Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Leietagere i over 70 år i Storgaten 44

Av Bjørg Jacobsson

I juni 1980 avsluttet vi tre generasjoners arbeid med skotøysalg og reparasjoner under samme tak etter å ha leid leid lokaler i nr.44 i over 70 år. Det begynte med min farfar Anders Hansen, så min far Asbjørn Hansen og jeg , Bjørg Jacobsson. Vi arbeidet sammen i en årrekke.

Storgaten 44 - Klikk for å forstørre


Storgaten 44. Fra venstre Anders og Dagny Hansen. Dernest Trygve Karlsen, mens den unge mannen på bildet er ukjent. Bildet er tatt mellom 1910 ot 1920.

Den første husverten farfar leide av het også Hansen. En dag han kom for å legge på husleien, ytret farfar noe om at det var da mye for det lusereiret. Senere kjøpte møbelhandler Trygve Karlsen huset. Da farfar spurte Hansen hvorfor han ikke hadde fått greie på at huset var til salgs, svarte Hansen at han ikke trodde at han var interessert i det lusereiret. Ved Karlsens død overtok enken Johanne Karlsen huset. Hun var fortsatt huseier da vi sluttet.

Trygve Karlsens Forretning lå vegg i vegg med oss. For de eldste tantene mine var Karlsen noe av det snilleste på denne jord. Flere ganger dro han og min tante Elna, (Mathisen Centrumkiosken) til Kysthospitalet i Stavern. Der besøkte de hennes søster Doris, som lå der for tubertler. Med seg hadde de bløtkake i en boks , og et brett med ringer. Kake og ringer ble sendt rundt slik at alle de syke barna fikk. En annen historie om Karlsens gavmildhet er også rørende. Ett år hadde han en dukkevogn med dukke og full utrustning i sin juleutstilling. Hver dag kom en pike å kikket på dette uoppnåelige på den andre siden av vinduet. Julaften gikk han hjem til henne, og ga henne det hun drømte mest om. Denne mannen var også en Ørn-patriot.

Som guttunge fikk far være med å bære vesken med niste over hele Østlandet. Det var på den tiden “hele Horten”, og mange i Borre, sang :Rett som Ørnen stiger. Til tross for at Karlsen døde tidlig , ble Ørn en vesentlig del i livet til den yngste sønnen hans. Man kan vel trygt si at det var et lite Ørnerede oppe hos Jarle i Storggt 44.

Andre naboer i disse årene var: Anton Andersen Trikotage, Strømpe Anton. Singer. Trekking av knapper og beltespenner.Knapphull og plissering. Preus Foto, Dek’o’rek. Etter at farfar hadde forsøkt seg i Jotabakken og lenger ute i Storgatent, fikk han leie lokalene i nr. 44.

Han fikk sitt svendebrev utskrevet på Ladestedet Horten,den 12 september 1902. Underskrevet av O. Lier (skomakere i generasjoner), K. Karlsen (farfar til Olaf Karlsen) og E. Olsen. 51 år etter fikk min far sitt svennebrev utskrevet på Horten. Underskrevet av Einar Olsen , Aage Magnusen og Fritz Johansen ( Fritzon). Begge prøvene besto i å sy ett par herresko med oppstoppet rand . (En oppstående kant, risseleppen, ble skåret til rundt bindsålen. Gjennom denne risseleppen ble det så sydd, da nåtling og rand ble sydd fast til den. Bindsømmen syns ikke på skoen Randen begynner og slutter ved helens forkant.) Begge to tok senere mesterbrev.

Egentlig ville ikke farfar bli kjøpmann. Men etterhvert som industrialiseringen kom til denne bransjen klarte han ikke å si nei når det kom reisende på døren. Familien bodde i annen etasje i samme hus som de arbeidet. Han fortsatte å reparere sko, og farmor kaldvulkaniserte kalosjer. Gassene fra løsemidlene tæret på luftveier og lunger.  De sa at hun fikk tuberkolose, i dag hadde kanskje diagnosen vært en annen. Hun bodde iallfall på sanatorium så ofte de hadde råd. Det kostet 9000 kr. i året rundt 1920. Det var mange penger den gang. Men hva betaler man ikke for å holde liv i sine kjære. Vi bør kanskje ta med oss tidligere erfaringer før vi privatiserer for mye av helsevesenet. Trygdekasse hadde de vel knapt hørt tales om. Husmorvikarer/hjemmehjelper fantes ikke. Farfar ansatte hushjelp slik at han kunne arbeide og forsørge familien.

Dagens medisiner var ikke oppfunnet, og farmor døde 39 år gammel fra mann og fire barn, den minste to år. Etter noen år som enkemann giftet han seg med hushjelpen. Hennes mor og hans far kom fra Råen-slekta.

 [ Toppen av siden ]


Et klokt valg.

De fikk fem barn hvorav fire vokste opp. Min far ble født i Storgaten 44. Familien flyttet senere til Øvre Bjerggate. Til tross for det oppholdt far seg flest dager i 44, frem til han fylte 70 år og pensjonerte seg. Av Anders Hansens barn var det fem som var innom og arbeidet i familiebedriften. Asbjørn var skomaker, Trygve metodistprest, Elna Mathisen var i Centrumkiosken, Elsa Bredsand og Reidun Rydland var i butikken. Etter tjenesten med mann og barn har ikke jentene vært tilbake i bransjen. Som barnebarn/datter har jeg frem til 1980 hatt en jojo-tilværelse når det gjelder sko og føtter. Det er godt når en kan bruke sine egne. Ansvaret for egen næring blir mer personlig. Far begynte som visergutt. Han hentet varer på brygga. De dro han enten med vogn eller kjelke opp Fergebakken. Elna og han ble også sendt ut med regninger. Den gang reagerte ikke folk på barnearbeid, men tok det som en del av oppdragelsen.

Asbjørn Hansen - Klikk for å forstørre

Asbjørn Hansen i arbeide

Så lenge Horten Standard lå ved siden av hadde vi mye bondehandel. Jeg kan godt huske både Rønning og Karsten Tokerød som begge kjørte “Fossan fjøset“. Bussen stoppet over gaten for oss. Ved ankomst og før avgang var det livlig i butikken. Det var også en berikelse å bli kjent med folk fra omegnen. Farfar var vokst opp på Østre Adal, og hadde gått på Ra Folkeskole. Familie og slekt var spredd rundt i kommunen så han kjente de fleste på landet. Alt utenfor Kirkebakken ble kalt for landet, det faller naturlig for meg den dag i dag. Farfar var av Tokerødslekta, og var tremenning med Karsten Tokerød, men det var gjennom Berganslekta. Slik var det også før, vi viste hvem som kom fra de ulike slektene.

En periode var det lærlinger på verkstedet. Blant andre Karl Kristensen og Kjell Halvorsen, sønn av skomaker Halvorsen på Torget, og senere innehaver av Halvorsens Skomagasin. De var noen ordentlige luringer. En gang sendte de far med 25 øre på apoteket for å kjøpe, “bank meg blå“. Ungene var lettlurte før, og de voksne moret seg på småbarnas bekostning.

Ekspeditrisene skulle også læres opp, selv om de ikke fikk svennebrev. De fikk lese Nils Wallins bok “Om skor, skomakeri og skohandel“, og senere også Rolf Inge Bjerkvigs “Vi selger sko, lærebok for skobransjen“. Bransjekunnskap var viktig. Det var også viktig å vise respekt for kunden, og å behandle alle likt.

Jeg får lyst til å fortelle om min første ekspedering som ansatt. Det kom en dame inn å ba om å få se på et par sko, i samme setningen sa hun, men dere har vel ikke noe så jeg får dra til Tønsberg. For hvert par sko jeg tok frem måtte hun dra til Tønsberg. Farfar sto og pekte med stokken på alle esker i hennes størrelse. Og jeg klatret hylle opp og hylle ned. Til slutt så damen seg nedlatende rundt og fortalte at hun måtte nok dra til Tønsberg. Så fort damen var ute av døren så jeg på alt jeg måtte rydde og sa, hvorfor dro ikke kjerringa til Tønsberg med en gang. Da så farfar på meg og forklarte at kunden har alltid rett. Og det er jo sant det er kunden som har friheten til å handle hvor den vil for sine penger.

Far hadde et prinsipp. Han reparerte ikke på feilvarer som var kjøpt i Tønsberg. For kunne folk kjøpe samme varer der som fantes i Horten så kunne de dra dit og fikse det også. I verkstedets mest aktive periode reparerte vi gjennomsnittlig 150 par sko i uken. I sesongen var leveringstiden tre uker enda vi hadde tre mann på verkstedet. De skomakerne som var lengst hos oss var Arnt “Brårn” og Hans Moen. Hver ettermiddag fikk vi opp alle sålinger, støter og flikkinger fra verkstedet. (støter, felle inn et stykke med lær eller gummi i sålens førkant, flikkinger på hælen). I bakrommet til butikken så ekspeditrisene over alle sømmer. Søm og lapping ble lagt for seg, resten ble smurt inn med skokrem. Neste dag ble de blankpusset. Det var om å gjøre å levere så pent arbeid som mulig. For da som nå, er det fornøyde kunder en lever av.

Stiletthæler ble mote på 50/60 tallet. De tålte ikke mange turene utendørs før de ble skrapet opp på hælene, og hælflekkene ble borte. Skomakern bygget opp hælene med plastic-padding og felte inn hælene med skinnlapper før det ble satt nye flikker. Enten av jern eller plastbelagt stål., og så ble det pent igjen. For de som hadde klumpete hæler på sine kvalitetspumps var det et fint tilbud å få satt på nye elegante hæler. Det var ikke bare hæler som ble skiftet. En venninne skulle på ball. Moren hadde sydd en nydelig kjole, og hun var i tvil om hva slags sko hun skulle ha til den. Da spurte far om han kunne få trekke om et par av hennes gamle i kjolestoffet. Det var i orden og hun gikk med kjole og sko i samme stoff, elegant. Vi malte også om sko for kundene.

Rensemidlene Tri og Aceton bedøvet oss nesten, i alle fall ble jeg uvel når korken ble åpnet på flaskene. Sniffing kalles vel det i dag.  Vintertid var det stille for reparasjoner. I flere år ble dødtiden utnyttet til søm av sandaler som ble solgt på sommeren. Farfar sydde fotballstøvler med oppbygde lærknotter til fetteren min, Kjell Mathiesen Centrumkiosken.(lærer på videregående og auksjonarius.) Det var jo noe ekstra med slike støvler på den tiden da det var vanlig å sparke med gummisko.(ikke rart det finnes mange deformerte tånegler i en viss aldersgruppe).

Støvlene ble beundret av mange. Brødrene Solberg i Ola Billiggården fikk forhandlet seg frem til å leie dem for 1krone, den var grønn av papir. Nestegang var leien en rød 2krone i papir. Støvletter var også noe nytt som skolebarn ikke hadde. Enten var det beksømstøvler, snesokker eller gummistøvler med raggsokker som ble brukt på vinteren. Solveig(Baggerød ) fars yngste søster og jeg fikk støvletter sydd på verkstedet. Mens vi gikk på folkeskolen. Gjett om vi var stolte. Mine var foret med hunting (ruskinn) så de var ikke alltid like lette å få på ,men hva gjorde vel det. Jeg brukte mine også i regnvær, for jeg fikk vondt i føttene av gummistøvler. (reumatikere kjøpte, og reparerte alltid med lær. Det var en kjensgjerning at de ikke tålte gummi). Spesialsko etter mål ble det også sydd en del av.

 [ Toppen av siden ]

Ettersom farfar hadde en deformert fot var det vel lettere å gå dit hvis man hadde et lyte. På grunn av farfars halting var det ikke alltid like lett på glatta, selv om stokk med pigg var et godt hjelpemiddel. I alle fall så tegnet han en brodd til å feste under sålen på kalosjene. Han sendte tegningen til et patentbyrå i Oslo. Etter en stund fikk han greie på at vedkommende firma hadde fått ødelagt hans tegning på grunn av brann. Året etter kjøpte han ”sine” brodder hos Skaane. Patentbyrået hadde solgt ideen til et firma som hadde satt broddene i produksjon.

Ronald Stensnes hadde Fysikalsk institutt over gaten. Han og broren Johnny (kroppsøvingslærer på realskole og gymnas.) bestilte fotriktige sko som far sydde. Jeg husker godt den perioden med utbygging av lester for å få rett innside og høyde og bredde for alle tærne. Disse skoene vakte oppsikt på 50 tallet. Men på 70 tallet var det helt akseptert med fotformsko og fotsengsandaler.

Remmer til å strekke folk i ble også sydd hos oss. Stensnes var en foregangsmann på dette området. Nå er det vanlig med manuellterapi og lignende. Den gang fikk du høyden 12 fysikalske behandlinger i året. Det var også Stensnes som tipset skomakerne om viktigheten av å tøye ut. De satt med statisk arbeid og ble anbefalt å henge seg i hyllen på døråpningen, og det gjorde de. Gjennom Stensnes ble far mer opptatt av føttenes anatomi og skoenes skadevirkning på foten og resten av kroppen. Da Statens Teknologiske Institutt arrangerte et kurs i ortopedisk skomakeri, tok han det. Etter dette kurset fikk han oppdrag fra Ortoped ved Tønsberg Sykehus og lokale leger.Året etter ble jeg sendt på ortopedikurs i regi av Carl Birkenstock og Norsk Skomakerforbund. Der anbefalte kursleder meg å utdanne meg til fotterapeut, noe jeg gjorde ved en Statlig skole i Malmø senere.

Min interesse for god passform våknet da jeg gikk i syvende klasse på folkeskolen. Det året gråt jeg meg til et par fabrikksydde sko til 17 mai. Så vondt i føttene som den dagen hadde jeg vel ikke hatt før. Jeg hadde jo alltid fått sydd sko etter egen lest.

Rockesko ble moderne da jeg var tenåring. Et par venninner og jeg satt oss på verkstedet og sydde hvert vårt par. Senere har jeg sydd flate remsandaler og et par sorte chewrox spasersko. Man lærer mye på en slik arbeidsplass bare en vil. Det var jo ekspeditrisene som hadde overlærssømmen og enklere lapping. Vi reparerte også vesker , sydde igjen sømmer og skiftet glidelåser. Det også fotballer som ble sydd igjen. Det skjedde med beckatråd og for hånd.(slike reparasjoner hadde ikke folk hatt råd til i dag.)

Remmer til proteser ble også festet igjen. Glemmer ikke en da hanskebekledd håndprotese ble lagt på disken med spørsmål om jeg kunne reparere den. Jeg skvatt litt. Men en venner seg til alt.

Verkstedet var på en måte todelt. Skillet gikk ved sålekanten. De tyngre maskinene hadde vi nede på verkstedet i bakgården. Det fantes alltid oppdaterte maskiner. Pussebordet hadde sug, for godt innemiljø, men at lær og gummi avkapp som brant sammen med koksen forurenset var det ingen som tenkte på. Vi hadde en symaskin, den var kostbar både i innkjøp og bruk. Hver torsdag kom de andre skomakerne i distriktet for å få sydd sine reparasjoner på den. Husker spesielt Marinius som kom fra Kirkebakken på sykkel. Ellers var det også mye folk på verkstedet. Selmer, som spilte på sag, tryllet og fremførte selvskrevne revytekster og monologer. En riktig tusenkunstner som kunne brukes til alt. Jeg har ikke sett det men Kjell Mathiesen har fortalt meg om han som ofte var på verkstedet med en hund som kunne gråte. Tårene rant på bikkja når eieren sa noe spesielt til den.

Der ble det diskutert alt mellom himmel og jord. Ikke minst politikk og fotball. Egentlig var det høyt under taket der, men det hendte at noen ble kasta ut. Ja, ja himmel , de diskusjonene foregikk oppe i bakrommet. Farfar var jo dypt religiøs og ivrig i Metodistkirken og Blå Kors. Han var det mest jordnære man kan tenke seg. En gang han skulle lede et møte i kirken hadde han glemt å skifte fra arbeidstøy og å barbere seg. Farmor hadde ikke vært hjemme denne ettermiddagen, og ble jo forfjamset over hvordan mannen hennes var kledd denne kvelden. Da hun nevnte det for ham da de var på tomannshånd, sa han bare, det er slik folk er vant til å se meg. Hadde jeg pyntet meg er det ikke sikkert de hadde kjent meg igjen.

En annen Metodist som var mye i butikken var Borghild Aaserud, hele byens Tante Borghild. Hun jobbet på sosialkontoret og hjalp folk litt stort sett. Hos oss fikk hun igjenglemte sko til de som trengte det. Jeg glemmer ikke en gang far ringte ned på sosialkontoret og de hadde fått ny sjef. Far ga beskjed om at det sto en kasse med reparerte uavhentede sko hos oss til dem som behøvde. Han fikk til svar at deres klienter bare skulle ha nytt. Da måtte han finne en ny mottaker, det ble Frelsesarmeen, og de samme brukerne hentet skotøyet der. Dette var før Fretex, og det ble populært å kjøpe sko og klær på loppetorg .

Hver desembermåned kom Borghild med loddlister. De solgte vi til inntekt for julehygge til fangene i Horten Fengsel. Rett før jul et år kom hun inn, satt fra seg vesken på innsiden av døren og gikk bort til disken. Da hun skulle betale var vesken borte. Det var to elegante unge damer også. I vesken var et oppgjør til blindeforeningen. Vesken ble funnet i en søppelkasse, pengene tok de fine damene. Man skal ikke skue hunden på hårene. Det lærte man seg når en sto bak en disk.

Mange skrev varer og reparasjoner på bok. Da det ble bygd i Holtan syd , hadde vi mange av det jeg kalte 10kroners kunder. Det var de som kom hver lørdag å betalte ned kr.10 på gjelden. Sikrere betalere fantes ikke. Farfar sa ofte at han var glad han hadde hatt mest vanlige arbeidsfolk som kunder, for de gjorde opp for seg. Han fortalte også at han hadde hatt kunder som sto på svarteliste. For som han sa det var ikke folks uvilje mot å betale det kom an på. Stor arbeidsledighet og liten inntekt var heller grunnen. Og når de fikk penger betalte de.

En gang  farfar satt nede på verkstedet kom en av jentene ned å ba at han kom opp, for NN ville prate med ham. Da spurte han hva mannen hadde på seg, full uniform var svaret. Jenta fikk beskjed at siden vedkommende hadde staset seg opp skulle han “børje” og det kunne hun klare. Hjemlån var vanlig. Husker jeg sendte med et menneske flere par sko, og da jeg spurte etter adressen så var det Svelvik. Oppgjør og retur kom neste gang vedkommende var på Horten.

I mellomkrigsårene med stor arbeidsledighet og lite penger var det vanskelig for kjøpmennene også. Hilmar Iversen (kortevare), Bernt W. Berntsen (dameekvipering og metervare) og farfar pleide å hjelpe hverandre når vekslene forfalt. Hadde ingen av dem penger fikk de hjelp av møbelhandler Pettersen. For som farfar sa, han hadde bestandig penger. Etterslekten hans heter i dag Gjessvåg. (bl. a. Drømmehuset)

Mellomregninger (bytte varer med hverandre) ble det en del av når man hadde mange barn og tidene var trange. Det hadde farfar hos baker Knutsen og Johansen på bakken.(kolonial). Da vi sluttet etter alle disse årene var det bare to poster utestående. Den ene ble betalt ut på høsten og den andre gikk tapt.

Etter å ha skrevet dette tenker jeg på hvordan tilfeldighetene styrer våre liv. Hadde ikke farfar fått polio. hadde han mest sannsynlig blitt bonde som sine forfedre. Hadde ikke far vært så “storkjefta” at han ble kastet ut av lærer Ramstad på realskolen hadde han vel aldri fått valget da farfar hadde skaffet han plass på teknikeren. Nå går du på skole, ellers så setter du deg på skomakerkrakken. Han valgte krakken, og angret hele livet. Hadde ikke jeg vært uten arbeid når farfar trengte en ekspeditrise, ville jeg vel aldri jobbet med sko og føtter.  Og Storgt. 44 ville vært et anonymt hus for tre generasjoner.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside