Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

En utakknemlig jobb

Om politibetjentene i Åsgårdstrand 1849 - 1964.

Av Lars Døvle Larssen

Alene på post, med en lønn som knapt var til å leve av og med dårlige boforhold. Det var hverdagen for mange av politibetjentene som var fast stasjonert i Åsgårdstrand fra 1849 frem til kommunesammenslutningen med Borre fra 1965. Med et upublisert manuskript av sorenskriver Knut Spilling som viktigste kilde, har Borreminne sett nærmere på politihistorien i Åsgårdstrand. Vi har også intervjuet Åsgårdstrands siste fast stasjonerte politimann, Aage Aker.

Politiets emblem

Ved sin død etterlot Spilling seg en rekke manuskripter om emner fra Åsgårdstrands historie. To av dem ble senere utgitt av Åsgårdstrand kommune, under tittelen "Åsgårdstrandiana I og II". Spilling har imidlertid også skrevet om bl.a. forholdet mellom Åsgårdstrand og Borre kommuner etter 1837, og om stedets skolehistorie. Disse var også ment å skulle inngå i "Åsgårdstrandiana"-serien, sammen med et femte bind som tar for seg politi- og fengselshistorien.

Spillings upubliserte manuskripter har til idag ligget i Åsgårdstrands kommunearkiv, som i skrivende stund er bestemt pakket ned og sendt til statsarkivet på Kongsberg. Manuskriptet om politihistorien, som omfatter mer enn hundre maskinskrevne sider, er først og fremst basert nettopp på kildemateriale fra kommunearkivet. Det er dermed først og fremst forholdet mellom politibetjentene og kommunen som deres arbeidsgiver han har kunnet skildre i detalj. Dermed får vi også et godt inntrykk av hvilke arbeidsforhold politifolkene i Åsgårdstrand måtte leve med. Om sakene de arbeidet med, får vi ikke vite så mye, men det er nokså tydelig at den livlige brennevinsomsetningen ikke bare ga gode inntekter i kommunekassen - den ga også den lokale politimannen nok å gjøre.

Ansettelse av en politibetjent kom på den politiske dagsorden på et nokså tidlig tidspunkt etter at det lille ladestedet benyttet sin rett til å danne egen kommune i henhold til formannskapslovene av 1837. I mai året etter følte folk i Åsgårdstrand seg plaget av "utskudd" som hadde kommet til Horten for å søke jobb ved marineanlegget uten å lykkes, og som deretter hadde reket omkring, laget bråk og begått småkriminelle handlinger. "Deres Dristighed haver været saa meget større, som de ustraffede kunde gjøre det, da der visst vilde nedgaae 1 1/2 time, inden vedkommende lensmand kunde komme til stede", ble det sagt i formannskapet. Men Åsgårdstrands styrende menn trodde ikke kommuneøkonomien tillot å lønne en politibetjent, og ingenting skjedde.

I 1845 ble det imidlertid innført en ny brennevinsavgift over hele landet. Den skulle gå til kommunene, som dermed fikk økt sine inntekter drastisk. Igjen kom politisaken opp i Åsgårdstrand, og etter mye om og men ble det i september 1848 bevilget 50 speciedaler (200 kroner) til å ansette en politibetjent og leie et arrestlokale. Sommeren året etter var arrestlokalet skaffet til veie, og 11. juli 1849 ble arbeidsmann Hans Jørgensen beskikket til Åsgårdstrands første politibetjent.

 [ Toppen av siden ]

 

Postkort fra Stangsgate - Klikk for å forstørre

Forholdene på stedet ble imidlertid ikke roligere, snarere tvert imot. Da Jørgensen sluttet i 1851, så formannskapet på mulighetene for å få ansatt en politibetjent til, fordi fyllebråk ble opplevd som et stort problem og vanskelig for en mann å hanskes med alene. Men de tre brennevinshandlerne på stedet - Ingeborg Larsen, Olava Bugge og Andreas Næss - ble i stedet enige om ikke å skjenke ut på søn- og helligdager. Dermed mente politikerne at behovet for to politifolk forsvant, og båtmann Henrik Andersen Bugge ble alene ansatt som ny betjent. I stillingsinstruksen han fikk fra fogden, het det bl.a. at han skulle patruljere jevnlig, særlig fra lørdag middag til mandag middag.

Det var fogden som innsatte politifolkene og var deres faglige overordnede, mens de fikk lønn av kommunen. Den betalingen var ikke rar. I 1853 skrev fogden til formannskapet at politibetjentens lønn var så dårlig at den ga liten oppmuntring til god innsats, slik at "man maa vente sig lidet eller intet af hans Virksomhed". Bare to dager før jul samme år sa imidlertid formannskapet nei til å øke Bugges lønn. Man så ingen hensikt i å betale sin ene politibetjent mer, når man egentlig burde hatt to politibetjenter, noe man ikke hadde råd til. Istedet foreslo formannskapet å gi Bugge   sparken og erstatte ham med to vektere. Dette sa bystyret ja til i januar 1854, og bevilget 70 speciedaler til å lønne de to vekterne.

I instruksen fogden og formannskapet utarbeidet for de vekterne, het det at de både skulle utføre ordenstjeneste som politifolk og gå brannvakt i gatene om natten i vinterhalvåret. Da skulle de også rope ut tiden hver time. Ved enhver offentlig forsamling, særlig dans, skulle begge to være på plass.

Imidlertid oppsto det tidlig misnøye med de to, som mange mente ikke utførte jobben med den ønskelige punktlighet. I 1855 snudde bystyret om på sparepolitikken, og vedtok istedet å ansette både politibetjent og to nattvektere. Politimannen skulle få 100 speciedaler (400 kr.) i årslønn og fri bolig i det nye arresthuset man samme år vedtok å bygge, det vi i dag kjenner som Rådstua.

Tidlig i 1856 ble forøvrig vekterne Søren Sørensen og Martin Andersen tiltalt for misbruk av offentlig myndighet. En kar ved navn Abraham Johannessen Rugland hadde anmeldt dem etter et basketak i og utenfor et danselokale. De to ble frikjent, men måtte betale saksomkostningene. Etter et kort mellomspill ble artillerisersjant Ludvig Paulsen ansatt som politibetjent fra 1. oktober 1856. Noe av det første han måtte ta tak i, var å sørge for bedre oppvarming av cellen i Rådhuset, og en do til fangene, slik at han slapp å låse dem inn og ut hver gang de "måtte".

Heller ikke 100 speciedaler var noen god lønn, og i februar 1857 fikk Paulsen tillatelse til å ta seg ekstrajobb som sekretær for sorenskriveren. Den tiden han satt på kontoret, skulle Martin Andersen tjenestegjøre ved å patruljere i gatene. Men ordningen fungerte dårlig. Andersen gjorde ingen god jobb som politiassistent, og utpå høsten klaget den mektige kjøpmann N. C. Nielsen til formannskapet. 

Først utpå vårparten året etter sendte Paulsen et tilsvar til kommunen, der han innrømmet at "Martin vidstnok ikke er saadan, som man kunde ønske at have en Substitut". Men det var ingen andre å få, skrev politibetjenten. 

 [ Toppen av siden ]

 

Formannskapets svar var særdeles krasst. For det første reagerte de sterkt på at Paulsen hadde brukt mer enn et halvt år på å besvare klagen fra Nielsen. "Agter De da at dupere, at harselere, at drive Gjækk med Formandskabet?", ble det spurt. For det andre mente formannskapet at hvis ikke Martin Andersen var en god nok assistent, fikk Paulsen værsågod skaffe en bedre mann. Dessuten fikk han klar beskjed om at jobben som politibetjent måtte prioriteres foran alt annet. Formannskapet ga Paulsen to uker til å skaffe en ny assistent, hvis han ville beholde sin egen jobb.

Noen dager senere hadde Paulsen faktisk skaffet en ny mann, men det oppsto en uenighet rundt når fristen egentlig løp ut. 30. august ba formannskapet fogden om å gi Paulsen sparken. Men det ville hverken fogd eller amtmann. Istedet slo de i bordet, og mente kommunen ikke hadde myndighet til å si opp politibetjenten. Formannskapet svarte med å si at fogden burde lytte mer til folkemeningen på stedet. Paulsen var ingen udugelig politimann, men han var jo aldri der når han skulle, fremholdt politikerne. Og mannen han foreslo som ny assistent, Elias Eliassen, alias Elias Maler, ville de slettes ikke ha.

Men her led kommunen nederlag. I januar 1859 ble Elias ansatt som ny politiassistent og arrestforvarer. Samtidig fikk Paulsen beskjed om at han ikke måtte reise med sorenskriveren i embeds medfør uten fogdens spesielle tillatelse.  Allerede året etter sa Ludvig Paulsen opp sin stilling, muligens fordi han hadde fått et uekte barn med en kvinne i Åsgårdstrand. 27. juli ble han etterfulgt av en annen underoffiser, fanejunker Anders Clausen Hære.

Heller ikke Hære syntes han kunne klare seg med politigasjen, men lyktes ikke i sine forsøk på å få kommunen til å betale mer. I disse årene ble Åsgårdstrands kommuneøkonomi nemlig betydelig forverret, fordi flere tunge skatteytere flyttet fra stedet. I 1864 vedtok bystyret derfor at det ikke kunne lønne noen politibetjent året etter, og Hære måtte pent finne seg noe annet å gjøre. Istedet ble den godeste Elias Maler ansatt både som vekter, arrestforvarer og kommunebud.

Som arrestforvarer ble han på slutten av 1860-tallet etterfulgt av svenskfødte Anders Krohn. Han satt i stillingen frem til århundreskiftet, og deretter igjen i ca. 15 år fra 1904. Krohn var den siste arrestforvareren med bolig på Rådstua, som i 1863 var blitt amtskommunal eiendom.

I over 30 år sto Åsgårdstrand nå uten noen egen politibetjent. Samtidig var forholdene slett ikke bare idylliske. I 1878 kom det nye klager på fyll og bråk, og bystyret innførte skjenkestopp mellom kl. 17 lørdag og kl. 08 mandag. Den økende turisttrafikken medførte et økt behov for å holde ro og orden sommerstid, og i 1896 ble Joachim Petersen ansatt som politimann for badesesongen mot et honorar på 50 kroner. Fra 1901 var han fast ansatt, med en årslønn på 700 kroner, foruten uniformstillegg samt to rom og kjøkken på Moldenhauers Minde. Også Petersen hadde jobb på si, nemlig som lærer i gymnastikk og eksersis(!) ved Åsgårdstrands folkeskole.

I 1897 var det kommet nye politivedtekter. Blant det som var forbudt, var å banke på andres dør uten "fyldestgjørende grund", henge etter vogner, skyte med kanon innenfor byens grenser uten under militær kommando, sette opp fyrverkeri, kaste sneball, gå maskert på gaten, selge utuktige bøker og bilder på offentlig sted og å hisse hund på noen. Stengetid på restauranter og skjenkesteder var klokken 22 om kvelden før søn- og helligdager og frem til klokken 17 på disse, ellers fra klokken 23 til 06.

Petersen sluttet etter kort tid, og ble avløst av P. T. Sæter. Men etter noen år syntes kommunestyret igjen at det ble i dyreste laget å holde seg med egen politimann i Åsgårdstrand. Etter mye om og men ble G. Tindlund i 1909 ansatt som ny betjent med årslønn på 700 kroner, vel å merke mot å fungere som brannvakt i tillegg. I november samme år ba Tindlund kommunen om å skaffe en ny og bedre telefon til politistasjonen. Det ble besluttet å ha saken i erindring for fremtiden!

I 1913 ble Tindlund presset til å si opp, etter at han hadde innkassert kommuneskatten fra maleren Jahn Ekenæs uten å ha myndighet til det. I Tindlunds tid hendte det forresten at en fange greide å bryte seg ut av arresten ved å rive ned ovnen og deler av brannmuren i kjelleren.

I juli 1914 ble sersjant H. Wold fra Porsgrunn ny, fast ansatt politibetjent. Politimesteren i Horten gjorde nå et fremstøt overfor kommunene Åsgårdstrand og Borre for å få ansatt en politimann nummer to på stedet. Når Borre burde være med og betale, var det fordi den delen av Borre som lå nærmest Åsgårdstrand var "endel tilholdssteder for mer eller mindre løse eksistenser", skrev politimesteren. Men igjen syntes Åsgårdstrand at to mann ble for dyrt.

Wold sa opp i 1916, og i noen år skiftet politimennene raskt, før Ivar Gullerød ble ansatt i 1923. Han tok imidlertid avskjed i 1927 etter å være blitt kjent inhabil som domsmann på grunn av politijobben. Etter et kort mellomspill ble Adolf Kjus ansatt, både som politibetjent og veiinspektør. I 1929 ba han om at lønnen ble økt til 1400 kroner året. Det ble avslått, og Kjus sluttet.

Han ble avløst av Johan Opsahl, som imidlertid hadde for lite å gjøre som politibetjent i Åsgårdstrand. De tre første årene fungerte han derfor som lensmannsbetjent i Sem ved siden av, før han i 1932 fikk nye bijobber som kemner og forretningsfører for trygdekassen!

Men i 1937 ble alle politifolk i Norge gjort til statstjenestemenn. Dermed måtte Opsahl si fra seg jobbene i Åsgårdstrand kommune, og konsentrere seg om politiyrket. Fra nå av kombinerte han jobben som politibetjent i Åsgårdstrand med etterforskningsarbeid i Horten, slik at han satt i Horten på formiddagen og i Åsgårdstrand om ettermiddagen. I 1941 ble Opsahl overført til Horten, og havnet senere i tysk krigsfangenskap.

Under resten av krigsårene ble politistasjonen i Åsgårdstrand bemannet av en betjent med NS-tilknytning. Etter frigjøringen var stedet uten egen politimann før Aage Aker ble ansatt fra 1. juli 1947. 

- Jeg hadde kontor i Moldenhauers Minde og hybel ved siden av, forteller Aker. Tre år senere flyttet han og fru Marit inn i Falkestien 6, der de ennå bor, og fra da av var dette også politistasjon.
- Det bodde jo ikke mer enn snaut 500 mennesker her, og sakene var ikke mange. Mest dreiet det seg om innbringelser for fyll, av og til også fyllekjøring. Det var sjelden mye bråk, og etter at Aasgaarden Turisthotell og Stang Pensjonat ble nedlagt, stilnet det enda mer av. Men Opsahl fortalte meg at i hans tid kunne det være slåsskamper tre steder på en gang!

Rådstua var blitt nedlagt som varetektsfengsel og solgt tilbake til Åsgårdstrand kommune i 1940, og fra da av måtte politibetjenten i Åsgårdstrand kjøre til Horten med arrestantene. Aker jobbet forøvrig selv i Horten to dager i uken gjennom alle sine år i Åsgårdstrand.

- Det var jo egentlig for lite å gjøre, minnes Aker. Han patruljerte imidlertid trofast hver natt, ofte sammen med Otmar Roberg, som var brannvakt. En gang kom han over en innbruddstyv i lokalene til Georg Andersens kolonialforretning i Stangs gate.
- Dere bryter alle budene, jeg bryter bare det ene, sa han til oss, forteller Aker med et smil. 

Blant Akers oppgaver i de første årene var å møte frem hver gang D/S "Jarlsberg" anløp Åsgårdstrand, for å holde orden på menneskemengden på brygga.
- På Åsgårdstrandsdagene på 1950-tallet var det jo også tjukt av folk, sier Aker, som selvsagt også måtte gå først i toget hver 17. mai. De mest dramatiske begivenhetene i hans år som politimann i Åsgårdstrand, var nok brannene. Det gamle Victoria brant ned, likeledes annekset på Grand, og låven til Bakke Nielsen.
- Den siste var trolig påsatt, forteller Aker. - Og når det gjaldt brannen på Grand, hadde vi en mistenkt, men fikk ikke nok på ham til at det holdt i retten.

Internasjonalt berømt ble en brann som fant sted i 1946. Da brant Åsgårdstrands gamle brannstasjon ned til grunnen en natt, uten at noen våknet …

Da Åsgårdstrand og Borre kommuner ble slått sammen fra 1. januar 1965, ble Åsgårdstrand lagt inn under Borre lensmannsdistrikt. Politistasjonen i Åsgårdstrand ble nedlagt, og Aage Aker overflyttet til Horten, der han ble til han gikk av med pensjon åtte år senere.
- Jeg minnes årene som politimann i Åsgårdstrand med glede, sier den spreke 84-åringen, som hver eneste grytidlige morgen ror ut for å fiske.

Tilbake ] Ett nivå opp ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside