Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Åsgårdstrands-maleren som ville bli prest eller kjøkkensjef

I år er det 120 år* siden Ola Abrahamsson ble født

* (rettet i forhold til trykt utgave av Borreminne, etter rettelsesnotis i Tønsbergs blad 9. desember 2003)


Av Svein Døvle Larssen

I den smule norsk kulturhistorie som er knyttet til Åsgårdstrand, er det naturligvis kunstmalerne som ruver mest. Det begynte allerede på slutten av 1800-tallet. Da kom bl.a. Edvard Munch til Åsgårdstrand i 1889, lokket av de enestående lysforholdene i byen, skapt av den åpne himmelen og den brede vannflaten utenfor badebyen. Sammen med ham søkte en lang rekke andre store og nå berømte malere fra den norske gullalder til den lille byen ved Oslofjorden.

Ola Abrahamsson tegning - Klikk for å forstørre

Her kom kunstnere som Jahn Ekenæs, Hans Heyerdahl, Karl Uchermann, Even Uhlving, Sven Jørgensen, Fritz Thaulow, Christian og Oda Krohg, Thorolf Holmboe, Henrik Lund, von Ditten og i langt senere tid: Malerbrødrene Bjarne og Sigurd Eriksen, Ragnar Almen og Anne Lise Toverud for å nevne noen av de mest fremtredende.

En samtidig med de øvrige kunstnerne som holdt til i Åsgårdstrand først på 1900-tallet var Ola Abrahamsson.  Og han var så visst ikke den som raget lavest blant dem. 30. juni i år var det 100 år siden han ble født. Det skjedde i Stavanger. Men da han bare var tre år gammel flyttet  familien til Bodø. Faren var fiskeskipper med egen jakt. Han kjøpte og solgte fisk, og da var det greit å bo i Bodø.

Men fra 1919 var Ola Abrahamsson bosatt i Åsgårdstrand helt frem til 1973, da han etter et uhell ble litt skrøpelig til bens og flyttet inn på Gannestad. Allerede som liten gutt var Ola Abrahamsson opptatt av å tegne og male, men som ganske ung hadde han best lyst til å bli prest. - Men far syntes jeg skulle lære meg et håndverk, så jeg hadde noe å falle tilbake på hvis jeg ikke ble noen dugelig prest, fortalte han selv i et fødselsdagsintervju med Tønsbergs Blad da han fylte 90 år i 1973. - Og derfor kom jeg i malerlære.

Etter tre år som husmaler begynte han ved Statens Kunst- og Håndverksskole, hvor han blant andre hadde selveste Christian Krohg som læremester. Deretter studerte han en tid i Paris, hvor han hadde maleren Lhot som lærer. Ola Abrahamsson debuterte på Høstutstillingen i 1912 og hadde sin første separatutstilling i 1913.

Han har stilt ut på kollektive utstillinger i Paris, London, København, Riga, München, Gøteborg og i de aller fleste norske byer. Hans kunst er representert i Nasjonalgalleriet og i en lang rekke faste gallerier rundt om i Norge som Bergen, Trondheim, Kristiansand, Skien, Tromsø og Bodø.

Ola Abrahamsson foto - Klikk for å forstørreDa han fylte 85 og fem år senere 90 år, hadde henholdsvis journalist Else Marie Høst og Jorunn Døvle Larssen  lengre intervjuer med ham i Tønsbergs Blad. Det meste av stoffet som følger er hentet fra disse intervjuer.

 

 

 

- Mitt første Paris-opphold varte i to år, og det neste litt senere i tre og et halvt. I 1908 reiste jeg til Oslo, hvor jeg bodde hos en venn i Fredensborgveien 9, og der var det fælt kan De tro. Svære hauger av aske og rot og veggelus. Veggedyrene var særlig plagsomme for meg, jeg hadde mange bitt etter dem. Der bodde forresten også en ung maler som het Haldorsen. Han var ganske god, men han døde så ung.

- Så De hadde noen vanskelige år den gangen?

- Å, ja, økonomisk var det svært vanskelige år. Jeg kan huske en gang jeg gikk i flere dager uten å ha penger til mat. Jeg hadde en brødskorpe i lommen. Den sugde jeg på en gang i mellom.

- De har altså gått og sultet i Kristiania, som Hamsun skriver om?

- Å, jada. Jeg har forresten skrevet dikt om det. ”Mannen som sulter”, var tittelen. Ronald Fangen sa at det var inspirert av Hamsuns ”Sult”, og det var det vel, men det var også egne erfaringer i det.

Jeg kjente forresten godt Hamsun. Jeg skrev en del i avisene, mens jeg bodde i Harstad, både dikt og noveller, og en dag fikk jeg brev fra Hamsun med invitasjon. Han bodde på Hamarøy den gangen. Vi var venner i mange år. Siste gang jeg så ham var på gamlehjemmet i Grimstad. Han var helt klar i tankene, selv om han var eldet. Jeg synes man gjorde ham urett. Jeg har forresten flere av hans bøker med hans personlige hilsen skrevet i. De skal mine barn få. Men cirka 700 bøker, hvorav flere førsteutgaver og mange med dedikasjoner, gir jeg til Borre kommune som takk for at de tar så godt vare på meg.

- Bortsett fra de første vanskelige årene, så har De vel alltid ”solgt godt”?

- Det har jeg. Jeg solgte faktisk mye allerede tidlig, og det er en av mine gleder nå at jeg har det godt økonomisk og slipper bekymringer for livets opphold.

Et av de største oppdragene var et bilde av hurtigrutene, som jeg fikk 7000 kroner for. Videre laget jeg et bilde for Anders Jahre - og det ble jeg honorert med 10.000 kroner for.

Jeg kan forresten huske at jeg en gang solgte et bilde for 75 kroner. Dette salget sto omtalt i avisen, og etterpå fikk jeg tiggerbrev fra flere som ba om å få låne fem kroner, eller i det minste et par kroner. Så vanskelig var det den gang.

Men jeg inviterte heller alle sammen hjem til meg. Jeg kjøpte pølser og laget ertesuppe, og med øl og akevitt til, så ble det en ordentlig fest.

- De er maler og grafiker. Har De andre uttrykksformer også? Tegner De for eksempel?

- Jeg har tegnet en del. I sin tid vikarierte jeg som tegner i ”Tidens Tegn”. Da vikariatet var over, sa redaktør Thommessen, Borre-mann han også, som De vet, at han syntes det var synd at jeg skulle slutte, for han mente jeg hadde fått tak på avistegning. Jeg skrev forresten også en del for ”Tidens Tegn” de årene jeg bodde i Paris.

- Men nå til Åsgårdstrand, hvordan kom De til å slå Dem ned her?

- Jeg kjøpte denne eiendommen i Edv. Munchs gate i 1915 av Alf Hurum. Usett. Da hadde jeg vært malermester i Narvik i noen år med hele syv svenner. Hurum  fikk et bilde av meg, og jeg fikk denne tomten pluss 75 kroner.

Men den gang så det annerledes ut. Første gang vi kom hit, hadde min kone og jeg lånt en snekke og seilt nedover. Hun var forresten høy-gravid, og jeg var ubarbert og fæl. Vi så ut som et fantefølge. Da vi kom hit var det fullt av folk her, som hadde slått seg ned, og de ba oss forsvinne, ville ikke slippe oss i land. Men så forklarte jeg dem at det var godseieren selv som kom, og da trakk de seg tilbake.

Da var det sikkert hundre grantrær og 70 maurtuer her. Det har vært et svært arbeid å få det i orden. Først bygde vi et lite hus, senere kom det to til, slik at det nå er tre bygninger på eiendommen.

- Men så er det blitt et deilig sted også!

- Det er det. Jeg trives ikke i Oslo lenger. Jeg liker å bo her. Og jeg har Åsgårdstrands beste drikkevann fra en olle nede ved stranden.

- Si noe pent om Åsgårdstrand da, Ola Abrahamsson.

- Åsgårdstrand er det nydeligste sted jeg vet.

- Og det sier De, som er nordfra?

- Det er sant at det er mange vakre steder i Nord-Norge, men Åsgårdstrand har en idyll, som jeg ikke har funnet noe annet sted. Munch sa at lyset her er vakrere enn andre steder, og jeg er enig.

- Husker De andre kunstnere enn Munch fra de første årene her?

- Jeg husker Paul Gaugin. Han hadde fødselsdag samme dag som jeg.

- Feiret dere sammen kanskje?

- Åneida. Han var kritiker i ”Tidens Tegn”, og av og til roste han meg, og andre ganger skjelte han meg ut. Nei! Vi feiret ikke sammen!

- Hvem satte De høyest av Deres samtidige?

- Det er nok Munch, men jeg synes også Alf Rolfsen var svært god. Munch var alltid her i hilste på meg når han var i Åsgårdstrand. Den tiden laget jeg en ripsvin, som jeg synes var meget god. Men Munch ville aldri ha den.

- Avholdsmann kanskje?

- Neida. Det hendte jeg besøkte ham på Ekely for å tigge et trykk som gevinst, hvis vi skulle ha en utlodning i Kunstnerforeningen eller noe sånt, og da ble jeg alltid budt et glass konjakk.

En gang han var på besøk her, da bodde han på Victoria, ville han ha meg med til sitt hus, hvor han hadde en kasse hvitvin i kjelleren. Mens han var nede, så jeg noen farvetuber som lå og slang, og jeg synes det var ille hvis de skulle bli ødelagt. Så jeg spurte om jeg kunne få dem, de ville jo bare såpe seg, sa jeg. Men nei, tubene ville han ikke ut med.

Men dagen etter fikk jeg et brev: Kjære Abrahamsson. Jeg lovet Dem en gravure, jeg sender herved fire fra statens eget trykkeri. - Det var fire hundre lapper, han trodde jeg var fattig siden jeg hadde bedt om å få tubene. Jeg skrev tilbake og forklarte meg, og spurte hva jeg skulle gjøre med pengene, returnere dem, eller la dem ligge til han kom tilbake? Så kom det et brev til: Kjære Abrahamsson. Behold dem. Munch.

- Fikk De noen bilder til gevinst under besøkene på Ekely da?

- Alltid.

- Av andre kunstnere her i Åsgårdstrand husker jeg selvsagt brødrene Eriksen og så en til - hva var det nå han het, jeg har så vanskelig for å huske navn, han døde forresten på Blom.

Og så må vi jo ikke glemme von Ditten. På en kunstnerball i hovedstaden vinteren 1903 hadde Edvard Munch beskyldt ham for å hugge ned alle de fine gamle trærne i Åsgårdstrand, hvorpå von Ditten skjelte Munch ut for å være en plattenslager. Sommeren 1904 kom von Ditten spaserende forbi Munchs lille fiskerstue mens Munch sto i haven og malte sammen med vennen Alfred Hauge.

- Skyt ham! sa Hauge og løp inn etter en revolver. Munch truet von Ditten med revolveren og sa: - Nå står De stille til jeg får tegnet en god karikatur av Dem. Og det måtte von Ditten pent finne seg i fra ”plattenslagerens” side.

Senere på kvelden stormet Munch og noen kunstnervenner eiendommen til von Ditten og rev ned haveporten hans. Og von Ditten sendte bud på lensmannen den neste dag. Om kvelden samlet en lang rekke av Munchs venner seg i gårdsrommet utenfor rådstuen, og her fortsatte de å erte von Ditten med rop som ”Ditten, Banditten, Brekk'n av på midten”. Og lensmannen syntes det hele etter hvert ble så fælt at han tilkalte branndirektøren - det het det i  Åsgårdstrand i gamle dager - som ville liste frem en brannslange og spyle de opphissede kunstnerne.  Munch ga også von Ditten en ørefik.

Von Ditten ville ha at politibetjenten skulle ta Munch og arrestere ham. Men politimannen sa bare: - Nei dettane får vel bli ei privat sak. Dere har kalt’n plattenslager og han har slått Dere. Og dermed løste sommerslaget seg opp.

- Yngre kunstnere?

- Det er mange dyktige av de yngre malerne. Weidemann er nok den største, men det er mange andre virkelig gode også. Jeg har bare så vanskelig for å huske navn.

- Går verden fremover, er den bedre å leve i nå enn før?

- Bevares vi har det jo så godt at vi spiser oss snart ihjel her i landet. Det er i hvert fall flere som spiser seg ihjel enn som drikker seg ihjel.

- De tar et glass øl, ser jeg. Har De alle Deres laster i behold?

- Jotakk. Jeg sluttet forresten å røyke nyttårsaften, og bestemte at jeg ikke skulle røyke igjen før på 90-årsdagen. Da skal jeg ta en sigar. Sigarettene er jo helt vanvittig dyre. Syv kroner for en pakke. Det går ikke an! Jeg sa til min sønn Ørnulf at han skulle få 100 kroner hvis han lot være å røyke en måned. Han holdt opp i to dager!

- Blir man klok med årene. Er man klokere når man er 90 enn da man var 50 for eksempel?

- Det vet jeg ikke, men man er i hvert fall klokere enn da man var 25. Å, jo, man lærer da i livets løp.

- Er det vanskelig å være gammel?

- Nei, igrunnen ikke. Jeg har litt hjelp en gang i mellom, og ellers greier jeg meg selv. Kanskje var det på mange måter vanskeligere å være ung.

- Er De opptatt av politikk?

- Ikke så svært meget. Jeg er litt opptatt av Anders Langes parti, synes mannen sier mye fornuftig og kunne tenke meg å stemme på det partiet neste gang.

- Hvis De ikke var maler, Abrahamsson, hva kunne De tenke Dem å være da?

- Kjøkkensjef! Jeg liker så godt å lage mat. Mat til fest altså. Ikke hverdagsmat. Jeg bodde en gang i en liten by utenfor Paris, og verten på kafeen der trengte hjelp i en fart. Jeg arbeidet der en stund, opptrådte i høy kokkelue og det hele, og det var riktig vellykket. Baccalao var min spesialitet. Verten ville jeg skulle ta fast ansettelse, men jeg kunne ikke det. Jeg hadde jo kone og barn hjemme. Jeg har hatt min egen matspalte i ukeblader også, forslag til ukemenyer bl.a. Jeg lanserte fine oppskrifter som Biff a la Bodø og fiskesylte.

- Hva med fremtidsplaner

- Han i Kiøsterudgården - jeg har så vanskelig for å huske navn - sa at hvis han hadde visst  at jeg hadde så mange bilder kunne han tenkt seg å arrangere en separatutstilling for meg. Jeg kunne også ha lyst til å sende en utstilling langs kysten, herfra og nordover, i hvert fall til Bodø. Jeg er æresmedlem av kunstforeningen der. Jeg var med og stiftet den.

Dessuten har jeg tre, fire romaner liggende her i manuskript.

- Hva?

- Jeg har jo skrevet litt i alle år, dikt, noveller og artikler. Men bare en roman: ”Julius den enfoldige” i 1944. Et par av disse manuskriptene jeg har liggende handler om halvkunstnere, dagdrivere, noen er mennesker jeg har møtt.

- Interessante?

- For så vidt. Men jeg har forandret alle navn, og dessuten er de døde alle sammen, så ingen vil kjenne seg igjen.

Inne i Ola Abrahamssons stue henger bl.a. et bilde av en av Åsgårdstrands tidligere originaler, Nilsine, malt av Abrahamsson, mens hun strikket strømper til kongen. En ny fin gitar henger på veggen. Ola Abrahamsson beklager at han ikke kan spille lenger. To av fingrene svikter.

Men i Paris en gang spilte og sang han på kafe sammen med en indianer. - Og det var morsomt!     

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside