Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Apenes gjennom tidene
Fra marineboliger til verneverdig haveby

Av Flávio Duarte Andersen

[Semesteroppgave. Historie mellomfag. Høst 2000. Tilgjengelig i PDF-format)]


Å skue utover Horten er ikke alltid god medisin for øyet, skjønt det beror nok på øyet som ser vil andre si. Selv vil jeg si byen er preget av en sterk arkitektonisk blanding på godt og ondt. For om ikke Domusbygningen står som vitnesbyrd over vakker arkitektur, så er det hevet over tvil at det finnes bygningsmessige kvaliteter og pene boligområder i Hortensdistriktet, som fortjener sin historie.

Bare se på deler av Steinsnes, praktfulle Karljohansvern, Keisemark-områdene og Apenes for å nevne noen. 
Og det er nettopp boligområdet, eller havebyen, som er skapt på Apenes som har opptatt meg. Den har et særpreg som kommer til syne gjennom boligene, gatebildene, bygningsdetaljene, fontenen, de karakteristiske gjerdene, hageportene, beplantningen, eiketrærne, den naturlige floraen, ja endog menneskene her nede. Og dette skaper en historie som for mange bør være av verdi for ettertiden. Opprinnelsen til bebyggelsen er ganske særegen, så derfor synes jeg også at det er naturlig å starte med den.

Lykkebrønnen - Klikk for å forstørre


Hortens eldste offentlige skulptur står på Apenes, og heter Lykkebrønnen. Den ble reist i 1919, og giver var marinemannen og eieren av Teknikernes Hus, kommandør Gabriel Kielland. Den står på en liten rund plass ved Hans Gudesgate. Fontenes opphav er bare delvis kjent. Foto: Jan Ingar Hansen


Den gang Apenesbebyggelsen ble til

På en måte er det ingen tilfeldighet at Apenes ble utlagt til boligområde høsten 1917. (Kommunearkivet i Borre, Dok. 12, sak 55, 6.8.1917 s276 jfr vedtaket ....) Nærmere hundre år tidligere lå nemlig marinebasen i Fredriksværn (Stavern). Men basen var lett å angripe fra landsiden, og en utvidelse av sjøflåten ville gjøre havnen for liten. Ny base måtte bygges opp, og i 1815 ble en kommisjon nedsatt for å finne en bedre egnet marinebase. 

Kart fra 1913 - Klikk for å forstørre
Kart fra 1913, som viser planene for bydelen Apenes, ved Krums Opmaaling.

Valget kom til å stå mellom utløpet av Lågen, Herrø i Frierfjorden eller Horten. Kommisjonen som skulle inngi sin innstilling bestod av blant annet oberst Aubert og major Gedde, navn som nå lett gjenkjennes i gatenavnene på Apenes. Disse ønsket at Horten skulle bli den nye marinebasen. 21.12.1818 ble det så bestemt at"anlægget af marinens hoved-etablissement" skulle legges til Horten. (Beck, Johannes: Horten, kort omrids av stedets historie, Oscar Andersens bogtrykkeri, Kristiania 1909 s11ff).  Og i den forbindelse kjøpte staten gården Apenes, med tanke på å bruke Apenesområdet som dokkanlegg for marinefartøyer.

 Marinebasen og dokkanlegget havnet på indre havn. Men ønsket om å bygge boliger på de gamle apenesjordene ned mot Sælavika 1822 het området Sællavigen. (Kart av ltn. Heyerdahl Statens kartverk kart 14B3. Navnet blant de eldste uttales Skjælavika, men båtforeningen bruker Solviken i sin korrespondans. Reguleringsplanen av 25.5.83 bruker Sælavika på kartet, men i henvisningen til kartet bruker de navnet Solvika)  og fram til indre havn, ble stadig mer aktuelt tidlig på 1900-tallet. 

[ Toppen av siden ]

 

Arbeiderne på Torpedofabrikken - Klikk for å forstørre


Arbeidere på Torpedofabrikken 1934 på Krim. I første rekke fra venstre: Kåre Hamfjord, Thorleif Toresen, Åge Jensen, Konrad Kopstad, Kristian Dahl, Trygve Hansen, Carl Kristensen, Ellef Hansen, Kristian Olafsen. I annen rekke stående fra venstre: Harald Pedersen, ?? Gåserud, Leif Arnesen, Anker Røsand, Reidar Johansen, ?? Bertelsen, Herbert Johansen, Dag Torgersen, Bjørn Thorkildsen, Arne Arneid, G. E. Andersen, Otto Christiansen, K. Martinsen, Tor Tellefsen, Kristian Gabrielsen, ?? Bredesen, Øivind Pettersen, ?? Andersen, Ole Semb, Trygve Jørgensen, Olaf Wiklund, Ivar Røsand. I tredje rekke stående fra venstre: Christian Holst, Hans Engebretsen, Henry Hansen, Reidar Eriksen, Carl Eriksen, Rolf Christistensen, Gunvald Andersen, Torbjørn Hansen, Odd Gundersen, Edgar Kvardal, S. Hansen, ?? Christiansen, Hans Dahl, Thorleif Eriksen, Whalter Bjørnstad, Øivind Olsen, Otto Christensen, ?? Hallgren. I fjerde rekke stående fra venstre: Torstein Kristiansen, Daniel Hansen, Torgeir Haraldsen, Sigurd Hansen, Rolf Trulsen, Kåre Jensen, Frits Knutsen, Anker Knutsen, Kolbjørn Larsen, Rolf Larsen. 
På bildet som er tatt på Krim (ved den store Dokka på verven) fra torpedofabrikken i 1934 finnes sannsynligvis en av de aller første beboerne på Apenes. I andre rekke stående fra venstre kan det være smeden Karl Martinsen som bodde i Geddesgate
 

Årsaken var at arbeidere på verftet og offiserer trengte stabile boforhold. Ja, det hersket faktisk bolignød slik at folk som jobbet på hovedverftet ikke fikk husly. Men det ble også sagt at en årsak var at driften på marinen kunne stoppe opp hvis ansatte ikke fikk boliger. (Apenes Vels arkiver, Forhandlingsprotokollen i Apenes Vel 3.7.1929).

 For at marinen skulle få lov til det måtte de søke tillatelse hos kommunen fordi marinen ikke selv eide hele dette området. Formannskapet behandlet saken, men ønsket ikke en utbygging den gang. De hadde ikke råd til å bekoste vannledninger og andre kommunale plikter som følge av boligbygging da. (Baggethun, Rolf: Horten, Fergestedet som ble marinestasjon, Horten 1960).  1913 utarbeidet likevel Marinens bygningsvesen og byingeniøren et utkast til en reguleringsplan for Apenes, med tanke på utbygging. (Kommunearkivet i Borre, Brev fra Det Kongelige Departement For De Offentlige Arbeider datert 22.9.1913).

Postkort fra Apenes - Klikk for å forstørre


Et av de første postkortene som har motiv fra Apenes. Det er ukjent når bildet er tatt.

Planen ble enstemmig vedtatt i bystyret, men ikke iverksatt. (Kommunearkivet i Borre, Dok. 12, sak 29, 23.5.1913 s225 jfr vedtaket 26.6.1913).  Kanskje var det første verdenskrig som la en demper på utbyggingsplanene da. Ikke alle ville sett på en utvidelse av marinevirksomhet som fornuftig akkurat da. Men mot krigens slutt, nærmere bestemt 1916, vedtok Stortinget en utvidelse av driften ved marinen. Og nå var det nettopp krigen som var en av årsakene til utvidet drift. Dette  førte til et sterkt behov for flere folk og boliger for verfts-arbeidere og marinefolk. 

Det ble sagt at man måtte "Påskynde byggevirksomheten for å opmuntre dyktige arbeidere og funksjonærer til å tilflytte stedet, og for ikke å miste dyktige folk, da den herskende bolignød truet med å bli en alvorlig hindring for utvidelsen av verkstedsbedriften". (Apenes Vels arkiver, brev fra Foreningerne "Selvbygg med statslån og Apenes Vel", Horten 2.6.1928).

Da en trengte en stabil og god arbeidsstokk måtte folkene få tak over hodet så fort som mulig. Bolignøden var igjen stor, så utbyggingen måtte til. Det ble børstet støv av den gamle reguleringsplanen, og med enkelte endringer ble den vedtatt i kommunestyret 1917. Beboerne flyttet inn etterhvert som husene ble ferdige, men fast strøm kom ikke før 1919, så fram til det var vedovnen god å ha. Og det skulle gå lang tid før alle gatene fikk skikkelig gatebelysning. (Elektrisitetsverkets arkiv, Borre Energi, Nettstasjonsarkivet).


Kommunegrensene


Nå var det også slik at en del av det området som ble regulert til boligformål i 1917, ble liggende i to kommuner. Beboerne som ble hørende til Borre syntes ikke dette var bra fordi de hadde trodd at de skulle bo i Horten. De fikk også en mer usikker vannforsyning og dyrere strøm. De måtte betale 5 kroner mer pr.100. kilowatt for leveringen av strøm. Og foreldre til skolebarna var også redd for at barna ikke skulle få gå på Horten Folkeskole. 

Beboerne samlet seg til møte, og skrev et felles brev til departementet om dette. (Apenes Vels arkiv, Grensetvistsak av 1921, eksakt dato ukjent).  Men det var ikke bare beboerne som ønsket å bli innlemmet i Horten kommune. Kommandør Kielland, som jobbet mye for Apenesområdet, mente at hele Apenes måtte inn under Horten. Hensynet til sikker vann- og elektristetsforsyning til beboerne måtte veie tungt, og det var naturlig at statens eiendommer ble liggende i samme kommune. Det var i følge Kielland neppe sannsynlig at det skulle bygges ut mer i framtiden heller. 

Bystyret som behandlet saken senere var enig i det og vedtok byutvidelsen. (Kommunearkivet i Borre, Dok. 15, sak 65 s327ff, jfr vedtaket 8.10.1917).  Men Borre kommune ville ikke gi fra seg områder. Saken ble tilslutt avgjort av regjeringen, og en lovendring måtte til. (Baggethun, Rolf : Langs gamle stier s 173-174, A/S Gjengangerens trykkeri, Horten 1975).  Nye grenser ble stukket, og resten av Apenes ble innlemmet i Horten kommune. At kommune-sammenslåingen i 1988 førte hele Apenes inn under Borre kommune er så en annen historie.

Som en ser var det mange vedtak og planendringer som måtte til for å få bygget ut jordene. Horten kommune, enkeltindivider og apenesbeboerne kjempet for det, og sørget for at beboerne ble samlet i en kommune, og fikk både vann og strøm slik at utbyggingen kunne bli fullført. Men boligene ble ikke bygget på samme tid. Anlegg 1 og 2, som de to utbyggings-trinnene ble kalt, ble bygd opp gjennom en fire-årsperiode. Og det er de husene som er den opprinnelige Apenesbebyggelsen. 

Først i løpet av 1919-1920 fullførte en byggearbeidene i den nye bydelen som var direkte knyttet til de to store utbyggingsanleggene. (Kommunearkivet i Borre, Hortens bygningsråd 10.06.80 sak nr.206/80, og Tidens tegn 07.03.24, artikkel av Dr. Philos. Almar Næss).  Men fram til ca 1930 ble det bygget noen flere hus som smeltet godt inn i den delen som i dag må sies å høre til den eldste apenesbebyggelsen.
Nå er ikke Apenes geografisk sett det samme i dag som for nærmere 100 år siden. Tidlig på 1900-tallet gikk grensene for dette området bort til Ollebakken i syd, bort til Skoggata mot Apenesgården, så på skrå syd mot Sølvkronen. 

Senere ble visstnok grensene i syd flyttet mot Mørchebakken ved Tårnegården. Og i nord går grensen gjennom Gamleveien for så å følge det gamle steingjerdet mot Sælavika. (Årsaken til at området nord for den gamle kommunegrensen ikke anses for en del av Apenes, er en reguleringsplan over Horten fra 25.05.83. Området står her oppført som Nordre bydel).  Det som gjør at det er litt vanskelig å sammenligne området før og nå er selvfølgelig det faktum at grensen for apenesområdet har endret seg fysisk og etter folks egne tanker om hva som er Apenes. De fysiske grensene for Apenes ser en på kartet og forklares i bildeteksten. (Opgave over eiere av hus paa Apenes i Horten fra 1921, kart av 1913 Vestfoldm.58 og reg. plan av 1980 Bygnings og reguleringsvesenet). 

[ Toppen av siden ]


Befolkningen på Apenes

Apenes var tynt befolket tidlig på 1900-tallet. I manntallet fra 1900 og 1901 for Horten Valgsogn, er kun Ricard og Karen Rasmussen oppført under Apenes. (Kommunearkivet i Borre, Mandtal, Horten Valgsogn 2den krets, s18 trykket 15.6.1900 og s25 1900. Manntallet er oppført med gateadresser,mann og kvinne,yrkestittel, men ikke barn).  Men manntallet gir ikke full oversikt, da barn ikke figurerer på listen. 

Solviken - Klikk for å forstørre


Å bo på Apenes betød idylliske omgivelser, som Solviken, med brygge og bademuligheter.

Granlien -nåværende bolig til Riksen og Melbye, ble oppført på 1800-tallet. Dragehuset i Nedre Keisemark ble oppført rundt 1904, og Nedre Keisemark 29 og 31 rundt samme tid, så folk var det her. Planteskolen og Sølvkronen, -der maleren Hans Gude bodde en tid, sto oppført på kart allerede fra 1860-tallet, så de har hørt til Apenes lenge. (Statens kartverk, Vestfoldmappe 30, Kart over Horten 1868, Christiania, Adelsten Kudsens Forlag).  Men først med folketellingen  får vi et sikrere tall over beboere her. Befolkningen var nå steget til ca 200, men marineboligene var ennå ikke oppført. 

Så grensene for hva som ble kalt Apenes sto nok lengre syd og vest som tidligere omtalt. Grensen mot syd gikk nok bort til Ollebakken, fulgte Skoggata, og dermed falt helt sikkert hus i Nedre Keisemark inn under Apenes. I 1920 viser så folketellingen at det var ca 313 mennesker bosatt på Apenes. Apenesjordene ble utbygd fra 1917, så en stor del av befolkningsøkningen på 113 mennesker fra 1910 til 1920 må knyttes til oppføringen av Apenes haveby. (Statistisk Sentralbyrå, Norges offisielle statistikk, Folketellingene 1920, 1930, 3.12.46 og 1.11. 60).

Sammenligner en så folketallet for 1920 med huseiere på Apenes 1921 virker likevel folketallet som er registrert i 1920 for lavt. I 1921 var det nemlig 83 en- og tomannsboliger som stod ferdig, og minst 102 voksne mennesker bodde her, hvorav kun to var kvinner. At de ikke huset mer enn ca 113 mennesker virker derfor lite. Den mest sannsynlige forklaring ligger i at Apenes lå under to kommuner slik at kun 52 boliger lå i Horten. Likevel virker folketallet for lavt da 14 av boligene var to- og tremannsboliger. Av tidsmessige hensyn har jeg ikke fått kontrollert dette mot andre kilder, som kunne gitt mer eksakte opplysninger om barn og ektefeller. (Tallet på boliger og befolkning er litt usikkert da jeg ikke har hatt mulighet til å kontrollere de enkelte husenes byggeår og alle mennesker i husstanden. Så jeg har vesentlig støttet meg til bevaringsplanen av 22.5.80, og oppgaver Marinens bygnigsvæsen har over husadresser datert 18.6.1921).


År med nød og håp - Perioden 1917-1945

Området og boligene nybyggerne flyttet inn i, var nøye planlagt. Et ingeniørfirma hadde ansvaret for å opparbeide gatebildet, og arkitektfirmaet Morgenstierne og Eide tegnet boligene. Både boligene og boligområdet ble etter all sannsynlighet bygget opp etter engelske "garden suburbs". Det var egne bydeler hvor en forsøkte å skape et bomiljø som bar preg av å være trivelig. Hageanlegg, store gressplener, trær og litt romantiske hustyper skulle skape et slikt bomiljø. (James H. Johnson, Urban geography, Pergamon Oxford Geografhies,2nd edition,1972s 36-38).

Eksempel fra bebyggelsen - Klikk for å forstørre


Bebyggelsen på Apenes er spesiell, og er heldigvis blitt bevart, slik dette bildet viser. Foto: Jan Ingar Hansen.

På et stort møte om utbyggingen i 1917, møtte framtidige beboere arkitekt Morgenstierne som fortalte hvor fint det ville være å få sitt eget hjem, få lån på gunstige betingelser, og som det ble sagt, "rimelig husleie etter normale forhold". Det at Stortinget også hadde uttalt dette, virket svært betryggende på de frammøtte. (Apenes Vels arkiver, Brev datert 1925 til Militærkomiteen fra representanter for foreningen Selvbygg).

Så framtiden for de som flyttet inn så i utgangspunktet ganske lys ut. Men hvem var det så som var de første bysbarna i denne nye bydelen?
Jeg har ikke greid å skaffe fram en oversikt over de aller første beboerne, men en oversikt over eiere fra 1921 er nok ikke så ulik en eieroversikt fra 1917. Dessverre gir oversikten ingen opplysninger om verken ektefeller eller barn. Men den har yrkestitler og viser at de aller fleste som eide eller flyttet inn i boligene var menn som arbeidet som hjelpe- og fagarbeidere og var offiserer ved hovedverftet.

Oversikten fra 1921 viser at ca en tredjedel av de mannlige beboerne var offiserer den gang. Premierløitnant Gelmeyden i Hans Gudesgt. 5, overmaskinist S. Christensen i Geddesgt. 4 og under furer Thv. Bjerke fra Geddesgt. 17, er noen av dem. Men det kan neppe være tvil om at det var et arbeiderstrøk som vokste fram her på 20-tallet. Nærmer halvparten var arbeidere. Her bodde fagarbeidere som montør F. Cederborg i Aubertsgate 2, artelleriarbeider Hans Braaten i Falkenstensveien 12a, Kjelesmed G. Eriksen i Billesgt.6, dreier Jan Høgh i Kiellandsgt. 3b, verktøyreparatør E. W. Olsen i Hagerupsgt. 10 og former O . Guldbrandsen i Riecksgt. 1. 

Men det fantes også funksjonærer som herr Eriksen i Geddesgt 1, og det finnes faktisk en person som neppe har vært ansatt ved marinen i året 1921. Til det var nok yrket for særegent til at marinen så yrket som viktig for deres arbeid. Det var Nathan Lund i Kiellandsgate 1b. Nathan Lund var nemlig noe så selsynt på Apenes som dikter. Han var kjent som en person som var mye alene, men om han var eier eller bare leier er noe usikkert. For noen leide her, men de har ikke blitt skilt ut fra den eierlisten jeg har brukt. 

Så er det jo som tidligere nevnt kun to kvinner på denne listen, og de var enker. Jeg har ikke funnet ut hvem som var deres ektemenn, eller om de var yrkesaktive, og derfor har jeg plassert dem under husmødre. (Apenes Vels arkiver, Marinens bygningsvæsen,oppgave over eiere/vandavgiftbetalere på Apenes datert 18. 6.1921. Tabellen er oppført etter gateadresser i kilden, og jeg har sortert yrkesgrupperingen med hjelp av informantene Reidar Andersen, Arnt Bjerke og Håndbok for menige i marinen fra 1919).  Årsaken til at det kun er menn på listen henger sammen med at kvinner sjelden stod som eiere. 

Men uansett viser oversikten at de som bodde her hadde en yrkeserfaring eller utdannelse som hørte hjemme på en stor marinebase eller verft. Hvor alle fagarbeidere, offiserer, formenn og andre som jobbet på verftet kom fra, var så forskjellig. Noen var fra Drøbak slik som E. W .Olsen, andre kom fra Moss, Fredrikstad, og Gjøvik. Men også folk fra Ålesund, Tromsø og Harstad ble nye apenesbeboere i denne innflyttertiden. Det har selvfølgelig sammenheng med behovet for arbeidere ved verftet, og oppblomstring av annen virksomhet i kjølevannet av utvidelsen av marinen.
Vi må selvfølgelig ikke glemme at det også var en del kvinner som bodde her, men noen oversikt over hva de drev med har det ikke vært mulig å oppdrive. 

Det en vet er at de fleste av kvinnene var husmødre. Enkelte, så som Inga Gundersen på Falkenstensveien, drev en kiosk på 20-tallet. Og fru Cederborg drev Cederborgkiosken med guttene sine i Billesgate, der trafokiosken står i dag. Noen kvinner tok seg ellers vaskejobber, var syersker, arbeidet som hushjelp, hadde en sekretærjobb å gå til, eller sto i butikken på hjørnet.
Men det tok ikke lang tid før gatebildet endret seg ganske dramatisk. Det hadde seg nemlig slik at de som flyttet inn i husene under anlegg 1 i perioden 1917-1918 fikk økonomiske problemer. Og de som ble huseiere under anlegg 2, fra 1917-1920, kom enda dårliger ut av det økonomisk enn de som fikk bygget under den første perioden. Det hang først og fremst sammen med at husene ble dyrere enn husene på anlegg 1, og prisen beboerne egentlig skulle betale for en bolig ble mye høyere. 

Men det at utbyggingen falt sammen med den såkalte dyrtiden i mellomkrigstiden var selvsagt en medvirkende årsak til de økonomiske problemene som tårnet seg opp. 

[ Toppen av siden ]


Fattigdom, nød og endringer

De som bygde boliger på Apenes under oppbyggingsperioden tok opp lån stort sett med Forsvarsdepartementets billige boliglån. Noen måtte likevel skaffe til veie 15% av lånesummen selv, og fikk statslån på resten. Jeg går ikke nærmere inn på hvorfor det var slik, men felles for mange som bygde var at de fikk stor økonomiske problemer utover 20-og 30-åra. Det som gjorde det var husleieøkningen, varemangelen og prisstigningen som kom under første verdenskrig. Brevet til ovenfor vitner om disse harde tidene. (Brevet er ikke adressert, men er en del av den korrespondanse apenesbeboerne hadde med staten og marinen. Innholdet vitner om de harde økonomiske tidene befolkningen levde under).

De livsmidlene en betalte 100 kroner for i juli 1914 måtte en betale 228 kroner for i november 1917. Men ikke bare viktige matvarer steg. Lys og brensel steg i fra 100-562 kroner og husleie fra 100-110 i samme periode. I snitt økte kostnadene i fra 1528 kroner i 1914 til 3557 kroner 1 1917 (1917 kroner). Og hadde det ikke vært for dyrtidstilleggene ville prisene vært enda høyere. På samme tid økte imidlertid lønningene til mange også. Det gjaldt blant annet en del håndverkere og industriarbeidere. Men om økningen var betydelig for noen, var det andre som ikke fikk noe lønnspålegg i det hele tatt. (Gjengangerens arkiv, Gjengangeren 11.04.1917.)

Og i framtiden forventet man at flere skulle bli arbeidsledige også, og da ville enda flere få det vanskelig. (Kommunearkivet i Borre, bystyreprotokoll sak nr.85 (1917) s.363) 
Husleieøkningen i kombinasjonen med høyere priser var altså en sterk faktor til nøden. Noe som førte til at 15 mennesker i Horten måtte bo på to små rom. Og på samme tid sto fire familier på vei til å bli kastet ut av boligene sine. (Gjengangerens arkiv, Gjengangeren 29.11.1917). 

Men at det var generelt sett hardere på Apenes vet vi fordi Marinens bygningsvæsen selv gjorde undersøkelser for å se om det var dyrere å bo her. Og det viste seg at husene som ble bygd av staten, og som de fleste bodde i på Apenes, var dyrere en hus bygget i byen på samme tid. (Apenes Vels arkiver, Marinens Bygningsvæsen 10.03.21, Opgave over prisstigning og prisforskjel paa forskjellige bygninger byget paa Apenes og i byen i byggeperioden 1917/18 og 1918/20. Prisene framkommer i denne kilden).

Såfremt huseierne hadde samme eller tilsvarende yrke var lønningene noenlunde like, og da ser man fort at huseierne på Apenes slet hardere økonomisk. I 1919 hadde for eksempel en arbeider på Apenes ca 80 kroner, og i 1923 ca 120 kr å rutte med i måneden etter skatt og avdrag på gjeld. Da ser en at det ikke blir igjen så mye til mat, klær ,brensel og andre ting. Poteter kostet 1.50 pr kilo, tomater 3 kr. kiloen, hodekål 40 øre kiloen og gulrøtter 25 øre kiloen. Prisene endret sank litt i perioden fra 21-23, men budsjettet tillot nok ikke altfor mye poteter og tomater hvis en i det hele tatt fikk tak i det. (Gjengangerens arkiv, Gjengangeren 23.08.21).

Nøden blant beboerne på Apenes opptok ikke bare hortensfolk. Dr. Philos Almar Næss fra Oslo tok opp Apenessaken og fikk trykket en artikkel i en rekke aviser, deriblant i Horten Avis og Gjengangeren i 1924. Her påpekte han at staten ikke måtte bevilge mer penger til utbyggingen på grunn av nøden, men kun avskrive noe av inntektene på lånene over en periode på tjue år. Og som han sa -og det skulle fanden gjøre i tider som disse. Når man så vet at beboerne her satt igjen med ca 36 kroner uken etter skatt og avdrag på gjeld, skjønner en at det ikke var mye til overs til mat, klær, brendsel, forsikring, medisiner og annet som var nødvendig. (Her referert etter Tidens Tegn, fredag 07.03.1924. Tidens Tegn var dagsavis i Oslo 1910-1941 og landets nest største avis, senere overtatt av Verdens Gang. Redaktør Thommessen var fra Horten, og det var sikkert en årsak til avisnes interesse for apenessaken).

Avisen Daggry, som også hadde fulgt saken om Apenes, var likeledes enig med Almar Næss. I sin oppfordring til staten sa Daggry at en må slutte med " å forsøke å presse talg av en trebukk; vi kan forsikre det er håpløst". (Daggry, mandag 24.03.1924. Daggry var arbeiderpartiavis i Horten ca 1910-25).

Staten på sin side sto steilt på sitt, og henviste i en skrivelse fra Det kongelige forsvarsdepartement om at kun halvparten av "byggere" synes å stå bak en ansøkning om lettelser i vilkårene. Derfor kunne de ikke se at alle beboerne hadde økonomiske problemer. Dette har nok staten delvis rett i. Men denne årelange tvisten er fyldig beskrevet i aviser og brev til staten, og der går det klart fram at nøden var stor blant mange. Noen familier måtte også forlate boligene sine. 

I 1924 var det fire hus som gikk på tvangsauksjon fordi eierne ikke greide å betale brannkontigent. Maktet ikke beboerne da å skaffe seg husvære ble det fattigvæsenet som overtok ansvaret. At mennesker også fra Apenes måtte ha hjelp av fattigomsorgen for å få bolig er nok ikke usannsynlig. Men ofte var de boligene fattigvæsenet skaffet så dårlige "at de helst skulde vær forbudt at bebo". (Kommunearkivet i Borre, Bystyreprotokollen, dokument 11, sak 62 (1923)).

Samtidig som apenesbeboerne kjempet en kamp for en bedre økonomisk tilværelse, skjedde det samme ved andre utbyggingsområder som staten gjennom forsvarsdepartementet sto for. Det var nemlig slik at også funksjonærer og arbeidere ved de militære anleggene på Raufoss, Kjeller og Kongsberg hadde fått innvilget boliglån av staten og kjøpt boliger som senere ble dyrer en først antatt. Felles for alle var at "vilkaarene for laantagerne er nogenlunde ens ved de forskjellige anlæg". Og det gjorde sitt til at representantene for de ulike foreninger og bolignemder inngikk et samarbeid om å få bedret lånevilkårene. 

Man ble enig om å sende en felles "ansøkning om øieblikkelig gjeldende lempelser" som det het. Foreningen Apenes Vel sendte en slik ansøkning som av Bolignevnden ved Hærens Flyvemaskin-fabrikk på Kjeller ble ansett som "nokså krass". De mente at tonen burde "avdempes endel". Men formannen i Apenes Vel, Rudolf Nilsen, endret neppe ordlyden. For den 10de mars 1928 sendte han ansøkningen på vegne av Apenes, Kjeller, Raufoss og Kongsberg. Også arbeidere fra Melsomvik Oplagshavn ønsket slike lettelser. (Apenes Vels arkiver, Brev fra Bolignevnden ved Kongsberg Vaabenfabrik, Kongsberg 23.12.27, Brev fra Bolignevnden ved Hærens Flyvemaskinfabrikk, Kjeller 03.03.28, Brev fra Apenes Vel, Horten 10.10.28).

Men heller ikke nå lykkes man. En kjempet imidlertid videre, og Apenes Vel og Kommandør Kielland sendte mange skriv til Forsvarsdepartementet og Stortinget for å forsøke å få ned husleien og endre på den panteobligasjonen som bestemte husleieprisene. Panteobligasjonen var forøvrig betegnet av jurister som "enestaaende i haarde bestemmelser og betingelser og av enkelte betegnet som de værste de hadde set i den retning". (Apenes Vels arkiver, Skriv til Stortinget, Horten den 12.11.1923).

Fra 1917-ca 1940 prøvde altså Apenes Vel med Rudolf Jensen, Gjessing, kontorist Eriksen, Kielland og andre trofaste støttespillere å få staten til å gi beboerne lettelser i lånevilkårene. Men det ble få innrømmelser fra statens side. Det nærmeste nødstrengende beboerne kom i nærheten av et slags statlig hjelpetilskudd var de 50000 kronene som Marinens Intendantur fikk av pengelotteriets overskudd en gang på 30-tallet. De skulle "bli tilgodeset de dårligst økonomisk stillede av låntagerne innen marinen". Og dem fantes ikke bare på Apenes, men også andre steder i byen. (Apenes Vels arkiver, protokoll/forhandlinger 15.08.28-29.01.69,Årsberetningen 1930-31).

Det var derfor ikke den utrettelige medmenneskelige innsatsen som kom til å forandre apenesbeboernes harde kår. Det ble tiden som kom til å løse de økonomiske bekymringene for funksjonærer og arbeidere.


Livet på Apenes

Nybyggerperioder er aldri enkle perioder. Kommer en da ut for en økonomisk dyrtid er det ikke til å stikke under en stol at mange mennesker vil måtte slite hardt for å holde hjulene i gang. Men etter nedgang kommer oppgang, og slik var det også på Apenes. En må også huske at de aller fleste hadde arbeid selv om mange knapt tjente til livets opphold. Men folk greide på sett å vis å overleve i de hundrede hjem. Og etterhvert grodde det opp et miljø som på en måte hadde slitt sammen under det samme åket i mange år. Kom disse menneskene så til å stå sammen i tykt og tynt i framtiden, og overlevde de nøden og trangboddheten? 


Hverdagslivet på Apenes

Beboerne samarbeidet ofte om ulike gjøremål, og tok del i dugnadsarbeid her gjennom mange år. Og særlig under innflyttingen var det mye å gjøre. Husene måtte males både innvendig og utvendig. Like før påsken 1919 samlet så Kielland en stor del av apenesbeboerne for å snakke om husfargene. Det hadde seg nemlig slik at man ønsket å samarbeide om valg av husfarge. I møtet som ble holdt kom det fram at noen ønsket seg en ensartet farge, andre kvartalsmessig farge mens atter andre ønsket egentlig å bestemme selv. Kielland selv ville at alle husene på Apenes skulle males i en kremgul farge, og så skulle fargene på vindskier og vinduskarmer varieres. 

[ Toppen av siden ]

 

Eksempler på hustegninger som lå til grunn for den planmessige utbyggingen av Apenes.

Hustegning - Klikk for å forstørre

Hustegning - Klikk for å forstørre Hustegning - Klikk for å forstørre

Gjerdene skulle ha en gråfarge av hensyn til støvplagene. Fargevalget harmonerte helt med det synet arkitekt Morgenstierne selv ønsket. Men man kunne ikke enes helt, så noen foreslo å trekke inn maler W. Erdmann. Han skulle nemlig "ha en egen evne til i en fart avgjøre hvilken farge som ville passe til omgivelsene". Enden på visa ble så at alle ble "anmodet at først-kommende lørdag " henge ut på husveggen den fargen de ønsket. (Apenes Vels arkiver, protokoll/forhandlinger 29.04.1919).

Men hvilke farge-kombinasjoner som endelig ble valgt kan nok dessverre bare husene selv fortelle om. Også opparbeidelsen av gårdsområdet førte til felles krafttak. Mange hadde jo dårlig råd slik at de ikke hadde råd til gartner, så da tok folk i nærmiljøet spadene sine og møtte opp til dugnad. Selv etter krigen i 45 møtte folk opp med hakke og spade for å hjelpe en nabo som skulle planere litt eller grave ut for å bygge på. (Reidar Andersen og Arnt Bjerke, intervju 09.10.00).

Apenes-bebyggelse - Klikk for å forstørre

Idyllisk utsikt fra Apenes i forna dager. 

Var det mye hageavfall som samlet seg stilte Apenes Vel opp, og det var kun regnvær som hindret et godt oppmøte da. Foreningen hadde også et fyrverkeri av en medlemsmasse som sørget for alt fra gratis utdeling av gjødning, forbedring av gatelys, opprydding av søppel, og hjelp til trengende. På 40-tallet startet også de årevise sankthansfestene på furusletta som folk minnes den dag i dag, selv om sankthansfestene etterhvert vek for ny bebyggelse. Noe den gamle sankthansvisa fra 1950 vitner om der det står at " folk de sier det, det er siste gang at vi kan ha det moro på Furusletta vår". (Sang om St. Hans på furusletta 1950 av Karin & Mollikk).

Mye av samholdet og fellesskapet ble nok skapt gjennom Apenes Velforening som opp gjennom årene greide å samle mange medlemmer som var veldig aktive og sterkt interessert i å skape et miljø her nede. Likevel var det ikke alle som tok like sterkt del i fellesbestrebelser for Apenes. Noe som kan beskrives med de ordene som Reidar Gjessing avsluttet med i sin sang på 30-års festen for Vellet 1948. Mange hadde "slitt for felles sak, mens andre de har vandret rundt i ganske ro og mak".(Apenes Vels arkiver, utklippsarkivet, En vellykket jubileumsfest i Apenes Vel lørdag 04.09.48). Som en ser var det mange som ordnet seg på en eller annen måte for å få endene til å møtes. 


Noe som er spesielt med Apenes er at noen hus har dobbel adresse, som dette huset der den bakerste delen har adresse Geddesgate 7, mens den delen som er nærmest har adresse Billesgate 10.

Geddesgt. 7/Billesgt. 10 - Klikk for å forstørre

Barna merket også sparsomligheten godt, særlig når det gjaldt godteri. Det var nemlig sjelden vare. En karamell til ett øre kunne en få, og det hendte en kunne gå innom Alfred Berg for å kjøpe litt sjokolade. En gang fikk Roger Oddvik også en bit sjokolade av gamle Berg, og det var "stort" sa Roger, - for gamle Berg var kjent for å være litt knipen. Ellers var et av høydepunktene å få bli med mor til byen å få et glass melk med fløte. (John og Torunn Løken, intervju 25.09.00, og Reidar Andersen og Arnt Bjerke, intervju 09.10.00).

Så rom for de store utskeielser var det ikke. Det hang også sammen med at mange av familiene var barnerike slik at en ikke hadde råd til noe "utenom". Man "visste å behandle krona si" som apenesgutten Arnt Bjerke sa da han beskrev omgangen med penger. Men det var ikke bare godteri barna hadde lite av. Klær var det også vanskelig med før 45. Nye klær var det ofte bare førstemann som fikk. Så ble klærne sydd om eller lappet for nummer to. Lappingen var noe som alle gjorde. 

Det var egentlig ikke så farlig å ha lappete klær bare de var rene, og lappen hadde rett farge. Men som Roger Oddvik sa, "det kunne være litt flaut med en lapp, og noen ble også mobbet for det". Det var selvfølgelig viktig å ha strømper og undertøy i orden også. Og når en kom hjem fra skolen måtte en skifte til andre klær for ikke å slite ut finklærne. (Roger Oddvik, intervju 26.09.00).

En "fikk ikke komme på skolen med revnete klær. På skolen skulle en være pen, og det var rett hjem å få klea av seg" sa Bjerke.  Barna greide også å tjene noen slanter en gang i blant. Under krigen var tobakk veldig dyrt. Derfor plukket smågutter sigaretter etter tyskerne, la tobakken oppe i en gammel tobakkseske og solgte esken. Dette var jo ikke førsteklasses tobakk, men skulle en kjøpe tobakk på "børsen" under krigen måtte en gi opp i mot 25 kroner for en pakke. Når en så vet at en pakke Speed, Kaba eller Hobby kostet ca 40 øre før krigen, og Blå Premier (tobakk) kostet ca 55 øre skjønner en at en måtte ty til barnas tobakksblanding. (Arnt Bjerke og Reidar Andersen, intervju 09.10.00).

Som en ser var det mange måter å skaffe sårt tiltrengte kroner til klær og mat. Men om det likevel alltid var lite mat, sjelden eller aldri smør og ofte bare ei tørr bødskorpe i matboksen på vei til jobben for noen, greide en få fram en festmiddag til store begivenheter. Et ungt ektepar som giftet seg tidlig på 40-tallet måtte ha gjester og middag. Middagen besto av spekesild og poteter med masse grønnsaker. Noen klaging på maten var det ikke, og alle ble mette. (Anonym informant (A1), intervju september 00,informanten er identisk med bruden).

Situasjonen var med andre ord ikke håpløs selv om ingrediensen var begrenset. Ellers var det lørdagskveldene som var den store sosiale samværstiden, og da vanket det ferskt hjembakt brød med geitost på. For de som hadde råd. (Kirsten Danilesen, intervju 06.11.00).


Sosiale konflikter

De aller fleste en snakker med trekker fram de gode siden ved livet her nede. Man minnes fellesskapet, naboer som alltid ga en hjelpende hånd, unger som en passet for hverandre og gavmildheten når noen ikke alltid hadde råd til middag. Men også andre sider ved livet dukker frem når gamle papirer kommer til rette eller minnene kommer på gli.

Ser en på gamle bilder av Apenes oppdager en fort at det ikke var asfalt her på 30-tallet, så støvplagen som fulgte sommerstid var lenge en kilde til irritasjon på hele Apenes. Men særlig for de som hadde utgang til Falkenstensveien ble plagene ekstra ille. På Apenes ellers var det nemlig ikke mer enn en 6-7 biler før krigen, så støvplagen var neppe like store der. (Roger Oddvik, intervju 26.09.00 og John Løken, intervju 25.09.00).

Falkenstensveien var innkjørselsåre til byen og beboerne mente at den store biltrafikken støvet ned og ødela frukttrærne og bærbuskene. De sendte en klage til Distriktskommandoen og ba dem gjøre noe med problemet, men budsjettmessige grunner førte til at det ikke ble gjort noe før etter krigen. Slik kom støvplagene til å være et irritasjonsmoment til langt ut på 50-tallet. (Apenes Vels arkiver, Brev av 16.4.34 til Distriktskommandoen/ Brev av 20.03.34 fra Distriktskom).

At støvplagene var reelle er det ingen tvil om, men den helt store trafikken var det neppe etter dagens målestokk. Det var nemlig ikke registrert mer en 1048 motorvogner i distriktet 1930. (Meddelelser fra vegdirektøren, Statens vegvesen i Vestfold, Opgave pr. 31. des. 1930).

Hus på Apenes - Klikk for å forstørre


Det er idyllisk og flott på Apenes, og det er store, åpne plasser og velholdte hus. Foto: Jan Ingar Hansen.

Men også andre konflikter har eksistert på Apenes. Inga Gundersen eide på slutten av 20-tallet en kiosk i Billesgate nederst i Sjappabakken, og her holdt det ofte til en gjeng med barn og ungdommer på dagen og kveldstid. Det førte nok til en del høylydt prat og støy skal en tro tyve av Apenes Vels medlemmer. De klaget nemlig til Distriktskommandoen over "uro og spetakkel" og mente at sjenansen var såpass stor at de ønsket å fjerne kiosken. Men Distrikskommandoen fant ikke grunn til å fjerne den i første omgang hvis fru Gundersen sørget for at kiosken ikke " medfører ulemper for strøkets beboere" i framtiden. (Apenes Vels arkiver, Brev av 04.06.27 fra 1ste Sjømilitære Distriktskomando).

Plagene forsvant nok for kiosken ble stående der i flere års tid. Også ved bussholdeplassen i skjæringen Billesgate og Paaskesgate var det litt støy og morellstjeling. Huseieren, eller Bygdekjempen som de kalte han, ble svært arg på det og skal visstnok ha gitt en kraftig ørefik til en av "plageåndene". Følgene av det var at noen gutter en senkveld skjærte ned hele treet til Bygdekjempen. Ungdommene hadde ellers sine feider med Baggerødgjengen. Om det ikke var så ofte, så var det likevel et typisk trekk mellom bydelsungdom. 

Navn som "Trollkjerringa" og Spekkhugger´n - visstnok fordi han var så sinna, tyder nok på at apenesbeboerne også hadde sine små og store konflikter med hverandre på andre måter her. Men det var kanskje "fylla" som førte til de mest tragiske sosiale konfliktene. Nils i hula, som bodde i ei hytte på Bekkajordet der Ola Nordmann ligger i dag var alkoholiker og fillefrans som en kalte han. Men han var ingen farlig mann og levde i "hula" på 50-tallet. 

Harald Dundern, som vi nevnte tidligere, levde midt på 30-tallet oppe i ei granabarhytte i skogen der Hasselbakken ligger i dag. Han var også alkoholiker og visstnok skilt fra kona som bodde på Apenes. Også han ble en "fant", men han var heller ikke farlig selv om ungene ofte bare skula til han. Selv hadde han ikke råd til brennevin, så han drakk primussprit, "to blaff og en loff" som en sa. 

Ellers gikk det på kvistlakk med salt. Salt hadde en i for å få skilt ut spriten. Man ristet på flaska for å få fram Jakob. Det var den klumpen som ble liggende igjen etter ristingen. Hadde han ikke noe å drikke på byttet han ofte til seg noe med litt hermetikk som han hadde fått fatt i. Alkoholismen førte han ut i fattigdom og nød, men for familien ble det også hardt. 

[ Toppen av siden ]

 

Indre Havn - Klikk for å forstørre


Indre Havn sett fra Apenes. Bildet er fra et gammel postkort.

Mange andre tok også lett til en dram så fort muligheten var der. Og særlig etter akkorden var utdelt på verftet bar det fort opp til polet for å kjøpe "en dram", som en kalte flaska. Så dro en bort "til rota", det var i Sølvkrona, og drakk og spilte seg blakke på poker. Så sant konene hadde muligheten, prøvde de å forhindre at mennene drakk opp akkorden. De møtte da ofte opp for å ta hand om pengene når mennene fikk akkorden. (John og Torunn Løken, intervju 25.09.00).

Det reddet nok flere familier fra ytterligere nød. Dette var forhold som forsvant sakte men sikkert etter krigen. Andre sosial konflikter som ikke var av så alvorlig karakter var forholdet mellom arbeiderne og offiserene. Det var et aldri så lite klasseskille her selv om en ikke kan si at det føltes slik for alle. Noen kalte dog de høyere offisersfamiliene for snobben. Særlig offiserskvinnene var ofte fine på det. Men som det ble sagt, "vi fikk duppa dem ned etterhvert".(Anonym informant (A1), intervju september 00, sitat fra informanten).

Ellers var det slik at offisersstripen betegnet graden av "finhet" i det sosiale miljøet her, men at de med den laveste offisersgraden, som løytnanter, ofte var finere i væremåten. Og det å være på hils med offiseren i nabohuset var heller ikke enhver forunt. 

Reidar Andersen, tidligere apenesgutt, kunne fortelle at en offiser de kjente kun hilset på familien hvis faren hans var tilstede. Faren var nemlig politimann,og det var jo akseptabelt. Og Arnt Bjerke ble akseptert i en offisersfamilie fordi faren selv hadde "to ringer" -overfurer var godt nok. Så omgangen med offiserene var liten på tretti tallet, "men det jevnet seg ut etterhvert ", og forskjell på offiserene var det jo også. (Roger Oddvik, intervju 24.09.10).  Men opplevelsen av klasseskille var absolutt tilstede i en periode på Apenes før krigen.


Mot nye tider - Årene 1945-1970

Etter krigen endret de økonomiske betingelsen seg. Selvfølgelig var det fremdeles hardt økonomisk, men den rene nøden som hersket før krigen ble borte. Det ble stadig enklere å få arbeid også. "Alle fikk jobb", sa John Løken og får støtte fra kona Torunn. Men om de økonomiske forholden ble bedre, dukket det opp andre ting. Selv om Apenes også etter krigen ble regnet som et fint boområde, var det skår i gleden over å bo her. Saker kunne splitte beboerne også. 

Søppeltømming på Apenes var et voksende problem som hadde sammenheng med manglende søppelfyllinger og utbyggingen av Horten generelt. I et brev som var ment som leserinnlegg i Gjengangeren sies det at søppelspørsmålet i en årrekke har "været en kilde til spektakkel på Apenes". Alle beboerne var heller ikke så nøye med tømmingen, og sendte gjerne barna med søppel for å slippe å gå selv sier innsenderen. Innsenderen oppfordrer til slutt beboerne til å ta affære selv slik at "idyllen " på Apenes ikke skal bli ødelagt. (Apenes Vels arkiver. Udatert brev og anonym avsender).

Søppelproblemet kunne da også føre til at enkeltbeboere i sterkere grad enn andre fikk føle problemet på kroppen. Nettopp det kan en se ut av brevet J. Gudem i Hagerupsgate 17 sendte til Vellet i 1949 der han meldte seg ut i protest mot Vellets "iverksetting " av søppeltømmingen på stranden i Hans Gudesgate den gang. (Apenes Vels arkiver, brev til formannen i Apenes Vel fra J. Gudem 02.06.49).

Men da kommunen ville legge søppelfyllingen for hele Horten på indre havn fra kanalen til Sælavika på slutten av 60-tallet samlet beboerne seg, og det førte til mange krasse leserbrev i Gjengangeren høsten 67. (Gjengangeren 01.08.67).

Men det hjalp lite. Søppelfyllingen langs stranda ble vedtatt 1967, og kom til å endre området for all ettertid. Selv om en ikke bruker området som fyllplass for søppel i dag, er det fremdeles debatt om hva en skal gjøre med området.

Et annet stort problem var den dårlig kloakkløsning. Husene hadde ikke jo ikke septikktanker, så kloakken ble ført rett ut på strendene på indre havn. Gjengangeren hadde en artikkel om det februar 1964 . Man kan se at strendene ble sakte men sikkert mer og mer tilgriset, og saken opptok beboerne meget sterkt. Før hadde jo ungene kunnet vasse og kose seg ved strandkanten, men år med tilgrising førte etterhvert til at barna nå bare ble tilgriset hvis de tok en tur ned på stranda. (Apenes Vels arkiver, avisutklippsarkivet, artikkelen er fra 1964, Apenes Vel har flere uløste saker gående).

Det var ikke før pumpestasjonen på Falkensten ble bygget ca. 1975 at kloakkproblemet ble løst. Fjerningen av kastanjetrærne i Hans Gudesgate i 51 var også en sak som vakte uenighet. (Anonym informant (A2) og Kirsten Danielsen, intervju 05.11.00).

Hele Hans Gudesgate var beplantet med kastanjetrær som for noen kastet av seg for mye løv. Aleén var visstnok enestående der den sto i sin prakt under blomstringen, men hvert et blad falt for siste gang en dag tidlig på femti tallet. 
Men Apenes Vel jobbet aktivt med å holde apenesbeboerne sammen som en enhet i tiår framover, noe de årevise sankthansfestene, juletrefestene og saker av større og mindre betydning som de jobbet med vitnet om. På slutten av 60-tallet begynte imidlertid festene å trekke mindre folk, og det var kanskje et tegn i tiden om at en epoke nå gikk mot slutten. (Apenes Vels arkiver. Protokoll/Forhandlinger 15.08.28-29.01.69, Årsberetning 28.02.68).

De årlige sankthansfestene ned mot furusletta ble også borte etterhvert som den nybebyggelsen presset seg fram. (Det var to furusletter som var samlingsted på Apenes. Det ene stedet lå nede mot Sælavika, og det andre lå straks nord for Apenesgården).

I sangen som ble skrevet til sankthansfesten på Furusletta i 1950 synger en " at folk de sier, det er siste gang at vi kan ha det moro på Furusletta vår". Det endret også forholdene på Apenes. Eldre beboere flyttet eller døde, og nye beboere ble visstnok ikke så sterkt innvolvert i fellessaker som tidligere generasjoner. Og selv om ikke vellet ble tyngdepunktet, var det så sent som i februar 68 hele 157 medlemmer som betalte årskontigenten. Det viser at apenesbeboerne hadde en slags fellesinteresse av å stå samlet. 

Tidligere og nåværende beboere sa også at sekstitallet fremdeles var en tid da dører kunne stå ulåst, og naboene kjente hverandre veldig godt. Men med sekstitallet kom også vår tids nye samfunn, og tiden da bussjåfør Olaf Johansen ropte etter passasjerene på "Bjerkes plass" var defintivt over. (Reidar Andersen og Arnt Bjerke, intervju 09.10.00. Familien til Bjerke bodde i Geddesgt. 17, og forteller at holdeplassen var rett utenfor kjøkkenvinduet. dermed navnet "Bjerkes" plass). Apenes var i endring.

[ Toppen av siden ]


Bevaringsverdig

På femtitallet startet en ny utbyggingsperiode på Apenes. Også denne gangen var det marinen som ønsket boliger til arbeiderne, men mangelen på boliger generelt ført til at boligbyggelagene også fikk bygge ut. Både i Hasselbakken og Kiellandsgate ble det bygget en rekke tidstypiske kasselignende to- og firemannsboliger som avvek sterkt fra den opprinnelige bebyggelsen. Videre utover på sekstitallet begynte huseiere så å skille ut tomter, og tiltettingen med nye hustyper ble en del av det nye Apenes. I tillegg hadde nå en rekke huseiere begynt å bygge om og modernisere de gamle boligene, uten å ta hensyn til den særpregete arkitekturen. 

Beboerne tenkte mer på nye "praktiske" løsninger enn å bygge videre på den stilarten som husene hadde. Det ble da også påpekt da kommunen gjorde en undersøkelse av området på slutten av syttitallet. "En del skjemmende tilfeller av ferdighusfabrikantenes og byggevarefirmaenes "gode tilbud" preger derfor området i for stor grad" kunne en lese i bygnings- og reguleringsvesenets undersøkelse i 1979. Utover på syttitallet hadde da også en del utbyggings- og moderniseringssaker blitt stoppet, eller måtte endres hvis de skulle bli godkjent. 

Bevaringstanken var med andre ord en spirende tanke hos bygningsvesenet. En kom derfor fram til at en måtte prøve å få stoppet denne utviklingen slik at området i størst mulig grad kunne beholde sin opprinnelige arkitektoniske særegenhet. (Kommunearkivet i Borre, Bygningsarkivet, Registrering av eldre bebyggelse, Horten bygnings- og reguleringsvesen august 1979 s1,3 og 6).

Bygningssjefen Ivar B. Bauck sendte derfor et forslag til regulerings-bestemmelser for bydelen til Fylkeskonservatoren i Vestfold. Det ble spesielt understreket at det var den antikvariske interessen, også i landssammenheng, som var grunnlaget for bevaringstanken. (Kommunearkivet i Borre, Bygningsarkivet, ark. 511,Horten bygningsråd 19.02.80, sak nr. 52/80).

Fylkeskonservatoren, den gang Erling Eriksen, uttalte at området også måtte ta med seg Nedre Keisemark 27-31B. I tillegg ønsket han å en sterkere bevaring av vegetasjonen og trærne i området, totalforby løse sprosser og trekke inn nyere bebyggelse i bestemmelsene. (Kommunearkivet i Borre, Bygningsarkivet, ark. 511,Brev til bygningssjefen i Horten, 02.05.80).

Disse tankene fikk gjennomslag i bygningsrådet, og Fylkemannen stadfestet bystyrets vedtak av 08.12. 1980. (Kommunearkivet i Borre, Bygningsarkivet, ark. 504, Annonse i Gjengangeren, 05.05.81). Det kan se ut som om beboerne hilste planen velkommen, for det var kun en beboer i Nedre Keisemark som klaget på bestemmelsen. Han fant det "urimelig at store trær som er til sjenanse for beboerne skal beskyttes". Klagen ble imidlertid ikke tatt til følge. (Kommunearkivet i Borre, Bygningsarkivet, ark. 511, Horten bygningsråd 23.10.80, sak nr. 335/80).

Slik ser en at bevaringsinteressen ikke har noen direkte sammenheng med leveforholdene eller hvordan beboerne gjennom tidene har opplevd Apenes. Den er i sterk grad preget av en lokal og nasjonal antikvarisk bevaringsverdi. 


Følgene av planene

Reguleringsplanene er sterkt fundamentert i bevaringsånden fra den tidsepoken den gamle bebyggelsen på Apenes kom til i. Det gjennomsyrer alle bestemmelsen i planen. 
"Området er regulert til spesialområde for bevaring av eksisterende bebyggelse etter bygningslovens paragraf 25.6" (Reguleringsbestemmelser for Apenes bevaringsområde, Horten kommune 10.04.81).

Men da reguleringsplanene ble til, så man også behovet hos beboerne for utvidelse av eksisterende gammel bebyggelse. Mange av husene var forholdsvis små, selv om de hadde to plan. De var sjelden større en 90 til 100 m2, og hadde ikke bad. Det tok man da også følgene av når bestemmelsene ble laget. I paragraf fem godkjenner en om- og påbygging hvis den opprinnelige stilen bevares. Men det påpekes at det skal tas hensyn til materialbruk og takform for å nevne noe. 

Også i de andre bestemmelsen har en tilpasset reglene slik at en kan kombinere endringer av nåværende bebyggelse med bevaringshensynet. Det skulle derfor ikke være vanskelig for huseierne å etterfølge de kravene bestemmelsene setter. Dessverre har det likevel vist seg at kommunen ved en rekke tilfeller etter at reguleringsbestemmelsene trådte i kraft, har godkjent tilbygg, modernisering, adskillelse av tomter og nybygg som neppe har holdepunkter i reguleringsplanen. 

Bare en kort vandringstur på Apenes bekrefter inntrykket av det. Arnt Bjerke sa at "penheten er blitt borte, og at det har ødelagt mye av Apenes". Mange kunne nikke annerkjennende til det utsagnet.


Fremtiden for området

Den perioden Apenes er inne i nå preges av at gamle mennesker faller fra eller flytter av alderdomsmessige hensyn, og nye tilflyttere kommer til. Noen kommer fra Oslo, andre fra Sandefjord. Og bakgrunnen til at folk flytter hit i dag er så forskjellige. Enkelte søker seg vekk fra storbymiljøet, andre har tilknytning på Apenes fra tidligere av, atter andre søker å flytte hit fordi bydelen fremdeles har et særpreg som virker tiltalende. Yrkesmessig er det en helt annen fordeling enn for åtti år siden. Det ikke lenger marineansatte som dominerer yrkestitlene.

En del av de nyere beboerne har også vist en spesiell interesse for å gjenskape boligen slik den var i sin opprinnelige form. En beboer i Aubertsgate ønsker å sette boligen tilbake til originalen, i Nedre Keisemark 27b har eierne i en rekke år restaurert boligen. Huset har fått betegnelsen "Dragehuset" på grunn av de karateristiske dragehodene på mønene. Nedre Keisemark 27, Granlien, fikk en gang en pris for rehabiliteringen nåværende eiere foretok. 

Også i Hans Gudesgate og i Hagerupsgate finnes eksempler på eiere som bevisst tar hensyn til den arkitektoniske verdi som ligger i å bevare husene slik de en gang var. Og i Kommandør Ottos gate 6 har huseierne dog tatt mål av originalvinduene i nummer 4, for å søke opprinnelsen. Så det virker som om en liten forhistorisk bølge glir over Apenes igjen. Kommunen har også sett nærmere på hva en kan gjøre med strandsonen fra Sælavika til indre havn ved kanalen. Og slik har den gamle søppelplassen igjen blitt aktuell, om ikke på samme måte som tidligere. 

Om disse forholdene ikke gjenskaper noen samlet fellesskapsfølelse som preget området i tidligere tider, bidrar det ihvertfall til å opprettholde bydelen som historisk interessant på andre måter. Apenes Vel lever også enda, og kanskje vil vellet en gang samle apenesbeboerne til felles saker igjen. 


Etterord

Å søke å gjenskape fortiden fører til at en må foreta et utvalg av materiale, samtidig som en ikke får belyst alle sider like bra. Historien om Apenes kunne også vært langt lengre, og begrenses nesten bare av tidsbruken en har til disposisjon. På enkelte områder har da også deler av denne lokalhistoriske framstillingen måtte vike for episoder og emner som kunne vært dypere gjennomgått. Likevel håper jeg artikkelen kan vise at nærområdet byr på historie som har sin berettigelse selv om ikke alle finner sin historie i denne omgang. 


Trykte kilder og litteratur

Baggethun, Rolf: Horten -ferjestedet som ble marinestasjon s.436-438. Horten 1960
Baggethun, Rolf: Langs gamle stier s.171-174. Horten 1975
Beck, Johannes: Horten. Kort omrids af stedets historie s.11ff. Kristiania 1909
Handbok for menige i marinen, 1919
Johnson, James H.: Urban geography s.36-38. Oxford 1972
Klem, Wilhelm: Horten, våre gatenavn og litt byhistorie (hele heftet) Horten 1926
Mastberg, Eilef: Apenes Vel gjennom 50 år. Horten 1968
Andre trykte kilder
Statstjenestemannen nr. 3, 10. februar1935, 11. årgang s.51, 53-56
Daggry, mandag 24.03.1924
Gjengangeren
Tidens Tegn
Statistisk årbok 2000, tabell 256: Timelønn i verkstedindustrien. 1910-1975. 
Utrykte kilder
Apenes Vels arkiv. Arkivet er ikke satt i register eller registrert.
Løsarkivet
Forhandlingsprotokoll for Apenes Vel 15.08.28-29.01.69, 03.07.1929
Brev fra Foreningerne Selvbygg med statslån og Apenes vel, Horten 02.06.1928
Brev fra Foreningen Selvbygg til Militærkomiteen, 1925 (udatert)
Grensetvistsak 1921(ikke datert)
Opgave over prisstigning og prisforskjel på forskjellige bygninger paa Apenes og i byen i byggeperioden 1917/18 og 1918/20
Opgave over eiere av hus på Apenes i Horten, Marinens Bygningsvæsen 18.06.1921
Brev fra Bolignevden ved Kongsberg Vaabenfabrik, 23.12.1927
Brev fra Bolignevden ved Hærens Flyvemaskinfabrikk, 03.03.1928
Brev fra Apenes Vel, 10.10.1928
Skriv til Stortinget fra Apens Vel, 12.11.1923
Forhandlingsprotokoll for Apenes Vel 15.08.28-29.01.69, Årsberetningen 30-31
Forhandlingsprotokoll for Apenes Vel (påbegynt 1918) 29.04.1919
Skriv fra Selvbygg med statslaan og Apenes Vel, Horten 02.06.1928
Forhandlingsprotokoll for Apenes Vel (påbegynt 1918) 28.01.1921
Brev til Distriktskommandoen 16.04.1934
Brev fra Distriktskommandoen 20.03.1934
Brev fra 1ste Sjømilitære Distriktskommandoen 04.06.1927
Udatert brev og anonym avsender (Oppfordring til å ta affære i søppelsak)
Brev til formannen i Apenes vel fra J. Gudem 02.06.1949
Forhandlingsprotokoll for Apenes Vel 15.08.28-29.10.69, Årsberetningen 28.02.68
Sankthans på Furuslette 1950, sang av Karin og Mollikk
Materiellprotokoll/avisutklipp
En vellykket jubileumsfest i Apenes Vel, 04.09.48 (artikkel)
Apenes Vel har flere uløste saker gående, 1964 (udatert artikkel)
Elektrisitetsverkets arkiv/Nettstasjonsarkivet Borre Energi 
(Tidligere Horten elektrisitetsverk)
Oversikt over kiosker og transformatorer pr 31.12.1962,
Kommunearkivet i Borre (Det sentrale arkivet) 
Bystyreprotokoller
Dok. 12, sak 29, 23.05.1913. Angaaende regulering på Apenesjordet
Dok. 12, sak 55, 06.08.1917. Angaaende regulering av Apenesjordet
Dok. 15, sak 65 s327, jfr vedtaket 08.10.1917. Erklæring ang. forandring avgrensene
Dok. 17, sak 85 s363-364, 1917. Andr. fra bestyreren av Hortens arbeidsk. om lønsforhøielse.
Dok. 11, sak 62, 1923. Ang. boligbygging for familier som fattigevæsenet må betale husleie for
Register over bestemmelser fattet i bystyret 1910-1920 og 1920-1930
Mandtallførerens arkiv
Mandtall for Horten Valgsogn 2den krets, s18 trykket 15.06.1900 og s25 trykket 1901
Reguleringsarkivet (Reg. arkivet)
Mappe H142 (Apenes)
Brev fra Det Kongelige Departement For De Offentlige Arbeider 22.09.13
Reguleringsbestemmelser, Hortens bygningsråd 10.06.1980, sak nr 206/80
Reguleringsplan over Horten, 25.05.83
Registrering av eldre bebyggelse, Horten bygnings- og reguleringsvesen, aug 1979 s 1, 3og 6
Ark 511, sak 52/80
Ark 511, 02.05.1980
Ark 504, 05.05.1981
Ark 511, sak 335/80
Reguleringsbestemmelser for Apenes bevaringsområde, 10.04.81
Statens kartverk, Hønefoss
(Tidligere Norges geografiske oppmåling)
Kart, 14B3. Horten 1822. Kart tegnet av ltn. Heyerdahl
Kart, Vestfoldmappe 30. Horten 1868
Kart, Vestfoldmappe 24. Fredriksværn 1832
Kart, Vestfoldmappe 24. Horten 1832
Kart, Vestfoldmappe 58. Horten 1913
Statistisk Sentralbyrå
Norges offisielle statistikk. Folketellingene for Apenes 1910 og 1920
Tønsberg Trafikkstasjon
Meddelser fra vegdirektøren. Registrerte motorkjøretøyer i Norge. Statens Vegvesen i Vestfold. Utgitt av teknisk etat.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside