|
|
En kort historikk over Falkensten
Fra Horten fører en flott asfaltert vei ut til
Falkensten; snart under gamle vidkronede og skyggefulle lauvtrær, -
snart mellom vidstrakte, frodige marker med maleriske gløtt av noen av
de vakreste stedene i Oslofjorden. Så -
i en avstand av seks kilometer fra byen, ligger Falkensten gård,
en av storgårdene i fylket, og sikkert også en av dem som har vakrest
beliggenhet.
Gården strekker seg fra Horten vestover, og består
av en gammel mausardbygning som før dannet en lukket firkant, men som nå
i våre dager er forandret til en vinkelbygning. Hovedbygningen lå
opprinnelig ikke på den nåværende grunn, men lenger inne i bukta i
”Gammelgård”, med dens frodige marker og høye lauvtrær. For ca. 200 år siden brant denne ned. En kunne
lenge se spor av gamle bygninger, disse er nå forsvunnet, men ennå
finnes levninger av de stolte og vakre alleer som var der. Hovedbygningen ble så flyttet nærmere sjøen og
fikk da sin egenartede og dominerende beliggenhet. Slik vi ser den i
dag, ligger den på en knaus like ved sjøen, den ser ut til å befinne
seg nede i et dyp, men samtidig er den høyt hevet med utsyn til alle
sider. Med fasaden vendt mot nord, har den det flotteste
panorama like foran vinduene. I forgrunnen ligger Oslofjorden, som her
skjærer seg inn mellom praktfulle fjellformasjoner. I bakgrunnen
stenger åsryggene, det bratte Veggfjellet, Valnes og Mulåsodden som
danner et vakkert syn når aftensola kaster gylne stråler over de blånende
toppene. Gårdens bakgrunn har også en enestående skjønnhet. Fra vårt
bakre Borrevann løper det ut en liten elv, som danner et par små
vannfall, og som så snor seg i kvikke buktninger like ved gården –
ut i fjorden. Opprinnelig het gården Sledavagr eller Sledavigen.
Navnet skal være avledet av ordet slede, som betegner et fiskeredskap.
Senere er det blitt kalt Falkensten, kanskje fordi det stadig kretset
store svermer av falk og hauk omkring gården og ved det bratte
Veggfjellet.
Falkensten omtales allerede i 1315, men dens
egentlige historie begynner først mot slutten av det 16.århundre, da
den ble kjøpt av Fredrik Lange, i denne familien ble gården i over 100
år. Fredrik Lange kom fra Skåne. Han tilhørte en dansk adelsslekt,
hvis våpen var ”Tre Roser”. En antar at det er Fredrik Lange som i
sin tid fikk Falkensten opphøyet til adelig setegård. I 1573 ble han
befalingsmann over Tønsberg hen. Hans hustru var Dorthe
Christoffersdatter Lindenov. Etter han fikk sønnen Gunde Lange gården
i 1625. Han ble også sin fars ettermann som lensherre over Tønsberg og
St.Olafs kloster, som han beholdt til 1633. Han eide et veldig jordegods hvor en foruten
Falkensten kan nevne Brunhaug, Fritsø, Fosseholm, Strømsgodset m. fl.
gårder. Gunde Lange var militær og deltok som oberst i Hannibalsfeiden
1644-45. Han var gift med Anne Hansdatter av den kjente
slekten Little eller Basse. Han ble etterfulgt av datteren Jomfru Ida
Lange, som fikk Falkensten i 1639, men hun må ha solgt den omkring 1869
til fremmede, for et par år senere fikk brorsønnen Ove Lange kongelig
tillatelse til å innløse den, muligens fra Griffenfeldt, som skal ha
eid den sammen med Jarlsberg og andre gods i Norge. I vel 20 år satt nå
Ove Lange som eier av Falkensten, men i hans tid gikk det tilbake med gården,
og da han døde i 1693 var boet så foreldet at eiendommen ble utlagt
til panthaverne Reinhold Wordermanns enke og arvinger. Senere kom den til kammerassessor (dommer)
Wordermann og frue født Blirencrone og deretter til kanselliråd Hans
Scavensius. Han solgte den til kommandørkaptein Styr, etter ham ble gården
kjøpt av Jørgen Qval ved auksjon for 4102 riksdaler. I 1757 var den i sorenskriver Jens Friis’ eie.
Jens Friis var meget interessert i framsteg innen jordbruksredskaper.
Han oppfant en ny plog, med vridde jernbeslåtte veltefjøler og bøyd
bakutgående styre. Denne plogen fikk 1ste premie ved en prøve i
Danmark i 1770, og den vant senere stor utbredelse her på Østlandet. David Holt fikk Falkensten i 1778 og solgte den i
1790 til assessor Krafting, som i 1800 overdro den til Tørris Bonnevie. [ Toppen av siden ] Familien Bonnevie skriver seg fra Provence, men på
grunn av religionsforfølgelser under Ludvig 14de, utvandret de til
Danmark og Norge. Tørris Bonnevie, som var født i Mandal hadde vært
sjømann i sin ungdom og tilbrakt mange år i Ostindia. I 1799 vendte
han endelig hjem derfra med en opptjent formue. Under et besøk samme år
på Falkensen hos assessor Krafting kjøpte han gården som han flyttet
til i 1801 og siden drev med stor dyktighet og interesse til sin død i
1820. Tørris Bonnevie solgte to øyer som tilhørte
Falkensten, nemlig Mellomøya og Østerøya til marine-etablissementet på
Horten. Han var gift med frøken Sofie Amalie Schlegel, en begavet og
elskverdig dame, datter av den danske justisråd Schlegel. Hun var en
praktis og dyktig husmor på Falkensten, hvor det ble ført et meget
stort, gjestfritt og selskapelig hus og hvor forholdene i høy grad var
patriarkalske. Etter Tørris Bonnevies død i 1820 fortsatte hans
enke ledelsen av godset, som hun flyttet fra i 1837, kort tid før sin død.
2 år etter overtok den eldste sønnen Fredrik Bonnevie, Falkensten. Fredrik Bonnevie var teolog og hadde vært
sokneprest i et par år, da han tok avskjed for å bosette seg på
Falkensten. Til tross for sin akademiske og teologiske utdannelse viste
han seg som en meget dyktig godseier og forretningsmann. Under han ble gårdsbruket
drevet betydelig opp og den gamle mølla ble ombygd og satt i tidsmessig
stand. Fredrik Bonnevie hadde som sin far en dansk hustru,
frøken Fredrikke Christiane Juel, datter av kammerherre og godseier
Juel på Fyn. Også i deres tid ble det ført en stort og selskapelig
hus på Falkensten. På grunn av sykdom solgte Bonnevie i 1864
Falkensten for 40000 spesidaler, til skipsreder Morten -Pettersen fra
Grimstad, og flyttet fra gården i 1865, da den nye eier overtok den Morten Smith-Pettersen var Grimstads største
skipsreder og mest framstående forretningsmann, som hadde deltatt meget
i det offentlige liv og hatt mange tillitsverv. I en årrekke var han
Stortingsmann og hadde en framskutt stilling i tinget. Smith-Pettersen
kom aldri til å ta fast bopel på Falkensten. Hans mange forretninger
og stortingsvervet la altfor sterkt beslag på hans tid. Men sommermånedene
tilbrakte han med familien på det herlige herresetet, som han lot
bestyre med forvalter. Foruten det temmelig store gårdsbruket, ble det
også drevet møllebruk, teglbruk, sagbruk og laksefiske. Smith-Pettersen var gift med frøken Kathinka von
der Lippe, datter av biskop van der Lippe. Hun var en meget
representativ dame og en utmerket vertinne på Falkensten, hvor det hele
sommeren var en masse gjester og hvor det ble ført et livlig herregårdsliv
med turer, selskaper, baller og dramatiske tilstelninger, og alle var de
fulle av liv og ånd. I 1872 døde Smith-Pettersen. Hans enke beholdt
Falkensten og et par år etter tok hun fast bopel her. I noen vintre
oppholdt hun seg med familie i Christiania. Fru Smith-Pettersen var meget energisk og levende
interessert for gårdsbruket og ikke minst for fjøsstellet. Parken og
haven ble gjort vakrere med nye anlegg. Hun foretok også forskjellige
forbedringer og bygde blant annet en ny tidsmessig mølle, som brant ned
i 1892. I flere år ble det nå også ført et stort og selskapelig hus. Fru Smith-Pettersen døde på Falkensten i 1890. Året
før hadde hennes svigersønn konsulent Rolf Andvord overtatt godset for
160.000 kroner Rolf Andvord forente rike evner med utrolig arbeidskraft
og levende interesse for alt han foretok seg. På Falkensten anla han ullvarefabrikk med farveri
og drev teglverk, mølle og sagbruk. Den nye veien til Horten skyldtes
for en stor del hans iherdige arbeide. Dessverre hadde konsul Andvord
altfor mange jern i ilden, da han også var sjef for et av hovedstadens
største dampskipsselskaper, så han som regel måtte oppholde seg i
Christiania. Under hans fravær ble driften av Falkensten ledet av hans
energiske og dyktige hustru. Imidlertid trakk det mørke skyer opp over det
gamle herresetet. Mellomrikslovens oppsigelse la store hindringer i
vegen for de fabrikker som var anlagt, og dårlige konjunkturer støtte
til, så stillingen ble uholdbar for konsul Andvord. I 1901 ble derfor
Falkensten overtatt av Norges Bank. De neste 10 år av Falkenstens historie betegner en
tilbakegangsperiode. Da gården i denne tiden ikke hadde noen egentlig
driftsherre, så ble det stille i den før så livlige og gjestfrie
herregård. Jordbruket lå nede, skogen var blitt atskillig uthogd og de
industrielle virksomheter ble ikke drevet med full kraft. Det så ut til at det skulle skje en forandring i
dette forholdet da Falkensten ble solgt av Norges Bank for 210.000
kroner til gårdbruker Betan Ihle som overtok gården i januar 1911. På
hans tid hadde Falkensten en skyld på 75 mark og 2 øre. På gården
var det 10 hester, 50 kuer og ungfe. Det hørte 8 husmannsplasser til gården
og 10 oppsittere betalte en årlig avgift. Til godset hører 2 vannfall
som ble dannet av elven som kommer fra Borrevannet. Ved disse
vannfallene ble fabrikkene og brukene på gården drevet. Betan Ihles etterfølger var gårdbruker Anton Kjøssvold,
som overtok i 1925. Han hadde gården i bare noen få år til Johan
Lunde-Smith, far til den nåværende eier, kjøpte Falkensten i 1933. Sønnen Karsten overtok gården i 1940 og har nå gårdbruket
bortleid til en forpakter. De forskjellige fabrikkene og brukene er det
ikke noen igjen av i våre dager. Isteden er det opprettet en
elokseringsfabrikk, Horten Eloksal der som ikke eies av Lunde-Smith. [ Toppen av siden ]
Det indre av Falkensten rommer ikke nå lenger
interessante gamle ting, for de er i tidens løp blitt ført bort ved
forskjellige salg, men den gamle gården med håndtykke ranker av eføy,
villvin og Aristolochia rundt grunnmuren er selv et vakkert og
verdifullt minnesmerke. Innenfor sine enemerker hadde Falkensten før,
stedet er nå innenfor Horten begrense, en sjelden og flott severdighet
i form av en kjempeeik, som skal ha den respektable alder 1000 år.
Den bærer navnet ”Kongen” og det med rette, for den hever stolt den
mektige kronen sin på et jorde i nærheten av Bakken, brer sine
seklergamle og lauvrike greiner ut og lager et mønsterlysthus med
malerisk skjønnhet. Den gamle ærverdige kjempen måler i omkrets nede
ved roten 11-12 meter og greinene når hele 7-8 meter ut i luften. Den
kan stå som et bilde på egnens store frodighet, for overalt her ute møter
en stor rikdom på trær, både lønn og ask, gran og furu, bjørk og bøk. Ved Borrevannet og fra de høye lindtrærne på Rørmark,
henger det tykke fantastiske klaser med misteltein, så naturen på
Falkensten slik den artet seg den gang og slik den er nå hører til de
vakreste i vårt land. Orønningen.
På veien ned mot Nordli lå det en liten
husmannsplass med navn Orønningen. I 1852 fikk Matias Olsen som hadde
bodd der en tid med kone og unger, plassen i eie av Bonnevie. Etter
Matias’ død i 1865 var det Elling Nilsen som overtok plassen. Han
bodde der i noen år og så i ca. 1890 kom Jens og Hella dit. Jens
arbeidet som tønnemaker på Falkensten. I den tiden foregikk sending av
alle slags varer hovedsakelig med tønner. Jens og Hella var gamle da de
kom til Orønningen. De hadde 3 barn, 2 sønner og 1 datter. Datteren døde
som ung. Sønnene fikk høyt ansette stillinger i arbeidslivet. Bjerkerønningen.Plassen lå i nærheten av der skytterlaget nå har
sine skyteskiver, bare litt lenger nord. En kan ennå se grunnmurene.
Der bodde stallgutten på Falkensten. Ca. år 1860 bodde en husmann kalt
Petter-stallgutt der. Hans avkom var tallrikt. Men ingen av barna slo
seg til ro hjemme. Sønnene hans dro til Amerika som så mange andre på
den tiden. Døtrene hans giftet seg og slo seg ned på andre kanter av
landet. Etter Petter’s død kom det, etter det vi vet, et
husmannspar dit som ble kalt Karl og Marie. De bodde der til de døde av
alderdom. De eneste beboerne på plassen etter det var 2 katter som
hadde tilhørt Karl og Marie. En dyrevennlig sjel skjøt dem og huset
ble revet, antagelig etter 1903. Ramslid.
Denne husmannsplassen lå i nærheten av Bjerkerønningen.
I 1852 fikk husmann Ingebreth Hansen plassen i eie av førnevnte teolog
Bonnevie. Etter Ingebreth, i 1865, overtok broren Jens Hansen den vesle
plassen. Han hadde plassen helt frem til 1882, da kom den senere møller
på Falkensten, Nils Jørgensen dit. Han bodde der bare 1 år før han
ble møller på Falkensten. Da han flyttet ble plassen tatt i besittelse
av et svenskt par Kajsa og Ellev. De hadde mange barn, men de døde
etter hvert av tuberkulose. Huset ble tilslutt så forpestet at det var
nødvendig å brenne det og folkene ble skaffet hus i Vadfiskerstua på
Løvøya. Valnes.
For å komme til denne plassen må en gå igjennom
Falkensten gård og et stykke utover langs Veggefjellet mot Valnestangen.
Denne gamle plassen ligger der den dag i dag og nyttes som sommersted
for en Oslomann. I forbindelse med denne plassen var det et
teglverk. Dette lå noe nærmere gården. Ved veiarbeide for noen år
siden fant en rester av dette verket. Det er hele hauger av teglstein
der, dessuten en del rester av verkets leiredammer. Familien som holdt til på denne plassen var Gedde,
Elias og Else. Elias var formann på teglverket, men det kom nok til å
skade han. Elias ble nemlig blind og det mener en kom av at han stadig
gikk og så på varmen i brennerovnene. Han var blind i 30 år. Etter Elias og Else kom deres sønn Matias til å
slå seg ned på plassen. Teglverket var da nedlagt og Matias var
snekker på Falkensten. I Horten er det ennå etterkommere av denne
Gedde-familien på Valnes. Elias var nemlig bestefar til nulevende
Hortensmennesker og således tippordefar til undertegnede. Skavli.
Går en veien fra Falkensten over Skavli til
Dampejordet, så passerer en stedet hvor den tidligere husmannsplassen
Skavli lå. Plassen var ganske liten og i tidens løp har det bodd
forskjellige husmenn der. Den første vi vet om er Peder Hansen som i
1852 fikk husmannsplasen av den daværende eier av Falkensten gård,
teolog Fredrik Bonnevie. Peder Hansen var alminnelig jordarbeider på gården.
Etter hans død flyttet et annet husmannspar inn på plassen, det var
Anton og Olava, som fikk etternavnet Skavli etter plassen de bodde på.
De hadde mange barn. Enkelte av barna dro til Horten og her lever
fremdeles en av etterkommerne til disse. Hun heter fru Sørensen og hører
til familien Hegle her i byen. Nygård.
Et stykke forbi Valnes og nesten oppe under
Veggefjellet lå en plass som ble kalt Nygård. I dag er det bare
tuftene igjen, bl.a. står det noen gamle eple- og morelltrær der.
Tannlege Bøhmer har sin hytte like ved denne plassen. Folkene på denne
plassen har det vært mulig å følge tilbake til ca. 1850 da Karen og
Ola bodde der. Av disse er det Karen som blir best husket av gamle folk.
Hun dro med epler (Nygårdsepler) i en gammel barnevogn til torvet i
Horten og solgte. Etter disse to kom deres datter Olava til å bo på
plassen, hun giftet seg med Ole Nygård. Disse hadde tre sønner som
alle druknet i Falkensten-dammen. Guttene skulle plukke vannliljer og båten
deres gikk rundt. Dette hendte i 1900. Av Hortensfolk er i dag Nygård på
Apenes i familie med denne Ole Nygård. Etter deres død ble plassen
nedlagt. Smedstua.
Smedstua bolig for den rumenske flyktningfamilien
Poos. Smeden i 1880-90 årene het Hans Tommassen. Han hadde 3 sønner,
Oskar, Torvald og Hagbart Hansen. Oskar var en meget kjent skiløper,
han utvandret til Finland og startet jernvareforretning der. Hagbart var
kjøpmann i Øvre Keisemark, han tok sitt liv. Torvald var musiker i
marinen. Han drakk dessverre og fikk avskjed, gikk siden på loffen og
forsvant. Etter Tommassen kom en tømmermester Skodje inn i
Smedstua. Skodje var fra Nordland, han hadde 1 sønn og 2 døtre. Fra
denne tid da Skodje kom har det ikke vært smed på Falkensten. Smeden
dro til Horten [ Toppen av siden ]
Mølla.
Som før nevnt var det en rekke bedrifter på
Falkensten før i tiden. Bl.a. var det to møller, en ganske stor en
nede ved gården, Mølla eller Nedre Mølla og en noe mindre en i den
andre enden av dammen, Øvre Mølla. Iversen het den familien som hadde
disse to møllene, Lars Iversen og Trine ved Mølla og deres sønn ved
Øvre Mølla. Dette var omkring 1815-20 årene. Etter Lars ble sønnene hans, Jørn Larsen møller
og formann ved Mølla. Etter Jørn kommer det nok et medlem av samme
familie som formann ved Mølla. Det er søstersønn av Jørn Edvard
Henriksen. Edvard var møller helt til han døde i 1885. Nå kommer det en ny familie på Mølla. Møllemester
ble nå Nils Jørgensen, far til Antonius Nilsen i Østre Brårudgate.
(Det som fortelles i det følgende om Mølla og ting i forbindelse med
denne er blitt fortalt av Antonius Nilsen). Mølla var som sagt meget
stor. Foruten selve mølla, som var en bygning på 6.etasjer, var det et
ganske stort våningshus på to etasjer for møllerfamilien. Denne mølla
dekket behovet for maling av korn for et meget stort område og arbeidet
gikk hele året rundt, særlig ukene før høytider. Det var møllemester Nils og en kar til som hadde
arbeidet på Mølla, dessuten hjalp sønnen Marinius til. De andre barna
på Mølla, 8 stk. måtte arbeide på gården, det var da luking av
turnips og slikt for 60 øre dagen. Annenhver dag gikk en på skole. Falkensten skole lå
den gangen på samme plassen som den gjør i dag. Nilsen husker godt sin
lærer Svenkerud fra Toten som var en grei og flink kar. Ellers husket
Nilsen særlig all fiskingen som foregikk på Falkensten i hans barndom.
I elva var det massevis av ål, og tønne på tønne av saltet ål ble
sendt til byen. Laks var det også bra med i sjøen den gangen. Videre
fortalte Nilsen at det innerst i Falkenstensbukta lå en stor brygge og
mange skuter lastet is fra Borrevannet her. På vinterstid var det svære
isrenner ved Falkensten som første denne isen helt ned til skutene.
Isen ble bl.a. skipet til England. Ellers kan nevnes veveriet som var på Falkensten.
Arbeidet gikk her fra 6 om morgenen til 6 om kvelden. Vevemaskinene ble
betjent av jenter fra Horten. Produksjonen foregikk på den måten at
folk kom med garn og råvarer og fikk så laget det de skulle ha. Familien Nilsen ble på Mølla til 1892. Da brant både
mølle og våningshus, hva brannen skyldtes vet en ikke. Nilsens flyttet
til Bakken. Bakken var en slags oppsittegård og lå omtrent der Eiken
ligger. Nils ble nå tømmermann på ”Verven”. Familien kom også
til å bo en stund på Kimestad før de for godt flyttet til Horten. Av
de 9 barna på Mølla lever det ennå 5. Mølla ble siden bygd opp
igjen, men i dag er den igjen nedlagt. Mølla er nå verksted (Horten
Eloksal). Når det gjelder Øvre Mølla så var det en kar,
Ola Witsten som kom til å drive denne på slutten. Ola var gift og
hadde 5 barn. Øvre Mølla brant også ned, men våningshuset ble spart
og står den dag i dag. Selve mølla kan vi ennå se rester av. De 5
barna ble spredd, men en av dem, Andreas Witsten har vi kunnet følge.
Han ble maskinist på Pumpestasjonen. Sønnen av denne Andreas ble gift
med søster av Ragnhild Andersen (trikotasje) Kilder:
Oskar Albert Johansen: Norges bønder Intervju med:
Antonius Nilsen |
