Aslak Bergland, Borres sprekeste prest

Av Inger Lundstad

En artikkel i Gjengangerens jubileumsutgave fra 1951 med tittelen ”Det kirkelige liv i Borre gjennom 100 år”, forteller oss om ikke mindre enn 14 sogneprester og 10 residerende kapellaner.  Men her vil vi konsentrere oss om sogneprest Aslak Bergland som fra 1921-1932 hadde sin gjerning i Borre sogn, med såkalt anneks Nykirke. Han etterfulgte sogneprest Ingerius Cato Wicklund som døde i 1920 og ligger begravet på Borre kirkegård.

Aslak Bergland

Bergland var telemarking, født i Morgedal i Brunkeberg, og om han står det blant annet i artikkelen: ”Han hadde kjempekrefter og er vel den sprekeste prest som har vært i Borre.” En liten episode forteller om den gang han passerte noen veiarbeidere som strevde med en diger stein som de skulle ha op fra et hull. Bergland bøyde seg, tok et godt tak omkring steinen og dermed var problemet løst. Han løftet steinen med egne krefter.

På forsommeren i år inviterte jeg fire ”Nykirke-ungdommer” til meg i Syrinveien. Alle kjente Bergland. Tre av dem gikk for presten og ble konfirmert av Bergland og hadde derfor personlig kjennskap til den sagnomsuste og spesielle Aslak Bergland. Han var også min dåpsprest, det var i 1922, men også jeg har et litt morsomt minne om ham. Som eldste datter av Asbjørn og Ragnhild Nøklegård er jeg oppvokst på Klokkergården i Nykirke, oppe i det som het Kjærkebakken den gang. Veien som passerer kirken og går videre til Borre var meget smal. Hagen vår var stor om rommelig med god plass til både morell- og andre frukttrær og en vakker blomsterhage med til dels sjeldne stauder. Som lærer hadde jo pappa lang sommerferie og god tid til å stelle i hagen.

Svært ofte var Bergland innom for å snakke med kirkesanger Asbjørn, og denne spesielle dagen satt jeg på gulvet i spisestua og dreide på en fargerik spilledåse. Jeg kunne vel være 2-3 år. Over meg raget en diger mann med stort skjegg og vippet med knærne i takt med musikken. Dette  fikk meg til å le og her var min lille erindring.

Mine gjester fredag 20. juni var Einar Eiken, konfirmant 1930, Ragnhild Sølvberg, født Sundby, konfirmant 1932, Maggi Larsen, født Andersen, konfirmant 1928 og Asbjørn Vermelid som var en av dem som ble konfirmert i Holmestrand (1930). Gudrun Hansen, født Jalland, er min nærmeste nabo her i Syrinveien i Åsgårdstrand. Henne har jeg også snakket med om konfirmantundervisningen. Hun ble konfirmert i 1931 og har gitt meg en forklaring på det merkverdige at noen ble sendt til Holmestrand når de skulle gå for presten. Var det kanskje letter å komme seg dit? Nei, men for noen var det lettere å bli konfirmert et halvt år før, kanskje ga det også litt status – så å si ”bli voksen” et halvt år før tida.

Asbjørn har fortalt at Olav Ljunggren hadde fått hyre og allerede skulle til sjøs. Antakelig kunne han ikke vente så lenge som et halvt år til. Men Gudruns far sa bestemt til henne: Nei, du skal konfirmeres i Borre. Og slik ble det – mens altså noen få ble konfirmert i Holmestrand. Det var få konfirmanter i Nykirke dette året, de andre i kullet var Kari Høkli, Einar Aas og Gunnar Kjærran.

Undervisningen tok tid ettersom alle i sognet ble samlet i Borre kirke. En gang i mellom ble timene flyttet til Vadlatun, men det var nok helst under restaureringen av kirken som varte fra 1926-1928. Her var Bergland en god pådriver. Busser gikk det ikke, det var sykkel som måtte til. Mellom klokka 8 og 9 på morgenkvisten dro de nedover og undervisningen varte i alle fall til kl 16. Maggi forteller at hun hadde fått en Diamant-sykkel av sin snille bestefar og som en stor overraskelse sto den ferdig til bruk – en gledens morgen for Maggi!

 [ Toppen av siden ]

Konfirmanter i Borre i 1926. Aslak Bergland omgitt av konfirmanter fra Bastøy, Åsgårdstrand, Ra, Skoppum, Nykirke og Falkensten. Bildet er tatt utenfor gården Vassmarken. Vi har navnene på en del av konfirmantene, men ønsker å få identifisert flest mulig. Om noen kjenner igjen noen ansikter, ta kontakt med historielaget

Erling fortalte også at ved siden av lønnen, hadde forpakter Ole Auensen og presten hver sin båt. Presten hadde en jolle med seil, Auensen hadde en såkalt flatbunning. Båtene ble begge fortøyd ved Stenbryggen ved en ganske så sinnrik påle som Erling tegnet for meg. Men ettersom jeg er veldig lite sjømann, tror jeg at jeg for sikkerhets skyld hopper over illustrasjonen. La meg bare få understreke at det dengang het Stenbryggen, ikke Steinbrygga som vi sier nå.

De fleste av Berglands 14 barn var jo nå store og det var en kjent sak at presten hadde en ukentlig ”risedag”. Pikene fikk ikke ris, men guttene slapp ikke unna. ”Enten har de gjort noe galt eller har de tenkt å gjøre det”, sa den nidkjære oppdrager.  Men det ble visst folk av alle sammen.

Inn i kirken drar vi igjen: Vi har hørt om Berglands kjempekrefter og at han også var en fantastisk håndverker. Han var den fødte smed. Smia lå på toppen av Prestegårdssletta, den var ikke stor og nokså slitt. Men når presten fikk på seg ei svart smedbukse og plasserte seg ved ambolten, var han i sitt ess ( i dobbelt forstand) – og laget mye nyttig og fint. Venninnene Hjørdis Marie Olsen og Anne Marie Auensen var ofte inne og tittet på smeden.

Fiske var også hans store interesse, han fisket med bånngarn,  la garnet utover og plukket fisk. Pekte og sa: ”Der ligger det noen sypiker”. Men Hjørdis og Marie visste ikke at sypiker var fisk, de hadde hørt at Anne Skreppedal var sy-pike.

Bergland hadde godt lag med barn. Han kunne leke med dem og det med fart og godt humør. Barna var glad i ham. Han kom baksende mot dem med åpne armer og de satte av gårde mens han ropte ”Nå komme jeg og tar deg”. En gang var han nok langt inne i sin egen verden da en liten gutt sto oppå en stor snøhaug og ventet på leiken, Gutten var skuffet fordi Bergland ikke ville leke mer og ga uttrykk for det. Presten svarte: ”Nei, i dag har jeg ikke tid”. Bergland hjalp også til på gården iblant og en gang fulgte en bonde med ei noe agressiv ku som skulle til oksen. Han fulgte seremonien hos oksen og fulgte kua hjem igjen og inn i fjøset. Ingen kunne tro at han var for høytidelig. Tross sitt verdige vesen var han snill og føyelig.

Bergland trengte hverken bil eller tog for å komme seg fra Borre til Nykirke eller omvendt. Skjønt det kunne vel hende at han brukte toget. Bergland gikk! Bretta opp buksebena, tok på seg en hatt med hull i (kanskje for bedre å samle tankene) og satte i vei. Kanskje av og til langs landeveien, men like ofte i skauen. Asbjørn Vermelid fortalte at han kunne se ham for seg når han dukket opp mellom trærne i Prestegårdsskauen i sitt noe lurvete antrekk – og ofte med prestekjolen over armen. Han forteller: En søndag dro mine besteforeldre Selma og Olaf Olsen, eiere av Vassmarka og nabo av Bergland. De var på vei til familien i Frebergsvik med hest og vogn. Da de hadde passert Skillebru, tok de igjen Bergland som var på veil til fots for å holde gudstjeneste i Nykirke kirke. Bergland fikk tilbud om å sitte på, men avslo tilbudet og takket høflig nei. Han ble gående ved siden av vogna helt til skiltet ved kirken.

Min mor hadde i mange år, som kona til kirkesangeren, arbeidet med å vaske messeskjorten hans. Den hadde så lett for å bli skitten ved håndleddene. Men han glemte stadig å levere dem fra seg og han måtte i alle fall ha en til?

Bergland var vennlig, interessant og morsom, men forlangte nok for mye av  sine konfirmanter. Her var det ikke nok å lære et par salmevers. Nei, hele salmen fikk de i lekse. Han var svært streng. En gang hadde Gudrun pugget 11 salmevers. Ramset i vei, men hun kom til å hoppe over ett. ”Jeg hadde nok ventet bedre av deg som er fra Jalland”, sa presten. Men fikk hun bare litt hjelp med de to første ordene, kom jo det hele.

Noe lignende hendte Ragnhild (den gang Sundby). Hun ble konfrontert med flere av sine søsken da hun sto helt fast ved begynnelsen av en salme: ”Er du søster til Aslaug og Sigrid og Einar og Leif? Sett deg ned!”, sa Bergland.  Og jeg var mer enn glad, sier Ragnhild. Han var en kløpper til å huske familier og sine gamle elever, presten Bergland. En gang spurte han Ragnhild etter en spesiell familie og om hvordan det gikk med dem. Hun svarte at de hadde fått så mange barn. ”Ja, da er det nok bare bra”, sa Bergland. Men Ragnhild tenkte i sitt stille sinn at  det var vel ikke bare lett å ha så mange barn.

En annen ting  som gjorde at undervisningstimene kunne bli lange, var at han var slik en fantastisk forteller, især når han innledet med ”Det var de år jeg var i Finnmarken…” Han snakket, kåserte og fortalte,  med stor og klangfull røst, og var fengslende og interessant. Da var også jeg kommet til skjels år og alder og kunne oppleve eventyrpresten Bergland.

 Også det tragiske fikk han skildret så det satt. Dette var jo i tuberkulosens triste tid da så mange barn og unge ble revet bort fra sine. Han skremte vettet av oss med skrekkhistorier im smittefaren, forteller Maggi. Det burde han dempet ned på. Vi fikk en slik redsel for smittefaren. Og  vi slet og pugget de tre artikler, budene, forklaringene og katekismus. Men nå er det kanskje blitt for lite av det?

En tid før jul var det aftenunderholdning med en slags auksjon på gamle Fagerheim skole. Den gang hadde vi ikke noe forsamlingshus enda, Hele bygda kom og hørte Bergland fortelle og det var til inntekt for trengende nå før jul. Det hendte, spesielt i overhendig vær, at Bergland kom for sent til gudstjenesten. Menigheten måtte altså vente. Han gikk for alteret og bad pent om unnskyldning: ”Jeg fikk vann i skoene og måtte bytte for jeg ble kliss våt”, sa han.

Den siste gangen vi opplevde Aslak Bergland var da han besøkte oss på en gudstjeneste i 1949. Jeg var der, men kan ikke huske noe av prekenen, men har latt meg fortelle at den var varm og evangelisk. Og det er vel det beste man kan si om en som forkynner Guds ord. Det var den gangen de spurte om han husket Jakka (Stenseth) som jo i 40 år var organist i Nykirke kirke. 

”Ja, dere kan skjønne jeg husker Jacobine”,  sa Bergland. ”Jeg er da ikke helt åreforkalket heller!” Da var han 87 år.