Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

En liten oversikt over husmannsvesenet i Norge

Historisk arbeidsoppgave 
av Marit Larsen og Leif Halvorsen, våren 1953

Husmannsvesenet kan trolig føres helt tilbake til viking- og sagatiden. Men det var først senere at det fikk større betydning og i det 16. og 17. århundre nevnes stadig husmenn. I slutten av 17-hundretallet ble husmannen så alminnelig at selv myndighetene begynner å regne med disse som en egen klasse. Husmannsklassen vokser nå stadig og når sitt høydepunkt omkring 1850. På denne tid var det ca. 65.000 husmenn i Norge. Fra nå av går det stadig tilbake med antallet, men ikke verre enn at det ennå så sent som i 1920 var noen tusen igjen.

Husmannens kår var ikke gode. Han var fullstendig slave under jordeieren. Gårdeieren nektet lenge å gi husmannen feste – eller bygselsedler på plassen. Husmannen måtte greie seg med muntlige løfter. Vi kan tenke oss hvordan det måtte være. Husmannen var fullstendig i sin husbonds vold. Denne kunne kreve arbeidsytelser etter eget forgodtbefinnende eller jage han fra plassen, når han selv ville.

Ca. 1750 ble det imidlertid rettet på dette idet bøndene ved en kongelig forordning ble forpliktet til å gi husmennene sine bygsel på plassen med nøyaktig angivelse av bl.a. arbeidsplikten. Bygselseddelen skulle også tingleses.

Disse bestemmelsene vakte imidlertid stor misnøye både blant bønder og godseiere og allerede 2 år etter måtte regjeringen gjøre et tilbaketog. Det ble da kunngjort at ingen behøvde å gi sine husmenn bygselsedler på plassen, så sant ikke husmannen selv hadde ryddet og bygslet plassen i utmarken ”av stenhauger, tørreråter eller myrsletter” som det het.

Siden (ca. 1790) ble det slik at alle som slo seg ned på gården skulle få sine forpliktelser skriftlig fastsatt. Trass i alle disse budene fra kongen måtte husmennene ennå lenge, selv de som hadde bygslet sin egen plass, nøye seg med muntlige avtaler. Selv der skriftlige kontrakter var opprettet, var det nok mulig for gårdeieren å finne påskudd til å si opp en husmann som han gjerne ville bli kvitt.

Husmannens kår var meget slette, men ved sitt arbeid har de gjort en innsats i landbruket som ikke alltid er vurdert høyt nok. Nyrydningen i det 18.århundre skyldes for en vesentlig del dem og den billige arbeidskraft de tilførte jordbruket var en betingelse for dets fremgang.

Som før nevnt var husmannsklassen på det høyeste omkring 1850. Men på denne tiden levde også husmannen under meget dårlige kår dessverre, verre enn både før og siden. Den sterke etterspørsel etter plassene hadde medført at gårdeierne kunne sette strengere vilkår for festet, og fremgangen i jordbruket i forbindelse med den primitive redskapen skapte et voksende behov for faste arbeidere. Følgen var at husmannen ble bundet til å arbeide 5 dager i uken etter tilsigelse. Så harde vilkår hadde vært ukjent i eldre tid, da riften om plassene ennå var liten. Visstnok ble ikke denne arbeidsplikt alltid brukt, men i onnene ble den det, på stagårdene enda hele året igjennom. Ofte måtte kone og barn også følge med nettopp som de trengtes mest hjemme på plassen.

I det hele gikk utviklingen i den retning å utnytte husmennenes arbeidskraft så langt råd var. Samtidig opphørte det gamle patrikalske forhold mellom gårdbrukerne og deres arbeidere. Husbondfolket, som tidligere hadde arbeidet sammen med husmennene og tjenerne, og spist med dem av den samme kosten, skilte nå bordlag med dem og holdt seg bedre enn de.

Dette vakte bitterhet, og det så meget mer da fattigdommen tok sterkt til blant husmennene. De arbeidet jo for en ytterst gjerrig betaling, de var som regel gift, ja, hadde som oftest en stor familie å forsørge. Disse kom da til å oppfylle bygdene med fattigfolk og tiggere, og den sedlige tilstand blant dem var oftest likeså slett som deres økonomiske kår.

Eilert Sundt, som kjente disse ting av selvsyn, oppruller rystende bilder av de oppløste familieforhold og den økonomiske og moralske elendighet blant husmannsklassen i sine skildringer av sedlighetstilstanden i Norge omkring midten av århundret.

Da så Markus Thrane åpnet sin sosialistiske agitasjon, var det nettopp blant husmennene og jordbruksarbeiderne han fant den største tilslutningen. Denne arbeiderbevegelsen tok opp kravet om tryggere kår for husmennene, så de med tiden kunne bli selveiere. Thrane var på en måte forut for sin tid, og bevegelsen falt snart sammen, men statsmakten hadde da fått en følelse av at noe måtte gjøres for husmennene.

Riktignok ble et radikalt forslag av Ueland forkastet i Stortinget og den nye husmannsloven som kom istand i 1851, var vesentlig en gjentagelse av eldre, halvglemte forordninger. Den var på den måten heller konservativ enn radikal, men siktet allikevel på en bedring av husmennenes kår. Bl. a.  begrenset den arbeidsplikten og fastsatte feste for livstid på husmannsplassene.

Det ble allikevel ikke først og fremst lovgivningen, men selve den økonomiske utvikling som lettet kårene for husmannsklassen. Der var den nye tids samferdselsmidler med jernbane, skipsruter og veier, byenes og fabrikkindustriens fremvekst m.m. som skapte nye livsvilkår for landarbeiderne (landbefolkningen) og da ikke minst for husmennene. Av stor betydning ble også utvandringen til Amerika som tok sterkt til i 1860 årene og nådde sitt høyeste ved århundreskiftet. På denne tid reiste ca. 19000 mennesker ut hvert år. Denne utviklingen førte til en stadig avfolkning av husmannsplassene, som etter 1870 årene har gått sterkt tilbake i antall. I 1900 var det bare 27000 husmenn igjen her i landet mot 67000 i 1855.

I våre dager er det ingen husmenn i Norge, men mange av plassene står enda, og ennå i dag blir en del av dem brukt som boliger.

 

Kilder:

Oskar Albert Johansen: Norges bønder
Wladimir Moe: Norske Storgårder

Intervju med:

Antonius Nilsen
Elise Halvorsen

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside