Redningsaksjonen for ”Stjernen”

Av Arne Madsen

Denne historien starter så langt tilbake som da landet vårt var i union med Sverige, året er 1899. På tronen satt Kong Oscar II og hans dronning Sophie. Kongen var mange ganger i Norge, og til bruk i offisielle sammenheng ble det bestemt å bygge en kongesjalupp.

Oppdraget gikk til Akers Mekaniske Verksted, og 10. februar 1899 ble byggekontrakten undertegnet av Forsvarsdepartementet, Marineafdelingen og Akers Mek. Verksted. Byggekontrakten (som vi har) er omfattende og detaljert hvor det bl.a. står:

Kontrakt afsluttet dags dato mellem det kongelige norske forsvardepartement og Akers mekaniske verksted angaaende bygning og leverace af en dampbarkas. Akers mekaniske verksted forpligter sig til at bygge og levere en dampbarkas efter nedenstaaende specifikation og paa efterfølgende betingelser.

Hoveddimensioner: Alle maal er engelske.

Lengde overalt 55’ 0”
Bredde paa spant 10’ 0”
Høide i rids 5’ 0”
Pladeklædningen og spanter af staal
Forud udføres underlag for en kanon, der leveres af departementet.

Bænkene udføres af teak, agtenfor lugaren med løse puder. En lugar udført af teak og elegant udstyret, placeres som vist paa tegningen.
Halgat og pullere af metal. 
I det heletaget udstyres barkassen smukt og tidsmessig.

Maskinen bliver en kombineret høi- og lavtryksmaskine med udvendig kondensator af god tidsmæssig konstruktion og således som verkstedet nu leverer sine maskiner. Den skal med 500 omdreininger indicere ca. 80 hestekræfter.

Kjelden bliver en expres vandrørkjedel af staal, forarbeidet for et arbeidsstryk af 150 lbs. og prøvet før insætningen med det dobbelte vandtryk.
Vifte for forceret træk anbringes.
Verkstedet garanterer en fart af 10 knob paa prøvetur med let skib.

For forannævnte dampbarkas betaler det Kongelige norske forsvarsdepartement til Akers mekaniske verksted kr. 24.000.-.

Kong Oscar II brukte ikke ”Stjernen” så mange ganger. Hans tid som konge i Norge var snart over, og i 1905 ble kong Haakon VII vår folkevalgte nye konge. Han overtok ”Stjernen”, og brukte den flittig frem til 2. verdenskrig. ”Stjernen” ble vedlikeholdt ved Marinens Hovedverft i Horten, og lå i vinteropplag i blekkskurene. Mannskapet besto av skipper, maskinist, fyrbøter og to mann på dekk. Alle kom fra marinen. På sommeren gikk ”Stjernen” til Oslo og lå som oftest i bøye ved Bygdøy når den ikke var i bruk til fjordturer eller som følgebåt ved seilaser.

Når ”Stjernen” var i Horten om sommeren, lå den bestandig i en bøye rett ut for der roklubben nå ligger, sammen med en del flotte seilbåter som tilhørte marinen. Under krigen tok tyskerne sjaluppen, og tyske offiserer brukte den i Oslofjorden. Da freden kom var den i miserabel forfatning. I 1948 ble sjaluppen kassert og solgt til Brede Gulliksen på Kapp ved Mjøsa. Brede Gulliksen fikk Kåre Ivar Karlstad til å hente båten i Horten, og fredag den 16. april 1948, slepte han ”Stjernen” med en fiskeskøyte til Oslo. Derfra ble den fraktet til Minnesund ved Mjøsa med jernbanetransport, og så gikk turen til Panengen hvor ombygning til fraktebåt foregikk. ”Stjernen” ble etter en tid solgt og ombygd til fritidsbåt, senere ble den solgt igjen og ombygget hvor den til slutt endte innerst i Furnesfjorden mellom Brumunddal og Moelv. Der lå den i 15 år og ble mer og mer ødelagt, men den fløt. Eier var da Endre Braastad.

 [ Toppen av siden ]

Marinemuseets Matroser

Fastelavnsdagen i 1993 ble Marinemuseets matroser stiftet, og vi har nå nesten 400 medlemmer som alle har det felles at de vil aktivt støtte Marinemuseet på KJV. På stiftelsesmøte viste Rolv Wesenlund frem et gammelt prospektkort som viste panserskipet ”Norge” med kongesjaluppen i forgrunnen. Rolv foreslo at vi skulle bruke dette motivet til medlemskort, og det ble vedtatt. Jeg fortalte da at sjaluppen i forgrunnen var den gamle kongesjaluppen ”Stjernen”, og at den lå et sted oppe i Mjøsa. Jeg foreslo at det kunne være en passende oppgave for Matrosene å redde båten og bringe den tilbake til fordums prakt. På et senere møte ble det besluttet at jeg skulle reise opp til Mjøsa for å undersøke muligheten for kjøp.

I juni 1993 fant jeg båten i Furnesfjorden, det var triste greier å se. Jeg hadde vært om bord i ”Stjernen” i 1946 mens jeg jobbet på Marinens Hovedverft. Det var ikke noe som lignet på en kongesjalupp som lå her, bortsett fra akterenden og skroget. Den fine vedderbauen var borte. Jeg fant frem til eieren Endre Braastad, og spurte om han var villig til å selge. Det var han, men ville ikke ut med noen pris. Når jeg kom hjem, avla jeg rapport til styret, og stemningen for å kjøpe båten var god. Vi hadde kontakt med Braastad frem til høsten. Da reiste han til Brasil og ble borte over ett år. Først i 1995, etter lange forhandlinger fikk vi kjøpt båten for en pris som vi kunne godta.

Erik Rosslund skaffet transport fra luftforsvaret. Dette var midt under den store flommen i 1995, og da ”Stjernen” ble tatt opp av Mjøsa sa Rolv: ”Den skal aldri mer i ferskvann.” Og så bar det hjem til Horten.

Stiftelsen Kongesjaluppen Stjernen

For at gjenoppbygningen skulle skje i kontrollerte former, ble stiftelsen Kongesjaluppen Stjernen dannet. Styret som har seks  medlemmer, blir valgt på Marinemuseet Matrosers admiralforsamling for et år av gangen. Stiftelsen er registrert i Brønnøysund-registrene.

Horten Industripark stilte opp med plass for ett byggeskur ute på Krim og Wenche Juvodden ga stiftelsen en gammel bussgarasje som ble demontert, og flyttet ut der på dugnad. I tillegg til ble det satt en stor container og en brakke i forlengelsen av garasjen, og over alt dette ble det lagt et tak, og ”Stjernen” var i hus.

Andreas Schytte-Larsen ledet nå arbeidet med å strippe båten for alt uoriginalt, og det var en stor og krevende jobb. De måtte til og med bruke sprengstoff for å fjerne store mengder betong som var støpt ned i bunnen som ballast, men etter mye arbeide fremsto skroget helt rent som den gang det var bygget, men uten vedderbauen, den var kappet av. Nå var det viktig å få undersøkt skroget, og om hvilke plater som måtte skiftes ut. Det ble tatt kontakt med Det Norske Veritas, og i mai 1997 de sendte en mann til oss. Han målte tykkelsen på 300 målepunkter, og de skriver i sin rapport: ”Dette er mer enn tilstrekkelig på en båt som er 55 fot lang. Deler av skroget har stått seg godt, trolig kan man nøye seg med å skifte ut rundt 40 prosent av platene, noe mer på spantene.” Dette var godt å høre og vi var optimistiske og trodde dette skulle gå bra.

Hittil hadde bare en liten del av matrosene vært engasjert i dugnadsarbeide. Nå måtte det flere folk til med bakgrunn fra skipsbygging. Det trodde vi skulle gå greit, ettersom det var bygget skip i Horten i over 100 år. Der tok vi feil. Vi ringte rundt til folk som vi visste kunne faget, men det var for lenge siden verven hadde vært i drift, de fleste var blitt for gamle.

I mellomtiden var styret i stiftelsen blitt omorganisert. Nils Hanssen Sande ble prosjektansvarlig, og inn kom siv. ing. Roar Ramde som er skipskonstruktør. Videre ble det oppnevnt et arbeidsutvalg som besto av Andreas Schytte-Larsen, Hans Engelstad og Arne Matsen.

Nils Hanssen Sande klarte å skaffe sponsorer til prosjektet. I tillegg kom det penger fra ”Færdern”, fra Matrosene og lokale givere. Nils Hanssen Sande tok kontakt med Hansen & Arntzen båtbyggeri i Stathelle, og det ble inngått en byggekontrakt for restaurering av ”Stjernen”. I november 1997 ble båten fraktet til Stathelle.

Den originale dampmaskinen som sto på Marinemuseet fikk vi låne. Den ble sendt til Tønsberg Maritime Skole for overhaling. Dette arbeidet ble fulgt opp av Olav Dahl fra Drammen, som tidligere hadde ledet arbeidet med å restaurere ”Engebret Soot” i Haldensvassdraget og ”Bjoren” i Telemark. Vi måtte ha ny kjele. Sverre Gundersen fra Åsgårdstrand hadde en forbindelse i Wales, England. Derfra ble det bestilt en ny kjele etter originaltegninger. Senere ble også maskinen sendt dit, da de gratis ville kontrollere og prøvekjøre den.

 [ Toppen av siden ]

Arbeidet med å skifte plater og spant gikk nå etter planen i 1998 og 1999, hos Hansen & Arntzen i Stathelle, og en dag var skroget ferdig. Dette måtte nå males innvendig med fem strøk skipsmaling. Dette ble gjort på dugnad med folk fra matrosene. Det var en krevende jobb, hvor man måtte benytte beskyttende masker. Det var også trangt og kronglete og komme til nede i bunnen. Senere ble skroget sparklet med to-komponent sparkel utvendig, og slipt. Dette var en av de verste oppgavene. Til slutt ble skroget malt utvendig med fem strøk skipsmaling. Matrosene kjørte til og fra Stathelle i flere måneder, i alt ca. 12.000 km. Både sparkel og all maling og lakk til restaureringsarbeidet ble sponset av Internasjonal Malingsfabrikk A/S.

Arbeidet med den flotte lugaren akterut, dolbord, karmer, dekk og bakker alt i teak gikk fremover. Propeller med aksel og hylse ble montert. Kjelen og maskinen kom tilbake fra England, og satt om bord.

I november 2000 kom Frank Robinson over fra England. Han er spesialist på dampmaskiner og røropplegg for damp. Han ledet monteringen av hele rørsystemet med kjele. Alle rør og kjelen ble etter montering trykkprøvet og godkjent av skipskontrollen. Samtlige rør til båten, som er av kobber, ble sponset av Stavanger Rørhandel A/S.

Alt dette kostet mange penger, men styret med Nils Hanssen Sande klarte å skaffe de nødvendige midler. På slutten holdt det hardt, men stiftelsen fikk da 500.000 kroner fra Borre kommune, så vi kom over den siste kneiken.

 [ Toppen av siden ]

Den nye begynnelsen

Vi var nå kommet til 2001. Arbeidet gikk fremover med å gjøre ”Stjernen” ferdig, og onsdag 21. mars 2001 ble ”Stjernen” sjøsatt. Nå ble det foretatt krengningsprøver under ledelse av Roar Ramde. Det ble tatt ombord ballast og båten ble trimmet. Til slutt kom folk fra skipskontrollen og godkjente ”Stjernen” for 12 passasjerer og en besetning på fem. Skipper om bord ble Steinar Sandvold. På fyrdørken: Fredrik Amundsen og Kåre Ådahl. I maskinen: Einar Berg Iversen og Erik Hellstrøm. Alle disse erfarne maskinister ble med til Stathelle og briefet av Frank Robinson. På dekk: Roar Meyer og Gunnar Pedersen. Vi foretok de første prøveturene som gikk meget bra. Siden kom Terje Moe med som fyrbøter. Fast guide på turene er Nils Hanssen Sande.

Den 30. mai 2001 kom den dagen da ”Stjernen” forlot Hansen & Arntzen båtbyggeri, og gikk til Jarlsø ved Tønsberg. Der skulle vi ta den siste finpussen. Endelig, den 7. juni 2001 kom ”Stjernen” tilbake til Horten, og ble møtt med Marinemusikken og mange som ville ønske den velkommen tilbake. Det var en dag det blåste godt, men alt gikk smertefritt med en tur fra gjestehavna og rundt til sykehusbrygga. Det var da mange år siden den hadde vært her sist.

Kongesalongen om bord i ”Stjernen” er flott, og det samme er resten av interiøret i båten. Det glinser og skinner og er praktfullt.

Nå begynte ”Stjernen” med korte turer med passasjerer i Hortens nærhet for kr. 60,- pr. person. pr. tur, for å vise båten frem for folk. Vi fikk innbydelse til å delta på Akershusstevnet 2001. Dette er et stevne for veteranbåter og ”Stjernen” fikk hedersplassen ved Honnørbrygga. Den 20. august 2001 gikk vi derfor til Oslo, og ble møtt med Oslo Havnevesens båter med vannkanoner og stor begeistring. Det var mange som kom for å se båten. Vi delte ut brosjyrer for Marinemuseet og fortalte om ”Stjernen”. Vi lå en uke i Oslo, og gikk mange turer rundt i havnebassenget med journalister og våre sponsorer.

Den første sesongen med ”Stjernen” i drift har godt utrolig bra. Maskinen som er over 100 år går som en klokke. Besetningen som har jobbet gratis, har stått på, og mestrer maskin og båt upåklagelig. Redningsaksjonen for Kongesjaluppen ”Stjernen” har kostet ca. 6,5 millioner  kroner og tusenvis av dugnadstimer utført av folk som trodde på prosjektet. Ikke minst har det vært et styre som aldri ga opp. Det finnes ikke maken til båt som ”Stjernen”, derfor er det bra at den ble reddet. Jeg håper at byen og distriktet for glede av ”Stjernen” i mange år fremover.