Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Den siste vognmann

Av Jan Ingar Hansen

Harry Bjerke - Klikk for å forstørreMange ser på ham med småromantiske øyne og tenker hvor rolig avslappende han ser ut der sitter bak hesten med ei snekke eller noen sekker ved som last – byens siste vognmann. Men for Harry Bjerke har dagene vært lange og løftene tunge. I dag er han en institusjon i byen fordi han fortsatt i en alder av 77 år er vognmannen som gjør det på gamlemåten, med hest og vogn.

 

At Harry Bjerke er en institusjon i byen er det ingen tvil om, hvor mange har ikke sittet i vogna hans enten det har vært med barnehagen, skolen eller ved andre anledninger. Harry stiller opp og strekker seg langt for å tilfredstille ”kundenes” behov. Likevel er det som travel vognmann vi kjenner han, med ei snekke eller to dusin vedsekker som last. Den grønnmalte firehjulsvogna til Harry er godt kjent i bybildet både seint og tidlig.

Hest og vogn - Klikk for å forstørre

Vognmannen har fått det gjennom morsmelka, både oldefaren og bestefaren var vognmenn. Bestefaren var født rundt 1880 og begynte sin virksomhet som vognmann rett før 1900 i stallen som lå i tilknytning til Victoria i Ferjegata. Han hadde mye å gjøre ikke minst i forbindlese med oppbygging av Bastøya. I 1908 kjøpte han gården i Apotekergata for 8000 kroner og siden har virksomheten vært der. Bestefaren drev med hestehandel i tillegg til å være vognmann. Harry var med å kjøre hest fra han var to år og forholdet til bestefaren utviklet seg til et svært nært vennskap. Det var heller ingen tvil om hva Harry skulle bli, han ville overta virksomheten til bestefaren.

Sin første hest fikk han som 14 åring, da han sammen med en kamerat syklet til Solberg for å kjøpe hest.  Han begynte 4. oktober 1941 for seg selv. Det meste av tiden har det vært utkjøring av ved og koks som har vært hovedinntektskilden. Han hadde avtale de første årene med de store leverandørene som for eksempel Norman Larsen om å kjøre ut brensel til kundene. Og selv om bilen etter hvert overtok mye av kjøringen kunne ingen utkonkurrere Harry Bjerke. Han leverte langt flere sekker på en dag en det bilene klarte å få frem. Hemmeligheten lå i at hest og vogn tok seg frem i trange bakgater og bygårder. Der sjåførene på bilene måtte bære langt og tungt kunne Harry slippe sekkene fra vogna og nesten rett ned i kjelleren.

Transport av vedsekker - Klikk for å forstørre

 – Ja, bil ja, sier Harry og smiler. Bestefar var den første her i byen med drosje. Han kjøpte den i 1914. Da han kom i banken for å låne pengene, omtrent 24.000 kroner, så ble banksjefen først stille, så ristet han på hodet, trodde han hadde hørt feil. Det kom ikke på tale med noe lån til en slik virksomhet. Bestefar måtte selge åtte unge hester og en rekke utstyr for å skrape sammen pengene til drosja. Likevel ble både bestefar og barnebarn trofaste mot hesten. Harry har selv hatt flere biler, men sverger til hest fordi den kommer frem over alt.

 Det var alle typer oppdrag den gang, hesten ble brukt til det meste. I tillegg til brensel hadde Harry oppgaven sammen med fire andre hesteeiere, å brøyte veier og fortau. Hele byen og ut til Vanninga-svingen var deres ansvar. Da ble nettene korte og dagene lange. Brannpumpa og vannvogna var andre oppgaver de tok på seg å kjøre når det var behov. Kjøring av søppel var også en av de mange oppdragene, renovasjon var den enkeltes ansvar på den tiden. Vår og høst var det i tillegg travelt med kjøring av snekker. Det kunne bli 17 stykker på en dag og mange tunge løft. Den største han har tatt med hesten er på 31 fot, men de fleste var fra 24 fot eller mindre. Det har blitt tusenvis av båter gjennom årene. Som regel har han kjørt alene, men i perioder har han leid inn hjelp og en periode var faren stadig å se på vogna.

Harry Bjerke overtok gården Apotekergaten i 1954 etter sin bestefar. Da hadde han lagt sin lovende karriere som bokser på hylla. Syv kretsmesterskap og både sølv og bronse i Norges-mesterskapet var allerede sikret. Han bokset til sammen 211 kamper. Den gang i 1945 og 1946 var Horten bokseklubb landets beste. Harry var en av frontfigurene som klarte seg bra i ringen.

Klikk for å forstørreHest har vært hovedinteressen hele tiden. Som for bestefaren ble det hestehandel i mange år, men etter hvert overtok traktoren helt og det ble langt mellom hestekjøperne. Da tok interessen for travsport seg opp. Det er blitt mange seire og like mange skuffelser. Det store året var utvilsomt 1960 da han med hesten Stegganno vant 17 seire på en sesong. Samme året vant han det gjeve Travkriteriet.

  – Det året tjente jeg mye penger på trav, sier Bjerke. Folk ringte fra hele landet og  lurte på hva jeg skulle bruke så mye penger til. Skal jeg summere opp alle årene med trav blir det nok med tap. Travsport er ikke den letteste måten å bli fattig på, men den sikreste.

 Hvor mange hester han har hatt gjennom årene vet han ikke selv, men mange har det vært. I dag har han bare en hest på stallen i Apotekergata og ei hoppe som snart skal gi hestekaren fra Horten et nytt føll. På det meste var det 15 hester med stort og smått på stallen i Apotekergata.

 Et trekk ved hestene til Harry er roen. Han stopper hesten ved et hagegjerde, bilene dundrer forbi uten å ta særlig hensyn til at det står en hest der. Gampen ser knapt opp, som eieren lar den verden fare forbi i sin travelhet.

  – Hesten blir som han som holder i tømmene, tømmene er som en telegraf mellom oss, sier Harry. De mange tunge løftene har satt sine preg, både rygg og nakke er operert. – Men når jeg ser hvordan andre på andre på min alder sliter tenker jeg mange ganger på at jeg tross alt har vært heldig og er i god form. Han kjører fortsatt ved rundt i sentrum og leverer vedsekker i en alder av 77 år. Leveransene utenfor sentrum får han hjelp til av sønnen Pål. Harry hadde håpet at han ville overta, men Pål er brannmann og har ingen planer om å bli 3. generasjon vognmann. Harry skal holde på så lenge han orker. Han tenkte på å gi seg for noen år siden, men det ble med tanken.

 En gang ble hele gårdsdriften i sentrum truet. Alt det gamle skulle vekk og saneringen skjedde på andre siden av gata. Egentlig hadde politikerne planlagt at også kvartalet mellom Apotekergata og Skippergata også skulle rives. Da kjøpte Harry Blixgården ved nedkjøringen til Semb Hovedgård. Det var snakk om å flytte hele virksomheten dit ut.

  – Heldigvis ble det ikke mer av den vanvittige rivingen, sier Harry. Jeg kunne ikke tenkt meg å flytte. Jeg er født her, arbeidet her hele livet … jeg blir i Apotekergaten. 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside