Da Bikjenmyra ble bygget ut

Av Arne Brevik.

Mange unge mennesker har sagt til meg, at du som er så hvit i håret og skrukkete i fjeset, er sikkert steingammel, kan du fortelle noe fra Horten fra femtiårene og oppover, om området Bikjenmyra for eksempel. Det er vel knapt noe stedsnavn i Horten som har vakt slike oppslag i lokalpressen som navnet Bikjenmyra, hva kom navnet av, hadde det noe med hunder å gjøre eller ? Noen mente at det kom av at det tidligere lå et lite tjern der, ved fjellet/bi-fjellet, altså Bitjern.

Jeg mener å huske at Haco i Gjengangeren var en ivrig deltager i diskusjonen, men jeg kan ikke huske at det forelå noe konkret svar om hvor navnet stammet fra.

Bikjenmyra som opprinnelig var et krattvokst, dels myraktig område, med nærmest en gangsti i midten, ble regulert til boligområde omkring 1950. Den nederste del av Bikjenmyra, eller toppen av Brekka, var bebygget med en del privateide bolighus, men også flere bygninger som var eid av sanitetsforeningen, og som for en stor del huset folk med tuberkulose, et slags sanatorium i miniatyr. Sanitetsforeningen avhendet disse bygninger for flere år siden

17. oktober 1951 ble en tomt på 5152 kvadratmeter, Wistingsvei 21, overdratt til Horten Boligbyggelag , eller som det står i skjøtet , «på vegne av et stiftendes Bikjenmyra Borettslag for en kjøpesum på kr. 20.608.»

I skjøtet står det videre at «Istedetfor kjøpesummen betaler kjøperen i årlig avgift 3 % av beløpet med kr. 613,24 pr. år. Avgiften betales i 2 halvårlige terminer, hver 14. april og 14. oktober, første gang 14. april 1952, (altså kr. 306,51 hver gang), men med rett til for kjøperen å innløse avgiften med den fastsatte kjøpesum». Den er antagelig innløst for lengst. I kjøpesummen den gang var også utgifter til vei, vann og kloakk inkludert.

Av gamle dokumenter fremgår det at boligbyggelagets forretningsfører, overrettssakfører Omland, hadde et svare strev med å oppnå byggetillatelse. Det var fremdeles rasjonering på de fleste byggevarer (noe som hang igjen fra krigens dager). Hvert distrikt ble tildelt sin årlige byggekvote, og den var som regel snau. Bygde man uten «løyve» var man hjemfallen til straff.

Byggearbeidet ble igangsatt i 1951 med Heimstad som boligbyggelagets byggekontrollør. Alle byggene ble finansiert gjennom husbanken, som også opererte med kvoter som ble fordelt til de forskjellige distrikter. Det var ingen selvfølge at man kom med i trekningen når man ønsket det. Noen måtte ofte vente lenge før lån ble innvilget.

O. Wexahl gravde ut tomtene med sin store gravemaskin med vaiertrekk. Hydraulikken var ikke tatt i bruk på gravemaskinene den gang.

Noen steder var terrenget så dypt at det bare var å fjerne matjorden og legge sålene direkte på terrenget. Det var kanskje der tjernet hadde vært. Siden ble tomtene fylt opp i høyde med veien, som også var bygget opp. Murmester Enok Petterson utførte sprengningsarbeidene der det var nødvendig, og utførte samtidig alt mur- og betongarbeide.

Byggmester Hans Olsen sto ansvarlig for bygningene lengst mot syd, mens byggmesterne Grette og Raaen var ansvarlig for de øverste byggene.

Dører, vinduer og trapper ble stort sett levert av Baggerød Trevare eller Stensnes Trevare, og glasset av glassmester Reidar Fredriksen. Rørleggermester Hagen sto for rørleggerarbeidet sammen med sine to sønner, og maler- og tapetserarbeidene ble utført av malerfirmaet Fjugstad som holdt til på verftet. Blikkenslagerarbeidet ble utført av blikkenslagermester Kristian Johansen.

Odd Heiberg håndgravde kabelgrøftene opp hele «Brekka» for Televerket og E-verket. Det var mye fjell i grunnen, derfor anskaffet han seg traktor med kompressor til å bore i fjellet for siden å kunne sprenge det ut. Det var den største traktor vi noen gang hadde sett. Senere monterte han gravemaskin på traktoren, noe som var helt nytt den gangen.

Det var hektisk på byggefronten i Horten på den tiden, mange bygningsarbeidere kom både fra søndre og fra indre deler av Vestfold, men også fra Nordnorge og til og med fra Danmark. Flere av disse stiftet familie og slo seg ned i Horten og distriktet. Etter som byggearbeidet skred frem, fikk det mye positiv omtale i lokalavisene, for ikke å snakke om da innflyttingen begynte.

Høsten 1951 var regnfull og sur, og Wistingsvei, som ennå ikke hadde fatt asfaltdekke, var sølete og fæl, men etterhvert som boligene ble tatt i bruk, gaten asfaltert og tomtene opparbeidet med plener og busker, ble området riktig pent.

I dag er nok de fleste bygningene renovert og oppjustert til dagens standard. I 1950-årene var det ikke mye luksus som ble tillatt av Husbanken, ikke peis, parkett , keramiske fliser på vegger og gulv på badet, eller panel av edeltre på veggene. I gangene ble det brukt en enkel panel av gran som ble lutet, og vegger i stue og soverom fikk rimelig papirtapet. Gulv ble lagt av gran gulvbord som fikk to strøk olje eller lakk, men badegulvet ble støpt og som regel malt. Heller ikke garasjer var det plass til på budsjettet, men så var det heller ikke så lett å få kjøpetillatelse på bil den gang. Bilrasjoneringen ble først opphevet i 1961.

Finn Nygaard, som var Husbankens representant, hadde sine strenge regler å følge. Hans bror ing. E. M. Nygaard var for øvrig kommunens byggekontrollør, og han var en streng herremann. Alle byggematerialer til byggmester Hans Olsen ble levert av Svinevoll Sag i Våle, det som senere ble til Hegg Bruk. Det var stor rift etter byggematerialer, så vi måtte ofte godta det vi fikk.

Reidar Hegg , som eide Svinevollsaga, var ofte fortvilet over at hans materialer ikke fikk den nødvendige tørketid. Resultatet ble ikke alltid det beste, men han kunne ikke bebreides for det.