Bryggeriet på Sollistrand 150 år.

I Horten som landet forøvrig pågikk på midten av 1800-tallet kampen for å komme brennevinsmisbruket til livs.  Misbruket av brennevin var blitt så alminnelig og så avskrekkende at det både ved lov­givning og gjennom «foreninger mot bren­nevinsdrikk» ble søkt å rette på forholdene.  En av forkjemperne mot brennevin var byens første prest, Honoratius Halling. Hans hus – presteboligen – var det som i dag er «Ola Jacob» eller «Håndverkeren». Hva skulle han sagt presten Halling som brukte mye av sin tid på å bekjempe drikkenskap om han visste hva prestegården seinere skulle få for «rykte».

Som et ledd i kampanjen mot brennevin tok man, med myndighetenes velsignelse og bistand, opp arbeidet for å nå frem til produksjon av et holdbart og vel­smakende øl. Det er interessant å understreke dette når man tenker på den øl-fiendtlige politikken som har vært ført de siste halvt hundre år og nå ikke lenger kan reklameres for.

Ettersom antallet brennerier sank, økte an­tallet av bryggerier. Økt konsum og et stadig vok­sende behov for tidsmessige og samvittighetsfullt drevne bryggerier brakte oppsiktsvekkende tall frem på statistikken. Fra 1387 brennerier i 1840 sank tallet til 700 i 1845, med en samlet produksjon på vel 13 millioner potter. I 1850 var tallet på brennerier sunket til 40, med en samlet produksjon på mellom 8 og 9 millioner potter. I årene før 1840 var produksjonen oppe i hele 20 millioner potter. Samtidig øket antallet av bryggerier, fra 9 i 1835 til 13 i 1840 og til 53 i 1845. I femårs-beret­ningen for 1850-årene regner man med hele 63 bryggerier her i landet. Det var ølets gjennombrudd, og det var et effek­tivt våpen i kampen for folke-edrueligheten.
 

[ Toppen av siden ]

Anlegg og drikk på Horten

Det var ikke å vente at de spesielle forholdene som preget nybyggerkolonien på Horten i de første tretti årene etter vedtaket om å anlegge marinestasjonen her skulle oppvise noen høy standard med hensyn til edrueligheten blant de mange hundre som strømmet hit fra alle kanter av landet og fra vårt naboland i øst. De kom hit som sesongarbeidere, med arbeid fra april til september og hadde familien boende hjemme på småbruket eller hvor de nå kom fra. De bodde i primitive brakker og andre steder som gav tak over hodet, mye å ta seg til utenom anleggsarbeidet var det ikke.

Marketenterne (kjøpmennene) på Indre Horten skulle i følge regelverket skjenke hver arbeider inntil en kvart pott brennevin daglig, og det er høyst sannsynlig at denne kvoten ble tatt ut. Nå skal vi vite at bruken av brennevin den gang ble benyttet omtrent på samme måte som vi i dag bruker kaffe. Etter hardt fysisk arbeid rettet de ryggen, tok en liten pause og en slurk brennevin. Engang i atten førti-årene måtte verftssjefen likevel gå til det skritt å innføre forbud mot den kvarte potten og salg av brennevin til arbeiderne. Da var fyll et betydelig problem på Horten. 
 

Sollistrandens Bryggeri.

Det var restriksjonslovene mot brenneriene som fikk den 28 år gamle driftige Gerhard Gunnerus Bergh til å bryte opp fra Sande i Borre, hvor han hadde drevet et betydelig brennevinsbrenneri – og dessuten et teglverk, som hadde store leveranser til Marinens anlegg på Horten. Han foresto vel også gårdsdriften, ettersom han far, rittmester Paul G. Bergh, var opptatt med sin trelastforretning ved siden av at han var Borres ordfører (den første).

Unge Gerhard Gunnerus Bergh har nok vært oppmerksom på mulighetene på Horten, og i 1846 kjøpte han Sollistrand av Marineverftets sjef, kap­teinløytnant Ludvig Ryberg, for 2500 spesiedaler. Sollistrand var opprinnelig en plass under gården Horten, hvis eier, Baltzer Rustad, da han i 1823 solgte sine store arealer til Staten, beholdt Sollistrand. Før året var omme overdro han plassen til svigersønnen, Ryberg, for 400 spesiedaler. Den nye eieren førte blant annet opp en hovedbygning, med den kontorfløyen som står den dag i dag. Bergh anla garveri og bakeri, men det var bryg­geriet som skulle bli hovedfaktoren i hans nye be­drift. Den 15. desember 1854 sto følgende notis å lese i Morgenbladet, gjengitt i Gjengangeren:

«Et nyt større Bryggeri er anlagt her i Nærheden of G. G. Bergh, boende i Sollistrand. At dette Anlæg vil blive løn­nende, har man som Følge of Stedets Beskaffenhed og dets Befolkning al Grund til at antage, naar det blot kan præ­steres godt og drikkelist Øl. Foruden dette har Hr. Landhandler Jensen paa sin Land­eiendom Korterød ved Falkensten ladet opføre Ølbryggeri og Maltgjøreri i større Skala, samt begyndt. og muligens færdigt, med Opforelse eller Anlæg of en stor hvælvet Is­kjælder. Hertil kommer Hr. Jensens mindre Ølbryggeri samt det Bangske Ølbryggeri, som fra Nytaar overtages of Hr. Kjøbmand Broch fra Moss, der har kjøbt Bangs gaard med Tilliggelser naa Horten for omtrent 6000 Spd.»

Stedets beskaffenhet – det var utvilsomt Mari­nen og Verftet der ble siktet til. Øl inngikk jo som en nødvendig og viktig bestanddel i kosten ombord. Og dertil vokste stedets befolkning med en etter datidens målestokk nesten eksplosiv hastighet, ettersom Marineverftets oppbygging og overflytnin­gen fra Fredriksvern skred frem. En folketelling i det året bryggeriet ble anlagt angir det samlede innbyggertall til 4355, hvorav henimot halvparten bodde på Indre Horten. En notis i Gjengangeren den 11. desember 1851 beretter:

«I en ganske kort Tid er hertil importeret fra Christiania cirka 8000 Flasker bayersk Øl, altsaa foruden hvad der er indkommet fra Moss. Naar nu hertil kommer det betydelige Kvantum bayersk Øl, der maa antages at være hos D'Hrr. Landhandler Jensen og Marketenter Bang, som Eiere of Ølbryggerier, maa Oplaget her of denne sort Øl mindst kunne ansættes til 12,000 Flasker, hvilket sandsynligvis for­bruges i en kortere Tid end 6 Maaneder. At den betydelige Import Øl fra Christiania som hidtil har fundet Sted, her­efter vil formindskes, er formentlig antageligt, deels som følge of at Hr. Jensens Øl for Tiden er meget godt og rime­ligvis vedbliver at være det, og deels paa Grund of den Om­stændighed at Brændeviin bliver at erholde paa Stedet fra lste Januar førstkommende.»

I sin femårsberetning for årene 1851-55 sier amtmann Ulrik Cappelen om fabrikk- og hånd­verksdriften, at i Borre prestegjeld er det tre større ølbryggerier, av hvilke to på Indre Horten. Ved disse bryggerier, sier han, av hvilke to er opprettet i periodens løp, og som beskjeftiger 3 mestere og 10-12 andre arbeidere, produseres årlig 391.000 potter øl. I den påfølgende femårsberetning, den for 1856-60, heter det at stedet har ett ølbryggeri med malteri, Sollistrandens Ølbryggeri, som beskjeftiger 1 mester og 5 arbeidere. I femåret ble det i gjennomsnitt produsert 216.000 potter øl årlig. Det finnes i dag ingen tilgjengelige opplysninger om driften av Sollistrandens Bryggeri i disse første årene. Men Bergh har sikkert som sin kollega Jen­sen «præsteret meget godt Øl».

Den 15. august 1853 erklærer eieren av gården Solli, kaptein Klinck, at han mot en betaling av 10 spd. har tillatt sin nabo proprietær G. Bergh, eier av gården Sollistrand, i hans skog på egen be­kostning å ta opp en kum og en lukket grav, som vil krysse veien som går fra Sollistrand til konge­veien. Hensikten med gravingen var, om mulig, å erholde springvann i Sollistrand. Den 14. oktober 1855 fikk Bergh tillatelse til å forlenge vannledningen.

I oktober 1857 kjøper Bergh av Klinck et jord­stykke i Solliskogen på noe over 5 mål, det grenser såvel til hovedveien som til den veien som fører til Sollistrandens eiendom. I salgsdokumentet heter det:

«Til en Prydelse for Solli-Skoven og til For­nøyelse for Eierne of Solli Gaard og Sollistrand samt de som passerer did, overdrages endvidere Hrr. G. G. Bergh Ret til, paa egen Bekostning, at beplante Siderne of Wejen med Løvtrær eller levende Hegn, og maa intet Gjerde opføres saa nær, som kan be­skadige samme, hindre Trærnes Trivsel eller ogsaa maatte kunne beskadige deres Røtter.» Jordstyk­ket ble betalt med 400 spd., og dokumentet er un­dertegnet: «C. F. Klinck, afskediget Commandeur­capitain m. m.»

Arbeidet med bryggeriet tok etter hvert hele Berghs tid, og i 1858 solgte han eiendommene sine i Borre.

Men så er vel Gerhard Gunnerus Bergh blitt lei av bryggeridriften. Den 29. juli 1862 fikk han til­slaget ved auksjon over Horten Brygge med tomt og hus for 6935 spesiedaler, og året etter, den 8. februar 1863, selger han til broren Johan Ernst Bergh eiendommen Sollistrand samt sin part av Solli for 11.000 spesiedaler. Overdragelsen skjedde den 1. januar 1863. Selv drev har. ekspedisjonsfor­retningen på bryggen til 1. april 1875, da han solgte og flyttet til Sande. Han døde i Kristiania den 19. april 1904, 86 år gammel. I Gjengangerens nekrolog het det blant annet:

«Bergh var i sin tid eier av Hortens Brygge og kom der­ved i berøing med mange mennesker, som visselig med sympati minnes den gamle, elskverdige mann. I Horten drev Bergh en ganske stor forretning, som han udelt viet sin virkelyst og sin virketrang. Det politiske og det kommu­nale liv tillokket ham ikke, og han holdt seg derfor utenfor. Hortens overformynderi var han dog medlem av i alle de år han bodde på stedet. Bergh var grunnlegger av Sollistrandens Bryggeri. For noen år siden solgte han sin forretning og flyttet inn til Kristiania, hvor han nu bodde. Konsul Bergh var i 60-årene tysk vitekonsul.»

[ Toppen av siden ]

Johan Rief

11. desember 1865 kjøpte Johan Rief og Johan T. Westbye eiendommen Sollid og Horten søndre (Sollistrand) av enkefru Eleonore Bergh. Kjøpesum­men for eiendommen tillike med endel inventar og annet løsøre, som fulgte med i handelen, var 9000 spesiedaler.

Johan Rief var født i Østerriksk Tyrol i 1836 og kom som en meget ung mann til sin halvbror, som drev et bryggeri på Kongsberg. Han vendte så til­bake til Tyskland for sin utdannelses skyld, og etter i noen år å ha vært bryggerimester ved Styrmoes Bryggeri i Drammen, overtok han og svogeren West­bye altså Sollistrandens Bryggeri. I seks år eksisterte firmaet Westbye & Rief, inn­til den siste i 1872 kjøpte ut svogeren og overtok hele eiendommen etter en pris av 12.000 spd., hvorav regnes 3014 spd. 62 sk. for inventar, materia­ler og annet løsøre.

Den nye eier var en dyktig og energisk mann, som arbeidet bedriften frem og utvidet den. I årene 1872, 1875 og 1886 kjøpte han jordparseller fra Solli og hadde da en eiendom på ca. 200 mål omkring bryggeriet. Han gikk også utenfor ladestedets gren­ser og kjøpte i 1883 Røre i Borre, hvor han innredet isdam for bryggeriet.

Rief har på flere av sine etiketter skrevet inn 1845 som etableringsår og det viser etter all sannsynlighet tilbake til starten for Brochs bryggeri inne på bakken (Karljohansvern). I så fall kan vi neste år markere 160 år for det som trolig var stedets første bryggeri. Beck innførte også skikken med å ha tegninger av  marinens fartøyer og også Citadellet på flaskenes etiketter.
 

Bryggeriet i aske

En stor brann som herjet bryggeriet om kvelden søndag den 10. januar 1875 gir oss et innblikk i hva anlegget hadde av bygninger. Ilden begynte i malt­kjøllen, som brente ned i løpet av et par timer. Varmen bredte seg raskt i den betydelige samling av bygninger, som var oppført dels av tømmer og dels av bindingsverk, og det var dessuten oppbevart beholdninger av trematerialer i noen av bygningene. Ilden sprang over til kornloftet over iskjelleren, videre til vinterkjelleren, hvor den største behold­ningen av øl ble oppbevart, videre til flaskeskylle­riet og til uthusene, hvor det var fjøs og stall samt beholdning av høy og halm. Av hele bygningskom­plekset sto det bare noen mindre hus tilbake. Ba­keribygningen var sterkt ramponert. Hovedbygnin­gen, en enetasjes bygning, var en tid sterkt truet, men brannmannskapet og en stor skare frivillige klarte ved forente anstrengelser å redde den.

Assuransesummen var 34,830 spesiedaler, men tapet var betydelig, het det i avisens omtale av brannkatastrofen, «når sees hen til den lange tiden som vil medgå før han kan bli satt i stand til å gjenoppta sin virksomhet. År og dag vil nemlig, om vi ikke tar feil, sikkert gå. Hvorledes det nu imid­lertid kan ordnes, så hans mange kunder ikke stilles i forlegenhet og muligens kunne søke an­netsteds hen, er en sak hvis beste ordning det må være ham maktpåliggende å stille på en tilfreds­stillende måte».

Det viste seg å holde stikk, det trakk i langdrag med gjenreisningen etter brannen. Riefs mening var først å føre opp de nye bygningene på de gamle grunnmurene, men han kom til det resultat at de gamle murene ikke var sterke nok til å bære de påtenkte nye bygningene, og dessuten ville han bygge større for å utvide bedriften. Rief førte etter brannen i 1875 opp mange av de bygningene som står den dag i dag, han bygget godt og - hva som ikke var av minst betydning - han bygget romslig, slik at de som kom etter ham aldri har vært hemmet av plassmangel, selv om nye metoder og nye maskiner ofte har vært kre­vende i så måte.

Bryggeribygningen ble ferdig om høsten i 1875, og mandag den 20. september vaiet «kransen» på taket. Rief hadde invitert sine arbeidere til en fest i den anledning. Der deltok mellom 70 og 80 arbeidere og andre som var innbudt, dessuten mange slektninger, venner og bekjente. Rikelig bevertning og musikk av seks marinemusikere brakte liv og hygge i den tallrike, gemyttlige krets. Arbeiderne talte for sitt gjestfrie vertskap, og de hadde også, på bryggeribygningens langvegg, plassert en lysende transparent, hvor Bachus balanserte på tønnen. Over leste man inskripsjonen: «Held følge Rief og hans ganske Hus! »

Hypotekbanken holdt en takst i Sollistrand den 7. oktober 1876, da anlegget var reist igjen etter den store brannen mer enn halvannet år tidligere.

Hovedbygningen, med fløybygning og tilbygget havestue, med 9 værelser, kjøkken, gang og loft, ble taksert til 2000 spd. Bakeribygningen, inneholdende bakeri og 3 ildværelser, 1300 spd. Bryggeribyggningen, en to-etasjes murbygning med bryggeri, gjærrum, svalerum samt kornrum med mølle m.m. forsynt med tidsmessige og nye maskiner og inn­retninger, i kjelleravdelingen store overhvelvede rum – 17.000 spd. Maskinhus med dampmaskin og en overbygget saginnretning – 2600 spd. Magasin­bygningen, overdelen egentlig bindingsverksbygning med kornrom og forskjellige innredninger for ølets endelige behandling, underbygningen av sten og inneholdende syv brannfrie kjellere – 6500 spd.

To i nærheten av hverandre beliggende mindre våningshus – 600 spd. Et portkar med overbyg­ning – 300 spd. En grunnmuret bygning med over­bygning av bindingsverk inneholdende flaskeskyl­leri, bryggerhus og smie – 1000 spd. Tomten med tilhørende hus og øvrige jordeiendommer, ca 130 mål – 3900 spd. I alt 35.200 spd. Våningshusene og bakeribygningen er eldre bygninger, het det, men vel vedlikeholdt. De nedbrente hus og innret­ninger er ført opp igjen efter større målestokk og med fullkomnere innretninger.

Rief har bryggeriet i full produksjonsmessig stand igjen ved juletider 1876. Da averterer han godt sødt-øl for 4 skilling pr. pott, og samtidig kan han meddele at det meget etterspurte Bock-øl igjen er å få i Sollistrandens Bryggeri.

Sommervarmen i 1879 avføder følgende funde­ringer i avisen over emnet øl: «I den siste tid er her oppstått en livlig trafikk i ølveien. Man kan fort vekk se den ene ølvogn krysse den annen, ja undertiden inntil fire fra forskjellige bryggerier fare omkring i gatene. Det er Fredrikstads Bryggeri som først åpnet kon­kurransen, dernest to Christiania-bryggerier, som her har valgt kommisjonærer. Prisen er nok den samme. Fredrikstad forsyner stedet også med sødtøl, såkalt «taffeløl».

Det vil vel for en vesentlig del komme til å bero på hvem av disse bryggerier som leverer det beste og kraftigste øl, skjønt det også er adskillig annet som kan ha en medvirkende inn­flydelse på den daglige omsetning. Da stedets to Ølbrygge­rier i en lengre tid har vært vel ansett for deres leveranse av særdeles godt øl, tør det vel bli noen tvil om hvorvidt den åpnede konkurranse fra de utenbys bryggeriers side vil bringe noen påregnet fordel. Fredrikstads sødtøl er visstnok en god og nærende drikk, men sammenholdes den med den sort sødøl som har vært levert fra Sollistrandens Bryggeri. Da er det neppe noen tvil om på hvilken side den kjennelige fordel ligger, thi såvel smak som næring, hvor godt Fred­rikstad-ølet enn er, bod dog hva dette ikke formår. For tiden er imidlertid denne ølsort utsolgt, så Fredrikstad for denne har eneutsalget. Christiania bryggerier leverer ikke sødtøl, men derimot som påregnelig, godt bayersk øl.»

[ Toppen av siden ]

Artikkelen slutter med noen lokalpatriotiske be­traktninger:«Disse konkurrerende ølutsalg kunde måskje tidligere vært anvendt til held for vedkommende utenbys bryggerier, uaktet våre lokale bryggerier i enhver henseende har søkt å by meget for å tilfredsstille det daglige behov, men tas tilbørlig hensyn til nuværende tidsforhold, må det medgis at i den for denne trafikk ikke er den beleiligste.»

Hver vinter skar Rief tusenvis blokker is fra is­dammene, som er nevnt foran, det lå også en dam der hvor Kjeldsbergs plass er i dag. Ølkjellerne ble halvt fylt med is, og den andre halvparten la øl­fatene beslag på. På denne måten holdt man en noenlunde jevn lav temperatur selv i de varmeste sommere.

Produksjonen gikk sin gang. Marinen var en god kunde, det var ladestedets voksende befolkning også, og i de små jaktene fraktet man ølet fra Sollistran­dens Bryggeri til småstedene rundt i fjorden. Og på ølvognen tronet Hans Ølkjører og hans kolleger mens de fartet ladestedet rundt med sine varer, det var såvel øl som brød til tørste og sultne bysbarn, og fjernere steder, som Holmestrand, Åsgårdstrand og Tønsberg fikk sine forsyninger en gang i uken. Det var, bortsett fra at kampen om kundene til sine tider kunne bli noe tilspisset, idylliske tilstander, som den blinde oksen som gikk rundt i en såkalt hestevandring og dro møllen for knusing av malt.

For å sikre seg ølhandelen kjøpte Rief i 1896 Hotell Victoria (det seinere Baggerød Hospits), og samtidig ble han også eier av Brochs ølbryggeri på Karljohansvern, for å sikre seg mot konkur­ranse. Men siden det av den grunn bare ble ett bryggeri i Horten, ble konkurransen fra Christiania-bryggeriene til gjengjeld mer merkbar.
 

Brannherjet

Det var ikke bare i 1875 den røde hane galte over Sollistrand. I 1886 strøk en låvebygning med, og en lørdag kveld den 17. september 1904 brente bryggeriet ned igjen. Ilden begynte i den store byg­ningen nærmest jernbanelinjen, det var opplagshus for flasker, tapperi og snekkerverksted, og det ble straks et sprakende bål, hvorfra gnistene med sønnenvinden fløy helt bort i Strandgaten. Privat­bygningen holdt flere ganger på å bli antent, men brannfolkene og marinefolkene klarte ved felles anstrengelser å hindre det. Men husets innbo led en sørgelig medfart under de frivillige «hjelperes» redningsiver.

Mens dette sto på var ilden sprunget over til selve bryggeribygningen, som lå like inntil den først antente lagerbygningen, og snart var den ildens bytte, likeså malthuset, sag­bygningen og potetkjelleren. Skylleriet og vogn­remissen ble reddet, likeså bakerbygningen. Det store øllageret var uskadd. Det befant seg under tapperiet, og varmen rakk ikke ned dit. Store verdier gikk opp i luer ved denne brannen. Skaden på bygningene ble anslått til ca. 100.000 kroner og på løsøre, inventar og redskaper til ca. 50.000 kroner.

Rief tenkte på å selge bryggeriet etter denne brannen, han hadde flere tilbud, og et hovedstads­bryggeri var blant de interesserte. Men det ble ikke noe av, og han tok i stedet fatt på gjenoppbyggin­gen. Sykdommen hadde imidlertid fått tak i ham, og han skulle ikke få oppleve å se bryggeriet i drift igjen. Men mineralvannfabrikken var et faktum om våren i hans siste leveår, 1905. Den 18. mai averterer han, at hans mineralvannfabrikk var ferdig, og at han fra påfølgende uke etter nær­mere bekjentgjørelse kunne anbefale selters, alle sor­ter brus, ingefærøl og sportsøl. Fabrikken er ut­styrt med tidens nyeste og mest fullkomne ma­skiner.Den 14. august 1905 døde Johan Rief i Kristiania etter en operasjon.

Han var en mann med mange interesser og en stor arbeidskraft, skrev Gjengangeren etter hans død. I kommunen ble der på mange måter lagt beslag på denne arbeidskraft. I en menneskealder har Rief sittet i Hortens kommunestyre, som han også ved sin død var medlem av, likesom han også har hatt sete i formannskapet. Han har dessuten i årenes løp vært betrodd en rekke andre tillitsverv, har således vært medlem av direksjonene såvel i Sparebanken som Privatbanken, likesom han også i lang tid har hatt sete i Samlagets direksjon.

Han var en mann av utpregede konservative anskuelser og med sterk økonomisk sans. Dette hans syn kom hyppig frem i de debatter i kommunestyret hvori han deltok. Uten å være veltalende forsto Rief ofte å finne det forløsende ord i sine djerve og like­fremme innlegg. Kommunens ve og vel lå ham alltid sterkt på sinne. Han var en mann med et stort hjerte. Mange er de som kan takke ham for en håndsrekning. Han hjalp gjerne når han forsto at hjelpen ville bli vel anvendt. Sin forretning inter­esserte Rief seg for med liv og sjel, og det lyktes ham å arbeide den langt frem.

Femten måneder etter brannen, før jul 1905, var bryggeriet reist igjen, i en modernisert skikkelse, praktisk innredet etter en ny tids krav. Selve bryg­geribygningen gjenoppsto i sin gamle skikkelse, men den nordre del ble gjort en etasje høyere. Den gamle lagerbygningen av tre, hvor brannen brøt ut i 1904, var erstattet med en solid murbygning, som ga plass for blant annet lageret, mineralvannfabrikasjon og  pasteuriseringsrom. Elektriske kraft ble tatt i bruk, ved hjelp av egne dynamoer. Fra Tysk­land var innkjøpt tidsmessige apparater. I bryg­geribygningens øverste etasje fikk man lagerrum for malt og humle, maltknusemaskin og den svære «Setzbottich», hvor ølet avklares. Fra byens led­ningsnett ble der lagt inn vann. Men konjunkturene var ikke gunstige for bryg­geriet, de siste årene før Riefs død hadde brakt underskudd. Enkefru Julie Rief innehadde firmaet til 1909, med sin svigersønn, løytnant Caspar Er­landsen, som disponent. Men det var en håpløs kamp, og til slutt måtte familien gi tapt.
 

AS Horten Bryggeri.

Med disponent Einar Kjeldsberg var det en ny tid som inntok i bryggeriet i Sollistrand. Han kom som en representant for den nye bryggerstand, den som gjorde faget til noe mer enn et håndverk. Han var ingeniør fra Trondhjems Tekniske Lære­anstalt, hadde studert ved den tekniske høyskole i München og hadde en allsidig praksis i Danmark og Norge bak seg da han i 1904 ble bryggerimester ved Fredrikstad Bryggeri.
I sine dagbøker forteller Kjeldsberg, at det var den 13. februar 1909 han første gang så på Joh. Riefs Bryggeri, som da hadde vært avertert til salgs en tid for boet.

En uke senere var fru Rachel Kjelds­berg og hennes far, brukseier H. C. Hansen, Skien, med, og vi var alle meget begeistret for bryggeriet og stedet, skriver Kjeldsberg. Han kom tilbake den 2. mars, og dagen etter ga han et skriftlig tilbud på 80.000 kroner. Norges Bank avslo tilbudet, og over­rettssakfører Christophersen rådet Kjeldsberg til å by 90.000, noe han ikke gikk med på, og saken sto i stampe. Etter å ha avbrutt forhandlingene om kjøp kom Kjeldsberg til Horten igjen den 24. mars og ga da et bud på 90.000 kroner for de samlede eiendommer. Den 2. april meddelte Norges Bank at også dette var avslått, hvorpå Kjeldsberg den 15. april reiste inn til Oslo og konfererte med Norges Banks ledelse. Resultatet av disse forhand­lingene var at Kjeldsberg den 19. april sendte nytt bud på bryggeriet på 90.000 kroner, men uten eiendommen på Karljohansvern (det tidligere Brochs bryggeri). Nå ble budet godtatt, på visse betingelser. Den 26. april vedtok Kjeldsberg disse, og dermed var kjøpet av Joh. Riefs Bryggeri i orden.

To dager senere var den nye eier i Horten og tok opp beholdningene, den 5. mai konfererte han om dannelsen av et aksjeselskap, og den 11. og 18. mai overvar han bryggingen og satte seg inn i forhol­dene her. Den 28. mai flyttet familien inn i Solli­strand. Den 2. juni brygget Kjeldsberg sitt første brygg i Horten.

Den første generalforsamling i A/S Hortens Bryggeri ble holdt på Sørbys Hotell den 15. juni 1909. Tilstede var disponent Einar Kjeldsberg, brukseier ingeniør H. Abr. Hansen, Skien, overretts­sakfører Otto Christophersen, bokholder Johs. Thorstensen, kjøpmann Karl Halvorsen, forretnings­fører Lund, gårdbruker J. H. Semb, Borre, urmaker Bjørnbak, slakter Brandstrup, slakter Christensen, gårdbruker N. Hanssen Sande, Borre, kjøpmann M. Aaserud, overrettssakfører B. Mørland, bokhand­ler Johan Sollie, cand. Arnesen og skipsreder Jør­gensen.

Der ble opplyst at aksjekapitalen, 65.000 kroner, var fulltegnet, med aksjens pålydende 100 kroner. Det fremlagte lovutkast ble vedtatt, og som direk­sjon ble valgt disponent Joh. Gmeiner, Tønsberg, og overrettssakfører Christophersen. Varamenn ble kjøpmann H. Bergh og brukseier H. C. Hansen. I det første direksjonsmøte ble Christophersen valgt til formann, disponent Einar Kjeldsbergs lønns­vilkår ble fastsatt, og som bokholder ble ansatt Johs. Thorstensen.
 

Bakeri og fjøs

Blant de første vedtak som ble fattet sommeren og høsten 1909 kan nevnes at man forsøksvis ville fortsette driften av bakeriet og kjøpe inn en pas­sende besetning for å begynne med fjøs. Beretningen om bryggeriets drift de fem første måneder hadde et optimistisk anstrøk, der ble registrert en patriotisk stemning hos publikum, og en rute var satt i gang i landdistriktene. Høsten 1910 ble der installert nye gjærkar av skiferheller.

Kjeldsberg arbeidet målbevisst på å konsolidere sin bedrift og bygge den ut. Og det var oppgaver og problemer nok. Det var ølomsetningen, som var avhengig av så mange faktorer - prisen på rå­produktene, statsmyndighetenes skattepolitikk vis a vis ølet, og de lokale myndigheters skiftende stand­punkter til antall ølutsalg, og så var det kundenes kjøpeevne. Mineralvannfabrikkens produkter måt­te i de første årene selges i skarp konkurranse med utenbys fabrikker. Og både når det gjaldt øl og mineralvann skulle en brygger helst stå på god fot med værgudene. Jordbruket i Sollistrand hørte også inn under dagens arbeidsoppgaver. Fjøs­driften ble avviklet våren 1912. Og bakeriet ble leiet bort i 1913. Av bryggeriets eiendommer i Borre ble der år om annet solgt og bortsatt tomter, og salgs­summene anvendtes til ekstraordinære avdrag på pantegjelden.

Et vendepunkt kom i det niende driftsåret, 1916-17. Brennevins- og vinforbudet kom brygge­riene til gode, og det viste seg i en fordoblet penge­omsetning for Horten Bryggeris vedkommende. Den omstendighet at hovedstadsbryggeriene til dels trakk seg tilbake fra konkurransen i Horten, spilte også inn. Forbudet mot brygging av øl av skatte­klasse II og III spilte ingen rolle for Horten Bryg­geri i det driftsåret. Da forbudet kom, satt brygge­riet inne med så store beholdninger at man som det eneste bryggeri i landet hadde øl igjen ved drifts­årets utgang.

Men fremtiden fortonet seg dessverre ikke lys, het det i beretningen, den eneste lovlige drikk heretter, Landsøl, har aldri vært og blir aldri noen folkedrikk. Den voldsomme stigning på rå­produktenes område fortsatte, og det verste var at malt neppe kunne skaffes mer så lenge krigen varte. Bryggeriet var dog også på det området relativt gunstig stillet, idet man fikk det siste malt­partiet som ble tillatt utskipet fra Amerika. Også mineralvannomsetningen viste toppresultat. Da den første verdenskrigen var over, ble det kjøpt inn et halvautomatisk skylleri- og tapperi­anlegg, og to hus for bedriftens arbeidere ble reist i 1919-20.

En brann den 29. august 1919 ødela totalt bryg­geriets prektige uthus med store beholdninger av stråfor og korn. Uthuset ble bygget opp igjen. Det var det året maltprisene steg så voldsomt, og humleprisene ble eventyrlige. Arbeidslønningene viste en femdobling siden året før krigens utbrudd. Store vanskeligheter oppsto ved at de norske glass­verkene måtte innstille driften på grunn av kull­mangel, og flaskemangelen gjorde at bryggeriet måtte rasjonere ølet. En forhøyelse av ølprisen fant sted. Men disponent Kjeldsberg møtte vanskelighetene med nye forbedringer. Der ble i 1920 anskaffet fryserianlegg for de nødvendige maskiner til et anlegg på 45.000 kalorier til en sum av 600.000 tyske mark samt to nye gjærkar til en pris av 42.350 mark for begge.
 

[ Toppen av siden ]

Bilruter og modernisering

Bryggeriet utvidet i 1923 sitt virkeområde ved å sette i gang bilruter i de fjernere landdistrikter mot vest.

I 1924 gikk man til store moderniseringer og for­bedringer i bryggeriet. Der ble blant annet anskaf­fet ny maltmølle, nytt ølfilter og et helt moderne pasteuriseringsapparat. Tapperiet ble helt ombyg­get, brygghus, gjærhus, ismaskinrum m. v. ble oppusset og forsynt med veggfliser, dessuten ble der over alt hvor det var ønskelig foretatt utbedrin­ger, forsterkninger og forandringer, så bryggeriet var i særdeles god stand. Det ble et vakkert anlegg.

Svanbergs Mineralvannfabrikk ble innkjøpt for 27.000 kroner det året, og Svanberg var en kortere tid knyttet til fabrikken som fabrikant. Samme året ble det nektet bevilling for drift av den restauranten som bryggeriet i en årrekke hadde drevet i byen, det ble bare gitt rett til å holde utsalg.

I det vanskelige året 1925 ble der søkt efter nye markeder på vårparten. Foruten å sette i gang to nye bilruter, til Holmestrand og Aasgårdstrand, åpnet bryggeriet forbindelse på Notodden-Rjukan og Porsgrunn. Den første var av ganske stor betyd­ning. Men en del av de omliggende landdistriktene vedtok restriksjoner som ville vanskeliggjøre om­setningen der. To nye lastebiler ble anskaffet, og arbeidet med bryggeriets oppussing og moderni­sering ble fortsatt.

Det økende vinkonsumet i 1926 bevirket en fort­satt sterk nedgang i ølsalget. Der var en sterkt ned­satt kjøpeevne hos folk, og ølprisene var alt for høye, kunstig holdt oppe av den uforholdsmessige be­skatningen. Det ble ikke bedre det følgende året, tvert imot. Lønnsnivået i Horten var trykket langt ned, og ølomsetningen sank med 1000 hl. Brenne­vinsforbudets opphevelse på vårparten virket jo også inn på omsetningen. Men Kjeldsberg fortsatte moderniseringen, i full forståelse av at i dårlige tider måtte apparatet være så effektivt som mulig. Den 3. desember 1927 ble der vedtatt å kjøpe inn et helautomatisk skylle-, tapperi- og korkmaskin­anlegg.

Den 22. mars 1929 ledet lektor Wilhelm Klem sin siste generalforsamling i Horten Bryggeri. Ved sin død senere på året hadde han sittet som selskapets formann siden 1911. Kjeldsberg ble valgt som ny formann i direksjonsmøtet den 21. desember 1929. Men det skulle ikke bli ham forunt lenge å følge den bedriften han hadde arbeidet så godt frem. En alvorlig sykdom satte en stopper for hans virketrang, bare 54 år gammel døde han den 19. juni 1930.

Det ble sagt ved Kjeldsbergs båre, at han var en entusiastisk drømmer og en mann som også kunne øve en dåd. Han drev sin bedrift opp til å bli et fullt moderne og tidsmessig anlegg, og han var en udmerket arbeidsherre som alltid ville være med å yte hjelp ut fra sitt hjertes trang. Han hadde om­sorg for sine folk, og han interesserte seg for deres ve og vel.

Familiefar, arbeidsgiver og bysborger – i alle tre egenskaper la han for dagen sitt varme hjerte. Han forærte byen den vakre plassen som bærer hans navn. Og hans store arbeide og kraftige ini­tiativ i spørsmålet om å skaffe byen et tidsmessig kino-, konsert- og teaterlokale brakte ham alles respekt. Hans interesse for film var brennende og så stor at han, da kinobestyrerstillingen ble ledig, påtok seg å bestyre kinoen uten godtgjørelse. Og han tok ikke denne ulønnede stillingen lett eller overfladisk - kveld efter kveld var han selv til stede og prøvekjørte nye filmer etter forestillingen.
 

Kjeldsbergs Plass

Det er karakteristisk for Einar Kjeldsberg det han gjorde da han skapte Kjeldsbergs Plass. Det var en illeluktende søppelplass, og det var vel heller små utsikter til at reguleringsplanens forutsetning om et parkanlegg der ville bli realisert. Kjeldsberg påtok seg halvparten av omkostningene ved opp­arbeidelse av plassen til en kombinert lekeplass og park. Byingeniøren foreslo 700 kroner avsatt til begynnelse av planeringsarbeider, hvorpå Kjeldsberg for å få fart i saken påtok seg hele anlegget. Det ble et kjempearbeide, som ingen hadde tenkt seg rekke­vidden av, således måtte det kjøres vekk hundreder av billass for å få fjernet alle de uhumskheter som i de senere år hadde fylt isdammen som lå der.

Kjeldsberg hadde satt seg i hodet at han ville løse saken, og han ble den virkelige arbeidslederen i stedet for en interessert tilskuer. Sent og tidlig var han på farten. I tre og en halv måned ble det arbei­det på plassen kontinuerlig, og da den var ferdig, hadde Kjeldsberg lagt ned 12.000 kroner der. Ved innvielsen, den 29. juli 1926, der han ble takket av byens fedre i overvær av en stor menneskemasse, sa Kjeldsberg blant annet: «Jeg vil benytte anled­ningen til å si, at skjønt beløpet med mine resurser er stort, så har jeg ikke et sekund kjent en angrende fornemmelse, tvert imot. Den vidunderlige følelse av virkelig å ha utrettet noe, å ha frembrakt noe som vil sette spor lenge etter ens død, som vil være til glede for denne og senere generasjoner, den har gitt meg mangfoldig igjen hver tanke, hver arbeids­time og hver krone som er ofret».

I flere år var han medlem av Horten bystyre og formannskap, en periode også viseordfører, han var formann i Hortens borgerlige velgerforening og medlem av styret for Høires byorganisasjon i Vest­fold.

Han var en nobel personlighet, og tok han først på seg en oppgave, gikk han opp i den med liv og sjel og med hele sitt impulsive sinnelag. I et utvidet styremøte åtte dager før sin død hadde Kjeldsberg truffet sine – som det skulle vise seg – siste disposisjoner for bryggeriet. Etter hans ønske overtok kjøpmann Harald Braarud stillingen som disponent for et tidsrom av minimum fire år, til Einar Kjeldsbergs eldste sønn, Francis Kjelds­berg, var ferdig med sin bryggerutdannelse. I ekstraordinær generalforsamling den 21. juli 1930 ble Braarud ansatt som selskapets administre­rende direktør.

I det første styremøtet ble det blant annet besluttet å kjøpe to lastebiler, videre å innrede bad for arbeiderne i bryggeriet samt pusse opp gjærhuset og brygghuset. Bryggerimester Nygaard døde høsten 1931, og Francis Kjeldsberg ble fra 1. desember ansatt som bryggerimester.

Jorda (cirka 50 mål) ble det året forpaktet bort til en av byens gartnere. Bilens epoke var jo for­lengst en kjensgjerning, to linjer i styreprotokollen minner om at en svunnen tid er en svunnen tid: «Det er forutsetningen å innskrenke hesteholdet til en hest.»
 

Omstilling

Disponent Braarud virket som disponent til 1936, men allerede i februar 1935 ble han valgt til styrets formann. Han kom jo fra en helt annen ervervsgren, men viste en spesiell evne til å om­stille seg til de nye forhold, og han ledet forretnin­gen på en utmerket måte i disse årene. Braaruds erfaring og den unge Kjeldsbergs friske arbeids­humør var sikkert en lykkelig kombinasjon. Bryggeriet var gjenstand for en gjennomgripende mo­dernisering og utbedring i denne perioden. Allerede i 1930-31 ble der anskaffet nytt ølfilter og filter­vasker, året etter svalebakker. Brygghuset ble fullstendig modernisert i 1934, der ble anskaffet kobberpanne og installert direkte drift til meske­kar, panne, pumper m. v. I likhet med de øvrige provinsbryggerier meldte bryggeriet seg inn i Ar­beidsgiverforeningen i 1934. Året etter fikk man de konkurranseregulerende avtaler med Oslo-brygge­riene, og også her nedla Braarud et stort arbeide for Horten Bryggeri.

Den nye generasjon i Sollistrand tok over roret, den 1. juli 1936 ble bryggerimester Francis Kjeldsberg bryggeriets disponent. Han var bare 24 år da faren døde, og den høsten tok han sin eksa­men ved Den skandinaviske bryggerhøyskole i Kø­benhavn. Ung som han var, hadde han da allerede fire års bryggerielevpraksis bak seg i de skandinaviske land, og innimellom sin praksis hadde han tatt eksamen ved Oslo Tekniske Skole. Denne gode utdannelsen og en virksom skapertrang som han har tatt i arv fra sin far gjorde ham godt rustet til å gå løs på sin første oppgave: Den 1. november 1930 begynte han som bryggerimester i Larviks Bryggerier. Da han ti måneder senere, den 1. sep­tember 1931, også måtte rykke inn som bryggeri­mester i Sollistrand, fartet han tre måneder mel­lom de to bryggeriene i Larvik og Horten, til han den 1. desember kunne ofre seg utelukkende for Horten.

Og her var stadig oppgaver nok. Årene frem til krigsutbruddet var preget av moderniseringer og utbedringer og en årvåken påpasselighet for å be­holde de gamle markeder og finne nye.

På generalforsamlingen den 15. februar 1937 ble det vedtatt å forhøye aksjekapitalen fra 65.000 til 130.000 kroner.

1 1938 ble der utført et større ominnrednings­arbeide i tapperiet og pasteuriseringsrommet samt kjøpt inn ny helautomatisk mineralvanntappemaskin med saftfyller og korkmaskin, den ble montert året etter. En ny hovedkloakk ble også lagt i 1938. På Løvøya var det ervervet enerett for restau­rantdrift, og Vadfiskerstua åpnet i 1939 med ser­vering av mineralvann. På grunn av den truende krigsfare ble der det året foretatt ekstraordinære innkjøp av alle råvarer etc. Den Norske Bryggeriforening innførte forøvrig en kriseavtale, som blant annet gikk ut på deling av tilførsler av råvarer, en ordning en for alle og alle for en, og det ble også aktuelt med overflytning av råvarer under krigen, slik at samtlige bryggerier kom gjennom denne tiden uten driftsstans.

[ Toppen av siden ]

Krigsårene

Krigsårene preget bryggeriet, som det preget all annen industri og alle arbeidsforhold. De norske bryggerier ble pålagt å produsere øl for tyskerne, slik at tyskerne skulle levere alle råstoffene selv. Det ølet tyskerne fikk, ble med noen overdrivelse kalt pilsenerøl, fra 1942 var imidlertid innbryg­gingsprosenten for dette ølet satt så lavt at det ikke var stor forskjell på det ølet og det som bryg­geriets regulære kunder fikk. Ølsalget til sivile kunder måtte rasjoneres, det samme var tilfelle når det gjaldt vørterøl og mineralvann. Landsøl, vørterøl og mineralvann kom til å spille en stor rolle i disse krigsårene som matdrikk, som en motvekt mot kaffe- og tesurrogatene, noe som ikke minst sukker- og fløtemangelen bidro sterkt til.

Det første krigsåret ble hesten tatt til nåde igjen i transporten, og flere hester ble det etter hvert som krigen trakk ut, hester og generatorbiler. Brensel­situasjonen var jo så slem som den kunne bli. Der ble kjøpt ved på rot og gamle skur til nedrivning, og inne i Vestfolds skogsbygder sto bryggeriets ar­beidere og funksjonærer og felte trær. I 1944 ble der således i Andebu hugget 150 favner til bryg­geriet og 50 favner som ble overlatt til bedriftens personale. - Jordveien ble igjen en viktig faktor, som bryggeriet selv tok seg av, der ble dyrket po­teter og rug og havre, og på slutten av krigen også tobakk. I 1943 ble der kjøpt inn tre kuer og en kvige. I disse krigsårene ble der kjøpt inn matvarer og delvis brensel for ca. 30 000 kroner til fordeling blant arbeiderne.

Den siste krigshøsten beslagla tyskerne en av leilighetene på stranden, og tross energiske pro­tester hugget de ned alle trærne i den vakre lun­den. De gravet bunkers og satte opp kanonstil­linger. Omkring nyttår ble også de øvrige tre leilighetene beslaglagt, og bebyggelsen fikk en til­vekst på fire mindre brakker og en kjøkkenbrakke. Der ble arbeidet med bunkers, piggtrådsperringer etc. like til frigjøringen var et faktum. Badehuset ble revet og satt opp igjen langt inne på land. Den 7. mai ble lagere beliggende på bryggeriet samt hester og biler flyttet ned på stranden. Men så var det også slutt. To dager senere fikk endelig tyskerne ordre om å rømme stedet, som de så forlot i en redselsfull forfatning. Milorg overtok vaktholdet inntil alt av verdi var fjernet.

Det ble under krigen anskaffet nye aluminiums­tanker (det betød farvel til trefatene) og en mindre dampkjele. «Alminnelig vedlikehold er det dog stadig vanskeligere med», het det i beretningen for 1943.
På generalforsamlingen den 23. mars 1944 ble disponent Kjeldsberg valgt til styrets formann, etter forslag av Braarud, som hadde sittet som formann siden 1935.
 

Pils og bayer

Etter krigen, i 1946, kom såvel pils som bayer på markedet. Først i desember 1947 fikk man et pristillegg som svarte til halvparten av det beløp som Bryggeriforeningen gjennom lengre tid hadde søkt om for sine medlemmer som dekning for de økede produksjonsomkostninger.

Diverse vedlikeholdsarbeider lot seg atter gjennomføre, slik at «lokaler og maskiner nå må sies å være i god stand», sier disponenten i sin beret­ning for 1946. En ny øltappemaskin med tilhørende korkmaskin ble anskaffet i 1947, en skyllemaskin med en kapasitet på 3000 flasker pr. time – dob­belt så meget som før – kom i 1949, og i jubileums­året 1954 ble der installert et nytt kjeleanlegg med oljefyring.

[ Toppen av siden ]

Fra tapperiet i 1958

Vestfold Mineralvannfabrikk ble i 1952 innkjøpt. Fabrikken ble demontert og maskiner og inventar overflyttet til lager på bryggeriet. Høsten 1952 ble der satt i gang boringsforsøk etter vann på eiendommen, og før jul det året var arbeidet kronet med hell. Man fikk 4500 liter vann i timen, og dermed var en lei nøtt knekket. Borre­vannet kan jo ikke nettopp roses for sin kvalitet, og bryggeriet hadde i lengre tid måttet transpor­tere vann fra Eik i Slagen. Nu ble man selvhjulpen – med kildevann fra Sollistrand.

Ettersom bryggerivirksomheten kom i vanlig gjenge etter krigsårenes ekstraorinære forhold så disponent Kjeldsberg seg om etter muligheter for å ta opp produksjon også av andre varer. Og i 1949 og 1950 fant han disse mulighetene. I det sist­nevnte året ble to av bryggeriets kjellere innredet til kjølelager for frukt etc. Et moderne dypfryseri med bokser ble innredet i det tidligere ishuset. Det ble kjøpt inn et vaskerianlegg med en dagskapasitet på 300 til 400 kilo tøy, og endelig fikk bryggeriet like før jul konsesjon for leiepressing av frukt. De to siste tilvekstene kom i gang i 1951. Med unn­tagelse av vaskeriet, som etter en forsøksdrift ble nedlagt, ble de nye tiltakene satt i full drift. Et sam­arbeide med Frionor, som ble innledet i 1952, viste seg usedvanlig vellykket, det gjaldt lagring og distribusjon av dypfrossen fisk, bær og grønnsaker. Denne omsetningen økte sterkt og var i mange år en viktig inntektskilde for selskapet.  Fra 1953 ble produsert dypfrosne bær og grønnsaker på bryggeriet.
 

Jubileumsår

Far og sønn Kjeldsberg; Francis og Einar

Bryggeriet beskjeftiget i jubileumsåret 25 arbeidere og funksjonærer. Produksjon omfattet i 1954 følgende varesorter:
Lyst og mørkt eksportøl. Bayerøl. Pilsenerøl. Vørterøl. Selters. Solo. Appelsindrikk. Isi-Cola. Seven Up. Citronbrus. Appelsinbrus. Eventyrbrus. Champagnebrus. Eplemost. Tyttebærsaft. Ripssaft. Frosne varer: Rips. Bringebær. Jordbær. Solbær. Aspargesbønner. Snittebønner. Agurksalat.

Bryggeriene hadde delt inn landet i salgsområder og gjennom en stilletiende avtale fulgt retten til å selge brus etter de samme grensene som for øl. Bryggeriet hadde de siste årene retten til å selge øl i Horten, Borre, Ramnes, Våle, Hof og Eidsfoss. Konkurransen ble stadig sterkere, avtalene til tross og en aktør skulle for alvor få slutt på monopolsituasjonen – Jarlsberg mineralvannfabrikk. De hadde et produkt – Coca Cola, med sine multinasjonale målsettinger i ryggen. Dette skulle snart sette en stopper for de fleste norske bryggerier.

Horten Bryggeri kjøpte i 1963 et helt nytt å moderne tapperi. Opprinnelig var dette et anlegg som Larvik bryggerier hadde kjøpt, men ønsket å komme seg ut av da det gikk mot nedleggelse det året. Dette var meget pålitelig å erstattet det nå nedslitte tapperiet. Men selv med nytt og bedre tapperi var det ikke mulig å forsvare fortsatt drift på et marked preget av oppkjøp og sterk konkurranse.

Generalforsamlingen i desember 1969 bestemte seg for å selge sine rettigheter til å selge øl i ovenfor nevnte distrikt. Det var i prinsippet Nora Fabrikker som overtok denne rettigheten fra Horten bryggeri etter en lang og møysommelig prosess. Nora bestod på denne tiden av Schous, Ringnes og Frydenlund bryggerier. Seinere ble dette til Orkla og nå en del av Carlsberg. Kontrakten ble underskrevet 4. februar 1970 og en lang bryggerihistorie var slutt. I år er det altså 150 år siden det hele begynte. Tilbake er bare minner fra bryggeriet, selv om firmaet Horten bryggeri fremdeles består.

Kilder:

Rolf Baggethun: Horten Bryggeri 100 år
Rolf Baggethun: Horten, fergestedet som ble by
Gjengangeren, div. artikler
Einar Kjeldsberg