Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

Tyskernes regler under krigen

Av Leif Backe

Under ”tyskertiden” 1940-1945 på Horten var det en mengde forskrifter, innskjerpelser, kunngjøringer, politi!! Advarsel, verboten, forordning, achtung. Stort sett var all virksomhet regulert og kontrollert av okkupantene. En sjelden gang var noe allernådigst tillatt, men da etter søknad og skjemaer.

Allerede i juli en første krigssommeren kunngjorde der Kommandant der Seeverteidingung Oslofjord at utsetting av fiskegarn var forbudt. Forbud mot å passere Kanalen og fisking på Indre Havn ble spesielt presisert i Gjengangeren i september samme år. Noen enkelte tillatelser til å fiske ble gitt til vanlige sivile, men ingen for noe lengre tidsrom. Tyskerne virket hele tiden som om de var redde for spionasje og for sin egen sikkerhet. I begynnelsen av sommeren 1943 bestemte Hafenkapitän Horten at alle utstedte passersedler for Kanalen og fisketillatelser for Indre Havn og Løvøysund skulle inndras med øyeblikkelig virkning.

Et eget bevis med bilde og navnetrekk var nødvendig for å få lov til å fiske.

Frihet til å bevege seg

Frihet innebærer så mye, blant annet retten til å bevege seg fritt på det sted en bor og reise dit en ønsker. I vår tid, da nazistiske tanker har våknet til liv igjen, er det grunn til å kikke nærmere på hvordan nazimyndighetene praktiserte denne formen for frihet under krigen.

9. mai, på dagen en måned etter at tyskerne inntok Horten, skriver Gjengangeren at Hortens befolkning atter får ferdes ute etter klokken 21.00. ”Men vis ro og sindighet… Man skader ikke bare sig selv ved å optre ubehersket… ”. Og dagen etter kommer den en henstilling om ikke å stimle sammen på fortauer og gater.

Trebroene over Kanalen ved Indre Havn og Fyllinga ble fjernet, for all ferdsel av sivile var forbudt, unntatt hvis en hadde passerseddel og arbeidet på Karljohansvern. Det vil si: Sommeren 1940 var det mulig å bruke det gamle (grønne) sjøbadet inne i Hortensskogen mot å vise badebillett til de tyske bro- og patruljevaktene.

Allerede det første okkupasjonsåret ble Vestfold inndelt i soner. I begynnelsen var det mulig å ta tog og båt til andre steder – innenlands, men snart ble det forbudt å reise fritt som en ville. Den som skulle reise for eksempel til Sandefjord, måtte søke om reisetillatelse. Oppholdet i en annen sone måtte vare kortest mulig, og tiden ble ført på reisetillatelsen. Våren 1943 gikk dette så langt at den som skulle oppholde seg utenfor hjemmet mer enn måned, måtte ha oppholdskort.

Det skulle ikke være lett å lure seg unna kontrollen til de tyske makthavere! 7. februar 1941 ble det gjennom Gjengangeren gitt beskjed om at aller personer over 15 år måtte ha legitimasjonsbevis som skulle vises frem til politiet eller andre som drev med kontroll. Det var bare helt spesielle mennesker (les: tyskvennlige/til fordel for tyskerne) som fikk reise utenlands. På grunn av krigen var imidlertid bevegelsesmulighetene ute i verden sterkt begrenset. Flere trosset forbudet, og forsøkte å komme seg over til Sverige eller England. En notis i Gjengangeren fortalte hva som da kunne hende: ”Dømt til døden for forsøk på å forlate landet”.

I selve Horten ble bevegelsesfriheten etter hvert mer og mer begrenset. Sperringer og forbudte områder ble det flere og flere av. Et eksempel: Ortskommandantur Horten opplyser at det er forbundet med livsfare ”å betre strandbredden ved Oslofjorden mellom Borre-Rørestrand og Borre-Stenbryggen eller legge til med fartøyer”.

Ved nyttårstider 1944 var det bare fire måneder igjen før tyskerne mistet all makt i byen vår. Men praktisk talt til det siste fortsatte de å lage forbud og reguleringer. I en annonse fra 30. desember 1944 fra Kommandant Seeverteigung Oslofjord heter det:

Området ved Fyllingen, fra Parken inklusive jordene og kirkegården vil bli lagt til sikringsområdet Carl Johans vern og gjelder som sperresone. Grensen for det utvidede sikringsområdet begrenses av Bekkegaten og dennes forlengelse løpende sydvest grense av parken, og for øvrig av kysten. Adgang forbudt under de offentlige blendingstider.

   [ Toppen av siden ]

Plakatkrigen

2. september 1941 ble følgende kunngjort: ADVARSEL. Publikum advares herved på det mest inntrengende mot å rive ned, beskadige eller tilsmusse de av tyske myndigheter oppsatte plakater. Det tyske politi har meddelt, at i gjentagelsestilfelle må befolkningen være forberedt på de strengeste forholdsregler, eventuelt forbud mot å ferdes ute etter kl. 19. Vi oppfordrer instendig befolkningen til å avholde seg fra handlinger, som vil medføre så alvorlige følger for byen og dens innvånere.

21. januar 1943: Straffbart å unnlate å fjerne illegale oppslag og inskripsjoner.

På et plankegjerde i Skolegaten hadde motstandere av nazistene malt med store bokstaver: HOLD UT! (som var en mye brukt oppfordring om ikke å gi seg over til tyskere og nazister). Dette ble selvsagt overmalt, men oppsto bare et par netter etterpå igjen. Slik gikk det en stund. Tyskerne malte over, og nordmennene malte nye bokstaver. Til slutt fant nazistene på noe som virket litt intelligent i forhold til alle oppslag og forordninger, for HOLD UT ble forandret til HOLD TUTA. Der tok nazistene et aldri så lite stikk, for så vidt jeg husker, ble dette siste ordet i veggaviskrigen i Skolegaten.

   [ Toppen av siden ]

Kongehus, propaganda og demonstrasjoner

De tyske myndigheter og norske nazister gikk ivrig inn for å ”nyordne” Norge. For å lykkes i dette, mente de det var viktig å kvitte seg med institusjoner og symboler som hittil hadde bundet nordmennene sammen. Derfor: Slutt med 17. mai-feiring, slutt med å bruke det norske flagget, slutt med å synge ”Ja, vi elsker”, slutt med å nevne kongen og hans familie. Det var ikke nok med bare ”slutt med”, for de som ikke respekterte disse forordningene, kunne bli straffet ganske hardt.

I tillegg til dette, fulgte det en mengde fjollete bestemmelser som de med makten prøvde å håndheve. Det var forbudt å gå med rød topplue (nisselue). Røde skjerf eller annen rød bekledning kunne lett oppfattes som antityske demonstrasjoner. Forbudt med blomst i knapphullet på kong Haakons fødselsdag, forbudt å sette en binders i jakkeslaget osv. osv.

Her et lite utvalg av forbud og forordninger:
4/10-40: … En hver propaganda til fordel for kong Haakon VII eller det kongelig hus er forbudt…
29/11-40: … det er forbudt å selge ubrukte frimerker med kong Haakon eller dronning Maud. Det er ikke tillatt å stille ut kong Haakon eller dronning Maud-merker…
2/11-40: Politimesteren advarer mot demonstrasjoner på Horten Kino. Politimesteren gjør oppmerksom på, i forbindelse med tilløp til demonstrasjoner som i disse dager har funnet sted på Horten Kino mot en NS-film, at dette er strengt forbudt…
4/12-40: … om forbud av politiske partier i Norge er det forbutt (…) å bære merker, tegn, emblemer eller lignende som tilkjennegir bæreren som tidligere medlem av nå forbutt politisk parti. (men det var selvsagt ikke forbudt (forbutt) å bære nazimerker).

KNA og KNS_merker forbudt… ulovlig i henhold til Reichskommisars forordning… om forbud mot virksomhet til fordel for det norske kongehus.

Straffereaksjoner

Jeg kom i snakk med en meget ung mann om okkupasjonstiden: Hadde jeg levd den gangen, så skulle jeg nok demonstrert, sa han. La oss se på noe av det han ville risikert om han hadde satt i gang demonstrasjoner.

Forbud mot offentlig dans… overtredelse av forbudet straffes med bøter eller fengsel inntil 9 måneder.

Forordning om innlevering av radioapparater… enhver som lytter på fiendtlige sendere med radioapparater… og her kan dødsstraff komme til anvendelse.

Advarsel… enhver handling i ord eller skrift, som er rettet mot den tyske vernemakt og de norske som arbeider for den, vil bli hensynsløst straffet etter krigslovene.

Straffes med døden… Domfelte hadde oppfordret tre AT-gutter til ikke å møte til arbeidstjeneste og til å holde seg skjult.

Straff for snikhandel (svartebørshandel): Fengsel inntil 6 år og bøter inntil 1 million kroner- (og 1 million kroner den gangen var adskillig mer enn i dag, faktisk en utenkelig sum)

Stoffet i denne artikkelen her jeg hentet fra Gjengangeren 1940-1945, og fra boken ”Hane til middag”, som jeg har skrevet. Mye mer kunne vært tatt med om de lovløse forholdene under krigen.