Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Gannestad fra fogdegård til sykehjem

Av Jan Ingar Hansen

I Borre bygdebok står det at hovedbygningen på Gannestad ble bygget i 1820 med det formål å huse fogden med husstand og betjenter. Så mye mer står det ikke om den saken. Det var det magre utgangspunkt jeg hadde for foredraget jeg skulle holde for medlemmene i Borre historielag.

Gannestad flyfoto - Klikk for å forstørre

I boka ”Vestfolds historie”, en bok som forteller ganske mye om det offentlige i fylket, stopper historien i 1821 – så heller ikke der fikk jeg særlig mye hjelp. Veien mot målet ble lang og preget av en rekke besøk på Riksarkivet, Nasjonalbiblioteket osv., men foredrag ble det.


Fogden

La oss aller først se litt nærmere på fogdeembetene. Etter den gamle ordningen hørte disse til de mest sammensatte og som følge av dette også en av de vanskeligste embetsstillinger i vårt land. Ordet fogd dukker for første gang opp i norske kilder på 1300-tallet. Ordet blir brukt om sysselmennene eller slottshøvedsmenn. Men bruken av ordet er uklar, og fogd er brukt som betegnelse i flere sammenhenger. På midten av 1400-tallet synes det som om navnet i stor grad blir brukt på de menn som hjalp lensherrene med forvaltningen av lenet. Det er også den betydningen av ordet fogd som vi kjenner, og som ble resultatet av det nye lensvesenet vi fikk under Kalmarunionen.

Kart - Klikk for å forstørre

Den erstattet den norske middelalderstatens lokale embetsstyre, hvor fogden lenge ble  regnet som en slags privat lensherretjener. Det vil si at fogden også utførte offentlige oppgaver innenfor rettsstell og oppebørsel. Med privat i denne sammenheng, menes at fogden ble ansatt og lønnet av lensherren, og at de bare sto under dennes kommando.

 Fogden var gjerne i de første 200 årene fremmede i de lokalsamfunnene de virket. Ofte var de av utenlandske herkomst. Forholdet mellom disse fremmede og de lokale bøndene var ofte svært anspent. Både fordi de representerte de upopulære tiltakene – gjennomført uten lov og rett, men også fordi mange av dem benyttet enhver anledning til å berike seg selv, heller ikke det ved rett bruk av loven. Dette førte til flere store bondereisninger mot fogdene på 1430-tallet og krav om at de utenlandske fogdene måtte avsettes.

På 1550-tallet ble det nødvendig med en klare oppgavefordeling mellom fogd og lensmann. I mange sammenhenger utførte de samme type arbeid og hadde omtrent samme myndighet. I Christian den IIIs tid betegnes begge som konglige ombudsmenn.

Så mot slutten av 1500-tallet kom moderniseringen av statsapparatet og lensmannen ble plassert nederst på rangstigen, med fogden som dennes overordnede. Samtidig ble fogden opphøyet i den nye overklassen, embetsstanden, han fikk fogdegård og ordnede lønnsforhold.

Så fulgte inndelingen i fogderier som gav klarere grenser for fogdens virksomhetsområde. I vårt distrikt ble inndelingen i fogderier litt spesielle, iallfall så lenge vi hadde grevskapet. Greven oppnevnte sine fogder og det synes klart at de første grevene ikke ville ha for mange fogder. Hele Tønsberg len som var identisk med grevskapet var et fogderi. Etter hvert delt i to, et søndre og ett nordre fogderi; Nord-Jarlsberg fogderi.

Fogden kom nå i en vanskelig skvis mellom de sentrale myndigheter og bondesamfunnet. Bøndene klaget ofte over fogden, mens fogden fikk stadig tøffere oppgaver fra øvrigheten  med kontroll av bøndene. Ikke minst var ansvaret for oppebørsel, det vil si alle skatter og avgifter til staten innenfor sitt fogderi, en oppgave som den gang som nå gav mange misfornøyde kunder. Fogden skulle også føre tilsyn med all offentlig jordeiendom, utstette bygselsedler til statens leilendinger og ga tillatelse til nybrottsmenn i allmenningene.  På 1700- og 1800-tallet fikk fogdene også ansvaret for en rekke offentlige fond; Opplysningsvesenets fond,  Norges brannkasse og Prestegårdsfondet er noen eksempler på slike oppgaver.

Så kom ansvaret for en rekke kommunale institusjoner – som for eksempel veimesterskatten til amtets veikasse, skole- og fattigskatten. I tillegg var fogden påtalemyndighet i straffesaker og i saker hvor kongen hadde sikt- og sakefallsretten. Han skulle i tillegg administrere tinget og kunne foreta utpantingsforretninger.

Fogden hadde politimyndighet i fogderiet, han skulle verne om ro og orden, pågripe forbrytere, stå for fengselsvesenet og se til at dommene ble eksekvert. Dette var riktignok bare en bistilling, men likefullt en del av jobben. I tillegg skulle fogden ha ansvaret for å føre tilsyn med mål, vekt og priser. Og han deltok i sesjoner og soldatutskrivninger.

Etter 1814 fikk han også ansvaret sammen med presten å føre lister over alle stemmeberettigede. Formannskapsloven påla senere fogden å styre valgmøter og føre protokoller over valgene. Han ble bindeleddet mellom administrasjonen og det lokale selvstyret. Det var således mange skjær i sjøen med hensyn til utøvelse av embetsstillingen.


Våre fogder

Vi kan selvsagt ikke dra hele rekken av fogder og detaljer om hver og en av disse, så jeg nøyer meg med å begynne på Solberg Mellom i 1809 da Fredrik Sommerfeldt kjøpte gården. Han var prokurator og samtidig ansatt på kontoret til amtsforvalter Stranger. Han kastet her sine øyne på datteren og giftet seg med henne i 1810. Hva passer vel bedre enn at amtsforvalteren kan passe på sine egne, slik det var vanlig i de tider. Sommerfeldt ble ”selvfølgelig” utnevnt i 1821 til fogd i Jarlsberg, og ble boende på Solberg til han i 1846 ble tollkasserer i Holmestrand. 

I Borre bygdebok står det at hovedbygningen på Gannestad ble bygget i 1820 med det formål å huse fogden med husstand og betjenter. Men det synes ikke å være slik at Sommerfeldt bodde der i sin tid som fogd frem til 1846. Jeg fant heller ingen papirer i de gamle fogderegnskapene som tyder på at han brukte Gannestad i sin periode som kontor etc. 

Var det slik at kommunen viste at fogdeembete ble ledig og ønsket å ha denne i kommunen og derfor bestemte at det skulle bygges fogdegård?  Eller ble Fogdegården stilt til rådighet for Sommerfeldt, slik loven påla kommunen og at han takket nei og ble boende på Solberg Mellom? Svaret har jeg ikke.

Heller ikke de Carl Sibbern overtok etter Sommerfeldt som Fogd blir det noen fogd i fogdegården på Gannestad – Sibbern bodde i Holmestrand i hele sin periode som fogd. Bortsett fra et kortere fravær rundt 1850 da fogd Harbye var konstituert i stillingen, var Sibbern fogd frem til 1856. Og først da synes det som om fogdegården på Gannestad endelig blir tatt i bruk til det den var tiltenkt.

Før vi går videre med fogdene må vi se litt kortfattet på gården Gannestads historie:

Gannestad - Klikk for å forstørre

Vi vet lite om gården før 1593, da het brukeren i følge Borre bygdebok Amund. Vi vet at sønnen Anders overtok gården. Deretter kjenner vi brukerne av Gannestad uten at jeg skal ta hele gårdshistorien. Navneforskerne hevder at navnet ”Gandastadum” slik det står i bisp Øysteins Jordebok kan når det gjelder første stavelsen Gand – genitiv Gandar – være det gamle navnet på Borrevannet. Skal gården være beskrevet – gården ved Gandar – må gården ha ligget nærmere Borrevannet. Det er slett ikke utenkelig – ikke at gården lå nærmere, men at Borrevannet var større. Store deler av Vassbånn kan på den tid da gården ble anlagt ha ligget under vann. En annen teori kan være at gårdsnavnet inneholder mannsnavnet Gandolf, men han finner vi ikke i noen skriftlige kilder.

På midten av 1600-tallet ble Gannestad en del av prestegården. Det er ikke husdyr her i hvert fall ikke i noe særlig antall i første del av perioden. Det kan se ut som om gårsdriften i det alt vesentligste har vært produksjon av høy – og da høy som ble levert til prestegården.

Så på slutten av 1600-tallet kommer Hans Gannestad til gards. Han er lagrettsmann, antagelig en bygselmann under presten. Også han forsvinner fra gården etter noen år. Halve gården blir bygslet bort.  Som statens eiendom ble Gannestad avgitt til fogdegård, det vil si den ene halvparten som ikke var bygslet bort. Det synes som om gården helt siden midten av 1600-tallet har tilhørt øvrigheten, først gjennom presten – deretter staten. Selve gårdsdriften har vært veldig skiftende og selv etter at fogden flyttet inn ble den andre halvparten fortsatt bygslet bort.

Hovedbygningen på gården, slik mange husker den, ble som nevnt bygget i 1820 med det formål å huse fogden med husstand og betjenter. Etter ombygningen var hovedhuset på Gannestad stort og standsmessig, fremdeles i en etasje. Det skulle nybygg til tross, altså gå 36 år før den første fogden flyttet inn på Gannestad. 


Industribedriften Gannestad

Men før vi går videre med historien om fogdegårn som ble til sykehjem må jeg lage en parentes om Gannestad mek. Verksted og støperi. Det er ikke så mange som vet at lardølen Hans Jørgen Tidemansen startet produksjon av jordbruksmaskiner på Gannestad omkring 1840 og gjorde Gannestad navnet kjent over store deler av Østlandet. I et dagboknotat fra en storbonde i Våle betegnes stedet som ”industristedet Gannestad”.

 [ Toppen av siden ]

Gannestad - Klikk for å forstørre

Tidemansen var 25 år da han dukket opp i Borre og satt det hele i gang og kanskje mest oppsiktsvekkende – han var sønn av mindre bemidlede foreldre. De første fem årene før han slapp til på Gannestad slo han seg ned på en av Solberggårdene. Da forpaktningen på Gannestad ble ledig sikret han seg kontrakten og begynte industrieventyret. I tillegg til gården drev han en gårdssmie og var en slags hjulmaker og reparatør. Smia var ofte i bruk og etter hvert økte produksjonen. Den driftige mannen fikk fart på salget og virksomheten økte og på 1870-tallet var virksomheten på det største. Han hadde utvidet med en støperi og mekanisk verksted og det hele ble en stor bedrift etter datidens målestokk. Det var i denne perioden mellom 15 og 18 ansatte, de fleste bosatt i nærheten. Det ble fabrikkert slåmaskiner, treskeverk og annen gårdsredskap, pumper, gangspill og skipsrekvisita.

Tidemansen giftet seg og byttet etternavn til Gannestad. Han fikk fire sønner og to av dem, Tobias og Arne (en annen kilde forteller at det var Hans Edvard) fortsatte driften da faren døde i 1847. Gamlingen H. J. Gannestad var 67 år da han døde og ble begravet på Borre kikregård. I et etterskrift står det om ham; ”Afdøde var i alles Hensender en hederlig og bravd Mand, førte altid et gjestfritt hus og var agtet og afholdt af enhver der kom i berørelse med Ham”.

Sønnene drev det mekaniske verkstedet frem til 1884 da det gikk som det så ofte går når andre generasjon overtar: Verkstedet gikk konkurs og ble solgt på aksjon for 20.000 kroner.  Nå var det en ganske stor sum penger, til sammenligning så var daglønnen for en arbeider på verftet 98 øre – eller i underkant av 24 kroner i måneden.

Etter konkursen fortsatte driften med ny eier frem til begynnelsen av 1900-tallet men produksjonen ble stadig mindre og verkstedet ble lagt ned. Trolig ble konkurransen om arbeidskraften med skipsverftet på Horten etter hvert for stor.


Fogdene på Gannestad

Den første fogden vi finner som har benyttet fogdegården til bolig er Johan Nicolaysen. Han ble fogd i 1856 og satt i stillingen i tjue år, frem til 1876. Da var han 72 år gammel. Han var en myndig herre, på mange måter en embetsmann av den gamle skole. Nicolaysen var født i Bergen i 1804 og giftet seg i Christiania med Emilie som var født i 1809. Jeg finner bare en datter Kathrine født i 1850.

I Fogdegården på Borre bor det 11 personer i 1865. I tillegg til de jeg allerede har nevnt er det en guvernante, husjomfru, tjenestekarl, tre tjenestepiger, en kontorist og en 69 år gammel kvinne med navnet Sidsel Ellingsdatter som jeg er usikker på hvor hører hjemme i historien.


Fogden har 3 hester, 3 stor kveg og et får.

Hest og vogn - Klikk for å forstørre

Det siste kommunestyret som Borre holdt sammen med Horten før adskillelsen i 1858, hadde bare en sak på kartet, og den var foranlediget av fogd Nicolaisen. Han hadde sett seg lei på at almuen bandt sine hester i fogdegårdens bom. Derfor sendte han en henstilling til formannskapet om at det ble satt opp hesterekker ved Borre kirke. Formannskapet hadde avgitt positiv innstilling, men kommunestyret avslo. Fogden gav seg ikke, å fremmet saken på nytt, uten å få medhold. Saken vakte en viss lokal oppsikt og var samtale evne i lang tid. Fogdens opptreden vakte forargelse. Først i 1866 ble det hesterekke ved kirken og fogden kunne i sine siste ti års virke som fogd slippe å se allmuens hester i fogdegårdens bom.

Gannestad - Klikk for å forstørre

En av de oppgaver som skulle prege Nicolaysens periode som fogd var politioppsynet ved marinens nye hovedbase på Horten. I juni 1849 sendte fogden et brev til Justis- og politidepartementet og foreslo at det ble opprettet et ekstraordinært politioppsyn ved Hortens verft. – Mye  tyder på at lovovertredelser og brudd på alminnelig ro og orden i fremtiden vil komme til å øke betraktelig, skrev Nicolaysen.

Justisdepartementet, marinedepartementet, amtmannen og fogden i Jarlsberg hadde på denne tiden en aktiv korrespondanse om saken. Det var enighet om at midler burde stilles til rådighet til et politioppsyn ved Horten.

 Borre kommunestyre vedtok i sitt møte den 18.mars 1850 etter henvendelse fra verftets ledelse å bidra med 200 speciedaler (rundt 800 kroner) årlig til to politibetjenter. Verftet skulle bidra med et tilsvarende beløp. Foranledningen til at denne særordningen ble innført skal ha vært ”overhåndtagende drikfældighed og ueksemplarisk orden og sædelighed” blant den store tilstrømning av fremmede folk til marineetablissementet på Horten, heter det i kommunestyrets behandling av saken. Folkemengden i det nye tettstedet vokste raskt, fra ca. 700 mennesker i 1845 til rundt 2000 i 1851.

Samtidig ble det ved kongelig resolusjon av 17. 5. 1850 bestemt at Marinedepartementet skulle anvende inntil 200 spd. årlig til et ekstraordinært politioppsyn ved Horten verft og den nærmeste omegn. Beløpet skulle taes fra de midler som var bevilget til tilfeldige og uforutsette utgifter ved marinen. Marinedepartementet ble også pålagt å føre opp et tilsvarende beløp i sitt budsjettforslag.

En konglig resolusjon av 10.september 1850 overfører fogdens politiforetninger til marinens auditør. Denne fungerte nå som politimester på stedte og i nærmeste omegn. Det nye politidistriktet fikk følgende grenser: Fra Falkensten gård langs kysten til Steinbrygga ved Borre kirke. Derfra i en rett linje til Borrevannets sydlige spiss og derfra langs land på østsiden av Borrevannet og fra den nordlige spissen av vannet til Falkensten gård. Fogdens ansvarsområde var betraktelig innskrenket.

Denne ordningen, hvor både militær og sivile oppgaver ble underlagt en og samme embetsmann var en ny og underlig konstruksjon. Det hadde ved et par tidligere anledninger vært midlertidige ordninger både i Christiania og Drøbak, men begge av kort varighet i en overgangsperiode. På Horten ble dette en fast oppgave av lang varighet og gav starten til Carljohansvern brann og politikorps. Det er for øvrig en lang og spennende historie vi får komme tilbake til ved et seinere tidspunkt i Borreminne.

Bestyrelsen av distriktsfengselet ble henlagt til auditøren fra 2. 1. 1864. Det var etter forholdene en praktisk løsning – verken sorenskriveren eller fogden bodde i Horten. Justisdepartementet og amtmannen var enige om at bestyrelsen var lite besværlig og at den kunne overdraes til auditøren uten godtgjørelse. Ennå en gang har fogden klart å kvitte seg med en av de vanskeligste og mest tidkrevende tilleggsoppgavene.

En av de oppgavene han ikke ble kvitt med det første etter at Horten ble ladested var magistratsforretningene, det vil si de fleste av oppgavene fogden allerede hadde ansvaret for, samt en rekke nye kontrolloppgaver knyttet til administrering av ladestedet. Riktignok hadde fogden vært fritatt fra oppgaven de to første årene fordi kassereren ved verftet cand.jur Lorange fikk oppgaven. Han sa den raskt fra seg igjen fordi oppgaven var krevende og ba om ekstra penger for å gjøre jobben. I følge en kongelig forordning var både sorenskriver og fogd forpliktet til å overta magistratsforetningene. Siden fogden var den som bodde nærmest (sorenskriveren i Åsgårdstrand) pekte departementet på fogden i Jarlsberg, J. Nicolaysen. Det var selvsagt en ulempe at fogden ikke bodde i byen, men ulempen var ikke større enn at det ville gå, hevdet departementet som sparte 150 spd. årlig på at fogden fikk oppgaven.

 To år senere i mars 1862 gjør Nicolaisen det klart for formannskapet at han ønsker å bli fritatt som magistrat. Fogden begrunner sin fratredelse med at han bodde så langt fra Horten og skulle han være i stand til å styre sitt fogdeembete forsvarlig ble det liten tid til over for magistratforetnigene. Departementet overførte oppgaven til auditøren på verftet.


Onsum

Etter Nicolaysen flyttet i 1876 Rudolf Onsum inn som fogd på Gannestad. Han var født i 1827 i Molde, men på både mors og farssiden tilhørte den nye fogden eldgamle Gudbrandsdals-slekter.

Han ble cand.jur i 1853 og var byråsjef i Revisjonsdepartementet da han i 1876 rykket inn som fogd på Gannestad. Han var nok mindre stiv en sin forgjenger, og fikk snart god kontakt med folk i bygda. Han ble elsket i sitt distrikt som få, skrev en avismann om fogd Onsum. Han var den gode øvrighet som bøndene trygt kunne henvende seg til med alle sine sorger og bekymringer. Hos ham fant de alltid et våkent øre, og mage var det som fik gode råd av fogden. På amtstinget ble han beskrevet som den fullkomne sekretær. Han kastet frakk og mansjetter, sa lite og arbeidet så man kunne høre penselen rasle over hele rommet.

Fogden på Gannestad, Onsum, hadde utpregede konservative synspunkter. Men i sin gjerning var han strengt lojal. Det ble sagt om ham ved en anledning at selv de hardeste kritikere neppe ville finne en verre feil ved ham enn at han i sin lange embetstid kanskje hadde fart noe lempelig frem mot en og annen av de kanaljer som gjennom årene hadde fått smake hans forelegg. Småforseelser på landsbygda var som oftest mer dumme enn ondartet, ble det sagt.

 [ Toppen av siden ]

Gannestad - Klikk for å forstørre

Gannestad - Klikk for å forstørre

 Onsum hadde mange interesser. Han deltok med iver i behandlingen av kirkelige spørsmål, og innehadde i årenes løp flere kommunale tillitsverv. I 1901 kunne Rudolf Onsum feire 25 års jubileum som fogd i Jarlsberg. På amtstinget (Jarlsberg og Larvik amtsting) ble han den 26. mars hyllet av ordfører Hervig og takket for rettskaffen og human embetsførsel og for elskverdig imøtekommenhet til enhver tid.  Selve jubileet ble markert i slutten av mai på Gannestad der amtets lensmenn og ordførere hadde møtt tallrike frem. Nok en gang mange rosende ord under middagen. Onsum var 74 år ved dette jubileet, men hadde ingen tanker om å gi seg.

  Året etter da han fylte 75 år ble det sendt en skrivelse til bygdas bønder om at de dagen måtte møte frem til et bestemt klokkeslett for å hylle Fogden. Slik var det den gang.

  Onsum ble i stillingen til han gikk i sitt 82. år. Da hadde denne administrasjonsordningen overlevd seg selv. Ved kgl. res. av 14. januar 1888 var det bestemt at ledige fogdeembeter ikke skulle besettes fast. Fogdeembetene ble besluttet opphevet ved lov av 21.juli 1894. Men den gamle fogden på Borre var seig. Først i april 1909 gikk han av som den siste fogd i Norge. (I Aust-Agder besto ordningen helt til 1919, men Onsum var den siste ansatte fogd som var i embetet).

De to gamle, fogden og hans 11 år yngre hustru Jeanette (født Brambani), ble boende på Gannestad i ennå ett år. De feiret gullbryllup der i november 1909. Året etter flyttet de til Kristiania, hvor Rudolf Onsum døde i påsken 1913 – 85 år gammel.

Gannestad, selve hovedbølet, ble solgt i 1910 ved konglig skjøte til J. Haagenrud, men allerede i 1913 kjøpt tilbake av Borre kommune for å ta det i bruk som pleiehjem. Det var fattigstyret som tok initiativet til at gården ble kjøpt. Det hadde lenge vært behov for en bedre gård en den kommunen hadde på Vik. Fattiggården på Vik som ble kjøpt i 1886, ble solgt etter kjøpet av Gannestad i 1913. 

I 1927 ble gården restaurert og påbygget halvannen etasje og fikk det utseende de fleste av oss husker. Bygningen var stor 16 x 31 meter (drøyt 350 kvm grunnflate) i 2 ½ etasje.

Gannestad  flyfoto - Klikk for å forstørre

Gannestad  flyfoto - Klikk for å forstørre


Pleie- og sykehjemmet

Jeg skal ikke i detalj gå inn på driften av pleiehjemmet, men kort nevne at en familie skulle sette sitt preg på driften, Alfred og Olise Øverland. De begynte som bestyrer par på Gannestad i 1923. For ordens skyld må jeg legge til at Alfred Øverland ikke må forveksles med lærer og kirkesanger Kristian Øverland.

Alfred var i tillegg til det ansvaret de begge hadde for pleiehjemmet også gårdbruker. Han drev i sin tid på Gannestad gården svært godt. Olise på sin side satt brøddeigen på kjøkkenet og bakte i bryggerhuset. 14 kuer skulle melkes og vedkomfyr og vaskestamp gjorde arbeidsdagen både hard og lang. Da Alfred døde fortsatte Olise sitt virke nesten helt frem til det nye alders og sykehjemmet sto ferdig.

Det ble lenge snakket om behovet for nytt – det gamle var både for lite og gammeldags. Byggekomite ble nedsatt og de arbeidet i mer enn sju år før innvielsen av det nye syke- og aldershjemmet fant sted en av de siste dagene i mai 1964. 35 ny oppredde senger og med alle moderne fasiliteter. Det var tegnet av Torjus Bjåen.

La meg lage en ny parentes; På tunet på Gannestad sto det i mange år etter at fogden forsvant fra gården et stabbur. Det er fortalt at det ble benyttet som celle og hadde kraftige jernsprinkler. Det var ingen ting som tydet på slik bruk, forteller han som overtok det etter en anbudsrunde i 1964 – Jan Lillaas. Han og sterke-Helge plukket ned stabburet og flyttet det inn på Blefjell i 1966 og stabburet danner grunnstammen i den hytta som Jan Lillaas og familien fortsatt bruker.

Tilbake til aldershjemmet. Etter bare få år viste det seg at nybygget var for lite og selv om den gamle Fogdegården fortsatt var i full drift som aldershjem begynte arbeidet med å planlegge en utvidelse av Gannestad. Planleggingen tok 12 år før spaden endelig kunne settes i jorda. I Januar 1980 var utbyggingen ferdig. Det nye sykehjemmet hadde plass til 50 pasienter og dermed var det ikke lenger bruk for pleiehjemmet i Fogdegården. 


Snart bare en hage tilbake

Spørsmålet var; hva nå med den gamle Fogdegården ? På begynnelsen av 80-tallet raste det en kamp om bevaring eller riving. Til tross for Fylkeskonservatorens og Riksantikvarens anbefalinger ble det først 4-3 i formannskapet for riving og deretter stadfestet i kommunestyre med et 22-11 flertall for riving. Flere av kommunens innbyggerne engasjerte seg og forslag til bruk var mange, musikkens hus, selskapslokaler, skolekontor osv. Også historielaget var inne i bildet, men da hadde vi allerede tatt på oss ansvaret for Bruserød. 

Riving i 1982 - Klikk for å forstørre Riving i 1982 - Klikk for å forstørre

Ingen forsøk på å stoppe riving førte frem og 24.august 1982  ble det satt et brått punktum for en av kommunens eldste gårder. En av entrepenør Helge Bjørnsens gravmaskiner satte i gang og i løpet av 11 dager var både fogdegården og pleiehjemmet historie. I dag er det bare noen mindre rester av den engang så store og vakre haven tilbake … og et stort moderne syke- og aldershjem.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside