Syklubb og jungeltelegraf

Av Bertil Jøreng

Verven fikk alltid skylda for å være utklekningsanstalt for klengenavn og sladder. 2500 mann fra Horten på samme arbeidsplass tillot ikke gode nyheter å stoppe opp på Tveiten. Drosjesentralen er et miniunivers av samme sorten. Selv om plassen ikke huser mer enn 15 personer, er distribusjonsapparatet mye mer effektivt med 4 hjul, motor, og mange tusen passasjerer til å viderebringe i en dekningsradius på 30 km.

Mye stygt er blitt sagt om begge steder for hvilke negative konsekvenser sladder fører med seg. Jeg vil heller si det motsatte. Rykter av ondsinnet karakter er ikke levedyktige lenge av samme grunn. De når fort til offeret som kan avkrefte og verifisere sannhetsgehalten i historien. Dermed kan de morsomme hverdagsligheter overleve for ettertida og understreke en rik småbykultur og verdifull detaljert overlevering om steder, miljøer og personer.

 På 50-tallet var drosjene gjenstand for beundring av bilinteresserte guttunger. Kjøpeforbudet for biler var ikke opphevet, og de svære amerikanske flaka nede på Torvet var vel verd å stoppe opp for når du var med opphavet på bytur. Spesielt de tre Desoto-modellene fra Dodge-fabrikken fikk mye oppmerksomhet. Trygve Fevang hadde en ekte lyseblå -57 Desoto med hvitt tak. De andre var egentlig Plymouth’er, og var svarte med gult tak. Når det en sjelden gang ble bestilt drosje, var jeg fryktelig spent og kryssa fingrene for at jeg skulle lov til å kjøre kongelig i Desoto. Etter mange kjempekræsj i drosjetrafikken, utrangerte Fevang slodda si, og den sto lenge i garasjen oppe i Kongeveien.

Ellers ble de amerikanske 7-seterne fra øvre halvdel av 30-tallet, bygd på Kambo og Strømmen. Så faktisk har vi hatt en slags bilproduksjon i Norge. Mange av disse fikk et produksjonsskilt som skrøyt: «Strømmen». Disse, sammen med importerte biler, kjørte rundt i distriktet til ut på 50-tallet.

Drosjeeierne kjørte i begynnelsen fra egen bopel til de ble samlet til et rike på torvet i Horten. Det første protokollførte møtet i drosjeeierforeningen var på politibetjent Lunds’ kontor 30 mai 1951.

Gjennomlesing av protokollene fra den tiden vitner om trivielle ting som takstendring, kjørereglement, og lønn til vaktfolk. Fundamentale forandringer som innkjøp av kommunikasjonsradio i 1954 ga drosjesentralen et kraftig puff inn i en ny tid. Før dette hadde bilene stått ved strategisk utplasserte lokaltelefoner for å slippe å kjøre tilbake til torvet. Dette lokaltelefonnettet gjorde at kunder fra Verven, sykehuset, begge ferjeleiene, Apeneskiosken, og Tveiten kunne ringe direkte inn til vakta gratis. Dessverre var det mye hærverk på dette smarte tilbudet og alle ble fjernet på 80-tallet. Telefonsentralen sto montert på loftet i Apotekergata 23, og begynte å skrangle og dure når noen løftet av røret et eller annet sted.

[ Toppen av siden ]

Olgar Rakkås var en tøffing fra Rygland. Her  poserer han med ny bil foran kino. Foto: Drosjene

Takstameterne måtte man trekke opp for å få ei klokke til å dra regneverket. I 1970 kostet en tur til sykehuset fra Torvet kr. 5 og til Tønsberg kr. 34. Telefonsentralen ble deretter flyttet og montert og brukt som interntelefon på Horten Kino. På denne tida kunne man skille drosjer fra privatbiler ved at det sto ”drosje” nederst på registreringsskiltet. Seinere fikk man plastikklamper med lys i, og et lite metallskilt ved siden av, viste radionummeret.

Vaktfolka var viktige, og det var til tider fire skift for å betjene telefonen hele døgnet. Dette ble et spesielt folkeslag med stor kunnskap om byen og distriktet, og førstehåndskjennskap om bruduljer, husbråk, utroskap, og radarkontroller. Dette siste var ikke populært nede på kammeret da selvfølgelig alle drosjene fikk beskjed over radio og fjernet klumpfoten på gasspedalen. Samtidig fantes det en nært samarbeid mellom politiet, avisene og drosjesentralen. Utforkjøringer, innbrudd, husbråk, og diverse ble meldt inn fra sjåførene til vaktmannen som raskt kunne sende øvrigheta til åstedet. Avisredaksjonene ringte bestandig på søndagskvelden for tilleggsinformasjon til mandagsavisa.

Dagliglivet på sjanta besto av å spille «Whist», se på TV, og diskutere hvilket dekk som var best på vinterføre. Kortspill var så viktig av noen sjåfører strøyk seg på turlista når det sto om seieren. Overgang fra diagonal- til radialdekk gjorde at dekkprat var altomfattende rett før snøen la seg og favorittdekket var som regel det norske «Viking Stopp med pigg». De fleste røyka som svamper og gjorde interiøret seigt og guffent. Det lukta kort sagt dritt, og gjorde nattvaktene lite koselige når du måtte legge deg på en seig divan i nikotineimen. Når du kom hjem om morran måtte du hive deg i dusjen for å få vekk svømmehud. Klærna måtte kokes.

 Èn gang i året ble lokalene vaska på dugnad grundig fra tak til gulv. Det var akkurat som å male og pusse opp. Makan har jeg aldri sett. Du måtte omtrent karre vannet ut av bøtta. Det sèg og så ut som nyslynga honning.

I hele sentralens levetid har man hatt disiplinærproblemer p.g.a brudd på reglementet. En populær geskjeft etter innføringen av radio var å ljuge om hvor man befant seg for å oppnå en tur. Straffen for dette var utestengelse fra lufta. Andre var vèl tunge på pedalen og klarte å gjøre rundvelt og lå på taket til og med i bygater. Kuriøse episoder var når sjåfører ble hjemsendt fordi ikke hadde vaska seg, eller hadde begynt å slåss over en Tønsbergtur.

 I 1963 ble det framsatt forslag om å flytte inn i Apotekergata 23. Overtakelsesummen fra kommunen lød på kr. 15.000. Denne lille, koselige villaen på hjørnet av  Vognmannsgata og Apotekergata ble en miljøskaper av dimensjoner i bymiljøet. Bilene sto fremdeles på Torvet, men etter hvert fikk man åpnet området mellom Langgata og Vognmannsgata hvor bilene fikk plass. Innkjøringen skjedde fra Langgata. Husleia var i 1965 kr. 70  i måneden. Samme år ble det vurdert å kjøpe TV for sjåførene. Det ble lagt en tilleggskontingent på kr. 10 på sentralavgifta til finansiering.

[ Toppen av siden ]

Da jeg begynte å kjøre drosje i -71, syntes jeg dette var gruelig trivelig. Jeg fikk kjøre svære biler, og traff mange interessante mennesker. Vi hadde fryktelig mye moro på nattvakter med mye idiotisk bilkjøring som ville tatt fra oss lappen idag. En gang rygga jeg til Tveiten for en 50-lapp, og ved juletider kjørte jeg rundt juletreet på Torvet 25 ganger for en 100-lapp. Det eksisterte også en høyst uoffisiell konkurranse over hvem som kunne kjøre fortest fra byportene i Tønsberg til holdeplassen i Horten. En stund var rekorden 12 minutter med en Taunus 17M. Den ble slått av en fagforeningsmann i en Datsun!  Rekorden på 9 minutter trur jeg står den dag i dag.

Nattetiden var ideell for dameeskapader med mye rørepreik over radiotelefonen. Det fatale skjedde da en av gutta var så dum at han kjørte med feil dame helt bort til badebrygga på Reverompa for å elske. Når høyvannet kom, lå drosja på magan i vannet, og hjula sto og spant i gjørme til navet. Nødhjelp måtte tilkalles over radio for dra ut en slukøra beiler. Andre satte stadig rekorder i ekstreme steder for dameopplevelser. En sjåfør klarte til og med å rive den av i Verftsporten mens han trykket inn taleknappen på radioen.

Hunkjønn med  elendig moral fikk tiltrekkende navn som Skråningsgrevlingen, Borrehoppa, Skrekkøgla, osv. Gater som St. Halvardsvei på Steinsnes, ble selvfølgelig kalt Likørveien. Alle sjåførene hadde klengenavn. Mitt var ”Mini”, da jeg ikke var stort større enn en halv pils, som de sa.

I april 1974 ble det innført uniformsplikt, og som den rebell jeg var (er), ble dette motarbeidet som best jeg kunne. Det vanket mang en advarsel fra formannen. En annen protesterte i form av å komme i kun tangatruse og uniformsskjorte. Han kunne ikke skjønne hvorfor han ble sendt hjem.

 Samme år fikk vi oljekrisa som resulterte i at alle rekorder ble slått med hensyn til omsetning og kjørte kilometer i løpet av en helg. På toppen av det hele fikk vi en av de verste snøhelger i manns minne. I mangel av brøytemannskaper, kjørte jeg meg fast nedover Mørchebakken og sto i sju stein på utsida av Langgraff klokka 5 om morran.

Bykvartalet rundt Vognmannsgata og Langgata sto for fall. Brannstasjonen og villabebyggelsen nedover Apotekergata skulle fjernes til fordel for Samvirke som skulle få lov til sette opp en firkanta 2-etasjers bunkers på byens beste tomt. Drosjene protesterte vilt, men til ingen nytte, og måtte flytte holdeplassen til Apotekergata 9 den 30. april 1975. Dette bygget lå etter sjåførenes mening i Sahara i forhold til bysentrum. Huset var falleferdig og upraktisk, og måtte gjennomgå en fundamental ombygging før bruk. Utedass og mangel på sanitæranlegg ga kommunen en real jobb. 

Huset var bevaringsverdig, tross store eksteriørmessige forandringer. Arken på taket er det eneste originale kjennetegnet og ble beholdt. Den ble døpt til «Sands minne», etter en berømt byingeniør med mange «griser» i Rustadgata på samvittigheta. Angående tilgjengelighet, har pipa fått en annen lyd blant sjåførene. Dette kvartalet er nå bykjerne med bussholdeplass og kjøpesenter. Åssen skulle vi vite det? I utallige år var området kun en svær parkeringsplass som ingen brukte.