Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Planlagte og faktiske militære funksjon 1820-1860

Citadellet

Semesteroppgave, historie mellomfag høsten 2000

Av Karianne Høihilder

Horten som by er som kjent et resultat av at man i årene etter løsrivelsen fra Danmark og påfølgende union med Sverige ønsket å styrke Norges sjømilitære stilling. Da det i 1818 ble bestemt at Horten skulle huse marinens hovedetablissement, ble det satt i gang en rekke byggeaktiviteter og  planarbeider. Planlegging og utforming av festningsverkene i Horten fulgte siden den skiftende fokus byen som marineanlegg hadde. Selv om resolusjonen om plassering av marinens hovedetablissement kom allerede i 1818, ble ikke verftet selvstendig før i 1836. Byggingen av verftsanlegg og fortifikasjoner fremskred med ujevn fremdrift helt fram til 1840-årene. En av grunnene til dette, var den store statsgjelden Norge hadde opparbeidet til Danmark gjennom unionstiden[1].

Citadellet - Klikk for å forstørre


Citadellet i all sin prakt.

I denne oppgaven vil fortet ”Citadellet” stå som hovedfokus, siden det ble revet i 1971 og svært lite lett tilgjengelig materiale eksisterer om dette. I tillegg var både Citadellet og Norske Løve var fort av en ny type i Norge. Disse festningene ble på begynnelsen av 1800-tallet sett på som topp moderne, og nærmest usårlige for angrep fra sjøen. Hovedfestningen var Citadellet og byggingen ble startet i 1848 og avsluttet i 1851.


Festningsverkenes funksjon

I 1833 ble det nedsatt en kommisjon som skulle ta for seg marinens tilstand og hvordan den skulle organiseres og styrkes i fremtiden (heretter kalt ”Marinekommisjonen”). En innstilling ble fremlagt i 1835. Ut ifra denne innstillingen ble det tegnet byplaner over hele etablissementet. Disse ble fremlagt i 1844 av Baltazar Nicolai Garben.

Festningsverkene i Horten skulle ha tre funksjoner; beskytte verftet, beskytte den norske flåte og være en del av det generelle invasjonsvernet i Norge.

Når det var bestemt at Horten skulle huse marinens hovedverft, var det også nødvendig å beskytte dette mot fiendtlige angrep. I marinekommisjonens innstilling er dette sterkt vektlagt.

”(den Befæstning).. med en Garnison af omtrent 1000 Mand, skal kunne modstaae et pludseligt Angreb eller coup de main, foretaget med nogle faa Tusinde Mand landsatte Tropper, og understøttet af en Søestyrke.”[2]

Videre heter det i innstillingen: ”…der ei bør tænkes paa, at give Marinens hoved-Etablissement saadanne Fæstningsværker, som vare beregnede paa at udholde en formelig Beleiring, da det, som anvendes til Forsvar, bør staae i et passende Forhold til det, som skal forsvares…”

 [ Toppen av siden ]


Modell av Citadellet, bygget av John Lie for Marinemuseet. Modellen står på Marinemuseet.
Modell av Citadellet - Klikk for å forstørre

Dette betyr med andre ord at festningsverkene i Horten skulle kunne holde unna for et angrep fra noen tusen mann fra landsiden. I tillegg skulle også festningene kunne beskytte anlegget mot angrep fra sjøsiden. Marinekommisjonen fokuserte altså på at festningsverkene skulle kunne motstå et direkte angrep på anleggene. Dette ser ut til å ha vært fremst i kommisjonens tanker når de kom med innstillingen. Det blir sagt lite om festningenes evne til å beskytte den norske flåten. Allikevel vil jeg ta opp dette senere, da dette var sterkt vektlagt i all diskusjon rundt hvordan festningsverkene skulle se ut. Det viser seg at dette også var viktig for utformingen av de festningene som faktisk ble oppført.

Befestningen skulle altså kunne stå i mot et plutselig, uventet angrep fra landsatt infanteri med støtte fra sjøen. Det var ikke meningen at festningen skulle kunne holde stand mot en lang beleiring av en totalt overlegen styrke. Selv i begrunnelsen for plassering av hovedbasen i Horten, oppgas mulighet til unnsetning som et viktig argument. ”(det) findes, inden en Omkreds af 6 Miles Veilængde (…) 930 Mand nationale Linietropper og 830 Mand Landværn, til sammen 1760 Mand”

Horten skulle med andre ord kunne holde ut til unnsetning kunne komme.

Etter at det hadde vært en del fram og tilbake i planarbeidet, ble det i 1844 fremlagt en noenlunde fullstendig plan over hvordan verftet og festningsverkene burde utformes (figur 1). Når det gjaldt forsvar mot et landangrep, besto førstelinjeforsvaret (de punktene man regnet med ville møte fienden først) av to festninger; ett mellom nordre Braarud gård og fjorden (midt i nåværende Horten sentrum), og ett på nord enden av Braarudåsen (Åsen i dag).

Fortet i sentrum ville beskytte anlegget mot angrep sydfra over raet, mens fortet i nord enden av åsen ville beskytte mot angrep i fra nord og vest. Dette fortet skulle også gjøre det umulig for fienden å bruke Åsen som en posisjon for artilleri, hvorfra man kunne bombardere skipene på Indre Havn og bygningene på Hortenstangen[3]. I tider uten innlagt vann, var det også helt essensielt at man hadde tilgang til drikkevannskilder. Et ferskvannsbasseng i foten av Åsen var blitt anlagt, og man kan anta at fortet i Åsen også skulle beskytte dette, selv om det ikke går helt tydelig fram av kildene (Broch 1827).

Som man ser av ildgivingslinjene, kunne også fortet i sentrum beskytte mot et sjøangrep i fra fjorden. I andre linje ser vi at det var planlagt en bymur rundt hele Karljohansværn. Syd enden (der kanalen går i dag), er tenkt beskyttet av en befestet hovedport med kanonstillinger. Dette var ment som videre beskyttelse mot angrep fra landsiden. Til sist ser vi fortet på verftet inntegnet helt ytterst på Hortenstangen. Et lite fjell som befant seg der sveisehallen lå, var det høyeste punktet på verftet, og det var her Citadellet ble anlagt. I forhold til angrep fra landsiden, var dette ment å være den siste skanse i forsvaret av marinens hovedetablissement.

Plan over kjelleretasjen - Klikk for å forstørre

Plan over kjelleretasjen i Citadellet. Riksantikvaren, antikvarisk arkiv.
Plan over kanonetasjen i Citadellet. Riksantikvaren, antikvarisk arkiv.

Plan over kanonetasjen -Klikk for å forstørre

 

Vern om flåten

Fortifikasjonene skulle også kunne gi dekning til selve flåten dersom denne møtte en stor overmakt. Dette gjenspeiler seg for eksempel hos Borkenstein: ”Flaaden er et Rov for enhver mægtigere Fiende, naar den ikke har et sikkert Tilflugtssted, hvor den kan oppebie det gunstige Øieblik, da den kan gribe den til Landets Forsvar nødvendige Offensive” (Borkenstein, 1824)

Det var i militære kretser lange diskusjoner rundt hvor mye penger som skulle brukes til festningsverk. Dette måtte balanseres mot utbyggingen av selve flåten. En del planer som ble fremlagt i 1820-årene, var av et slikt omfang at festningsverkene ville være mer verdt enn flåten. Som tidligere nevnt skulle det som brukes til forsvar stå i forhold til det som skulle forsvares.

Festningsverkenes senere utforming, da spesielt Citadellet og Norske Løve, ble oppført med denne beskyttelsesrollen i fokus. Selv om marinekommisjonen ikke synes å ha lagt stor vekt på denne rollen, viser i hvert fall de øvrige kildene tydelig at vern om selve flåten var viktig i utformingen av festningene. Om en flåte som møter sin overmakt, og ikke har noen sikker havn å gå inn i, sier Borkenstein: ”Skal de maaskee krydse i aaben Søe, og stride forgjæves imod Overmagten, eller søge deres Tilflugt i en ubefæstet Havn, for her at kjæmpe Dødskampen, til ingen Nytte for Fædrenelandet? Man erindre Najadens Skjebne.-”

Najaden var et av Norges mektigste krigsskip på begynnelsen av 1800-tallet, og ble jaget inn i havnen i Lyngør og skutt i senk.

Det var altså meningen at flåten skulle ankre opp i en trygg havn dersom den var forfulgt. Det var tiltenkt tre ankringsplasser, eller ”Rheder” for slikt opplag. Den sikreste var selvfølgelig selve Indre Havn. Den andre var Vealøsflaket på utsiden av innseilingen ved Vealøs (Broch 1827), og den tredje var mellom Hortenskrakken og Møringa. Grunnen til at man trengte tre slike Rheder, var at det var trangt mellom Vealøs og Østøya. Ved ugunstige vindforhold som for eksempel ved sønnavind, ville det være umulig å krysse med seilskip inn på havnen. For å buksere (dra skipene) hadde man små dampdrevne båter på denne tiden. Man ville altså trenge en plass der flåten kunne ligge i kø. Det var viktig at fortene beskyttet disse ankringsplassene.

Dersom vi igjen går tilbake til plankartet i fig. 1, ser vi at det er tegnet inn 4 fort som har ildgivningslinjer mot sjøen; fortet i sentrum kunne beskyte fjorden i syd. Citadellet hadde ildgivningslinjer inn mot selve Indre Havn, lå perfekt til for å beskytte Vealøsrenna (innseilingen) og lå også så høyt plassert at det beskyttet ankerplassen ved Hortenskrakken. I tillegg er det tegnet inn et fort på Vealøs (Norske Løve) som beskytter de samme områdene som Citadellet samt reden på Vealøsflaket. 

Det er også tegnet inn et relativt stort fort på sydspissen av Østøya og en kanonstilling på nordsiden. Alle disse fortifikasjonene ville på denne tiden gjort det nesten umulig for en fiendtlig flåte å forfølge den norske inn på Indre Havn. Selve innseilingen var dekket av fire relativt kraftige kanonbatterier fra fire forskjellige kanter. I tillegg var det planlagt en sperrebom av tre anlagt mellom Vealøs og Østøya (Broch, 1827). Som senter for alle disse festningene og forsvarsanleggene lå Citadellet.

Vindu fra kanonetasjen - Klikk for å forstørre


Vindu fra kanonetasjen tatt mot indre gårdsplass. Marinemuseets fotoarkiv.


Generelt
invasjonsvern

Også strategiske hensyn i forhold til eventuell landkrig ble diskutert. Det ble forfektet at et sterkt festningsverk i forbindelse med marineanlegget i Horten ville kunne stikke kjepper i hjulene for et eventuelt fiendtlig felttog mot hovedstaden. For det første ville Horten som marinebase gjøre det vanskelig for en flåtestyrke å komme seg videre inn i Oslofjorden. Det er viktig å huske på at flåtene besto av seilskip som måtte krysse i motvind, og samtidig som de var relativt langsomme. Flåten i Horten skulle om mulig avskjære, og i hvert fall forfølge fienden inn i fjorden for siden å falle dem i ryggen lenger inne (Borkenstein, 1824).

Det andre alternativet fienden hadde, var å landsette tropper lenger syd. Larvik ble nevnt som et sannsynlig sted (Borkenstein, 1824). Det ble påpekt at denne hæren måtte ta Horten før den gikk videre mot Oslo, dersom det var en garnison plassert her. Grunnen til dette, var at en hær av størrelse er avhengig av å få tilført forsyninger (både mat og ammunisjon) kontinuerlig. Dersom hæren valgte omgå garnisonen på Horten, ville denne senere kunne kutte forsyningslinjene til hovedhæren. Det vil si at garnisonen kunne hindre at mat og ammunisjon ble fraktet fra skipene ved landgangsstedet fram til hovedhæren.

En befestet posisjon i Horten ville med andre ord oppholde fienden dersom hans mål var å innta Oslo fra land.

Selv om de konkrete planene for utformingen av festningsverkene først ble ferdigstilt på midten av 1830-tallet, ble disse i stor grad påbegynt i 1820-årene. Det var i stor grad samstemthet om at de tre ovennevnte målene skulle inkorporeres i et fremtidig festningsverk.

 [ Toppen av siden ]

Citadellets hovedport mot syd - Klikk for å forstørre
Citadellets hovedport mot syd. Marinemuseets fotoarkiv.


Citadellet

Navnet ”Citadellet” fikk fortet av kong Oscar I i 1852. Det er flere steder sagt at det var Oscar II som døpte Karljohansværn, men dette er altså ikke riktig.

Et citadell var en viktig del av festningsverker allerede fra 1600-tallet. Et citadell blir beskrevet som en uavhengig, meget sterk bygning med fire eller fem bastioner. Citadellet er plassert i en gunstig posisjon i forhold til hovedfortet[4]. Meningen med et citadell var å utgjøre det siste forsvarsverket for garnisonen ved en beleiring. Det var her den siste kampen skulle stå.

Citadellets plassering i forhold til resten av festningsverkene, stemmer godt med denne beskrivelsen. Citadellet var plassert på det absolutt høyeste punktet på Hortenstangen (Karljohansværn). Dette gjorde at man hadde fri utsikt og mulighet til å skyte på enhver inntrenger på Karljohansværn fra fortet. Et citadell skulle som sagt være den siste skanse ved et angrep. Det at man hadde et citadell skulle tvinge fienden til å måtte gjennomføre en andre beleiring dersom de hadde klart å erobre hovedfestningen. 

Når vi ser på Garbens plan fra 1844, ser vi tydelig at hovedfestningen (når det gjelder angrep fra landsiden) var fortet i sentrum og den planlagte bymuren med fortifikasjoner mot kanalen. Dersom en fiende klarte å forsere disse, måtte han så kjempe seg igjennom selve garnisonsbyen med brakker og forlegninger. Den neste hindringen var så muren mellom verftet og resten av anlegget. Denne muren var også beskyttet av det ene magasinet (det nåværende Marinemuseet), og verftsportsbygningen. Siden ville han måtte klatre opp det relativt bratte fjellet før han kunne gå direkte til angrep på Citadellet. Alt dette måtte gjøres mens mannskapene på Citadellet hadde god oversikt og kunne fyre løs etter eget forgodtbefinnende. Slik sett var Citadellet meget godt plassert i forhold til de planlagte festningsverkene.

Men Citadellet skulle ikke bare oppfylle sin rolle som et citadell. Fortet var også tiltenkt en nøkkelrolle som forsvarer av flåten og som forsvarer mot angrep fra sjøen. Citadellet hadde fri utsikt (og derved også mulighet til å bombardere) over ankringsplassen mellom Krakken og Møringa (mot øst), innseilingen til indrehavn (mot nord) og selve Indre Havn (mot vest). Slik sett hadde fortet en perfekt beliggenhet. Men fortet hadde enda en plasseringsmessig fordel som kanskje ikke er like innlysende. 

Det hadde nemlig vist seg at kystfort (som vanligvis lå helt inntil strandlinjen) kunne være ganske sårbare dersom fiendtlige skip kom seg helt innunder fortets vegger. Da fikk man i fortet flere problemer. For det første var det vanskelig å vippe kanonene nedover. For det andre var kanonåpningene i murene så små at man kun klarte å fyre av ett skudd på hvert skip som seilte forbi (Duffy 1976). Citadellet derimot, lå noe tilbaketrukket i forhold til strandlinjen, og unngikk dermed denne faren.

I realiteten ble det hele noe annerledes. Det ble ikke bygget fort i sentrum. Det ble ikke bygget bymur med fortifikasjoner ved kanalen (kanalen kom også først senere). Det ble ikke bygget et fort i nordenden av åsen. Det ble bygget en mur mellom verftet og resten av garnisonsbyen, og verftsporten ble også konstruert. Men dette var i praksis de eneste beskyttede forsvarsverkene mellom Citadellet og et eventuelt angrep fra land.

I forhold til beskyttelse mot sjøangrep, ble også Norske Løve bygget. Det planlagte fortet på sydspissen av Østøya og fortet i sentrum ble ikke bygd. Allikevel utgjorde Norske Løve og Citadellet en ganske formidabel forsvarslinje mot sjøangrep. Plasseringsmessig sto disse to fortene veldig godt til hverandre. Begge beskyttet anlegget og ankringsplassen ved Krakken, og begge beskyttet innseilingen til indre havn.


Design

Det var til dels store diskusjoner i både politiske og militære kretser rundt hvor stor flåten og hoved-etablissementet skulle være og hvordan det skulle se ut. En ting var allikevel de aller fleste enige om: festningene som skulle anlegges, skulle være av Montalemberts type.

”(…) de nærværende Fæstninger, hvilke man ikke kan kalde gode Fæstninger, end en saadan, som anlægges efter Fortificationens sande Grundprinciper, jeg mener en Montalamberts Fæstning.” (Borkenstein 1824)

Selv ikke en av Borkensteins krasseste kritikere var uenig i dette: ” Jeg er fuldkommen enig med Forfatteren i, at de Befæstninger, der nødvendig skulle gjøres ved et nyt Etablissement, bør skee efter de fuldkomneste Fortifications-Regler,..”[5]

Til og med marinekommisjonens innstilling nevnte spesifikt denne typen fort (Marinekommisjonen 1835).

Hva er så en Montalamberts festning? Denne type festninger ble sett på som topp moderne, og helt uunnværlige i konstruksjonen av festningsverker på den første halvdel av 1800-tallet. Prinsippene rundt konstruksjonen av et slikt fort, bygde på en fransk utgivelse: ”Fortification Perpendiculaire (1776-96)” av Marc-René de Montalembert. Montalembert argumenterte for en festningsstruktur med kraftig artilleri i flere etasjer beskyttet av kasematter, og for at de tidligere bastioner skulle byttes ut med caponniérer (Duffy, 1976). Jeg kommer tilbake til kasematte-begrepet senere.

Bastioner var frem til Montalembert geværmennenes hovedposisjon i en festning. En bastion var et fremspring i festningen bestående av to fronter og to flanker. Sett innenfra, en front/flanke til høyre, og en front/flanke til venstre[6]. Et nærliggende eksempel er de spydspiss-formede fremspringene på Akershus festning. Definisjonen på en caponniere, er en beskyttet passasje designet for å sikre kommunikasjon mellom fortets forskjellige deler, og for å gi forsvarerne mulighet til å skyte mot en fiende på vei mot tørrgraven fra en beskyttet posisjon (Towner, 2000).

 [ Toppen av siden ]


Capionnerene (kjelleretasjen)

I Citadellet’s kjelleretasje var hele ytre del (av sirkelen) designet som en sammenhengende caponniere. Denne ”gangen” ga mannskapet fritt, beskyttet leide til alle delene av fortet. Legg også på tegningen merke til at man fra capionneren hadde direkte tilgang til tårnene. Langs hele capionneren hadde man anlagt hele 76 skyteskår. Som det går fram av figur 2, ser det fra utsiden ut som om det er 89 skyteskår, men 13 av disse er skår inn i mur-fundamentene. Om dette ble gjort av estetiske grunner, eller for at man var redd for å vise fienden akkurat hvor de bærende strukturene befant seg, er usikkert. Selv om det i plantegningen ikke er inntegnet skyteskår i rommene på hver side av hovedporten, viser bilder fra 1930-årene at det fantes åtte skyteskår i hvert av disse. Fire i hver vegg som vendte ut mot syd (figur 3).

Det kan i første omgang virke rart at man la så stor vekt på at geværmannskapene skulle kunne skyte mot nord, øst og vest. En ting er at man skal kunne beskytte fortet og tørrgraven mot fiendtlig infanteri på nært hold, men hvorfor var det da så få skyteskår som vendte mot syd, som jo var den retningen man hadde lettest adkomst fra? Det kan se ut til at skyteskårene i den runde delen av fortet først og fremst skulle gjøre det mulig å beskyte skip også med håndvåpen. Krigsskip hadde nemlig også marinesoldater om bord. Disse brukte gevær til å beskyte fortene med.

”Med en gang skipet klarte å ankre i en gunstig posisjon på kort avstand, kunne marineartilleristene sette i gang med god beskytning, og marinesoldatene åpnet en overveldende ild fra sine musketter” (Duffy, 1976 (oversatt)). Disse kunne fort utgjøre en trussel mot fortet, rett og slett for det de var mye mer presise enn kanoner, og muligvis kunne sikte seg inn mot kanonluker osv.

Allikevel ser det ut til at fortets landvern fra denne etasjen mot syd ikke var spesielt bra. I fra capionnerene var det kun åtte  skyteskår denne veien, og disse var plassert slik (i endene av ”sirkelen”) at man faktisk bare kunne skyte mot angripere som var helt inntil festningen. Som nevnt hadde man også åtte skyteskår fra hvert av rommene som flankerte hovedporten, men også disse var litt merkelig vinklet. Dersom man trekker linjer ut fra hvert av disse skyteskårene (husk på at man ikke kunne ”svinge” geværet så mye i et skyteskår), ser det ut til at fortet hadde flere ”blindsider” mot syd i denne etasjen. De nevnte rommene hadde heller ikke direkte tilgang til capionnerene, slik at man faktisk måtte gjennom gårdsrommet eller portrommet for å komme inn.


Kasemattene (kanonetasjen)

En kasematt er et innvendig kammer for kanoner, bak en mur i et fort. Kanonen fyres av gjennom en beskyttet åpning i veggen (på engelsk en ”Casement”, derav ordet ”Casemate”, el. Kasematt). En kasematt beskytter et forts kanoner og kanonskyttere, og gjør fortet i stand til å ha flere etasjer med kanoner (Towner 2000). En kasematt skal altså være beskyttet av fortets murer, ha en overhvelving (tak) av stein, og være bombesikker[7]. Med bombesikker menes at de skulle kunne beskytte mot både helstøpt skyts (massive kanonkuler) og mot granater (kruttfylte kuler og granater).

I Citadellet var det i kanonetasjen (2. etasje, eller også grunnetasjen) 14 slike kasematter (se figur 4). Disse vendte alle mot sjøsiden, og var i den runde delen av fortet. Kasemattene var beskyttet av en mur som var 1,5 meter tykk, steintak med 1,3 meter jord over seg og steingulv. Fortet var ganske bredt (13 meter fra ytterkanten av muren mot voldgraven til ytterkanten av muren inn mot innergården[8]). 

Dette gjorde det mulig å anlegge innkvarteringsrom for besetningen bak kasemattene. Det var også i disse innkvarteringsrommene man kanskje gikk litt på akkord med ”bombesikkerheten”. Gulvene her var nemlig av tre, og kunne ta fyr. Man kan allikevel skjønne hvorfor man gjorde dette, gitt datidens oppvarmingsmuligheter. Et kaldt steingulv på vinteren er ikke behagelig å gå på.

14 vel beskyttede, grovkalibrede kanoner utgjorde en formidabel motstander for ethvert skip som ønsket å angripe fortet. I forhold til å beskytte de viktige punktene (Indre Havn, reden og innløpet) som ble diskutert tidligere, gav plasseringen av kasemattene full dekning.

Igjen er det fortets mulighet til å beskytte seg mot angrep fra land som bekymrer. Ingen kasematt-beskyttet kanonstilling vendte sydover. I fra kanonetasjen var det heller ikke skyteskår i denne retningen Modellen av fortet viser at det var skyteskår i fra portrommene, men disse vises verken på tegninger eller fotografier, så jeg går ut fra at denne fremstillingen er feilaktig).

 [ Toppen av siden ]


Taket

På taket var det to typer brystvern. Ett på den sirkelformede delen av fortet lagd av jord. Dette skulle beskytte takbatteriet (kanon-batteri) og var 1,9 meter høyt og 4,7 meter dypt (Karl-Johansværns Ingeniør-Detachement, 1882). Mot syd var det anlagt brystvern i murstein 0,68 meter tykt, 1,72 meter høyt, til beskyttelse for geværmenn. Som vi kan se av figur 5, var det anlagt 27 skyteskår i dette brystvernet.

Igjen viser det seg at fortets design når det gjelder artilleri er konsentrert om oppgaven å beskytte mot angrep fra sjøsiden. Takbatteriet gjør at fortet totalt kunne stille 25 tunge, grovkalibrede kanoner til rådighet mot en eventuell fiende. Takbatteriet var dog ikke beskyttet mot kanonild med annet enn det nevnte brystvernet, og man kan vel derfor anta at dette først og fremst var ment å engasjere fienden på lang avstand. Dersom en fiendtlig flåte kom nærme fortet, ville de kunne bruke mortere (noe som ligner på granatkastere og skyter i en ganske høy bue) og bombekanoner (kanoner som skjøt hule kuler med kruttladning). I et slikt tilfelle ville ikke dette batteriet overleve særlig lenge.

Igjen ser vi av bilder og modeller at ingen kanoner kan skyte sydover mot landsiden. Kanonene måtte festes til muren med et oppheng. Uten et slikt oppheng ville rekylen sende både kanon og mannskap inn i det motstående brystvernet. Brystvernet mot syd (for infanteri), var allikevel designet slik at de blindsonene nevnt i forrige kapittel ble redusert. Problemet er bare at man på taket ikke hadde dekning mot fiendtlig kanon- og granatild.


Konklusjon

Citadellet ser ut til å ha vært meget godt designet i forhold til å beskytte både anlegget og flåten mot angrep fra sjøsiden. Plasseringen av kasematter og skyteskår gjorde at fortet var veldig fleksibelt i forhold til ildgivning. Antall kanoner gjorde det kraftfult, og tykkelse på murer og jordoverhvelvingene gjorde det sikkert og trygt. Skip derimot hadde mindre kraftige kanoner, var alltid i bevegelse (og hadde derfor vanskeligere for å sikte) og var laget av tre. Styrkeforholdet var i så måte ujevnt.

Slik festningsverkene endelig ble konstruert, virker dog Citadellet utrolig lite skikket til å motstå et angrep fra landsiden. Ikke en eneste kanon kunne brukes til å skyte på en angriper som kom fra kanalsiden. Selv om det til sammen var 51 skyteskår mot syd, var kun 24 av disse i den godt beskyttede kjelleretasjen. Og hva skulle man gjøre dersom fienden brukte feltartilleri? En fiende med mobilt artilleri kunne sette dette opp på verftsområdet syd for Citadellet, og bombardere dette mer eller mindre som de ville. I de opprinnelige planene var det som sagt lagt opp til at det skulle legges fortifikasjoner i sentrum og ved kanalen, og det var nok meningen at disse skulle håndtere artilleriangrep. Men slik Karljohansværn fremsto til slutt, ville sannsynligvis ikke festningsverket holdt lenge mot en fiende utstyrt med landbasert artilleri.


Utvikling av teknologi i 1850-årene og Citadellets skikkethet

Det er flere steder påstått at Citadellet var ”ubrukelig allerede da det ble bygget”[9]. Også på folkemunne er dette gjengs oppfatning. Grunnen til dette skulle være at innføringen av riflede kanonløp (disse gjorde at treffsikkerheten ble mye bedre) og sprengammunisjon med høyere hastighet (som gav bedre gjennomtrengningsevne) gjorde at skipene fikk en fordel i forhold til fortet.

Dersom man går utenlands og ser på kilder fra den samme tiden, viser de et litt annet bilde. Blant annet skrev Kommandørkaptein S. F. Dupont i US Navy så sent som i 1851 (oversatt): ”solide skudd skal til for å ødelegge murer eller lage hull i disse – mange skudd, som også må komme i rask rekkefølge og konsentreres om ett punkt. På den andre siden behøver vi bare å forestille oss et par 8- eller 10-toms granater som passerer gjennom siden på et krigsskip inn i kanondekkene, for så å eksplodere i trengselen av mannskaper. Ethvert fragment multipliserer seg selv til talløse splinter av tre og jern, like destruktive som det originale fragment. Og skulle det ikke eksplodere, gjør granaten allikevel like stor skade som en massiv kule.[10]

Med andre ord er det vanskelig å se hvorfor utvikling av kanoner og ammunisjon alene skulle gi skip overtaket. Fortene rustet jo også opp sitt artilleri, og hadde fremdeles en fast base for sine kanoner. Skipene beveget seg fortsatt, og hadde derfor en ulempe i forhold til fortene når det gjaldt å sikte. I tillegg var ikke bruk av riflede kanoner veldig vanlig før utover i 1860-årene[11].

Det som til slutt tippet balansen over til skipenes fordel var først og fremst introduksjonen av panser (jernplater på skipssidene). Under krimkrigen, i slaget ved Kinburn i 1855, ble det for første gang bevist at kystfortene ikke klarte å hamle opp med pansrede skip. Datidens granater var rett og slett ikke kraftige nok. Så viktig blir dette slaget regnet, at marinehistoriker Marc Richard for US Naval Insitute i 1999 rangerer dette slaget til årtusenets nest viktigste sjømilitære milepæl[12]. Innføringen av pansrede skip betød slutten på seilskip i tre, og også slutten på de høye kystfortenes æra. Etter dette gikk festningene ”under jorden”.

Citadellet 1971 - Klikk for å forstørre


Siste flagghal ved Citadellet i Horten. 07.september 1971. Marinemuseets fotoarkiv.

I 1971 ble både Citadellet og fjellet sprengt vekk for å få plass til en sveisehall på verftet. Ingen spor gjenstår.


Kilder:

Baggethun Rolf, ”Horten , ferjestedet som ble Marinestasjon og by”, Horten Kommune 1960.

Beck Joh. , ”fra Horten og Værftets Historie”, Horten 1898.

Beutlich Fredrik, ”Sjøvæbningen. Sjøforsvarsproblemet vårt og dets løsning“, Oslo 1928.

Borkenstei n A.C.F., ”Om Marine Etablissementet paa Horten og om Den Norske Flaade, Christiania 1824.

Borkenstein A.C.F., ”Svar paa Bemærkninger over det udkomne Skrift om Marine Etablissementet paa Horten og om Den Norske Flaade”, Christiania 1825.

Broch Theodor, ”Bemærkninger ved Major Ræders militaire Betragtninger over Marine Etablissementet paa Horten”, Christiania 1827.

Duffy Christopher, “Fire and Stone – The Science of Fortress Warfare 1660-1860, Vancouver Canada 1976.

Hafner,Wilhelm, Innstilninger og betenkninger fra kongelige og parlamentariske kommisjoner, departementale komiteér m.m 1814-1924”, Oslo 1925.

Sparre C., ”Norges Sjøforsvar 1814-1914”, Kristiania 1914.

Weidemann J.S.M, ”Bemærkninger over det udkomne Skrift Om Marine Etablissementet paa Horten og over Den Norske Flaade”, Christiania 1825

Yvenes Turid, ”Carl Johans Værn Horten et marineetablissement fra empiretiden. Magisteravgradsavhandling i kunsthistorie” , Universitetet i Oslo 1995.

”Beskrivelse over Bygninger og Befæstninger m.m henhørende under Karl-Johansværns Værft”, Udarbeidet af Karl Johansværns Ingeniør Detachement, Christiania 1882

”Beretning og Indstilling fra den under 16de Oktober 1833 naadigst anordnede Commission angaaende Den Kongelige Norske Marinens nærværende Styrke og Tilstand samt dens fremtidige Styrke og Organisation m.m”, Christiania 1835

”Skipsbygging på Horten gjennom 150 år”, utgitt av Marinens Hovedverft 1968.

Magazin for Søevæsen Christiania 1839-40.

Fotnoter:


[1] Kpt. A.C.F Borkenstein, ”Om Marine-Etablissementet paa Horten og om den Norske Flaade”, Christiania 1824

[2] Beretning og Indstilling fra den under 16de October 1833 naadigst anordnede Commission angaaende den Kongelige Norske Marines nærværende Styrke og tilstand, samt dens fremtidige Styrke og Organisation, m.m, Christiania 1835

[3] Theodor Broch, Bemærkninger ved Major Ræders militaire Betragtninger over Marine-Etablissementet paa Horten, Christiania 1827

[4] Christopher Duffy, “Fire and Stone. The Science of Fortress Warfare 1660-1860”, London 1976

[5] J.G.M Weidemann, ”Bemærkninger over det udkomne Skrift: OM Marine-Etablissementet paa Horten, og om den Norske Flaade”, Christiania 1825

[6] L. Eugene Towner, Editor/WebMaster. "Fort McHenry," a web site, http://www.bcpl.net/~etowner/patriots.html, 2000

[7] Turid Yvenes, ”Carl Johans Værn Horten, et marine-etablissement fra empiretiden, Magisteravhandling i kunsthistorie”, Universitetet i Oslo 1995

[8] ”Beskrivelse over Bygninger og Befæstninger m.m. henhørende under Karl-Johansværns Værft, Utarbeidet af Karl-Johansværns Ingeniør-Detachement”, Christiania 1882

[9] Artikkel i Gjengangeren, 13.02.1996

[10] House of Representatives, 37th Congress, 2nd Session, ”Permanent Fortification and Sea-Coast Defences”, Washington 1862

[11] Russ Graystone, ”The Gun Plot” a web-site , http://www.gunplot.net/armouryammodesign.html, Australia 2000

[12] Naval History Magazine “Naval Milestones”, a web-site, http://www.usni.org/navalhistory/Articles99/NHmilestones.htm, U.S. Naval Institute, Annapolis 2000

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside