Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Brev fra pol-isen, der menn var Menn

Av Bjørg Jacobsson

I en perm har jeg kopier på brever fra min olderfar Anton Amundsen. Han var maskinist ombord på den første Framferden. Mens de lå der innefrosset skrev han et brev hjem. Det er utdrag av dette brevet jeg vil dele med dere. Og det gjør jeg av følgende grunner: ”Fram” ble i en årrekke liggende på indre havn, og er en del av byens historie. Det var også mannskap fra byen som mønstret på denne ferden. Her får vi høre om kulde og det å kle seg etter den. For ikke å snakke om virkelige Mannfolk. Jeg måtte skrive det med stor M.

Fram i isen - Klikk for å forstørre

Min kjære Lina, mine sønner og døtre! 
I fall ekspedisjonen kommer vellykket hjem fra sin dristige ferd, har det åpnet seg en mulighet til å få med seg et brev. Jeg anser at et brev fra min egen hånd å være av større betydning enn en enkel hilsen.Og at det kan være en trøst i angstens mørke dager.

Jeg vil begynne med turen fra der jeg sist sendte dere noen linjer til farvel.Vi kom lykkelig og vel gjennom Jugorske stredet og inn i Karahavet, Men så møtte vi ishindringer titt og ofte. En tid så det ut til at vi måtte overvintre på Tamurøyene, men heldigvis kom vi en dag i september gjennom isen og forbi Kapp Tjeluskin. Etter mange strevsomme manøvrer i isen kom vi også forbi de Ny-sibiriske øyer og inn i isen på 78 grader nord. Der var det stopp, og dagen etter var vi omringet av isen på alle kanter, så vel innesluttet at vi siden har ligget fast som fjell og drevet med isen.

Det første som møtte oss var noen forferdelige isskruinger som de som ikke har opplevd det ikke kan forestille seg. Det knaker og braker som om den verste torden veltet utover og løftet skipet opp og over. Og ingen uansett hvor modig han var, var upåvirket av det når det holdt på.Vi slapp igrunnen heldig fra det, ettersom ingenting brakk. Og nå da vi har kommet oss av den første skrekken, gjør det oss ikke så mye lenger. Det er som man sier: ”Ens vane blir ens natur”. Vi fikk en skrekkoplevelse, og det var med en bjørn, som man aldrig kan føle seg trygg for fordi den er så uberegnelig. Vi kan ikke gå unna skipet uten gevær. Du kan tro det er latterlig når vi går på isen for å gjøre vårt fornødne i skinnklær og gevær.

Heldigvis er hundene med. Som eksempel på hvor nærgående bjørnen kan være, kan jeg fortelle at den gikk ombord og tok to hunder mens vi satt i messen og spiste en gang i fjor vinter. Den samme bjørnen var etter Henriksen morgenen etter og fikk tak i ham. Men Henriksen hadde åndsnærværelse nok til å slå den med lykta. Hadde ikke Johansen kommet med det samme og skutt den, ville Henriksen blitt bjørnens bytte. Ja, det er mange historier om bjørner og hundene, men papiret tillater meg ikke å skrive annet enn overfladisk. Vinteren er streng og vi fryser nesten hele tiden. I fjor var det enkelte dager nede i 55, og det er mye å stampe imot. 

Enkelte der hjemme sa at kulden kunne man kle ute, men jeg kan ikke være enige med dem. De skulle prøve heroppe med de klærne vi har, så tenker jeg ikke de ville være så hovmodige etterpå. For isen og kulden gjør folk tålmodige og sakmodige. Så har vi dette med mørke fra oktober til mars. Det gjør humøret trist, ja i denne tid er det bare måneskinn en gang i mellom og nordlys. Men lys må du lete deg fram med likevel. Men det går nok det også, bare ikke isskruingene ødelegger skuta og vi blir kastet på isen. Det blir værre.

Så i vår skjebne er vi glade for at vi kan være ombord, og at vi kunne få beholde skipet. Så får det ikke hjelpe om vi må være her noen år. Vi har bra med mat og helsen har vi alle sammen. Ingen har til nå vært syke en eneste dag. Jeg for min del har aldrig vært så frisk og livlig som her i kulden, jeg føler at jeg kan hoppe over mastetoppen. Men det er nok å gjøre. Nå har jeg jo bestandig hatt arbeid, mer enn jeg kan greie. Men nå slipper jeg jo vakt om natta, og sover til åtte om morgenen i likhet med Hortens størrelser. Det er et rart liv å leve her kan dere tro. Aldrig et menneske å se. Ingenting annet enn mørke og isørkenen med sine majestetiske isfjell og kaos. Ensformigheten tirrer ofte på sinnet og gjør nedstemt, men da må man slå alt vekk og tenke på de forpliktelser en står overfor, kone og barn. Jeg for min del dikter en vise den ene kvelden og synger den den neste. Sommeren her er kort, men solen har vi hele døgnet fra mai til september. Sommeren om vi kan kalde den det, er først midt i juli og slutter i august. På den tiden kan kulden gå opp til -2, og enkelte dager har termometeret vist +0,6.

Dere må være fornøyde som slipper å være her, og kan bo godt hjemme. For det er en sørgelig tilværelse å leve slik i årevis. Adskildt fra det kjæreste man har her i verden, og aldrig ha et trygt øyeblikk. Men jeg får ta det med tålmodighet, og leve i håpet om at jeg en gang kommer hjem, og kunne ha den glade hvishet om at mine gutter vil ha fordel av det.

Så får jeg fortelle deg om livet ombord. Fra vi kom i isen i fjord vinter hadde vi ikke noe telt over skipet. Men i sommer gjorde vi ferdig et som vi har satt opp i vinter, og det er en beskyttelse mot kulden. Vi har fått istand en dass slik at vi slipper å sitte på isen. I sommer lagde vi kajakker av seilduk og beslag fra kjelkene. I tilfelle noe skjer med skipet er vi godt rustet til en eventuell sledeferd selv om vi ikke får mer enn seks hundevalper igjen. Kvik har nemlig to ganger nedkommet med verdensborgere. Første gang med 13, og sist med 11. Av det første kullet lever fire, og av det andre lever seks. De siste blir ombord når Nansen reiser, for han tar treogtyve med seg. Jeg sørger rett og slett for at han skal ta med seg min yndling, en som heter Bjellov. 

I fjor vinter skrev doktoren en avis her ombord som vi kalte “Framsjaa”. Den ble vanligvis opplest hver søndag. Men det ble etterhvert innsendt mindre og mindre stoff, så vi så oss nødsaget til å stoppe trykkeriet i sommer. I vinter har vi vært så opptatt av Nansens reise, at vi på søndagene har latt oss underholde av orgelspill, og Mogstad på fiolin. Jeg må fortelle deg, selv om du vil se det i avisene når Nansen kommer hjem, at nyåret ikke ga oss noe hyggelig ekko. Da hadde vi de største isskruingene siden vi kom hit opp. 

Det begynte den 3. januar, men tok til først den 5., først om morgenen og siden om kvelden. Vi begynte da fra første stund å få proviant og forskjellig på isen. Vi hadde bare soveposen og sekken igjen da vi sprang av all makt da det ble ropt at alle mann skulle komme ut på isen på styrbord side. Da var klokken 10 lørdag kveld. Så kom hele skrugarden på babord side som den værste torden og veltet seg innover teltet, og ingen trodde vel da at det skulle bli noe igjen av ”Fram”. 

Heldigvis slapp vi også denne gang å bli husville, men nå må vi ligge klare i fulle klær i tiden fremmover, for det er ikke godt å vite når skruingene kommer igjen. Provianten og det vi kan bringe er på isen, så vi må gå fra det meste i tilfelle vi må forlate skipet. Jeg må tenke på det du ba meg om i brevet jeg fikk fra deg, om at jeg måtte få kjøpt meg et par sko. Sko har ikke vært på mine ben siden jeg forlot Norge. Jeg brukte tretøflene jeg kjøpte i Bergen til vi dro. Her gjør alle mann det samme, vi bruker seidukstøvler. Når de blev utslitt laget vi nye.

Jeg gjorde mine så store at jeg fikk reinsdyrsokker inni. De ser ut som de er laget til en elefant, men så er de til gjengjeld så varme at jeg aldrig fryser på bena med dem. Dessuten har vi fått finnsko og kommager. Kommagene er ikke mye å skryte av. Men finnskoene er bra når vi har ladder inni. Finnskoene brukes mest når vi er ute å går på ski, og det er hver dag når vi har lyset. I mørket kan man sjelden gå langt bort, da det er vankelig å finne veien tilbake. I fjor var vi regelmessig på ski to timer hver dag, så nå kan jeg stille mot hvem som helst hjemme i langrenn, for her det tereng å trene i.

Jeg har bestemt meg for at når jeg kommer hjem skal jeg lage ski til guttene mine og gå ut med dem. Det er den sunneste og beste fornøyelse et menneske kan ha. Jeg tror jeg får ta med Karen også, for hun er nå jentungen min om hun blir aldrig så stor. Den 20. februar skal de dra, Gudene vet om vi er forunt å sees mer. Nå er det en streben mot målet. Streber for å nå deg og mine små. Ja, Gud gi det var så vel, men ennå er det en god vei igjen, og vi kan ikke gjøre noe med det selv.Vi er bare henvist til allmaktens styrende hånd. Vi vet bare at i fjor drev vi fra vi ble sittende fast i ismassene, fra 78 grader mot nordlig bredde og 140 grader østlig lengde, til 81 grader nord og 110 grader østlig lengde.

I år har det gått bra. Vi er allerede 83 grader 42 minutter nordlig bredde og 100 grader østlig lengde. Går det bra med drivingen kan vi være hjemme våren -96, kanskje før. Men vinden er så lunefull. Blåser den gunstig den ene dagen, kan den komme fra den andre kanten den neste. Og driver vi tilbake det vi drev frem dagen før. Så her er det å smøre seg med tålmodighet. Jeg lever i håpet, det har aldrig sviktet meg. Og min tro på et lykkelig utfall av denne ekspedisjonen er urokkelig. Så farvel min kjære. Jeg har vel glemt mye som skulle vært skrevet.

I håpet om igjen få møte deg, tar jeg farvel for denne gang. Farvel og tusen takk for hver dag du har vært sammen med meg.

Din Anton.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside