Fra veigrus til Nasjonalpark

To små jubileer på Borrehaugene

Av Jan Ingar Hansen

Det var veivesenets virksomhet som for 150 år siden førte til de først funn fra vikingtid på Borre. Tidlig på året 1852 støtte arbeiderne på klinknagler og etter hvert kom restene av et rikt gravgods frem fra haugen hvor de hentet ut sand og grus til et veiprosjekt. Vi får håpe at det var ren uvitenhet som førte til at veivesenet fikk fylkesmannens godkjennelse til å grave seg vei inn i den store gravhaugen for å kunne hente ut sand og grus under telen. Men det virker unektelig rart at de fikk tillatelsen året etter at lov om fornminner hadde trådd i kraft.

Til tross for de funn veiarbeiderne gjorde, fortsatte arbeidet med å hente ut sand og grus, uten at noen synes å ta affære og stoppe ødeleggelsene. Etter litt tid fikk lokale krefter stoppet bortkjøringen og da Fortidsminneforeningens sekretær, antikvar Nicolay Nicolaysen, kom til Borre på våren 1852, var mye av haugen og innholdet allerede ødelagt. Det ble likevel gjort en rekke funn som tyder på at dette var en svært rik utstyrsgrav som lå på jordet ett par hundre meter nordøst for kirken.

I dag er det ingen spor etter haugen, men den lå plassert på jordet på nordsiden av veien ned til Nasjonalparken mellom Midgard Historiske Senter og porten til parken. Etter opplysningene og undersøkelsene fra Nicolaysen hadde denne, i likhet med de andre storhaugene på Borre,  et tverrmål på rundt 40 meter. Haugen besto i alt vesentligste av sand og fin grus. Bare på et begrenset område skal det ha vært noe leire. I haugen sto et skip, omtrent parallelt med fjorden og med forstevnen opp mot land, altså mot nord. 

Det var mulig å rekonstruere skipets plassering til tross for veivesenets store ødeleggelser. Borreskipet var trolig kortere enn Osebergskipet, omtrent 20 meter langt. Det ble funnet en god del gravgods aktenfor midten, omtrent på det stedet der gravkammer var reist på tilsvarende skipsfunn som Oseberg-, Gogstad- og Tuneskipet. Som de andre skipshaugene har denne også blitt åpnet en gang i eldre tid. Om vi ser bort fra et enkelt, ordinært økseblad, er det påfallende at alt våpenutstyret glimrer med sitt fravær i Borrehøvdingens gravgods. Men heldigvis synes ikke gravplyndrerne og hatt særlig interesse for det rike utstyret til kjøring og ridning, utstyr som utvilsomt hørte med som datidens statussymboler. Det som er bevart forteller oss at Borrehøvdingen hadde stor status.

Den største serien som ble funnet består av 44 praktisk talt like rektangulære små plater, dekorert med det samme firbente lille dyret. Det er fremstilt i kraftig relieff med et katteaktig hode og de fire lemmene sett forfra, mens kroppen er redusert til et smalt bånd. Dette kan ha vært et slags garnityr til seletøyet. Sammen med dette ble det funnet begge sidene til et bissel formet som to dyrehoder.  Den ene av sidestengene i bisselet er avbrutt omtrent på midten, slik at det ene dyrehodet mangler. Til gjengjeld har dette defekte stykket bevart det lille beslaget for selve tømmen. Funnet er et av de fornøyeligste og mest raffinerte stykker ornamentikk vi har fra hele vikingtiden. Det hele kan virke orientalsk i sin form, men stykket er utvilsomt norsk. Det er dette knute- eller sløyfe-motivet som er så karakteristisk for det vi i dag kaller Borre-stilen.

Kombinasjonen dyrehode/sløyfe-motiv finner vi også på seks smale, praktisk talt identiske reimtunger. Disse enkle reimtungene ser ut til å høre sammen med hver sine smøygjestoler og utgjør to like sett. To små reimspenner, dekorert med sterkt oppløst dyreornamentikk og med lærrester sittende i klinkplaten er store nok til å kunne ha tilhørt seletøyet. I tillegg ble det funnet noen beslag med samme type motiv som nevnt over, de har også rester av lær og har ganske sikkert tilhørt pynten på seletøyet. Hele seletøyet må ha vært et praktstykke og det er ikke ukjent at en la mye arbeid i utforming av hesteutstyret. Dette var datidens måte og vise status på, vi kjenner jo utrykket «på ridestellet skal storfolk kjennes».

Men Borrefunnet hadde etter alt og dømme mer hesteutstyr. I tillegg til alt hesteutstyret ble det funnet noen gjenstander av mer hverdagslig karakter som et lite beslag til en knivslire, en liten bronsebjelle, en stor perle av bergkrystall, et snellehjul, jerngryter, glasstøy og andre bruksgjenstander. Alle disse gjenstander er nå plassert hos Oldsakssamlingen i Oslo. De fleste gjenstandene er arkivert i samlingens kjeller, langt unna vår mulighet for beskuelse. Deler av hesteseletøyet kan beskues på Vikingtidsmuseet på Bygdøy.

Nasjonalparken har også sitt jubileum
Professor A. W. Brøgger fikk allerede i 1927 fredet 65 mål rundt haugene og generaldirektør Sam Eyde foreslo seinere for Brøgger at alle haugene skulle samles til nasjonalpark. Eydes grunn og Statens grunn ble slått sammen til den pent arronderte 180 mål store parken vi kjenner i dag.

Rundt 6000 mennesker hadde funnet veien til Borrehaugene søndag 19.juni 1932. Dette var dagen da gravfeltet ble innviet til nasjonalpark. I sommerregnet kom folk med ekstratog til Borre stasjon, de kom med buss, bil sykkel og til fots. I den ene enden av stevneplassen var det reist en tribune hvor Kong Haakon, kronprins Olav, kirkeminister Trædal, riksantikvar Harry Fett og professor A. W. Brøgger tok plass. På den samme tribunen satt flere ordførere, fylkesmannen, generaldirektør Sam Eyde og en rekke andre inviterte gjester.

Høydepunktet på dagen ble av mange oppgitt å være det historiske foredrag som professor A. W. Brøgger holdt. Han hadde undersøkt Borrehaugene grundig flere år tidligere, og hans avhandling er fremdeles et av de viktigste dokumentasjoner vi har om Borrehaugene.

Kong Haakon ble kalt frem på scenen av kirkeministeren som overrakte Kongen et kart over det areal som var underlagt nasjonalparken, og ba ham overta nasjonalparken på nasjonens vegne. Kongen svarte med å takke så vel de offentlige myndigheter som de privatmenn, som hadde bidratt til at denne tanke kunne realiseres. Han takket spesielt Sam Eyde. ”Aktelsen for de minnene og den lærdom fortiden kan gi oss, bidrar til å høyne nasjonalfølelsen og styrke samfunnet”, sa Kongen i sin tale.

Den 22.april 1937 stadfestet Vestfold fylkesting at Nasjonalparken i Borre tilhører Vestfold Fylke og det ble fastsatt vedtekter for parkens administrasjon og tilsyn. Tilsynet skulle bestå av fem medlemmer, tre fra fylkeskommunen, en fra Riksantikvaren og en fra Universitetets Oldsakssamling.