Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

17.mai i Borre Nasjonalpark 2002

Den siste 17.maitale som ble holdt på Borrehaugene mens kommunen bar navnet Borre.

Av Eli Kari Høihilder, daværende formann i Borre Historielag

Hver eneste 17. mai siden 1945 har det vært tradisjon å samles her i Borre Nasjonalpark med tale for dagen, korpsmusikk og leker for barna. Fra denne frigjøringsvåren og videre opp gjennom 50- og 60-åra, møttes barnetogene fra kretsskolen Ra,  Lysheim og  Granly ved trekanten oppe ved kirka der Borre-skiltet sto. Først gikk veien til Gannestad, hvor de hedret sine gamle, og så fortsatte feiringen her i Nasjonalparken. Nå har det etter hvert blitt Granly skole med sitt skolekorps som har ivaretatt denne flotte tradisjonen og jeg gjerne vi skal rope et hipp, hipp hurra for Granly!

Eli Kari Høihilder

Her står vi på historisk grunn. Ikke noen plasser i landet vårt, ikke engang på Eidsvoll, feirer man dagen innenfor en historisk ramme som forener så mye skjønnhet, natur, tradisjon og gammel norrøn historie som her i Borres praktfulle nasjonalpark . Det er i år 150 år siden Borrefunnet i 1852, og Borre Historielag har fått den ære og glede å holde 17.maitalen i dette jubileumsåret.

Der oppe, på jordet, lå Skipshaugen. Nå kan vi bare se konturene av den på flyfoto på utstillingen på Midgard. Seint på året i 1851 satte veivesenet i gang med å grave en tunnel tvers gjennom denne nordligste haugen for å få sand til veibygging. Det var is og tele i haugen, men plutselig støtte arbeiderne på klinknagler, og etter hvert kom et rikt gravgods for dagen. Det hele utartet til en form for skattejakt, og mye var ødelagt da Fortidsminneforeningen kom hit til Borre for å undersøke funnet i mai 1852.

Men i haugen sto et skip parallelt med fjorden, og med forstavnen mot nord. Det hadde nok vært gravplyndrere på ferde, for det fantes nesten ikke våpenutstyr i skipet. Men det var et fantastisk utstyr til kjøring og ridning, så uttrykket "på ridetøyet skal storfolk kjennes", kan nok passe godt her. Om det er kvinne eller mann som var hauglagt, vil nok aldri få vite. Men vedkommende har utvilsomt hatt høy status og stor makt.

De sølv- og bronsebelagte beslagene til hesteutstyret som ble funnet i haugen den gangen for 150 år siden, er spesielt vakre i sin ornamentikk. I vitenskapelige kretser blir dette kalt Borrestilen. En stilisert utgave av Borreknuten brukes både i kommunal sammenheng og av Borre Historielag som foreningens symbol. Borre-boka som ble utgitt i 1954 har ornamentikk fra funnet både på ryggen og tittelbladet. Ikke å forglemme har vår egen gullsmed Bjørn Erichsen har videreført Borrestilen i sin vakre sølvsmedkunst.

De mektige storhaugene her i Borre som man antok var fra 800-tallet, ble tidlig kjent i hele Norden og store deler av Europa. Ny forskning viser at bosetningen her skriver seg tilbake fra før vikingetida, til det 6.århundre. Det betyr at historien må skrives om, forteller arkeolog Terje Gandum som nå arbeider med et prosjekt ved Midgard historiske senter. I forbindelse med 150-årsjubileet for Borrefunnet, vil han og professor Bjørn Myhre utgi et hefte som omhandler hva de nye funnene betyr for vår historie. Vi er stolte over å tilhøre et historielag i en kommune som står så sterkt i både nasjonal og europeisk historie.

Da vi fikk grunnloven i 1814, skulle makten fra den eneveldige kongen og ut til folket. Herreder, eller kommuner, ble opprettet, og bygdas folk fikk selvstyre gjennom sine folkevalgte. Vår lokalhistoriker Odd Kristian Larsen kan fortelle om at her i Borre gikk det imidlertid hele 23 år fra Riksforsamlingen på Eidsvoll undertegnet Grunnloven til det første herredsstyremøtet i Borre kommune. Denne historiske begivenheten fant sted i desember i 1837, i Kari Kirkebakkens hus - den ærverdige gamle gården ved siden av Vadla.

17. mai er den dagen som vi knytter til sentrale ideer som frihet, likhet og brorskap. I vårt lovverk er det nedfelt at i Norge skal det være likestilling uansett sosial, religiøs og etnisk bakgrunn. Som mangeårig lærer her i Borre og nå ved Høgskolen i Vestfold, har jeg hatt mye kontakt med barn og ungdom. I lærerutdanninga legges det vekt på å styrke barnas selvtillit og trygghet for å bli gode samarbeidspartnere og samfunnsgagnlige mennesker i et inkluderende samfunn. Dette er ikke lett verken for lærere eller foreldre når mobbing og plaging er en del av virkelighetsbildet for mange i dag. Især er de svakeste gruppene mest utsatt, og det hender dessverre ikke sjelden at barn av en annen etnisk opprinnelse enn oss, blir uskyldige ofre for vår mistenkeliggjøring.

Som dere ser på bunaden min - jeg kommer fra et annet sted enn Vestfold. Jeg har min identitet i Trøndelag, men jeg har også slått rot her i Borre. For oss som har Nasjonaldrakter, synliggjør disse bunadene stolthet over og respekt for vår herkomst. Den samme stoltheten har våre innvandrere når de kler seg i sine nasjonaldrakter og feirer dagen sammen med oss. For 17. mai tilhører alle i Norges land. Det er dagen for de store festtalene, men det skal også være dagen for ettertanke. Kanskje kan vi i dag ta noen vi ikke kjenner i hånda og gratulere med dagen? Vi må bli mindre ivrige til å bry oss med hverandre, og flinkere til å bry oss om hverandre. Som borgere i et fritt og demokratisk land uten frykt for krig , terrorisme og nød, er det en del av vårt ansvar også historisk sett å bidra til omsorg og nestekjærlighet til dem som sårt trenger et nettverk rundt seg.

17. mai og Nasjonaldagen er å være historievendt, å se bakover for å komme videre framover. Hva disse haugene skjuler, vil sannsynligvis alltid forbli en gåte. Men vi har dokumentasjon for at her har mennesker bodd og virket i mange generasjoner fra så langt tilbake som for 1500 år siden.

Disse våre forfedre var et farende folk,  som forholdt seg til mange kulturer - det viser funnene som er gjort i skipshaugen. Det utenlandske glassbegeret som ble funnet i haugen, er kanskje langt eldre enn først antatt. Og midt i denne historierikdommen kan vi lage oss egne forstillinger og egne svar. ”Undringen - er selve nerven i Borreparken” sier Borres kultur og historieberiker  Anders Rønningen.

Når vi nå etter talen skal synge ”Ja, vi elsker dette landet”, synger vi den teksten som Bjørnstjerne Bjørnson skrev og som Rikard Nordråk satte melodi til. Nasjonalsangen ble uroppført i 1864, på 50-årsmarkeringen for grunnlovsdagen vår.  At disse svære monumentene over en svunnen fortid spilte en viktig rolle under gjenoppbyggingen av et nytt og selvstendig land, er dokumentert både ved skriftlige kilder og rike illustrasjoner.

Borrefunnet, bare et tiår før Nasjonalsangen ble skrevet,  har ganske visst vært en inspirasjonskilde for Bjørnstjerne Bjørnson. Saganattens drømmer senker seg over landet. Nasjonalsangen har blitt en del av vårt arvegods, og har vært og er et viktig samlingssymbol for oss.

Det nasjonale perspektivet må aldri bli til selvgodhet, selvopptatthet og nasjonalisme, men tvert imot bidra til å fremme åpenhet mellom nasjoner på tvers av kulturer. Dette er noe av det vi også har lært av vår nære historie her i Borre Nasjonalpark.

På Borre historielags eiendom, den gamle gården og skysstasjonen Bruserød på Nykirke, er det i et av rommene i 2 etasje etablert et skolemuseum i  form av et gammelt klasserom. Her er det mange verdifulle gamle gjenstander fra i Borre kommune som er samlet inn. Av nyere dato er Nordahl Rolfsens lesebok. Der står også de to små versene av Bjørnstjerne Bjørnson, som jeg ønsker å sitere til slutt i denne talen for dagen.

For 100 år siden skrev Bjørnson de korte verselinjene i "Elsk din neste, du kristen sjel". Her blir vi oppfordret til å vise omsorg for hverandre ved å praktisere verdier som toleranse og nestekjærlighet. I det bildet håper vi at vår framtidige historie blir skrevet.

Elsk din neste, du kristen sjel
Trå ham ikke med jernskodd hel
Ligger han enn i støvet.

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside