Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Borre idrettspark er 20 år

Ble innviet etter 15.000 dugnadstimer

Av Per Raymond Lund (tekst og foto)

Det er over 20 år siden at ildsjelene med Jan Lilaas og Bjørn Aker i spissen, offisielt kunne overlevere Borre idrettspark til kommunen samt klubbhuset til Borre idrettsforening.- Idrettsparken er et godt ansikt utad for Borre kommune, og jeg føler dyp beundring for de to som har gått i bresjen for at dette anlegget skulle bli en realitet. Det var nok mange skeptikere blant politikerne da prosjektet ble lansert. Ikke minst med tanke på den planlagte dugnadsinnsatsen, men skepsisen måtte vike for beundring, sa ordfører Reidar Hanssen Sande ved den offisielle innvielsen.

Bjørn Aker og Jan A. Lilaas - Klikk for å forstørre


Bjørn Aker og Jan A. Lilaas er spesielt glade for at det i sluttfasen ble akseptert at Borre Idrettspark skulle få friidrettsbaner med kunstdekke.

Borre idrettsforening hadde i alle etterkrigsårene hatt en voldsomt oppblomstring og vokste seg etterhvert ut av idrettsanlegget på Søndre Baggerød. Fotballen hadde problemer med avvikling av så vel kamper som trening. Friidrettsgruppa, som drev godt, levde under meget kummerlige forhold. Sterke krefter i idrettsforeningen holdt derfor stadig politikerne under press for å finne muligheter for et nytt anlegg.

Det ble diskutert om det ikke var mulig å rive de gamle tribunene for å få plass til et treningsfelt. Det ble etterhvert konkludert med at idrettsanlegget uansett ikke ville være formålstjenlig å bruke. Noen foreslo at det kanskje ville være mulig å få kjøpe et mindre område (Eyde-jordet) av Liv Eyde Bø på Semb hovedgård som supplement til Baggerødbanen. Det var noen som kjent henne meget godt.

- Jeg vil gjerne understreke at nettopp velviljen fra Liv Eyde Bø i høyeste grad bidro til at det var mulig å få realisert et drøm om et flott idrettsanlegg. Hun sa seg nemlig villig til å selge hele 64 dekar av sin eiendom til Borre kommune for 361.000 kroner under forutsetning av at arealene skulle benyttes til idrettsformål. Selv om kronene var mer verdt den gangen, så var det en meget lav pris. Jeg synes det i ettertid er viktig å nevne dette når historien om idrettsanlegget skal fortelles gjennom Borreminne, understreker Bjørn Aker og Jan A. Lilaass.

I februar 1976 kjøpte Borre kommune det aktuelle arealet, og tre måneder senere oppnevnte Borre formannskap en plankomite på 6 medlemmer, hvorav to var fra Borre idrettsforening. Bjørn Aker ble valgt til formann i plankomiteen. - Mange av oss mente nok at Jan A. Lilaas burde ha vært formann i plankomiteen, men han gjorde det klart at det kunne bli litt problematisk og ikke minst være psykologisk galt. Han var jo broren til daværende ordfører i kommunen, Bjarne Lilaas. Det var grunnen til at jeg ble formann i plankomiteen, mens han noe senere ble formann i dugnadskomiteen, forteller Bjørn Aker.


Ikke en krone

Det var altså i mai 1976 at plankomiteen fikk i mandat å komme frem til et utkast for praktisk anvendelse og utnyttelse av området som idrettspark. Borre kommune sløste imidlertid ikke med pengene, og plankomiteen hadde derfor ikke en eneste krone til disposisjon for et eventuelt forprosjekt. Det store spørsmålet var derfor om dugnaden skulle starte i allerede i plankomiteen. Det gjaldt derfor å jakte på billig hjelp.  Det lyktes via idrettskonsulenten i Vestfold, Kjell Holm. Han tipset komiteen om å ta kontakt med arkitektlinjen ved Landbrukshøyskolen på Ås.

Bjørn Aker og Jan A. Lilaas - Klikk for å forstørre


Bjørn Aker (81) og Jan A. Lilaas (74) synes det er ekstra hyggelig at Borre idrettsforening ved den offisielle innvielsen av Borre Idrettspark kunne overta et klubbhus uten gjeld. 

- Vi fulgte rådet og skrev et brev hvor vi redegjorde for vårt prosjektet, og spurte om de på noen måte kunne være oss behjelpelige. Vi fikk et meget positivt svar fra professor Egil Gabrielsen. Han hadde en avgangsklasse på linjen for landskapsarkitekter. De kunne tenke seg å komme til oss for å se på det avsatte området for eventuelt å ta denne utfordringen som en praktisk eksamensoppgave. Vi fikk besøk av 21 elever og senere tok 6 av elevene sin praktiske eksamen på vårt idrettsanlegg. Dette var en drømmesituasjon for plankomiteen, for vi var sikre på et utmerket resultat når vi hadde en professor i landskaparkitektur, Egil Gabrielsen, som støttespiller for studentene, forteller Bjørn Aker.

I januar 1977 innkalte plankomiteen til et stort møte piidrettshuset på Søndre Baggerød. Til stede var medlemmer av idrettsutvalget, formannskapet, landbrukshøyskolen og Borre idrettsforening. 6 elever presenterte sine planer for det nye idrettsanlegget. Ved samtlige forslag var det underlagsmateriale og arbeidstegninger, og de var tilstrekkelige til å innhente anbud.

Plankomiteen satt plutselig med et luksusproblem ved å ha 6 utmerkede utkast å velge mellom. Valget falt på utkastet til Ståle Hatleeid som dermed ble arkitekten bak Borre Idrettspark. Professor Gabrielsen pyntet litt på utkastet, og samlede kostnader for plankomiteen ble på bare 6.000 kroner.


Godtatt i kommunestyret

Det tok bare kort tid før disposisjonsplanen ble godkjent i Borre kommunestyre 14. mars 1977, og like etter ble plankomiteen oppnevnt som byggekomite. Men fortsatt var politikerne forsiktige med å gi økonomiske løfter. Arkitekten hadde antydet en samlet pris for prosjektet på 6,6 millioner kroner.

Ordfører Bjarne Lilaas mente at stort over 2 millioner kroner ville det være vanskelig å få kommunen til å gå med på som sin andel av kostnadene. Likeledes ventet politikerne et vesentlig bidrag i form av dugnad fra medlemmene av idrettsforeningen om prosjektet i det hele tatt skulle realiseres. Idrettsforeningens styre ga klar beskjed om at med tanke på en stor dugnadsinnsats, så måtte også idrettsforeningen være med på å bestemme fremdriftsplanen.

I tillegg ønsket idrettsforeningen også å ta ansvar for hele prosjektet, for det skulle ikke brukes penger unødig på leie av maskiner og arbeidshjelp. Jan A. Lilaas påtok seg å være dugnadssjef, og det innebar i praksis at han også skulle være både arkitekt og entreprenør. Dermed startet den største dugnaden som trolig noen gang er utført i Borre kommune. Offisielt er det notert 15.000 dugnadstimer på anlegget, men i tillegg har det vært møter sin ikke er notert som dugnad. Da Jan Lilaas (74) og Bjørn Aker (81) fortalte om den gigantiske dugnaden en dag i høst, understreket de gang på gang hva alle andre hadde gjort for å realisere prosjektet.

De nevner Knut Foss som var kommunegartner og til uvurderlig hjelp og som selv ofte deltok i dugnad på kveldstid. De nevner mange andre med blant andre Olaus Martinsen, Tor Skau, Arne Kvisle, Line Berger og Haldor Hole. De nevner ikke minst alle kvinnene som sørget for kaffe og mat til dugnadsgjengen.

De to ildsjelene ønsker overhodet ikke å fremheve seg selv. Det er ikke deres stil, men alle idrettsinteresserte, medregnet politikerne, visste ved innvielsen at prosjektet aldri ville bli realisert uten deres innsats. Hele prosjektet kom på 5,8 millioner kroner, og det ble den gangen antydet at fullt ferdig ville Borre idrettspark ha en verdi på minst 15 millioner kroner. Det kan nevnes at selve idrettshuset, som er idrettsforeningens eie, ikke var belånt ved innvielsen.


Ryddet skog

De første dugnadsarbeidene startet med trehogst. Det var et stort område som skulle ryddes, og det var mange medlemmer som da ble engasjert og som deltok. Det var noe alle kunne klare, og det var verdifullt tømmer og ved som ble hogd. Det innbragte verdifulle kroner for byggekomiteen.

- Det var antydet at vi kanskje måtte kjøre mye jord på området, men først skulle alle røttene og stubben etter hogsten fjernes. Til det arbeidet måtte vi ha profesjonell hjelp, og vi var så heldige at Ragnar Skotte på Barkåker påtok seg oppgaven. Han klarte å rydde samtidig som jord ble ”ristet av røttene. På dugnad fikk vi samlet alle stubben og røttene i en giganthaug. Jeg tør i ettertid nesten ikke fortelle hvor stor denne haugen var. I dag kan jeg imidlertid opplyse at haugen var 50 meter lang og 20 meter bred. Av en nesten uforklarlig grunn fikk vi av brannvesenet lov til å brenne Borres største bål gjennom tidene. Det ble forutsatt at vi sørget for å tenne på denne haugen med en gunstig vindretning. Vi brukte flere fat med spillolje, diesel og mye annet som var brennbart og tente på. Det ble historiens største bål som vi sørget for en sen sommerkveld. Gudskjelov for at vinden ikke skiftet retning, forteller dugnadssjef Jan A. Lilaas.

- Dere leide en egen dumper?  - Ja, vi måtte jo benytte en brytningharver og ikke minst måtte vi ha en dumper. Etter en tid fikk vi tilbud om å kjøpe dumperen for 25.000 kroner. På det tidspunktet var leiebeløpet omtrent det tilsvarende, så det var god butikk. Jeg kan forresten fortelle at vi etter endt bruk solgte dumperen til Borre kommune for 50.000 kroner. Det ble god butikk for oss.

- Svarte dugnaden til forventningene? - Vi skjønte ihvertfall på et tidlig tidspunkt at det ville være mulig å gjennomføre utbyggingen i tråd med intensjonene. Dugnadsinteressen var selvsagt varierende, men vi hadde en solid kjerne. Hele tiden visste vi at vi uansett skulle holde budsjettet, sier Jan A. Lilaas.

De to karene legger ikke skjul på at det ble mange dugnadstimer, og at ektefellene iblant syntes det ble vel mye. Men både Astrid Aker og Else Lilaas ble også med på dugnaden, og det gjorde det utvilsomt noe lettere for de to ildsjelene. - Vi hadde det dessuten mye moro, og det var korte tidsintervaller mellom de gode replikkene. De burde egentlig vært skrevet ned, men det hadde vi ikke tid til. Et eksempel var da Bjørn Aker holdt på med en spade dypt nede i en grøft. Andre holdt på med å grave på oversiden av grøften, og det var ikke til å unngå i det falt noe grus ned på Bjørn Aker som raskt minnet kameratene om at han hadde klisterhjerne.


Søkte om fast dekke

Jan A. Lilaas var i alle år interessert i friidrett, og han ønsket at idrettsanlegget også skulle få en helt moderne friidrettsbane med fast dekke. Det ble selvsagt tatt opp i byggekomiteen, og det ble handlet raskt. Byggekomiteen var enig om at det skulle søkes om tippemidler samt støtte til prosjektet i Borre kommune. Det var også enighet om eventuelt å benytte rimeligste kunststoffdekke som også var mest brukt på den tiden.

I et kommunestyremøte i mars 1981 ble det gitt klare signaler om at politikerne var innstilt på å dekke utgiftene til fast dekke under forutsetning av at statstilskuddet ble gitt i en størrelsesorden som angitt av byggekomiteen. I byggekomiteens redegjørelse var statstilskuddet oppgitt til å kunne bli 650.000 kroner.

- Jeg kan bekrefte at vi nok drev litt lobbyvirksomhet før kommunestyret skulle behandle søknaden. Bjørn Aker og jeg ba om å få komme på gruppemøter i Høyre og Arbeiderpartiet. På det tidspunktet var det meste av dugnadsarbeidene unnagjort, og politikerne var vel kjente med den omfattende innsatsen. Vi kunne imidlertid ikke være sikre, så vi fortalte alt som var gjort på anlegget. Vi gikk selvsagt grundig gjennom tilleggsprosjektet med fast dekke. Vi ble imidlertid gledelig overrasket da vi forlot de to møtene, for begge steder ble vi nærmest klappet ut av døren. Da regnet vi med at alt hadde gått i boks, forteller Jan A.Lilaas med et stort smil rundt munnen.

- Vi regnet derfor allerede i mars med at vi ville få nødvendige bevilgninger både av tippemidler og fra Borre kommune til å realisere prosjektet. I dag kan jeg fortelle at vi faktisk inngikk kontrakt med det tyske selskapet før alle formalia var i orden. Jan A. Lilaas og jeg måtte personlig stille bankgaranti, og det var litt spesielt, men det var i grunnen mye som var spesielt i anleggsårene, forteller Bjørn Aker.

- Dere fikk en gunstig kontrakt? - Vi fikk betydelig rabatter under forutsetning at arbeidet kunne utføres i forbindelse med at arbeidene kunne utføres hos oss mellom to oppdrag de hadde på Vestlandet. - Dere bød også representantene for selskapet på lapskaus etter at kontrakten var underskrevet?  - Det er riktig, men bakgrunnen var at Jan A. Lilaas og jeg ble invitert på middag på Grand Hotell av representantene for det tyske selskapet. Vi sa at vi dessverre ikke hadde tid, for vi måtte være tilsted under dugandsarbedene på kveldstid. Vi visste at damene under den dugnaden igjen skulle servere lapskaus. Det endte derfor med at vi inviterte de aktuelle representantene på lapskaus i ei brakke på anlegget. Det tror jeg aldri de glemmer, sier Bjørn Aker.

På selveste St. Hansaften fikk så rådmann Knut Høkedal bekreftet fra Statens ungdoms- og idrettskontor at søknaden om tippemidler var innvilget med 315.000 kroner og at kontoret senere ville anbefale at det ble gitt ytterligere 400.000 kroner.

- Søknaden burde vært forelagt kommunestyret til vedtak. Etter de opplysninger som nå er gitt om tidsplanen, er dette nå vanskelig gjennomførbart så nær ferien. Man viser imidlertid til kommunestyrets positive uttalelse i mars samt ordførerens forespørsel i kommunestyrets møte i juni om formannskapet kunne få fullmakt til å behandle søknaden, skrev rådmann Knut Høkedal i en redegjørelse til formannskapet, som gjorde vedtak etter hasteparagrafen. Kommunens økonomiske andel til fast dekke ble 735.000 kroner, og et så stort beløp har neppe formannskapet noen gang bevilget etter hasteparagrafen.


Den store dagen

Så kom endelig den store dagen da Borre Idrettspark offisielt kunne innvies. Det var mange som var både glade og stolte. Det gjaldt selvfølgelig i første rekke alle medlemmene i Borre idrettsforening som hadde fått et nytt og moderne idrettsanlegg. I tillegg kunne formannen i foreningen, Svein Langhus, av Bjørn Aker motta nøkkelen til et flott og ikke minst gjeldfritt klubbhus Glad var også ordfører Reidar Hanssen Sande som på kommunens vegne kunne overta selve idrettsanlegget.

- Borre Idrettspark er et godt ansikt utad for Borre kommune. Jeg føler dyp beundring for de to som har gått i bresjen for at dette anlegget skulle bli en realitet. Bjørn Aker og Jan A. Lilaas har spilt en god kamp så langt, og det har skjedd uten bruk av gule og røde kort. Det var nok mange skeptikere blant politikerne da dette prosjektet ble lansert, ikke minst med tanke på den planlagte dugnadsinnsatsen. Men skepsisen måtte vike for beundring. Anlegget vil tilfredsstille et bredt behov innen idretten i fremtiden, sa ordfører Reidar Hanssen Sande.

Borrebanen - Klikk for å forstørre  
 Idrettsparken brukes ikke bare til sport. Også skolekorpsene i byen bruker banen, som her der Ynglingekorpset marsjerer inn under en festival sommeren 2002.
Foto: Knut G. Bjerva

Banen egner seg glimrende til marsjering, i tillegg til de sportslige aktiviteter.
Foto: Knut G. Bjerva

Borrebanen - Klikk for å forstørre

- Vi synes det er hyggelig at "Borreminne" vil skrive litt om arbeidet for å realisere Borre Idrettspark. Det var svært mange som gjorde en fantastisk innsats. Selv angrer vi ikke på at vi ble med i det arbeidet, for i løpet av de årene fikk vi utrolig mange venner for ettertiden. Vi håper at det ikke blir mye skryt av vår befatning med prosjektet. Vi var bare to av mange som ønsket å realisere en drøm til virkelighet, sier to karer som fortsatt er like beskjedne, Bjørn Aker og Jan A. Lilaas, om sin egen innsats.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside