Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Vardebrenning til glede og forargelse

Faghistorikere uten lokalkunnskap ?

Av Jan Ingar Hansen

Vintertåka lå lavt de siste timene av tusenåret på Nykirke. På bakken lå gammel og rotten snø, sikten var begrenset. Det var en dempet stemning blant de mange kattneglingene som gikk i fakkeltog mot Skånevetan. Forbudet mot brenning av vetevarden hadde skapt irritasjon og hoderysting i bygda. I all hast hadde Borre Historielag bygget en ny varde nedenfor fjellet når det ble klart at det opprinnelige vardestedet ikke kunne benyttes. En mager trøst mente mange, skulle virkelig den historiske 1000-års markeringen gjøres uten at Skåneveten skulle lyse fremtiden velkommen ? 

For lokalbefolkningen på Nykirke var det nesten en selvfølge at varden skulle brenne fra Skånevetan. Det historiske vardestedet som gjennom årtier hadde vært et utfartssted for bygdas innbyggere, enten det var søndagstur eller klassetur. Stedet hvor de fleste på Nykirke enten selv har grillet pølser eller varmet seg på bålet.

Plutselig hadde noen myndighetspersoner satt en stopper for vardebrenningen,  med begrunnelse av at asken fra bålet kunne ødelegge muligheten for datering av de tidligste tiders kullrester. Hoderisting og vantro – hva med de tusen vis av bål som er brent gjennom årene, og den aske og kull som generasjoner har forsynt dette stedet med ? 


Saksgangen

Forberedelsene til tusenårsmarkeringen hadde pågått siden mai 1999 da innkallelsen kom til et møte på Nykirke bygdehus. Alle bygdas foreninger var invitert og møtet ble holdt 9.juni og på agendaen sto markeringen av 1000-årsskiftet. Historielaget var allerede utfordret av kulturetaten i Borre kommune til å tenne de gamle vardestedene, slik det var anbefalt av den regjeringsoppnevnte 2000 års komiteen.

07.09.99

Lars Frebergsvik får ansvaret for varden på Skånevetan. Allerede i begynnelsen av september sender han et brev til Fylkeskommunen (7.9.99) der han en søknad for å ha alle formaliteter. For den svært historieinteresserte Nykirke-mannen og styremedlemmet i Historielaget vet at selv om det planlegges vardebrenning flere andre steder i landet er det nødvendig å ha formalitetene i orden. Brevet forteller at 6. og 7. klassene skal engasjeres og prosjektet brukes som en del av historieundervisningen. Alt skal rettes mot en storslagen millenniums markering. Frebergsvik ber om et rask svar på sin henvendelse. Det raske svaret uteblir.

22.11.99

10 uker har gått da regionalavdelingen i fylkeskommunen sender ut et rundskriv til samtlige av fylkets kommuner. I brevet vises det til den landsomfattende tusenårsilden, der det landet over er et ønske å spre norgeshistorie om vardebrenning til befolkningen. Brevet konkluderer med at ettersom årsskiftet raskt nærmer seg kan ikke søkerne regne med å få søknaden behandlet innen ønsket tid. Historielaget har ennå ikke fått noe svar på sin søknad.

26.11.99

Denne dagen sender fylkeskommunen et brev til Oldsakssamlingen med søknad om bygging av varder og dispensasjon etter kulturminneloven. Det har gått nesten tre måneder uten at noe synelig har skjedd i fylkeskommunen. Kopi av brevet blir sendt til Historielaget og nå begynner både kommunen og Historielaget å ane at en tillatelse kanskje ikke vil komme i tide.

Samme dag kommer saksbehandleren i fylkeskommunen til Nykirke på befaring. Hun kan fortelle Frebergsvik at søknaden er videre sendt samme morgen til Oldsakssamlingen og at hun ikke vil anbefale vardebrenning.

13.12.99

I et brev til fylkeskommunen mener Borre kommune at det sterkt er å beklage at det ennå ikke er kommet noe formeldt svar til Historielaget på søknaden om vardebrenning. Det har gått mer enn 12 uker siden søknaden ble sendt. Det faktum at fylkeskommunen selv er med i Tusenårsforumet, der planene er gjennomdrøftet, gjør saken ennå mer uforståelig skriver kulturetaten i Borre kommune.

Samme dag behandler fornminneutvalget hos Oldsakssamlingen søknaden, beskjed om avslag blir sendt dagen etter til fylkeskommunen og Historielaget. I begrunnelsen for avslaget heter det at ”dateringen må som oftest baseres på radiologisk datering av trekull. En vetebrenning som den planlagte innebærer en stor risiko for forurensning av borgene med trekull og dermed et varig tap av deres vitenskapelige verdi”. 

16.12.99

Avslaget blir mottatt og det fremgår meget klart av brevet at det ikke gies tillatelse til vardebrenning. Vedtaket kan påklages til Riksantikvaren. Varden som er satt opp i løpet av høsten skal rives umiddelbart heter det i vedtaket.

Frebergsvik forteller på telefon til Oldsakssamlingen samme dag at det er umulig å rive varden umiddelbart. Grunnen er at det er uforsvarlig å bevege seg på det blankpolerte og islagte fjellet. Dessutten er det rett oppunder jul og svært mye annet å gjøre.  I  telefonsamtale med fylkeskommunen ble det presisert av saksbehandleren at Historielaget ville bli holdt strafferettslig ansvarlig dersom noen tente på bålet.

Det blir bestemt at et bål nummer to skal settes opp på jordet under fjellet slik at det uansett blir et tusenårs bål. 

18.12.99

Historielaget påklager avslaget som gjort av fornminneutvalget 13.12.99 til Riksantikvaren. I brevet påpekes det at saksbehandlingen har tatt usedvanlig lang tid og det henvises i denne sammenheng til Forvaltningsloven.

20.12.99

Nå kommer brevene fra fylkeskommunen tett. I brevet understrekes det at det var feil av Historielaget å bygge varden før godkjennelse fra fylkeskommunens kulturminneforvaltning var fattet. Igjen ”trues” det med strenge straffer og det alvoret som ligger i saken. Det finnes ikke et snev av beklagelse over at det tok 12 uker før fylkeskommunen svarte på søknaden fra historielaget.

Samme dag skriver fylkeskommunen i et brev til Borre kommune: ”I Tusenårsilden sin informasjonspakke sier Norge 2000 at de vil opptre ansvarlig ved å planlegge og gjennomføre vardebrenningen på en måte som er forenlig med det offentlige kulturminnevernet. Det understrekes under henvisning til kulturminnelovens bestemmelser at ingen må starte bygging av varder før byggingen er godkjent av fylkeskommunens kulturforvaltning. 

Videre i det samme brevet kommer en lang forklaring om behandlingstid for slike søknader, som i følge regelverket er på tre måneder (i noen sammenheng kan den forlenges). Men vi kan ane en liten innrømmelse av for lang saksbehandlingstid. Det innrømmes i brevet at det hadde vært mulig å komme med et svar tidligere.

Det sies lite i dette brevet om at fylkeskommunen selv har vært en av aktørene i hele forberedelsesprosessen og fylkeskommunen har vært tilstede på flere møter der vardebrenningen har vært et tema. En kan ikke være imponert over den interne informasjonen som har foregått på fylkeshuset høsten 2000.

I ettertidens klokskap kan sikkert de ansvarlige i historielaget ta selvkritikk på at de satt opp bålet før endelig godkjennelse forelå. Men opplysningene som ble gitt på et tidlig tidspunkt gikk klart i retning av at dette var en nasjonal markering og at varebrenningene skulle foregå fra de gamle vardesteder. Hvem sov i timen da disse planene ble presentert i både lokal og nasjonal presse ?

Historielaget hadde i god tid forklart at det av praktiske årsaker var nødvendig å sette opp varden på et tidspunkt da det var mulig å ta seg frem til Skånevetan og at dette var en dale av et skoleprosjekt gjennom hele høsten.  

23.12.99

Borre kommune påklager også avslaget om vardebrenningen i et brev datert denne dagen til Riksantikvaren. Denne er øverst myndighet i slike spørsmål. I brevet vises det nok en gang til at varden er konstruert etter mal fra Tusenårsilden – Norge2000 og at det er gjort en prøvebrenning på Tjøme, med markplater som skal beskytte fjellet. Platene er lagt oppå fjellet og under bålet. Kommunen advarer også mot den manglende forståelse et avslag vil få for forminnepolitikken i distriktet. Det er liten forståelse fra kulturkontoret for avslaget begrunnet i at nytt trekull vil blande seg med gammelt. Stedet har jo vært et yndet turmål i alle tider, med et utall av bål til varme og grilling. Trekullrestene på Skånevetan er allerede svært ”forurenset”.

31.12.99

Temmelig nøyaktig klokken 1700 tennes varden på jordet nedenfor Skånevetan. Et par hundre mennesker har gått i fakkeltog fra skolen. Det klappes litt reservert da flammene tar tak. Så plutselig kommer et stort gisp, høylydt begeistring og klapping. Flammer kan sees gjennom vintertåka – varden på Skånevetan brenner. Etter hvert tar mange seg opp til varden og det summer av tilfredshet blant bygdas innbyggere, unge som gamle.

Akkurat da, tror jeg tankene gikk fort gjennom hode på Lars Frebergsvik – han som hadde fått truslene om politianmeldelse fra fylkeskommunen dersom varden brant. Han sto nå nede på sletta sammen med oss andre med sine tanker.

03.01.00

Vardebrenningen blir sak i Dagsrevyen og NRKs distriktssending på fjernsyn, med bilder fra dobbelt brenningen (innrømmer at artikkelforfatteren tok fjernsyns-bildene. Så er det også bevist hvor jeg var når det begynte å brenne). Avisene har saken i stort oppslag, og blant  kommunens innbyggere ble saken flittig debattert.

Lars Frebergsvik sier til Gjengangeren at han forstår at lokalbefolkningen på Nykirke syntes avslaget om å tenne varden på Skånevetan var urimelig. Han understreker samtidig at Historielaget respekterer avslaget og ikke har noe med påtenningen av varden på Skånevetan å gjøre. Spesielt urimelig føles nok avslaget fordi det i et tilsvarende tilfelle i Bærum ble gitt tillatelse til vardebrenning i tolvte time.

Samme dag er fylkeskommunens folk på befaring. De skiver i sin rapport at varden var brent, og fornminnet påført skader i form av avskalling, sprekker i berget og spredning av trekull.

07.01.00 - Et underlig brev !!!

I et brev fra Riksantikvaren, datert 3.1.00 (poststemplet den 6.1.00) kommer et noe underlig brev som begynner på følgende måte: ”Vi er lei oss for at vi ikke kan få behandlet Deres klage før arrangementet finner sted nyttårsaften i år”.

Er det vanlig hos Riksantikvaren at de skriver brevet før nyttår, daterer og sender det etter nyttår, som om ingen ting har hendt ?

Litt lenger ned i brevet står det: ”siden Riksantikvaren ikke kan behandle klagen før tidspunktet for arrangementet forutsetter vi at De trekker klagen”. Dette ble selvsagt ikke etterkommet av historielaget og klagen ble opprettholdt. Riksantikvaren er dessutten tvilende til om kommunen har klageadgang siden det er Borre Historielag som er søker.

11.01.00

Gjennom lokalpressen blir det kjent at fylkeskommunen har anmeldt den ulovlige vardebrenningen til politiet. I den 4 siders anmeldelsen blir Historielagets rolle og ansvar for å fjerne det fylkeskommunen mener er en ulovelig varde nevnt.

Et nytt å delikat problem oppstår ved at stasjonssjefen ved Horten politistasjon, Erik Schau Erichsen, også er leder av historielaget. Det blir fort klart at saken må etterforskes av et settekammer. Tønsberg politiet får saken.

03.02.00

I et brev fra Oldsakssamlingen blir Historielaget orientert om at klagen fra 18. desember skal behandles på et møte i Fornminneutvalget i februar/mars 2000.

14.02.00

Oldsakssamlingen skriver at de ønsker å befare Skånevetan før klagen behandles. Sammen med representanter for fylkeskommunen vil dette skje den 18.02.00. Historielaget ønskes velkommen til å delta. To nye sprekkdannelser ble oppdaget i fjellet under denne befaringen. Området var ryddet og få synelige spor var tilbake fra vardebålet.

15.05.00

Denne dagen kommer endelig svaret på klagen som Historielaget sendte 18.desember og som det ikke ville trekke tilbake. I brevet heter det at Oldsakssamlingen tar klagen tilfølge.

Med andre ord; hadde saken blitt behandlet før nyttårsaften ville Historielaget fått tillatelse til å brenne varden på Skånevetan. Årsaken til at Oldsakssamlingen omgjorde sitt vedtak fra 13.desember var blant annet det urimelige i at det går to og en halv måned fra fylkeskommunen mottar søknaden og til den oversendes Oldsakssamlingen. Videre legges det til grunn at Riksantikvaren overprøvde Oldsakssamlingens vedtak i en tilsvarende sak på Skaugumåsen i Asker. Dermed er formeldt Borre Historielag frikjent i saken, men den ulovlige påsettingen av varden er fortsatt en politisak. Oldsakssamlingen beklager at saken har ført til skader på kulturminnet. 

07.06.00

Tønsberg politikammer sender brev til fylkeskommunen med beskjed om at saken er henlagt, da det ikke er fremkommet tilstrekkelige opplysninger til å identifisere gjerningsmannen. Politiet understreker at dersom nye opplysninger kommer som muliggjør identifikasjon av gjerningsmannen vil saken bli tatt opp igjen.


Historielagets kommentar:

Borre Historielag har flere ganger beklaget den ulovlige påtenningen av varden på Skånevetan. Det er selvsagt beklagelig at brenningen har påført fornminnet skader i form av noe avskalling. Årsaken til dette er at de anbefalte markmattene som var på stedet ikke ble benyttet da varden ble ulovlig påsatt. Hadde vardebrenningen skjedd i Historielagets regi ville dette vært sikret på en mer tilfredstillende måte og skadene neppe skjedd.

Styret understreket at det var en kollektiv avgjørelse at varden ikke ble tatt ned slik det var pålagt den å gjøre av Oldsakssamlingen. Bakgrunnen for dette var det ekstremt glatte underlaget. Det var uforsvarlig å sende noen opp for å arbeide på Skånevetan under de rådende forhold.

Styret mener at fylkeskommunes saksbehandling tok uforholdsmessig lang tid og at dette medførte at kravet om fjerning kom seint, og tett oppunder julefeiringen, noe som gjorde fjerning av varden mer komplisert enn den ville vært om saken hadde blitt behandlet tidligere.

Borre Historielag beklager at varden ble satt opp før formell godkjennelse ble gitt, men begrunner dette ut i fra sen saksbehandling og det faktum at dette var en prioritert del av 1000 års markeringen i regi av nasjonale myndigheter. Her heter det at søknad skal sendes innen midten av september ( vår ble sendt 07.09.99).

Epilog

”Fagfolkene i fylkeskommunen kan umulig ha særlig kjennskap til lokalbefolkningens bruk av Skånevetan. Jeg har selv brent bål der flere titallsganger opp gjennom årene. Både som elev på skolen og seinere med barn og barnebarn”, sa en noe aldrende dame til meg et par dager inn i det nye tusenåret.

Her tror jeg vi er ved problemets kjerne og den egentlige årsak til at begge vardene brant på Nykirke nyttårskvelden. Få, om noen, i bygda forstod eller forstår argumentene fra fylkeskommunen, om blanding av kullrester, som begrunnelse for ikke å brenne varden.

Vi vet i dag at den eller de som tente på varden, ikke var alene i skogen den kvelden. Flere personer var i området, med brennbar veske. Mange hadde bestemt seg for at varden skulle lyse. Det var tilfeldig hvem som kom ditt først.

Det er ikke noen grunn til i ettertid å fordele skyld, eller jakte den eller de som tente på varden. Viktigst må det være at vi lærer noe av det.

Raskere saksgang, bedre kommunikasjon og argumenter som lokalbefolkningen kan forstå, er noen av de viktigste konklusjonene. Mange har liten forståelse og kunnskap om vern av fornminner. Denne saken øker ikke forståelsen.

Grunneieren var ikke en gang kjent med at det var forbud mot å brenne bål på Skånevetan. Skal myndighetene og historielaget, som tross alt har det samme målet, nå frem med den informasjonen som gies må den være forståelig. Ikke så komplett urimelig som den ble for folk flest i denne sammenhengen.

Til fagansvarlige i fylkeskommunen kan jeg opplyse at jeg denne sommeren har vært på flere av de gamle vardestedene. På samtlige har jeg funnet rester etter flere bål. Ikke et sted sto det skilt eller andre opplysninger som fortalte brukerne om at de befant seg på et fornminne og at bål brenning av den grunn var forbudt !! Da jeg for moroskyld ringte fylkeskommunen en dag i august 2000 og spurte om tillatelse til å brenne bål på Skånevetan fikk jeg beskjed om at dette ikke var fylkeskommunens ansvar – ring det lokale brannvesenet var svaret jeg fikk !! Selvsagt brant jeg ikke noe bål, jeg viste jo bedre. Men hvor mange vet det ??  Etter antallet bål og hyppigheten på bruken av disse er det ikke mange som kjenner den delen av loven. Avslaget om vardebrenning på Nykirke handler om respekt og forståelse – mange av oss bør ha lært noe.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside