Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Gjetergutten fra Holtandalen som ble hele Norges aviskonge
Et 150 års-minne

Av Hans-Christian Oset

Denne høsten er det 150 år siden Olaus Anton Thommessen ble født på gården Holtan i Borre. Dagen var 23. september, året 1851, samme år som boktrykker Iens Steenberg etablerte Hortens Avis, lokalbladet som skulle bli til Gjengangeren fra  årsskiftet 1851/52. De to sammenfallende begivenheter rommer et kapitel av norsk pressehistorie som fortjener å bli husket. Thommessen startet sin karriere som salmediktende innsender i Gjengangeren det året han sto til konfirmasjon. Da var han også lokalbladets ridende avisbud i Holtandalen, og ble spådd en lysende fremtid. Han døde 91 gammel i 1942. Hadde da bak seg en bemerkelsesverdig aviskarriere, som toppet seg da han i 1910, etter en bitter konflikt, forlot sin egen avis, Verdens Gang, grunnla riksavisen Tidens Tegn, og ledet den som sjefredaktør og eier til 1917. Thommessen bidro mer enn noen av sine samtidige til modernisering av norsk presse, og mer enn noen til at avislesning ble hverdagsvanlig for folk flest.

Redaktør Thommesen - Klikk for å forstørre
Redaktør Thommesen i sine velmaktsdager.


Barndomshjemmet

Om redaktør Thommessen er det skrevet både biografier og tallrike artikler. Selv skrev han også flere bøker. I en av dem beretter han muntert om hvordan han kom til å debutere som skribent i Gjengangeren, 14 år gammel i 1865.Han hadde gjort seg ferdig med folkeskolen det året, skulle stå til konfirmasjon for sogneprest William Walter Dietrichson i sognets hovedkirke på Borre. Barndomshjemmet, Holtan (gnr. 27, bnr. 4), lå 100 meter nord for furukollen på østsiden av Kongeveien. som lå i Borre den gang, nesten 100 år før Horten ”fikk” Holtandalen som byutvidelse.

I dette strøket har kommunen også oppkalt en gate etter ham. Redaktør Thommessens gate er en av fire gater i Horten som hedrer markante avisredaktører. Steenberg, Baggethun og Bentsen er de tre andre.


Folkeskolen

Olaus Anton, eller Ola, som han ble kalt i dagligtale, avslørte seg tidlig som en gløgg og skriveglad gutt. Skolen i Baggerød krets holdt den gangen til huse i nordenden av våningshuset på den Holtangård som senere ble Hans A. Hansen Lilaas’ gård (gnr. 27, bnr. 7). Her leide enken etter gårdbrukeren på Holtan (Iver Johansen Stenbryggen), Maren Olea Ingebrigsdatter Holtan, ut ett rom til skolestue. Midt på 1950-tallet engang, da jeg slo av en prat med Hans Lilaas (faren til Bjarne og Jan Lilaas),viste han meg hvor skolerommet lå, og han fortalte at redaktør Thommessen i mellomkrigsårene flere ganger kom innom på gården for å se på ”gamleskolen” sin. Det gamle huset ligger til Kongeveien den dag i dag, modernisert selvsagt, mens låven er revet for å gi plass for en villa.


Konfirmanten, salmedikteren og avisbudet til hest over jordene rundt Holtan-gården slik han ser seg selv i erindringsboken.
Fra erindringsboken - Klikk for å forstørre


Knyttet til Borre

Han kom da i en grønnlakkert åpen sportsmodell av en bil med egen uniformert sjåfør. Bilen var i største laget for den smale Kongeveien, men sjåføren var kjent på veien fra flere besøk, snudde den på tunet til Thommessens Holtan, gården som alltid var målet for disse nostalgiturene til Borre. I Borreboken berettes det at Ola Thommessen, 26 år gammel, hadde kjøpt gården av faren, Thommes Christoffersen Ofegstad. Selv om han det året hadde fullført sin juridiske embedseksamen i hovedstaden, og sto klar til å overta som redaktør i ”Verdens Gang”, holdt han fast ved farsgården i Borre, som han omfattet med rørende kjærlighet, også etter at faren døde et par år etter århundreskiftet. Moren, Helle Marie Andersdatter Myre, fra Botne døde noen år før (1893). Hennes portrett og biografi finnes i en bok om kjente norske kvinneskikkelser som biblioteket i Horten har i sin eldste boksamling. Det er vel ikke urimelig å tro at hennes berømte sønn bidro til det portrettet.


Utleie som attåtnæring

Hans Lilaas var altså faren til Borres mangeårige ordfører Bjarne, og til Jan, som bygget sin bedrift, Lilaas Finmekaniske tvers over veien for farsgården på Semb Søndres grunn. Av de samtaler vi hadde for snart 50 år siden om Ola Thommessens mange sommerbesøk, minnes jeg godt at Hans Lilaas falt rent i staver over hvordan enken Maren Holtan evnet å leie ut et rom i det lille våningshuset til skolestue. Pensjons- og forsikringsordninger var det jo ikke den gang. Hans Lilaas mente enken måtte ha strevet hardt for å skaffe seg og barna utkomme. 

De skillingene kommunen punget ut med i leie, kom godt med når de mange munner på Holtan skulle mettes. For  Iver Stenbryggen hadde fått fem barn med sine første kone, Maren Sofie Hansdatter Bastø, før Maren døde i barsel i 1829.Med sin andre kone, Maren Holtan, fikk han 6 barn til. Det var mange på Holtan som skulle ha en sengebenk hver kveld. Og helst en bit mat i munnen hver dag. Men så var det kanskje en lykke at ungene i hvert fall ikke hadde lang skolevei! Lærere på Holtan-skolen de årene Ola gikk der var brødrene Jørgen og Anders Olsen. De fikk begge med årene den gjeve borgerdådsmedaljen. Deres gamle elev, Olaus Anton, som øvet stor innflytelse i mange kretser der inne i hovedstaden, kan nok ha hatt en finger med i spillet ved disse tildelingene.


Avisbud til hest

Selv om Olas skolevei var kort og grei, fikk han  lang vei å gå, da han 12-13 år gammel ble Gjengangerens betrodde avisbud i Holtandalen. Hvor mange aviser kunne det være å bære ut i Holtan/Baggerød krets? Vi vet ikke. Skolen på Holtan hadde 50-60 elever i 1860-årene, så en 12-15 familier må det nok ha vært. Dels på Holtan og Baggerød-gårdene, dels i andre stuer som kanskje huset håndverkere, husmenn, sjøfolk, dagarbeidere, selv om langt fra alle hadde råd til å holde en avis. Til befordringsmiddel hadde unge Olaus av og til en av gårdens hester, et gammelt øk, forteller han i sine barndomserindringer. Han red fra Holtan opp Lilaaslia forbi Snekkerstuen, gjennom Keisemark og ned Ollebakken til Gjengangeren som den gang holdt til nederst i Storgaten. Så red han tilbake, men fikk bruke apostlenes hester når avisbunken skulle deles ut til abonnentene i dalen.

Salmedikter

Som betrodd avisbud i Holtandalen var han ikke uten innflytelse  hos redaktør Iens Steenberg. Så var det en sommerdag han lå ute på en havning og gjette kuene. Da fikk han ånden over seg og diktet en salme. Midt under konfirmantforberedelsene var det. Vi må tro at presten Dietrichson var en av guttens inspiratorer. Sognepresten var en ualminnelig begavet predikant. Han kunne mane frem den skinnbarlige djevel for de unge, han kunne drive ut skrømt og demoner og det gikk gjetord om hvordan han en gang hadde tatt flerkonerimormonene så kraftig i skole, at de oppga å preke Mormons lære i Borre. Konfirmantsalmen som Olaus diktet handlet også om djevelen:

Vor Gud han er saa naadig
Men djevlen er saa graadig
Han røver barnets hjerte
Og der indplanter smerte...

Slik lød de første linjer. Det var mange vers. Og tonen ble lysere etterhvert som den skred frem. Lørdag før konfirmasjonssøndagen lot Steenberg salmen trykke på første side i Gjengangeren. Under konfirmasjonsselskapet ble den opplest, og da det ble kjent at salmisten ikke var noen annen enn husets unge konfirmant, spådde alle ham en stor og rik fremtid.


Det slo til

Det skulle også slå til. Da Olaus Anton Thommesen hadde sultet seg gjennom gymnaset og det juridiske embetsstudiet, blant annet ved å ta pakkerijobber i gamle ”Verdens Gang”, samtidig som han skrev smånotiser og korte artikler, var han, fra 1. juli 1878, 27 år gammel, klar til å overta som redaktør etter selveste Johan Sverdrup.

”Noe nytt av langtrekkende betydning i norsk journalistikk og avisverden ble til da. En ny tone, som fikk flere enn før til å lytte, en ny form og et nytt avisutseende”, skriver hans biograf Odd Hølaas. Med sine korte, rett på sak-artikler, i folkelig språkdrakt og klar tale, kom Thommessen til å øve stor politisk innflytelse. I 1887 gjorde han ”VG” til dagsavis, knyttet til redaksjonen noen av samtidens dyktigste skribenter, blant dem Christian Krohg, som innførte intervjuet i norsk presse. Thommessens avis ble en mektig meningsbærer for det liberal-radikale Venstre og raskt en ledende avis i landet. Redaktøren, som i guttedagene, i protest mot den svenske unionskongens posisjon og makt, hadde markert seg som norgeshistoriens første ”tagger”, da han malte LEVE REPUBLIKKEN på en låve på Tveiten, satte ofte dagsorden. Det ble sagt, at ledende politikere ikke bestemte seg for hva de skulle mene og si før redaktør Thommessen hadde skrevet hva han mente!


Dramatikk

Så, mens han står på høyden av sin makt, skjer noe dramatisk. Han ryker uklar med  sin medeier i avisen, overrettssakfører Olaf Madsen, som vil ha mere annonser på bekostning av stoff-sider. Madsen får styret med seg, men Thommessen viker ikke tomme. Han tar sin hatt og går i protest. Og med ham går spontant hele redaksjonsstaben, disponenten og kontorsjefen. Det utrolige hender, at de i løpet av 14 dager klarer å starte en ny avis, ”Tidens Tegn”. Før en ny uke var gått, var ”Tidens Tegn” blitt Norges mest utbredte frisinnede avis med et opplag på nærmere 25.000, mens ”Verdens Gang” haltet videre med sterkt redusert opplag. Med dette var grunnlaget for Huset Tidens Tegn og

Olaus Thommesen - Klikk for å forstørre


Olaus Thommesen i Tidens Tegns redaksjon i 1910. Tegning Odd Hølaas ”De talte dager”.

Dynastiet Thommesen lagt. Opp gjennom 20-årene steg opplaget med titusener og truet selveste Aftenpostens hegemoni. Men da var Olaus Anton Thommessen blitt pensjonist.  Ennå i sin alders fulle kraft trakk han seg , 66 år gammel,  som sjefredaktør og overlot avisen til sønnene Rolf og Bjørn. De kjøpte opp hensyknende ”Verdens Gang” og døende ”Norske Intelligents Sedler”, startet også ”Oslo Aftenavis” og var i ferd med gjøre ”Tidens Tegn” til landets største avis da annen verdenskrig kom og alt ble kastet om på.


De kjente ham

Journalistakademiets leder, redaktør Carl Just, som var Gjengangerens æresgjest under avisens 125 års jubileum i 1976, kunne mer om Olaus Anton Thommesen enn de fleste. I sin bok ”Avisen og journalisten” skildrer han hvordan Thommessen-sønnene døde før faren. Og ”Tidens Tegn” med dem. Just skriver:

”Thommessen ble over 90 år gammel. Hans siste leveår var bitre og tunge. Mange ganger så jeg ham på hans ensomme spaserturer i hans siste leveår. En gang stanset han og sa: Hva har jeg mer å leve for? Mitt land er i fiendens vold, begge mine sønner er døde, mitt livsverk ligger i grus.”

Siste nummer av ”Tidens Tegn” kom 5.april 1941.Dikteren Herman Wildenvey sang avisens svanesang på første side. 50 år etter lever Olaus Thommessens navn og gjerning i norsk presses historie. Og gjetergutten fra Holtan minnes som en av de største i norsk journalistikk. For noen år siden intervjuet jeg hortensmannen Gunnar Throndsen i Stenersens vei som i unge år var kontormann i ”Tidens Tegn”. ”Vi hadde stor respekt for Tommessens sønner, men hvis ”den gamle” fra tid til annen kom innom, sto vi nærmest i GIV AKT!” sa han.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside