Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Vår barndom på Bastø fyr

Av Bitte Berg Freberg

Dette blir som å fortelle fra en barnebok om 6 jenter på et fyr midt i Oslofjorden.

Vi var omringet av et høyt piggtrådgjerde og en låst port. Bastø var kjøpt av staten i 1898 til ”særlig skolehjem for forsømte gutter”.  Vi var faktisk de eneste på Bastø som  var innelåst så godt. Og hvorfor var vi der? Jo, vår mamma (heretter kalt Ma), Ruth Berg, var født i Holmestrand.  Der var det  den gang både Middelskole og Lærerskole, så det var greit  å velge det yrket for henne.

Mating av hunder - Klikk for å forstørre


Ma kommer med en godbit til Sonja og Bessie. Ragnhild og Thordis deltar.

Etter et par vikariater ved andre skoler, ble hun i  1916 fast ansatt som lærer for ”privatungene” på Bastø Skolehjem. Det var barna til funksjonærene som var ansatt på skolehjemmet. Det var 15-16 familier som bodde der fast. Det var ca. 90 gutter som ”Vergerådene” rundt i landet hadde sendt dit for å lære dem folkeskikk.  Det var , for mange fattige kommuner, greit å bli kvitt en gutt som skaffet dem ekstra bry og utgifter.  Det var straff på ubestemt tid.  Andre dømte får en  utmålt straff på så eller så lang tid, de har noe å se frem til. Her ble det gitt poeng for hver dag, avgitt i ”Salen” etter morgenandakten, for hver gutt. De var prisgitt den enkelte funksjonær. Guttene var i alderen fra 10 til 18-19 år, fordelt på tre avdelinger etter alder.

Vår Ma fikk leilighet i  ”Fram”, en nedlagt avdeling hvor det bodde andre familier. Hun trivdes godt  på jobben og sosialt. Men hun var også vitne til mange leie ting som hendte. Pappa (heretter kalt ”Pa”), Carl Petter Johansen var fra Fredrikstad, han var maskinsjef og hadde seilt på  flere båter og blitt torpedert flere ganger under 1. Verdenskrig.

Da krigen gikk mot slutten så han seg derfor om etter fast jobb på landjorden. Under en seiltur i Kristianiafjorden, som det het den gang, så han det flotte fyret på Bastø.  Han så at de søkte etter fyrvokter der.  Han  fikk stillingen, og fyret ble tent første gang 20. november 1918.

Fra 1848 hadde det bare stått en meget dårlig  fyrlampe der på odden.  Klagene fra skip som trafikkerte fjorden var mange, men det skulle ta nesten 80 år før det ble  bygget et skikkelig fyr med tåkelur der.  Blinklyset var nå acetylengass med glødehetter, det ble tent med en fyrstikk, og blåst ut ved slukking. Tåkesignalet var en stor tåketrompet med motordrevne kompressorer.

Ma og Pa hadde truffet hverandre i forskjellige sosiale møter med andre funksjonærer, og de giftet seg i november 1919. Ma fortsatte som ”frøken” for privatungene, mens Pa var travelt opptatt med å få det nye hjemmet i fin stand.  Det var en romslig leilighet.  De bestilte bl.a. spisestuemøbler i eik fra snekkerverkstedet på skolehjemmet.  De er like solide i dag.

Han dro også i nesten to år over fjorden til Horten Tekniske skole.  Det ble mange blåsende og mørke turer over fjorden i all slags vær.  Da var Ma fyrvokter, det gjaldt å holde rede på klokkeslett for tenning og slukking. De hadde det ellers stille og rolig de første fem årene.  De var begge meget sosiale, og de fikk benyttet seg av muligheter til å reise til Oslo for å gå i teater og  ha andre hyggelige opplevelser med gode venner.

Gleden var stor da deres førstefødte, Kirsten, kom til verden den 4. juli 1925. Jeg, døpt Ruth Johanne, men bestandig kalt Bitte (storesøster syntes at jeg var bitte, bitte liten), ble født 3. november 1926.  Men før jeg var året, 12. september 1927, kom det dobbelt opp.  Da ble tvillingene, Astrid og Wenche født, over to måneder for tidlig.  De veide bare ca. 1 kg. hver.  De ble døpt på Marinens Sykehus, for legen mente det ikke var mulig for dem å vokse opp.  Den gang fantes det ikke kuvøser eller noe lignende.  Men Ma og Pa mente noe annet, så etter noen uker ble de pakket inn i masse tepper, og sammen med barnepleierske Ragna Mikkelsen  ble de fraktet hjem til Bastø fyr  i den nye motorbåten ”Anitra” (oppkalt etter Aitra i Peer Gynt). Søster Ragna ble hos oss i ett år, og sammen med Ma og en pike som hjalp til, ordnet alt seg til det beste.  Astrid og Wenche hadde oppnådd helt normal vekt.

Lillegull, eller Ragnhild som hun ble døpt, kom 27. september 1929, to år etter tvillingene.  Hun hadde det så travelt, og det blåste storm, så i stedet for å kjøre Ma over til Horten i det været, så kjørte Pa over for å skaffe en jordmor.  Det ble en lege som våget å legge ut på turen til fyret, og alt gikk bra. Ragnhild er vel det eneste barn som både er født og døpt på Bastø i 1900-årene.

Alle barn på Bastø ble døpt i den pene Bastø Kirke.  Det var ikke så ofte presten i Borre  hadde anledning til å reise til Bastø, men når han kom, så kom alle funksjonærene med familie, alle Bastø-guttene, vi ble også gjort oppmerksom på begivenheten. Astrid og Wenche ble døpt på sykehuset da de ble født, men da Ragnhild skulle døpes, så arrangerte Ma og Pa  ”Den store barnedåpen”. Pa leide tvillingene opp til døpefonten, mens Ragnhild ble båret.  Det måtte mange faddere til, men Pa hadde 6 søsken og Ma hadde 3, så det ble et stort selskap. Heldigvis var det sol og pent  vær.

Yngste datter, Thordis, ble født 31. mars 1934.  Hun var både velskapt og søt. Men vi større søsken syntes hun var vel høylydt.  Vi måtte passe henne i den gamle barnevognen når hun skulle være ute.  Vi trillet henne frem og tilbake på ”Sementen”, det var en sementert gangvei som gikk  fra ”Porten” bort til hønsehuset.  Det var ellers ikke mulig  å finne trillevei innenfor porten. Men, måtte vi, så måtte vi.  Vi fem andre fikk også et problem.  Vi fikk sjelden ”godteri”, men hver lørdag til Barnetimen pleide vi å få to rader kokesjokolade hver.  Det var jo bare 10 rader i en plate Freia  sjokolade. I det lange løp ordnet det seg.  

Selvfølgelig ble det mye å gjøre for Ma og Pa.  Men på den tiden var det vanlig  å kunne få hjelp i huset.  Vi var kjempeheldige med de pikene som kom til oss.  De ble i minst ett år eller lenger.  Alle var dyktige til å hjelpe til, men de var også flinke til så meget annet. Karen Larsen var flink til å tegne.  Vi satt helt stille når hun tryllet frem den ene figuren etter den andre .

Noen kunne synge råtriste sjømanns-sanger.  Vi satt tåredryppende og hørte om den stakkars sjømannen som forsvant i havets dyp, eller om den lille piken på hospitalet.  Vi identifiserte oss med dem alle.  Sangene fikk vi som regel høre når vi spiste kveldsgrøten vår.  Da satt vi på kjøkkenet, mens Ma og Pa satt i stuen for å lese dagens aviser eller høre på nyheter og værmelding.

 [ Toppen av siden ]

Frigg-grøtpikene - Klikk for å forstørre


Frigg-grøtpikene Kirsten, Bitte, Astrid og Wenche

Vi spiste bestandig Frigg-havregrøt.  Vi fikk sendt over store sekker med gryn.  De ble fraktet med hest og vogn til porten vår fra skøytebryggen. En dag kom det en forespørsel fra  grossisten i Oslo til vår kolonialkjøpmann Alfred Berg. Hvem var det som spiste all denne grøten?  Han fortalte at det var barna på Bastø fyr. Vi fikk et forhåndsvarsel om at det kom to representanter fra grossisten på besøk. Ma rakk å sy nye kjoler til oss.  De tok bilder av oss, og vi fikk en hel rull sjokolade hver, uten å dele med noen.  Bildet av oss ”Frigg-piker” gikk som reklame i ukeblader og aviser i lang tid.  Familien rundt omkring syns det var gøy.  Det er Kirsten, undertegnede og tvillingene som poserer.

Men det var ikke bare seks jenter på Bastø fyr.  Kirsten hadde fått hunden ”Sonja” til sin ett-årsdag, og jeg fikk hunden ”Bessie”.  De var begge av rasen collie eller skotske fårehunder. Da de var to hunn-hunder var de kjempegode venner.  De sov sammen i hundehuset ute på ”Sementen” om natten, og var ikke vi ute, så sprang de rundt fyret så mye at det ble en fin sti etter dem. Vi hadde dem med i bånd når vi gikk gjennom skogen til skolehjemmet.  Det var bare en dårlig oppkjørt kjerrevei.  Det fantes ikke belysning på vår sti, så vi hadde bestandig med en tent fjøslykt om vinteren.  Vi lærte at vi skulle se opp mot himmelen i mørket.  Var det en sti, så var det også en åpning mellom tretoppene.

Hele familien - Klikk for å forstørre
 Hele familien samlet i Stenringen

Det var kommet elektrisk strøm på fyret i 1929,  men veibelysning så vi aldri på vår kant av øya.  Telefonledningen hang bare fra tretopp til tretopp uten feste.  Dette ble forlangt utbedret, og løfter ble gitt, men intet skjedde. Hundene hadde en forundrelig teft, de gjødde veldig når de så en ”Bastø-gutt”, og de likte ikke overmontøren på Borre Elverk. Han meldte sin ankomst så vi fikk hundene i bånd.

Hele sommeren badet vi masse.  Vi lærte fort å svømme, og vi kappedes om det meste, ført uti og først til ”Staken” osv.  Sonja og Bessie var aller først uti.  De svømte på utsiden av oss hele tiden.  Hvis vi hylte for mye, så trodde de at vi var i livsfare og skulle redde oss.  De grep etter badedraktene med labbene, så det ble mye hull og stopping.

Under en kraftig vindbyge en sommer blåste taket på hundehuset av. Vi lekte vi var hunder, men det ble kjedelig å stå der i lengden. 

I hundehuset - Klikk for å forstørre


Her prøver Kirsten, Bitte, Astrid, Wenche og Ragnhild hundehuset

Somrene på Bastø Fyr var bare herlige.  Når skolen var slutt og vi ikke skulle gå gjennom skogen hver dag, så sluttet vi med sko.  Vi sprang barbente fra morgen til kveld, vi fikk lærsåler under føttene. Skoene var nye til 17. mai, og skulle brukes igjen når skolen startet til høsten.  Vi kjedet oss aldri.  Vi hadde det gøy når vi gikk på stranden nedenfor fyret, vi gikk aldri lenger enn at vi kunne sees fra vinduene.  Det var masse rart som drev i land, og vi plukket opp alt vi fant, alt kunne lekes med.  Kassene, som vi fikk  sendt over med kolonialvarer, varm et flott byggematerialet for hytter.  Noen ganger fikk vi male dem med vindu og dører, og dukkene eller papirmenneskene bodde der. Vi hadde god fantasi når det gjaldt å finne noe å leke med,  dyre leker fantes ikke, så det gjaldt å bruke  det vi hadde.

Men det var ikke alt som var like populært.  En sommersøndag som piken hadde fri, skulle Ma og Pa ta seg en fredelig fisketur like utenfor fyret.  Vi lekte rolig med vårt. At en av oss fant på at vi skulle heise noe opp i flaggstangen, ble øyeblikkelig godtatt av oss alle.  Vi hadde lært flaggstikk av Pa.  Splittflagget lå innelåst på vaktrommet.  Hva skulle vi bruke? Jo, Mas morgen-kjole var farverik.  Vi bandt ermene fast til linen og dro i vei.  ”Anitra” lå rett syd for fyret, så de så ikke hva vi puslet  med. Men kjolen kom til topps.  Gleden ble kortvarig.  På et øyeblikk var ”Anitra” tilbake ved bryggen.  Vi ante ikke at den hadde den farten.  Vi gjorde det aldri mer.  Vi ble aldri lagt hånd på, men det kunne være trusler om å stå i kokskjelleren.

Pa holder øye med trafikken - Klikk for å forstørre
 Pa holder øye med trafikken i fjorden

Som jeg har sagt før, så hadde vi hele tiden flinke piker til å hjelpe til. Vi hadde i over ett år en pike fra Melsomvik som het Marvel Abrahamsen.  Hun var en dyktig svømmer i all slags vær.  Skulle vi se etter Marvel når hun hadde fri, så var det bare å ta kikkerten og se etter hodet hennes over vannet. Frem og tilbake til Kalveodden var en passende kveldstur. En sommersøndag, hun hadde fri, men ble gjerne hos oss på fyret, så ville hun svømme fra Horten til Moss. Vi skulle følge henne i båten.  Hun hoppet i vannet ved Horten Brygge og svømte av sted.  Vi hadde med mat og drikke og det var nydelig vær, ca 20 grader i vannet, og hun hadde smurt seg inn med noe fettstoff. Marvel fikk bare litt å drikke under svømmeturen. Da hun hadde klappet til kaia i Moss, så erklærte hun at hun ville svømme tilbake til Horten.  Men det lot seg ikke gjøre.  Følgebåten  måtte hjem til fyret for å rekke tenningstid.  Det var midt i juli måned, og det var bare en uke før og en uke etter St. Hans at fyret var slukket.  Marvel forsøkte siden å svømme over den Engelske Kanal, men måtte gi opp  på grunn av for høy sjø.

I 1936 hadde vi en pike fra Kongsberg som het Magda Warloe.  Hun var forlovet med en skihopper som het Birger Ruud.  Dette året var det olympiske leker i Tyskland.  Han hadde vunnet i 1932, ville han vinne igjen? Spenningen var stor i stuen da nyhetene kom, gleden sto i taket da nyhetene kom; Birger hadde vunnet igjen.  Magda ble hos oss lenge etterpå, helt til Birger hadde fri en helg så de kunne gifte seg.

 [ Toppen av siden ]

Bastøy fyr - Klikk for å forstørre


Bastøy fyr sett fra vest

På fyret skulle det tas masse observasjoner når det gjaldt vær, vind og nedbør. Vi hadde en stor nedbørmåler som sto boltet fast på fjellet utenfor fyret. Alt skulle inn i sine faste rubrikker i den store vakt protokollen som lå på vaktrommet  Vindretningen måtte angis.  En gang var det en vaktvikar som skrev;”  Vinden står fra øst, det kjenner man på  lukten”  Det var også en rubrikk som het; ”Antall døde fugl”  Det var fugler som hadde fløyet mot glasset på lykten.  Heldigvis var det ikke så ofte.

Det var aldri kjedelig på Bastø fyr. Vi ble tidlig meget godt kjent med trafikken på fjorden.Vi hadde jo panoramautsikt over hele Oslofjorden. Vi så fra Horten  i vest til Ferder i syd.  Pa hadde bestandig langkikkerten klar og han fulgte med på alt som rørte seg på fjorden.  Vi lærte oss navnene på rutebåtene til norske og utenlandske havner, og vi kjente igjen skorstensmerker og flagg

Vi var med å dro i land store tømmerstokker som hadde løsnet fra slepene til tømmerflåtene som hadde kurs for fabrikken på Hurum. De var bestandig en trussel for småbåttrafikken i mørket,  De ble også god vinterved for oss når de tørket.

Om vinteren, når nordavind og sno sto rett på fyret, så fikk Sonja og Bessie også være inne og leke med oss.  Da var det liv i huset.  Ma sydde klær til oss på sin elektriske symaskin på den øverste delen av spisebordet.  Ved den nederste delen satt Pa og  skrev på en hakkete skrivemaskin.  Han hadde masse korrespondanse med alle de verv han var involvert i.

Vi var ikke akkurat stille når vi lekte gjemsel med hundene.  Ofte måtte han avbryte oss og si ”Hysj, Hysj, vær litt stille  så vi hører om tåkeluren går”  Vi var bare øredøvende stille når det var værmelding.  Den var meget viktig: fikk de sove til natten? ble det snetykke eller tåke? Det ble også tatt meget spesielle forholdsregler når det ble meldt om  gutter som hadde rømt fra Skolehjemmet.  Båtene våre kunne jo være fristende, men de lå trygt oppdradd i båthuset, alle bolter var festet og hundene var løse.  Det var ikke ofte de klarte å rømme fra Bastø.

Jeg kan ikke huske at vi  syntes det var rart at vi var så godt innelåst.  Vi visste jo ikke om noe annet  Vi gikk i samlet tropp på Søndagsskole hos fru Angen, bestyrerfruen. Hundene bandt vi ved trappen.  Da traff vi barna til funksjonærene., ellers hadde vi ikke mye kontakt med jevnaldrene.  Vi fikk også være med å hente melk og post på skolehjemmet.  Melkehenting var kl. 18.00.  Den var mest spennende, da kom ofte barna til funksjonærene.  På den måten fikk vi litt peiling på hvem som var like gammel som en selv.  I min klasse kom det to gutter , de var naboer og kamerater, så jeg fikk ingen venninne.

I hele min tid på Bastø var det en bestyrer på skolehjemmet som het Rolf Angen.  Han og fruen hadde bodd noen tid i Tyskland og hadde lært kadaverdisiplin.  Han og fruen skulle være så kristelige og gode.  Bastøguttene var virkelig flinke til å synge salmer, det måtte de, enten de ville eller ikke,  Men de fikk masse juling.  De ble  pisket så de brølte av smerte. Hvis dette foregikk i skoletiden, og vi i  naboklasserommet hørte all gråten, så fikk vi lov til å gå ut til det verste hadde gitt seg.  Det var vondt å tenke på at disse elevene var på vår egen alder.

Men at herr Angens teorier om  hard og brutal juling med vått bjerkeris, skulle få en gutt på bedre tanker, var det vel ingen som trodde på. Det fantes ikke barnepsykologi på den tiden.  Herr Angen var en despot av 1. klasse, alt , utenom beinhard disiplin og salmesang, var forbudt for unge mennesker. En dag skulle Astrid og Wenche være med  Pa bort og hente melken.  Han var riktig stolt av dem, for Ma hadde sydd nye antrekk til dem, det var blomstrete bluser og lange bukser.  Da kom herr Angen bort til Pa og ba ham ta med seg pikene hjem øyeblikkelig.  Det var høyst upassende å vise seg i pyjamas.  Da fikk herr Angen svar.  Men Ma fikk blod på tann, hun sydde lange bukser til oss alle.  Det var varmt og praktisk både i båt og på land.  De andre mødrene fikk også mønster og sydde til sine døtre. Så herr Angen fikk si hva han ville, oss hadde han ikke noe med.

På Bastø var det kronglete å gå. Det var bakker og trapper, røtter og stener, så vi datt ofte og slo oss.  Da sa Ma: Se hvor du går og hvor du trår.  Vi var veldig sjenerte, vi stirret i bakken når vi traff andre mennesker.  Men Ma og Pa mente vi ikke hadde noe å skamme oss over.  Vi skulle gå med rett rygg og hevet hode. Vi skulle se på den vi møtte og neie.  Det var ikke lett, vi måtte trene hjemme.  Vi måtte balansere en bok på hodet og se rett frem. Vi måtte gå rundt spisebordet mange ganger.  Var ikke ryggen rett nok, så fikk vi en linjal stukket under armene.  Dette var ikke noe vi snakket med andre om, vi tore ikke spørre hvor mange ganger de hadde gått rundt bordet.

Men å kombinere dette med å se hvor du går og hvor du trår, var ikke så lett på humpete veier. Når vi i ettertid tenker på all den lek og moro vi hadde på Bastø fyr, så må vi bare innrømme at våre foreldre og pikene  var fantastisk tålmodig med  alt det rot det ble av det.  I ettertid skjønner vi ikke at de ikke eksploderte noen ganger, men når vi snakket med dem om det som voksne, så sa de at de ikke eide nerver, og vi ikke gjorde noe galt, så var de glade.  De syns også det var bra at det ikke var noen naboer i nærheten som vi kunne irritere.

Den siste våren vi bodde  fast på Bastø fyr ble dramatisk. Vi var urolige den 8. april.  Det ble lyttet intenst på radioen, og kikkertene var i flittig bruk. Telefonen var død, ledningen hadde nok falt ned igjen.  Det ble snakk om å gå bort og ringe fra Skolehjemmet til Fyrvesenet. 

Vi kunne, i kikkertene,  ane konturene av en lang, grå skygge som passerte Moss.  Da kom telefonvakten på skolehjemmet, diakon Waage, springende gjennom skogen med beskjed om at fyret skulle slukkes.  I det samme ble Gullholmen fyr, tvers over fjorden, slukket.  Vi forsto jo i ettertid at skyggen vi hadde sett, var ”Blücher”, som snek seg inn til den visse død.

Vi var nødt til å flytte til fastlandet, kjøpte hus på Steinsnes. Pa fortsatte på fyret, men fikk mer fast avløsning , så han var mer sammen med oss. Men familiens gode liv på Bastø fyr var blitt historie.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside