1 sort bluseliv kr.   7
1 vaskeliv kr.   3
Tilsammen      kr. 45

Når disse tilfellene er nevnt, er det også for å gi et lite innblikk i hvordan prisforholdene på den tid var. Tross alt kan en vel si at dette forhold med bruk av parafin­lamper og liknende ikke forårsaket noen større branner blant med­lemmene av foreningen. Det er mulig medlemmene innså faren ved bruk av bart lys og derfor viste den nødvendige aktsomhet. Høsten 1913 kunne forøvrig byen «stråle» i elektrisk belysning.

[ Toppen av siden ]

Stor fremgang

I disse første 10 år har foreningen god fremgang. Ved utgan­gen av 1914 er medlemstallet kommet opp i 744 med en samlet forsikringssum på kr. 1.103.200. Overskuddet i 1914 utgjør kr. 3635 mot det første år kr. 228, og formuen er steget til kr. 23.950. Det har ikke gått mange år før foreningen må ta stilling til anbringelse av kapitalen. Det er fortsatt gjensidighetstanken som er i høysetet. Ved utgangen av 1910 er formuen kr. 11.094, og når en leser protokollene fra den tid, får en inntrykk av at med­lemmene føler at foreningen får en viss betydning.

På generalforsamlingen den 25. februar 1910 ble det enstemmig vedtatt, etter forslag av Bredesen, at bestyrelsen til neste general­forsamling utreder spørsmålet angående kapitalens anbringelse. På årsmøtet den 24. februar 1911 ble det, etter forslag fra styret vedtatt at det skulle kunne lånes ut penger til foreningens medlemmer.

Det er ingen tvil om at vedtaket om å kunne låne ut penger til medlemmene mot pant i faste eiendommer har vært til stor hjelp for medlemmene. Det første utlån var ikke stort, bare kr. 200, til Anton Jensen i 1911. Men allerede i 1912 var pågangen etter slike lån forholdsvis stort. I et styremøte forelå det således 11 søk­nader hvorav 2 fra ikkemedlemmer.

Men foreningens kapital var ikke så stor at alle 9 medlemmer kunne få innvilget sine søknader. Det var bare 3 som kunne få, og utlån ble avgjort ved loddtrekning. Men i årene framover fikk som re­gel de medlemmer som søkte slike lån innvilget dette. Ved utgangen av 1914 var utlånet mot 1. prioritets pant kommet opp i kr. 15.100.

Det er nevnt at årsaken til stiftelsen av en gjensidig brann­assuranseforening ikke var noen ren tilfeldighet, men at år­saken var dypere. Ikke minst den brytning som foregikk på alle områder, politisk, økonomisk og sosialt må sees som en vesentlig årsak. Det virker defror ikke overraskende når ma­skinarbeider Hans Larsen på årsmøtet 6. mars 1912 setter fram et benkeforslag om at der tas kr. 100 av renten for 1911 til kjøp av 10 aksjer a kr. 10 i det av Arbeiderpar­tiet opprettede bladforetagende fra juli måned 1912.

Forslaget ble vedtatt med 10 mot 7 stemmer. «Daggry» ble også senere støttet, i 1917, med et lån stort kr. 1500. Disse aksjer ble strøket på årsmøtet i 1925 i og med at «Daggry» da måtte ansees som verdiløs. Nevnes bør vel også at i forbindelse med innkalling av generalforsamlingen 1914 var det to av styremedlemmene, H. Halvorsen og Olaf Holm som stemte for at det kun skulle averteres i «Daggry». De andre tre styremedlemmene stemte for at det skulle averteres i samtlige byens aviser, og dette må vel også sies å være riktig.

At foreningen kunne gå til det skritt å låne ut av sine midler til støtte for medlem­mene, og videre at den kunne støtte andre foretak, viser at økonomien gikk i riktig retning. Man bør vel heller ikke se bort fra at det å sette penger i rentebærende lån, også var en god forretning for kassen.


Dyrtid og nedgangstider

Ved inngangen til verdenskrigen 1914 kan det sies at forholdene har stabilisert seg for kassa og for stedet. Spørsmålet om å flytte marinestasjonen ble brakt ut av verden. Krigen medførte også at det ble større aktivitet. Befolkningen økte og dermed også kravet om flere boliger. I 1916 fattet Stortinget vedtak om utvidelse av driften ved Marinens verksteder i Horten, og i 1917 vedtak om at Apenesjordet skulle bebygges.

Bygging på Apenes ble utført dels ved Statens hjelp, dels rent privat. Omkring 1917-1918 var det derfor stor oppgang, lønningene steg betraktelig, men befolkningen på stedet fikk også føle dyrtiden som fulgte, her som ellers i landet. Når så den virkelige krise meldte seg i 1921-1922 med stigende priser, og i tillegg hertil arbeidsledighet, fikk dette en forholdsvis stor betydning for foreningens virksomhet gjennom de neste 10-15 år.


Medlemstallet

De første fem år går medlemstallet jevnt oppover fra 744 i 1914 til 955 i 1919. Men i 1920 er medlemstallet nede i 910. Med­lemstallet går så litt opp og ned og er i 1924 kommet opp til 932. Svingningen i konjunkturene har med andre ord også gitt seg utslag i medlemstallet. Selv om vi ikke var direkte berørt av krigen, forårsaket den likevel forstyrrelser i det jevne liv. De siste år av krigen fikk Horten et større tilsig av folk, ikke minst anleggsar­beidere, i samband med byggevirksomheten på Apenes. Disse siste var vel nærmest å regne for et «farende folk». Når arbeidet var utført dro de videre. Som det heter i beretningen fra 1924: «årsaken til tilbakegangen skyldes dels fraflytning fra stedet . . .»

Tilsiget av nye medlemmer fra den fastboende befolkning synes og å være stagnert i disse år, men de gamle medlemmer sto fast ved foreningen. Grunnstammen viste seg å være god. Det heter bl. a. i beretningen for 1922: «Næsten alle medlemmer fra starten har holdt trofast sammen til idag, og dette er den riktige retning som alle må være med og værne om og sætte som nyt mål til næste generalforsamling at da skal medlemstallet være 1000 medlemmer.»

Spørsmålet om på hvilken måte en skal øke medlemstallet har og vært drøftet av styret og generalforsamlinger i denne tid. Ved utgangen av 1922 var medlemstallet 944. 1 1923 er tegnet 56 nye og det er gått ut 48, eller en netto øking på 8 medlemmer. Det heter så i beretningen: «Men dette er igrunn en alt for liten tilvekst. Når man tar i betraktning at dette er en organisation stiftet av arbeidere og småkårsfolk skulde man ha ventet at ikke så mange av arbeiderklassen fremdeles gik sin egen forening forbi og assurerte i de private sel­skaper. Styret henstiller derfor til generalforsamlingen at medlem­mene hver i sin kreds arbeider for at skaffe foreningen nye med­lemmer.» 

Frykten for at det ikke skulle bli noen større tilvekst i med­lemstallet er tilstede. Og i årsberetningen for 1924 retter styret en inntrengende appell til alle medlemmer om å være med og arbeide for det nærmeste mål, 1000 medlemmer på 25 års dagen. Dette mål ble også nådd. Medlemstallet begynte å gå jevnt og sikkert oppover. Ved ut­gangen av 1928 var medlemstallet kommet opp i 1086 og ved utgangen av 1930 var det 1284.


Premie og risiko

Spørsmålet om nedsettelse av premien var oppe til behandling i 1913 og 1921. Styret fant imidlertid forslag herom.  Men i beretningen for 1924 er styret selv inne på tanken, idet det heter: «Spørsmålet om nedsettelse av kontingenten i forbindelse med at få flere nye medlemmer bør optages til drøftelse da de private selskaper for tiden ar­beider med spørsmålet om at nedsette sine præmier. Et så­dant skridt synes heller ikke nu at indebære nogen større risiko idet inntektene stiger jevnt op­over samtidig med at vor be­holdning for tiden er 100.000 kroner, derav 70.700 kroner i obligasjoner.» Generalforsamlingen den 21. mars 1925 slutter seg til dette og henstiller til styret å komme med en utredning i saka.

På grunn av den synkende pengeverdi og den voldsomme pris­stigning, var det all mulig grunn til å gå til en forhøyelse av mak­simumsbeløpet som kunne tegnes på en enkelt risiko. Man regnet med at en polise tegnet i 1913, i 1917 ikke ville gi mer enn halv verdi. På styremøte 26. april 1918 foreligger det forslag fra kjele­arbeider K. Kristiansen at der gis en tilleggsforsikring på 40 % av forsikringssummen. Styret foreslår imidlertid at forsikringssummen heves fra kr. 2500 til kr. 3500 pr. polise, samtidig fore­slås at der kun reassureres i hus hvor forsikringssummen overstiger kr. 5 000. Styrets forslag ble vedtatt enstemmig.

På generalforsamlingen den 26. mars 1920 la styret fram for­slag om at forsikringssummen forhøyes fra kr. 3500 til kr. 5000, samtidig forhøyes reassuransen fra kr. 5000 til kr. 10.000. Det er styrets forutsetning at dette skal gjelde så lenge «de nuværende høie priser varer», heter det. Forslaget ble enstemmig vedtatt. Forutsetningen var at denne ordning skulle være midlertidig. Man regnet øyensynlig med fallende priser igjen.

Men på den ekstraordinære generalforsamling 17. april 1923, ble det enstemmig vedtatt etter forslag fra styret at ordningen skulle fastsettes som endelig. Det synes ikke å ha vært noen særlig nedgang i prisene. På generalforsamlingen den 24. mars 1924 ble styrets forslag om å forhøye forsikringssummen ytterligere til kr. 6000 og reassuransen til kr. 12.000 vedtatt med 20 mot 3 stemmer. Dyrtiden og dermed høyning av maksimumsbeløpet på en enkelt risiko, er kanskje årsak til at styret i møte 14. august 1924 vedtar ikke å låne ut flere penger før kontantbeholdningen er over kr. 25.000.

Nedsettelse av premien for de medlemmer som hadde vært med i lengre tid har også vært drøftet i disse år. På generalforsam­lingen den 25. februar 1915 forelå det forslag fra styret om å nedsette kontingenten med 0,5 promille for de som hadde vært medlem i 10 år. Men dette falt. I 1929 ble det tatt opp forslag om at de som har vært medlemmer i 25 år betaler 2 prosent  premie. Forslaget var satt fram av maskinist Ole Hansen og styret hadde bifalt det med 3 mot 1 stemme.

På ekstraordinær generalforsamling den 26. januar s. å. ble saken utsatt med 17 mot 6 stemmer. I ordinær generalfor­samling den 9. mars 1929 ble forslaget vedtatt med 12 mot 11 stemmer, og i ekstraordinær generalforsamling den 6. april 1929 ble det vedtatt med 18 mot 12 stemmer. Dermed ble det ingen endring, da det ikke oppnådde 2/3 flertall som fastsatt i loven. Heldigvis ble foreningens medlemmer ikke hjemsøkt av branner i noen større utstrekning i denne periode, selv om det ble forholds­vis store uttellinger for kassa i årene 1923 og 1929 sammenlignet med tidligere år. 1 1915 ble det utbetalt kr. 809 i erstatnin­ger, mens det i 1923 ble utbe­talt kr. 3138 og i 1929 kr. 6786. Men til tross for dette viste driften overskudd også i disse år med henholdsvis kr. 7664 og kr. 2735.

Til sammenligning kan nevnes at i årene fra og med 1904 til og med 1928 (25 år) ble det tilsammen betalt ut i erstatninger kun kr. 7674. Det vesentlige av erstatnin­gene i 1923 var på grunn av en brann i Ollebakken 11a. Bare hos ett medlem var brannskaden på innbo og løsøre taksert til kr. 5379. De reddede gjenstandene, som var sterkt skadet av røyk og vann ble tak­sert til kr. 300. Assuransesummen utgjorde bare kr. 2500 og vedkommende fikk i erstatning kr. 2200, så denne brannen ble et følelig tap for den hjemsøkte.

 Under samme brann var det et medlem som fikk kr. 773,25 i erstatning og et tredje medlem kr. 27,60, det siste var for et skjortetøy og en prøveskjorte. Den samme måned var det også en mindre brann i Rustadgata 36, hvor erstatningen ikke utgjorde mer enn kr. 138. Ved en brann i Valeurgata 4 ble et femte medlem ram­met av brann og skaden utgjorde kr. 775. Vedkommende var reassurert så det ble ikke noen direkte utbetaling for kassa.

I 1929 sees det å ha vært brann søndag den 18. mars i Sørbygata 54, og hvor et medlem fikk kr. 3845 i erstatning. Den 3. mai ble det etter brann i Johan Riefsgate 18 utbetalt kr. 2700 til et av medlemmene. Det hendte at det kom søknad om erstatning for gjenstander som var brent opp utenfor det sted som forsikringspolisen lød på. Disse søknader ble avslått av generalforsamlingen. Etter en brann på Nykirke hvor bl. a. et medlem av foreningen tapte en dress til kr. 120 tok styret i møte den 26. april 1922 opp spørsmålet om borteforsikring av inntil 10 % av forsikringssummen. Forslag i sam­svar hermed ble lagt fram og vedtatt på ekstraordinær general­forsamling 17. april 1923.

[ Toppen av siden ]

Hjelp til medlemmene for å møte prisoppgangen

Forholdene som hersket under krigen 1914-1918 og de nærmeste år etter, ga styret fullt opp å gjøre. Medlemmene var lønnsmottakere, arbeidere, funksjonærer og underoffiserer. De hadde ingen oppsparte midler selv til å møte prisoppgangen med. På lån som ble gitt medlemmene i henhold til tidligere vedtak ble renten holdt på samme nivå gjennom alle år, nemlig 4,5 % Det kom riktignok fram forslag om å forhøye renten, men disse forslag ble alltid ned­stemt. På generalforsamlingen den 21. april 1921 ble det således henstilt til styret å ta under overveielse å forhøye renten. I sty­remøte den 22. mars 1922 vedtok styret med 3 mot 2 stemmer ikke å anbefale noen forhøyelse. Generalforsamlingen den 1. april 1922 vedtok mot bare 4 stemmer det samme.

I styremøte den 18. mars 1924 var det et av styrets medlem­mer som igjen tok opp forslag om å høyne obligasjonsrenten i tilfelle en stor brannskade. Subsidiært ble det foreslått at ved nye obligasjonslån skal det påføres dokumentet at renten er dagens gjel­dende bankrente. Begge forslagene ble imidlertid forkastet med 4 mot 1 stemme, og saken ble derfor ikke fremmet videre. Utlåns­renten i bankene var den gang 8 %, en kort tid var den helt oppe i 9 % Renter av pantobligasjoner ga i 1924 kassa en inntekt på kr. 2938 og i 1930 kr. 4 895.

Søknader om lån fra medlemmer som skulle bygge strømmet på i denne tida. Utlån mot 1. prioritets pant i faste eiendommer utgjorde i 1914 kr. 15.100. I de nærmeste år steg summen så den ved utgangen av 1920 var kommet opp i kr. 49.600 og ved utgangen av 1930 var den oppe i kr. 112.950 fordelt på 36 ob­ligasjoner.

Men også indirekte fikk medlemmene hjelp. På styremøte den 23. februar 1915 ble bl. a. behandlet en forespørsel fra «Arbeidernes indkjøpslag» om hvorledes styret i Arbeidernes gjensidige brannassuranseforening ville stille seg til et lån stort kr. 6000 til innkjøp av varer. Det heter videre under denne saks behandling:

«Styret fandt at der i disse extraordinære tider, vi nu har var al grund til at imøtekomme dette, og enedes om at foreslå for ge­neralforsamlingen, at den bemyndiger styre til at lade en sum stor kr. 6 000.- (sex tusen kroner) stå til indkjøpslagets disposition på følgende betingelser:

1) Lånet tilbakebetales en måned efter mottagelsen. 2. Indkjøpslagets varebeholdning står som garanti.» Generalforsamlingen den 25. februar 1915 vedtok forslaget med 24 mot 8 stemmer.

Et lån stort kr. 10.000 til innkjøpslaget som generalfor­samlingen den 3. mai 1918 vedtok var utenom de vanlige retningslinjer som ellers ble fulgt ved å yte lån, idet det ble gitt uten 1. prioritets pant. Lånet ble gitt mot pant i eien­dommene Storgata 34 og 101 med en samlet pantegjeld stor kr. 71.500. Midlene skulle imidlertid nyttes til å frigjøre endel kapital som sto i eien­dommene, dels til å skaffe mer driftskapital.

Når lånet ble gitt ligger det nær å dra den slut­ning at dyrtiden ble mer og mer følelig for medlemmene, og kassa hadde interesse av å støtte foretak som kunne ha muligheter til å holde prisene på nødvendighetsartikler så lave som mulig. På generalforsamlingen ble det imidlertid sagt fra at vedtaket ikke innebar at styret kunne fravike bestemmelsen om 1. prioritets pant for andre låntakere.

Den største innsats for å hjelpe medlemmene økonomisk var det skritt foreningen tok med å stille garanti for å skaffe billig brensel til medlemmene. Brenselsprisene hadde de siste år gått voldsomt opp, og alle grupper av lønnstakere fant at nå måtte noe gjøres for å holde prisene nede. Marineunderoffiserernes forbund og Marinens sivile funksjonærers forening hadde søkt om å kjøpe koks fra Marinens beholdninger, men søknaden var avslått av de­partementet.

Tanken om et fellesmøte mellom disse og vår forening ble da reist, for å drøfte felles innkjøp av koks gjennom Horten Samvirkelag. Marineunderoffiserenes forbund var villig til å deponere en bankbok pålydende kr. 30.000 samt pantsette hele sin eiendom i Storgata, til fordel for kjøp av koks, dersom et rimelig tilbud kunne oppnås. Et rimelig tilbud synes å være kommet fra Norges kooperative Landsforening. Svar på tilbudet måtte imidlertid gis innen mandag middag den 10. november 1924, og det måtte skaffes til veie kr. 20.000 som manglet til å dekke last og frakt.

Styret behandlet spørsmålet mandag morgen den 10. novem­ber 1924. Styret var av den mening at det var et særdeles godt til­bud. De medlemmer som kjøpte av denne last kunne bli spart for kr. 1,25 pr. hl. Styret besluttet derfor å deponere kr. 20.000 av kassas disponible midler – plassert i Horten Sparebank og Horten og Omegns Privatbank – til Horten Samvirkelag, under forutset­ning av at kr. 10.000 tilbakebetales foreningen når losse- og kjøreutgifter delvis er dekket. De resterende kr. 10.000 innbe­tales med 1/4 til assuranseforeningen og 3/4 til Marineunderoffiserenes forening fra desember 1924. I tillegg kommer vanlig innskudds­rente samt 0,25 % av det hele beløp for deponeringen.

Styret behandlet saken også den 13. november og la fram et forslag i samsvar med foranstående for den ekstraordinære gene­ralforsamling som ble holdt samme dag. Formannen Anders Jensen og forretningsfører H. E. Hansen ble gitt fullmakt til å undertegne deponeringsdokumentet. Den ekstraordinære generalforsamling ved­tok enstemmig styrets forslag. H. B. Haraldsen henstilte i samme høve til styret å ta under overveielse om det ville være heldig å sette av et beløp av foreningens overskudd i året, for senere innkjøp av brensel. Garantien som var stilt skulle vare til 30. juni 1925.

Styret godkjente i møte den 16. april 1926 at overskuddet som framkom ble stilt til Horten Samvirkelags brændselskomites disposisjon for eventuelt innkjøp av brensel for vinteren 1925-1926.

I dette styremøte forelå det også spørsmål om å danne et eget representantskap i samband med innkjøp og salg av brensel. Styret fant imidlertid ingen grunn til å uttale seg om dette spørsmål.

På bakgrunn av de økonomiske forhold på den tid var bren­selsprisene høye. Den koks Norges Kooperative Landsforening kunne skaffe medlemmene kom på kr. 4,25 pr. hl. Samme garanti ble også gitt i 1925, og i sin søknad uttaler Horten Samvirkelags brændselskomite at koksen kan leveres for­brukerne fritt tilkjørt og i sekker for kr. 2,75-2,85 pr. hl. Man ser herav at det går i riktig retning, prisene på brensel er sterkt fallende.

På generalforsamlingen den 30. mars 1926 satte A. Jensen fram forslag om at generalforsamlingen bemyndiger styret til å garantere for et eventuelt lån som Horten Samvirkelag opptar for innkjøp av en ladning koks på betingelse av at der avsettes et fond på 50 % av et eventuelt nettooverskudd, som ikke røres uten samtykke av styret i brannkassa, samt at brannkassas styre blir re­presentert i Samvirkelagets Brændselskomite.

Forslaget ble den gang forkastet. Men på generalforsamlingen året etter, den 5. mars 1927 satte A. Jensen fram det samme forslag, og da ble det enstemmig vedtatt.

Bybilde - Klikk for å forstørre


Etterhvert ble byen bygget opp igjen etter bybrannene, og det kom på plass brannhydranter. Og det ble bygget murhus for å danne brannvegger, slik at eventuelt nye branner skulle kunne stoppes.

I et senere styremøte, den 29. april 1927, ble det gitt garanti for ytterligere kr. 700 til innkjøp av ved. Det så nå ut til at det skulle bli en fast ordning med at Horten Samvirkelags brenselskomite skulle fortsette med kjøp og salg av brensel til forbrukerne, og at brannkassa garanterte for et visst beløp til innkjøp av brensel. I 1927 ble derfor denne virksomhet skilt ut fra Samvirkelaget og «Forbrukernes Felleskjøp» ble stiftet. Denne institusjon fortsatte å få støtte av brannkassa.

Det er ingen tvil om at den garanti kassa stilte i mange år, først til brenselskomiteen og senere til «Forbrukernes Felleskjøp», har vært til direkte støtte for medlemmene. I et skriv fra «Forbrukernes Felleskjøp» til brannkassa av 12. april 1930 blir det takket for den gode støtte brannkassa har ydet gjennom 3 år, hvorved forbrukerne er spart for en utgift av omlag kr. 25.000. Som det også heter i brannkassas 25-års beretning:

«Anvendelse av foreningens midler som sikkerhetsstillelse for et annet betryggende fellesforetagende, var et nytt tiltak henimot større økonomisk selvstendighet. Foreningen fortsetter fremdeles med å stille sikkerhet for Felleskjøpet, og den støtte som Arbeidernes gjensidige brandassuranseforening på den måte yder Forbrukernes felleskjøp, viser at vår medvirken hertil kun har været til glede og fordel for medlemmene i de to organisasjoner.» Dette samarbeid fortsatte helt til «Forbrukernes Felleskjøp» innstilte sin virksomhet i 1946.

Kassa ble styrket i denne periode som her er omtalt. Økonomisk ble den sterkere og ikke minst: Kassas stilling til de sosiale og øko­nomiske spørsmål, dens vilje til å hjelpe sine medlemmer ga gjenklang, og må sies å være en medvirkende årsak til økingen i med­lemstallet. Inntektene kom jamt inn, og formuen var ved utgangen av 1930 øket til kr. 152.574. Den samlede forsikringssum var kr. 4.758.000.­ En av de viktigste perioder i kassas historie var tilbakelagt.

[ Toppen av siden ]


En byggende tid

I perioden fra 1930 til 1940 gikk det jevnt og sikkert framover. Medlemstallet går opp, enkelte år med en nettotilvekst på omlag 100, som i årene 1933 og 1937. Ved utgangen av 1939 var også medlemstallet kommet opp i 1801 med en samlet forsikringssum på kr. 7.765.000. Premieinntekten økte imidlertid ikke tilsvarende. I 1930 utgjorde premieinntekten kr. 7848, mens den i 1939 ut­gjorde kr. 8041. Grunnen til at økingen på dette felt ikke var større, trass i en stigning i medlemstallet i samme tidsrom på vel 500, og stor øking av forsikringssummen, skyldes en betydelig senking av premiesatsene.

Det første nedslaget som kom i 1932, ved at premiesatsen i høyeste klasse ble senket fra kr. 2,50 til kr. 2,00, betød ikke noe nevneverdig. Men i ekstraordinær generalforsamling den 29. september 1938 ble enstemmig vedtatt å senke premiesatsen kr. 2,00 ­til kr. 1,50 og satsen kr. 1,50 til kr. 1,00. Klassen på kr. 0,75 ble uforandret.

 I generalforsamlingen den 23. februar 1939 ble dette vedtatt som endelig, og nedslaget ble gjort gjeldende fra 1. april 1939. Dette bevirket at premieinntekten gikk ned fra
kr. 10.066 ­  i 1938 til kr. 8041 i 1939. Samtidig med senkingen av premie­satsene ble maksimumsbeløpet på en risiko hevet fra kr. 6000 ­til kr. 8000, og beløpet for assuranse på et enkelt hus ble hevet fra kr. 12.000 til kr. 16.000. Nedsettelse av premiesatsene hadde vært oppe til behandling også i 1936, men forslaget om nedsettelse falt den gangen.

Det forekom at styret hadde til behandling søknader om er­statning for ting som ikke kan regnes for innbo og løsøre, som for eksempel båter, motorer, telt, utlodningsgjenstander m. m. Generalforsamlingen den 28. februar 1933 ga styret fullmakt til å ut­arbeide satser for assuranse av slike gjenstander.

I styremøte den 21. mars 1933 satte styret opp følgende satser: Inntil kr. 500 kr. 1,25 i premie for 3 mndr. Inntil kr. 1000 kr. 1,50 i premie for 3 mndr. Inntil kr. 1500 kr. 1,75 i premie for 3 mndr. Inntil kr. 2000 kr. 2,00 i premie for 3 mndr. med et tillegg på kr. 1,10 for ikkemedlemmer. Ønsket noen å assurere for lengre tid, kunne fornyelse skje med 3 måneder av gangen.

Spørsmålet om nedsettelse av renten på pantobligasjoner var også oppe til behandling, så­ledes på generalforsamlingen 16. april 1935, hvor styret fikk i oppdrag å undersøke saken. Styret fant imidlertid ingen grunn til å sette ned renten, og dette sluttet også general­forsamlingen den 28. februar 1936 seg til. I 1938 drøftet styret spørsmålet igjen, men fant at «så lenge bl. a. Bolig­banken holder samme rente og der er spørsmål etter lån av kassen, kan man vanskelig nu gå til nedslag av renten, særlig da der nu forestår et større nedslag i kontingenten, som de fleste av godt av».

I styremøte den 11. mai 1939 ekstraordinær generalforsamling for medlemmene, ble det vedtatt å innkalle til å behandle nedsettelse av renten fra 4,5 til 4 % Men utviklingen ute i verden begynte å vise foruroligende tegn, og i styremøte den 23. august 1939 ble det vedtatt:
«På grunn av den kritiske situasjon fant styret at den ekstra­ordinære generalforsamling som ble besluttet i styremøte den 11. mai 1939 utsettes til senere på høsten.» Det ble ikke holdt noen ekstraordinær generalforsamling for å drøfte spørsmålet. Utviklingen ute i verden førte til verdenskrig, en krig som Norge også kom inn i. På ekstraordinær ble enstemmig vedtatt kr. 5000. Dette var 23. februar 1939.

Nevnes kan også at i 1936 tegnet kassa 4 beløp av kr. 4 000 i Den norske Industribank. Utlånssummen mot 1. prioritets pant steg disse aksjer, så den ved utgangen av 1939 utgjorde kr. 186.285.

I og med en stigning av medlemstallet samtidig som assuransebeløpet økte betraktelig, steg også kassas ansvar. Stort sett kan man imidlertid si at kassa slapp heldig gjennom disse årene og. Horten ble ikke rammet av noen særlig store branner, selv om de ansvarsbeløp kassa måtte dekke enkelte år kunne synes store.

I 1932 ble det således betalt ut kr. 5599 i erstatninger, hvorav ved en brann, i Vestre Braarudgate 7, kr. 4387. I beretningen for 1933 heter det bl. a.: «Året har ikke vært så gunstig som ønskelig, idet det er utbetalt erstatninger til et beløp av kr. 9447, som er den største erstatning der er utbetalt siden foreningens stiftelse i 1904, altså i 29 år.» Den største utbetaling ble foretatt etter en brann i Odinsgate 5 den 28. januar, hvor erstatningen kom opp i kr. 7675.

I 1936 var kassa interessent i 5 branner og betalte i samlet erstatning kr. 5317, herav var det en større brann i Apoteker­gata 13 den 26. mai, hvor hele gården brant ned, og kassa betalte kr. 5000 i erstatning bare her. «Fyrstikker har i de fleste tilfelle vært årsaken», heter det i beretningen. Det kan også nevnes at brannen i Apotekergata 13 oppsto ved at en 6 års gammel gutt (sønnen i huset) hadde fått tak i fyrstikker, og så tent på et julelys i en alkove hvor det var fullt av tøy som det tok fyr i.

I 1937 var kassa interessent i 12 branner, og betalte i erstat­ninger kr. 8364. Det var vesentlig mindre branner så nær som brannen i Gundersensgate 1 den 27. januar, hvor nesten alt innbo ble brann- eller vannskadet, og erstatningen kom opp i kr. 5140. Denne brann oppsto ved at ovnsdøra var satt opp et øyeblikk. Det var sterk vind og varmen hadde fått tak i en portiere, og like etter var det full fyr. Heldigvis ble det ingen skade på selve bygningen.

Til tross for uttellingene viste regnskapene overskudd også disse år, og ved utgangen av 1939 var formuen økt til kr. 235.462, en øking på omlag kr. 83.000 fra 1930, eller med andre ord en øking av formuen på disse 9 år som svarte til omlag den samlede formue som ble oppspart i løpet av de første 20 år av kassas virke, i årene fra 1904 til og med 1923, da formuen utgjorde kr. 85.409.  Disse tall viser kanskje best hvilket omfang kassa etter hvert fikk og hva den betydde for stedet.

Vi hopper litt frem i beretningen om Horten Arbeideres gjensidige brandassuranseforening som ved utgangen av 1939 sto godt rustet til å møte kommende tider. Men en truende fare var i anmarsj, en fare som til å begynne med så ut til å kunne bringe kassas medlemmer store bekymringer for den videre utvikling for kassas ve og vel.

Det er ikke å undres over at en viss nervøsitet gjorde seg gjeldende fra aprildagene i 1940, og da særlig innen styret som hadde med den daglige drift. Folk evaku­erte i store skarer ut av byen og innover i landdistriktene, og tok tildels også innbo med. Dette fikk innflytelse på kassa den første tiden. Borteforsikringens paragrafer dekket ikke alt innbo og løsøre som mange hadde tatt med. Endel gikk derfor ut av kassa og tegnet forsikringen sin i andre brannkasser.

Likevel ble det en netto tilvekst i medlemstallet i løpet av 1940 på 28 medlemmer. Foreningen jenket seg etter forholdene. Det hendte at et medlem mistet sitt innbo ved brann utenfor kassas interesseområde, men vedkommende fikk likevel dekket sine skader. Således ble det ut­betalt til et medlem kr. 3500 i erstatning ved brann i Våle. Forøvrig var kassa skånet for noen større uttellinger i krigsårene.

I årene fra og med 1940 til og med 1944 utgjorde uttellingene til sammen kr. 5653, et beskjedent tall. Det viser at folk var svært forsiktige med omgang av ild. Tap av innbo og løsøre i samband med krigshandlinger ble dekket av krigsskadetrygden. Selv om byen var utsatt for krigshandlinger, i første rekke i 1940, men også i de senere år av krigen, slapp byen som sådan og kassas egne medlemmer forholdsvis lett fra det.

Dette forelå bare som en melding på ekstraordinær generalforsamling den 9. august 1940. Det måtte forøvrig holdes en ekstraordinær generalforsamling til dette året, på grunn av navnespørsmålet.

[ Toppen av siden ]

Krigsskadetrygden

Et annet forhold som styret behandlet i flere møter, var krigs­skadetrygden for løsøre som, etter en forordning sommeren 1940, skulle utgjøre 1 % av forsikringssummen. Kassa ble pålagt å innkreve denne kontingenten. Den skulle betales i tre terminer. For­retningsfører Christoffersen gjorde her et utmerket arbeide. I kvittering for siste termin, som ble betalt inn i 1943, heter det også at «innfordringssummen for vår kasse er høy». Det kom også en forordning om annen gangs utlikning av krigsskadetrygd, i februar 1945. Denne skulle utliknes med 1,5 % av forsikringssummen. Første termin ble også utliknet, men ikke iverksatt, så kassa fikk i oktober 1945 de innbetalte beløp, kr. 631,78, tilbake.

I september 1940 ble alle politiske partier, bortsett fra NS forbudt. Det daværende «norske» styre og okkupasjonsmakten var sikkert i villrede om hvorvidt vår kasse skulle betraktes som et politisk parti eller ikke. I styremøte den 29. oktober 1940 foreligger dette brev fra Innenriksdepartementet datert 23. oktober 1940 som er sendt kassa gjennom fylkesmannen:

«Oppløsning av politiske partier og foreninger. Arbeidsdepartementet har sendt hit et brev fra Kriegsmarine­werft Horten, med spørsmål om «Horten Arbeideres gjensidige brandassuranseforening» hører til de forbudte politiske foreninger, med anmodning om å overta sakens videre behandling. Departementet finner for sitt vedkommende at «Hortens ar­beideres gjensidige brandassuranseforening» stiftet 25. april 1904 ikke berøres av Reichkommissars forordning om forbud av de po­litiske partier i Norge av 25. september 1940.

Departementet finner dog at foreningens navn er uheldig, da det gir uttrykk for en klassedeling. En må derfor henstille at navnet endres til «Hortens gjensidige brandassuranseforening», hva der også synes å stemme best med bestemmelsen i § 1 i planen for foreningen om medlemsskap i denne. Marinewerftet og brandassuranseforeningen bes underrettet.» Styret vedtok enstemmig å endre navnet til «Hortens gjen­sidige brannassuranseforening». Ved behandlingen av saken på den ekstraordinære generalforsamling 22. november 1940 var det også kommet et brev fra Kriegsmarinewerft Horten, datert 30. oktober 1940, som i oversettelse lød:

«På Deres anmodning har vi forespurt Arbeidsdepartementet om oppslaget over Krigsskadetrygd, og det framgår herav, som også av det svar De har mottatt fra Innenriksdepartementet at det ikke er noe å innvende mot Dem i politisk henseende. Da likevel selskapets navn bare angir en klasse av befolkningen, er en endring av navnet ønskelig. Man anmoder om å bli underrettet ved gjennom­førelsen herav.»

Etter dette hadde medlemmene ikke annet å gjøre. Endringen av navnet må sees som et direkte påbud. Enstemmig vedtok generalforsamlingen: «Generalforsamlingen godtar den av styret den 29. oktober 1940 foretatte navneforandring således at foreningens navn heretter blir Horten gjensidige brannassuranseforening.»

Nå er det mulig at denne endring av navnet hadde kommet i sin tid, idet kassa har medlemmer fra alle yrkeslag, så ingen skade var i grunnen skjedd på det område. Hvorvidt man skulle gå tilbake til det opprinnelige navnet igjen, kom også opp til behandling på generalforsamlingen den 22. februar 1946 i form av et spørsmål fra et av medlemmene, om man ikke burde gå tilbake til «det gamle navn». I styremøte den 28. mars 1946 ble styret enig om at det nåværende navn dekker fullt ut. I generalforsamling den 21. februar 1947 ble styrets forslag om å beholde nåværende navn enstemmig vedtatt.

Her stopper vi beretningen om Horten Arbeideres gjensidige brandassuranseforening, fra nå av ble det mer forretningsdrift og moderne markedstilpasninger som ble fokus. I år er det 100 år siden arbeiderne i fellesskap tok initiativet og fortsatt lever foreningen videre, men i dag som en del av et større forsikringsselskap – Gjensidige Nor Forsikring.   

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside