Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Amalie Jessen

Av Hans-Christian Oset

Når status skal gjøres opp for århundret som snart ligger bak oss, er det ett navn som lyser sterkere enn de fleste på kvinnesiden i vår kommune: Amalie Jessen. Horten har hedret henne ved å knytte hennes navn til den vei som går forbi det som engang var Horten Sanitets- og Tuberkuloseforenings boliger for smittefrie tuberkulosepasienter, bygget og innkjøpt i Nordre Baggerød i 30-årene, i en tid da tuberkulose var vår alvorligste folkesykdom.

Horten Sanitetsforening ble stiftet i 1896. Amalie Jessen hadde vært foreningens formann fra 1913 til 1918 da foreningen dette året slo seg sammen med Horten Tuberkuloseforening (stiftet 1903). Den nye forening, med 193 medlemmer og fru Jessen som leder, startet friskt med å gi en større pengegave til Rove Tuberkulosehjem før den konsentrerte seg om den store oppgaven: overtagelse og drift av Apenes Epidemilasarett (i dag Apenesgården) hvor det ble bygget en egen liggepaviljong (der Kihlegalleriet er nå). 

I 1924 var utbyggingen fullført med liggehall og utstyr og plass for åtte, senere 19, pasienter. For pasienter som hadde vært på tuberkulosesanatorium var husspørsmålet alltid et problem på grunn av smittefrykten. Sunde, solrike boliger trengtes for å ta vare på de gode resultater av sanatorieoppholdet. Med Amalie Jessen som drivkraft fikk man i 30-årene dels nybygget, dels kjøpt inn, fire hus med til sammen 10 leiligheter i Baggrødåsen, etter krigen ytterligere en firemannsbolig, alt i alt kanskje det største sosiale løft som er tatt i vår kommune dette århundret.

Om fru Jessens innsats på mange felter er det ellers bare en mening: Fremragende: Hun var den drivende kraft i arbeidet for å reise Rove Tuberkulosehjem, Trudvang Barnehjem ved Larvik, Apenesanlegget og boligene, 28 sammenhengende år i ledelsen av Sanitets- og Turberkuloseforeningen, bl.a. med stor innsats for folkebadsaken (badstuene i Lystlunden og på Kjeldsbergs plass), barnekontrollen, feriekoloniene, sykepleiekurser, opplysnings- og hjelpearbeide over et vidt spekter, videre formann i Hortens Diskusjonsforening (1919-1920), sterkt engasjert i Sentrumskirkens Kvinneforening, Barneasylets Kvinneforening, Kvinnerådet, Husflidslaget, Horten fattigstyre, kommunale bystyreombud mm. 

Hun levet sitt liv for andre og var lykkelig ved det, het det om henne, da aldersgrensen 70 år tvang henne til å trappe ned og hun ble hedret med H. M. Kongens fortjenstmedalje i gull. Alt dette er svært godt dokumentert i flere foreningers jubileumsskrifter, i "Hortensboken" og i lokalavisene. Men det er også sider ved Amalie Jessens liv som er ukjente for folk flest i hennes hjemby. Resten av denne artikkelen skal handle om det.

 [ Toppen av siden ]

 

Tegning av Fergegaten 13 - Klikk for å forstørre


Fergegaten 13 i Øystein Jørgensens strek


Fergegaten 13

Amalie Jessen var født Berg. Hennes grandniese, Sylvi Baardseth Panjwani, sogneprest i Frogner menighet i Oslo, forteller at hun har Amalies dåpsattest fra 1870 oppbevart i Amalies nytestamente. Hun mener å huske at Amalie var født i Vestfold, men er ikke sikker på om det var i Horten eller det gamle marinerede Frederiksværn (Stavern). Faren, vognmann Berg, kom til Horten under oppbyggingsperioden ved hovedbasen på Karljohansvern, men familiens virke i den unge marineby er knyttet til eiendommen Fergegaten nr.13, det hus Øistein Jørgensen har tegnet på side 160 i "Hortensboken" ( Dags Marked, Storgt.48 ligger på denne tomten nå). 

De kulturelle innsatser den unge Amalie tok på seg, dels her hjemme, dels i Amerika, tyder på at hun fikk en utdannelse i hjembyen. Horten var jo på mange måter en pionerby både når det gjaldt middelskole og gymnasutdannelse for piker i 1880-årene. Siden skolen har sine arkiver fra 1857 så å si intakt, må det går an å finne henne igjen i skolens protokoller. Sikkert er det i hvert fall, som vi senere skal se, at den unge Amalie var vel bevandret både i norsk klassisk litteratur og musikk, og at hennes språkkunnskaper var meget gode, da hun som ung kom til Amerika.


Til Amerika

Veien til Amerika. Hvordan var den for unge Amalie? Reiste hun for å besøke en eldre bror, Oscar Emanuel, som ble gift med en svensk pike, Herdis Alm, og utvandret? Eller reiste hun for å besøke en ung hortenstekniker med det tyskklingende navnet Burchart Heinrich Jessen, som hun var blitt kjent med, trolig også stormende forelsket i, her i Horten? Dette avsnitt i hennes rike liv har til i dag ligget i et slags historisk halvlys, lite påaktet i hjembyen, men uhyre spennende. Inger Baggethun, som skrev hennes nekrolog i Gjengangeren i 1959, nøyer seg med nevne at Amalie "som ganske ung giftet seg med en mann, som i kraft av sin stilling tok henne med verden rundt".


Ektemannen

Om B. H. Jessen vet vi svært lite. Og Horten Tekniske Skole, der han var elev i 1890-91, vet ennå mindre om ham, ja egentlig ingenting, for i skolens 100 års bok fra 1955 er han oppført blant de 16 teknikere som tok eksamen i juni 1891, men, i motsetning til de andre på kullet, er hverken hans fødselsår eller hjemsted innført i registeret. De aller fleste "hortensteknikere" har jo fått sin biografi med bilde i boken. Men ikke Jessen. Hvorfor ? Knapt noen

B.H. Jessen - Klikk for å forstørre Amalie Jessen - Klikk for å forstørre

B. H. Jessen som ung mann
   Amalie Jessen

kan fortelle oss det i dag. Men en forklaring på hvordan ingeniørstudenten Jessen fra Kristiania og den unge Amalie Berg i Fergebakken (hun hadde nå fylt 20 år) har vi. Kanskje!


HTS-Kullet av 1891

Av de 16 elevene i 1891-kullet på Horten Tekniske skole i Verftsporten på Karljohansvern var 6 fra Horten, blant dem Lauritz Stiansen, knapt 20 år gammel den gang. Hans sønn, Olaf Harto Stiansen (80), kan ikke erindre at faren noen gang fortalte om en kullkamerat ved navn Burchart Jessen. Om hortensguttene på kullet, Bernhard Dahl, Anton Kjærand, Otto H. Thoresen og særlig bestekameraten P. A. Normann, berettet faren mye. Men aldri om Jessen. 

Da vi bringer Amalie Jessens navn inn i samtalen med Harto Stiansen, forteller han imidlertid at han som barn i 20-årenes Horten ofte var med foreldrene i den gamle vognmannsgård i Fergegaten 13. Da vognmann Berg døde fikk hans enke Marie f. Pettersen (død april 1924) hjemmelen, og de to døtrene, Amalie og hennes søster, frøken Julie Berg (død juni 1957) var begge nær knyttet til hjemmet. 

Pensjonsordningene var lite utviklet på denne tiden, så i Fergegaten 13, hvor det var relativt romslig plass, hadde man gjennom en årrekke leiet ut rom så vel til Sjøkrigsskolens kadetter som til Horten Tekniske Skoles elever. (En geskjeft Amalie Jessen jo fortsatte med etter at hun overtok våningshuset på Søndre Braarud - i dag Sanitetsforeningens hus i Storgaten).


Heftig forelsket

Her kan vi ha forklaringen på hvordan det unge paret Amalie og Brukbart traff hverandre, ble forelsket, forlovet seg og giftet seg den 23. juli 1892. Han kan rett og slett ha kommet til Horten fra hovedstaden, leiet værelse hos Bergs i Fergebakken mens han gikk på "Tekniker’n" og slik blitt kjent med husets unge datter. Av bevarte brev fra ham til henne forstår vi at han ble hodestups forelsket. Amalie skal da også ha vært usedvanlig vakker, høyreist, med fint avstemt trekk, nydelige øyne og et elskelig vesen.

Det ser ut som Burchart Jessen, i likhet med så mange karrieresøkende hortensteknikere de årene, satte kurs for Amerika før henne, men åpenbart med løfte fra Amalie om å komme etter. De ville som så mange andre skape seg en fremtid "over there". Dessuten var jo hennes bror , Oscar Emanuel, fast bestemt på at Amerika var fremtiden for ham. Om forlovelsen ble deklarert før avreisen til Amerika vet vi ikke. Men den fant sted i Amerika. Ett av bildene av ham er tatt i forbindelse med forlovelsen og signert av en fotograf i New York.


Et rikt materiale

Grandniesen Sylvi Baardseth Panjwani i Oslo har en hel mappe full av dokumenter, brever, bilder, avisutklipp, sanger mm. fra Burchart og Amalies år i Amerika. Det starter med en sang forfattet til parets 1-års bryllupsdag.

Papirbryllupet feires i deres hjem i 508 Garfield Sq. Pottsville i staten Pennsylvania 23.7.1893. Av sangen fremgår det at tidene ikke er de beste. ("Sagen er at tiderne er shabby/ for enhver, også for stakkels Babby/

Men den tid vil komme/du får guld i lomme/Kanskje mer end du kan vabb`i"). Neste vers gjør det klart at ekteskapet ble inngått i Amerika. ("Men, hvad skal man sige til hu Malli/Rim på det min poesi vil fall`i/Da du kom herover/Manden rundt om tråver/Natten var ham timer uden tall i/ Hjem han kom sann/ Så sig om sann/ Der sat Malli som et lam så from, sann"). Ellers handler sangen mye om at det etter ett års ekteskap ikke er blitt "småfolk" ennå. ("Men til sagen nu jeg skride maa, sann/Børn det ikke haster med at faa, sann/ De kan snart nok komme/Når I blot er fromme/Men igrunden har I ikke råd, sann/Skål for det sann, pisketræ sann/Tror jeg visst , at det vil aldrig ske sann!")

 [ Toppen av siden ]

 


Sannspådd

Forfatteren av denne papirbryllupsvisen, om det nå er Amalies bror eller Burcharts forlover, skulle få sørgelig rett i at Burchart og Amalie ikke skulle bli velsignet med barn. Og trolig var det best slik. For forholdet mellom dem skulle helle ikke vare, enskjønt han forsømte aldri en anledning til å forsikre henne om sin kjærlighet mange år etter at deres veier var skilte.


Aktive Amalie

Tidene var trange for det unge par som søkte fotfeste over there. Pottsville der de slo seg ned var ingen stor by dengang, men hadde en relativt blomstrende jernindustri. Philadelphia er nærmeste storby, og nettopp til Philadelphia dro flere av de unge hortensteknikere i 1890-årene, blant dem hans kullkamerat Anders Heier fra Rakkestad, en mulig forlover. Trolig gikk det ikke så godt med arbeide og utkomme i det nye hjem, for nå er det Amalie som må trå til. Og hun lå såvisst ikke på latsiden. 

Hun tok kurser i engelsk for å perfeksjonere seg som foredragsholder, hun la nye kunnskaper om musikk og litteratur til dem hun hadde ervervet seg i barndomshjemmet i Horten, og trer, etter en tid, frem som en både aktiv og etterspurt foredragsholder. En rekke klipp fra flere amerikanske aviser fra århundreskiftet frem til 1902/03 forteller at Mrs. Burchart Heinrich Jessen er på farten i flere nordamerikanske byer og miljøer, blant annet i Detroit med foredrag om Henrik Ibsen og med innføringskurser i Ibsen-verker som "Et Dukkehjem" og "Hedda Gabler". I en avisartikkel om henne står det også at hun er en Grieg-kjenner. Men det han hun i alle beskjedenhet strøket over selv i de papirer Sylvi Baardseth har arvet!


Veiene skilles

Nøyaktig når Burchart og Amalies veier skiltes vet vi ikke. Ikke hvorfor heller. Hun gjestet altså Detroit. Det kan også han ha gjort. Detroit var byen med bilene: Ford, Dodge Brothers, General Motors, Chrysler, Packard ... Kanskje var det her han endelig fikk fotfeste. La grunnlaget for sin senere bemerkelsesverdige karriere. I hvert fall finner vi blant de mange brev han senere i livet sendte Amalie også ett på brevpapir fra " European offices of American Car and Foundry Company" i London, datert Glasgow 4. mai 1902, tolv års dagen for deres første møte i Horten. 

Det begynner med en kjærlighetserklæring "To my own sweet wild flower", er undertegnet "Din egen Babit", et lyrisk høystemt og bittersøtt kjærlighetsbrev fra en mann som skjebnen har "transplantet to a foreign soil". Til avslutning ber han: "forgive me my darling, my own sweet flower". Hva det er å tilgi får vi ikke vite. .Det forblir en sak mellom de to, i dette som i alle andre brev.

Amalie Jess i kjent positur - Klikk for å forstørre


Amalie Jessen i kjent positur midt i bildet.


Forfatter

Det europeiske hovedkontor til det amerikanske "Car and Foundry Company" har to sjefer. En av dem er W. N. McMillan. Han sender ekspedisjoner til og driver storviltjakt i Afrika. Blant de bøker familien Baardseth har arvet etter Amalie er en helt spesiell bok. På det røde permomslaget står med gullskrift: "W. N. Macmillans Expeditions and Big Game Hunting in Sudan, Abyssinia & British East Africa". Under står forfatternavnet: BY B. H. JESSEN, C.E.,F.R.G.S.

Hortensteknikeren fra 1891, Amalies mann, er blitt forfatter, åpenbart en slags sekretær for sin sjef McMillan, en ekspedisjonsdeltager med store fullmakter. I hvert fall kan han, på vei opp Den Blå Nilen, døpe en av øyene i denne verdens nest lengste elv for " Malo Island". Malo er ett av hans mange kjelenavn på sin fremdeles elskede Amalie. Han sender henne boken som er på 415 sider i stort format, med et vell fotografier og tegninger signert av forfatteren. 

På tittelbladet skriver han: "Til Dig Malo med de allerbedste ønsker for en glædelig Jul og et velsignet Nyt Aar fra Babit". Året er 1906. Med denne enestående boken som kun er "for private distribution" må vi tro B. H. Jessens karriere topper seg. Men han forsetter å sende henne kort og brev og små presanger fra nær sagt alle verdens kanter i årene som kommer, og hun må ha satt pris på det, siden alt er gjemt og har gått i arv til pleiedatteren Mai som like omsorgsfullt har tatt vare på alt og gitt arven videre til sine barn.


Fosterbarn

Amalie var altså barnløs og overlevde med ett år sin søster, frøken Julie Berg, som mange i Horten husker fra hennes 14 år som bestyrerinne i J. W. Jurgensens forretning i Storgaten (der Privatbanken senere kom) og fra hennes år som innehaver av egen systue. Det skulle imidlertid falle i de to søstres lodd å oppfostre broren Oscar Emanuels to piker Mai og Herdis, gift hhv. Baardseth og Stieler. Mai, som var født i Amerika, fikk navn etter sin farmor, Marie Berg, og Herdis etter sin egen mor (Herdis Alm). 

Når Marie ble til Mai skyldes det at tante Amalie ikke kunne like Marie-navnet, og fikk det endret til Mai da hun lot begge jentene døpe i Horten etter å ha hentet pikene hjem fra Amerika. Amalie var Sylvis gudmor (i 1942). "Vi oppfattet henne som bestemor og kalte henne mor eller "Bete", mens vår kjødelige mor ble kalt mamma."


Mye tatt vare på

Sylvi Baardseth forteller at hun også har tatt vare på Amalies pass. Av det fremgår det at hun etter Amerika-årene også var en tid i England og Finland. "Etter hva jeg husker fortalt, var hun i Russland også. Noen persiske tepper vi har skal ha blitt innkjøpt der". En gang tok Amalie pleiedøtrene Mai og Herdis med til Sverige for at de skulle få hilse på besteforeldrene på morssiden, familien Alm. Etter Jessen eier Sylvi ingenting, mens broren Torgeir har et leopardskinn fra Jessens mange jaktturer i Afrika. Foruten den omtalte boken som også er i hans varetekt.

 [ Toppen av siden ]


Skilt?

Ingen i familien har papirer på at Amalie Jessen noensinne ble lovformelig skilt fra sin Burchart, men de vet at han giftet seg igjen i England og at han døde og er begravet der. Sylvi arvet som nevnt Amalies nytestamente. Det må ha vært Amalies bønner som ble hørt da Sylvi ble prest i Frogner menighet. Amalie engasjerte seg sterkt i debatten til fordel for kvinnelige prester. I Gjengangerens årganger fra 1930-årene er det knapt noen debatt som føres med så sterk intensitet som kvinneprestdebatten. Fru Jessen ble varmt støttet av kvinnesakskvinner i Horten og Borre som Ellinor Hoch, Lilly Brynildsen m.fl., og de var alle i sterk opposisjon til sogneprest Brun, prost Erichsen m.fl.


Hortenshistorie

Hvis Horten/Borre ad åre får et bymuseum eller et dokumentasjonssenter har Amalie Jessen krav på plass der. Hennes etterslekt, Baardseths i Oslo og Eric og Kirsten Stieler i Danmark, kan bidra til samlingene. Særlig har Sylvi Baardseth et unikt materiale som omfatter flere ungdomsbilder av Amalie og Burchart, undervisningsmateriell som Amalie brukte i Amerika, flere håndskrevne foredrag om Ibsen på engelsk. På norsk foredrag hun har holdt om Abraham Lincoln, om kjente kvinner, og - etter et besøk i Stortinget - om Sanitetsforeningen. 

Videre en rekke intervjuer hun har gitt, med Gjengangeren og andre aviser og tidsskifter. I ett av brevene fra Amalie til Mai kommenterer hun det forhold at hennes innsats for å få igang og drive "Suppekjøkkenet" under siste krig ikke er nok påaktet i en artikkel i Gjengangeren. Hun ville gjerne ha den anerkjennelse som hun mente seg fortjent til. Inger Baggethun gir henne det til fulle i en minneartikkel der det blant annet heter:


Som den roterende!

"Hun gikk av som formann i Sanitetsforeningen i 1941, og man skulle tro at 70-åringen ville slått litt av på den farten som engang fikk en av fylkets autoriteter til å sammenligne henne med Bergensbanens roterende sneplog. Men akkurat i de årene trengtes folk av fru Jessens støpning. Og da var ikke hun den som satt med hendene i fanget. Vi som opplevet henne den gangen, glemmer henne aldri. Hun skrellet poteter, vasket og skar opp grønnsaker og øste suppe så man skulle tro armene var av jern."

Som pleiemor for Herdis og Mai skal hun også ha vært streng, men lot samtidig Mai få gå på Kunst- og Håndverksskolen dersom hun tok husmorskolen først! I ett og alt var det karakterdannelse hun ville pode inn i pleiedøtrene.


Streng og nøysom

Streng er også et ord som faller lett i pennen når hennes virke i Storgaten 43 skal beskrives. Den eiendom som idag er Sanitetsforeningens Hus var jo meget større i Amalie Jessens tid. Den store haven ble skilt fra da ESSO-stasjonen fikk bygge. Denne haven dyrket fru Jessen med stor flid. Hun avlet poteter og grønnsaker til eget bruk når hun hadde kadetter og teknikere i pensjon. Kadetter som siden ble noen av Sjøforsvarets fremste offiserer (med viseadmiral Folke Hauger Johannessen i spissen) og flere av Sjøkrigsskolens lærere (med dosent Glimme i spissen) losjerte hos henne.


Amalie Jessen slik de fleste i Horten husker henne.
Amalie Jessen - Klikk for å forstørre

Rolf Knudsrød (80), Arne Kristoffersen (82) og Frank Ågard (85) som vokste opp som nære naboer i Storgaten tvers og skråss over Sanitetshuset, forteller at de gikk til fru Jessen for å ta lørdagsbadet og for å rulle tøy. "Hun hadde utleiebad med varmtvannskar og dusjbad i den delen av gården som går opp mot Sentrum skole. De husker også at de som gutter pellet moreller for henne i den store haven, at de satt på hennes rommelige kjøkken og buntet morellene til passende klaser som ble solgt på brygga når "Pappabåten" eller "Danskebåten" la til. Prisen var 10 øre. 

Sanitetshuset - Klikk for å forstørre


Sanitetshuset i Storgaten, fru Jessens domene i mange år.

Amalie beholdt ni, guttene fikk ett øre klasen! Under innhøstingen var de pålagt å synge eller plystre for å lette kontrollen med at de ikke spiste av lasset. Frukt og grønnsaker var faste innslag på de losjerendes middagsbord. Likeså ble det alltid satt inn mugger med kaldt vann og flatbrød i god tid før maten kom. Så drøyet hun så lenge som mulig med varmmaten, mon tro i håp om at det skulle gå mindre? 

Hun holdt også høns og solgte egg og regnet nøye på ørene. Det hadde hun lært av faren som drev som vognmann, men også hadde noe forpaktning og slått til hestefor på gården Søndre Braarud. Ellers var det jorder på nedsiden av Fergegaten 13, ett der Misjonshuset står i dag, med et langt uthus som tilhørte Alfred Johansen, og ett der kjøtthandler Hansen holdt til for enden av Rustadgaten, der den store blokken ble bygget. Fra Beckernes tid sto det et gammelt valnøtt-tre i haven. 

Om høsten var det alltid dryssende fullt av nøtter som fristet mer enn en guttepjokk. Hun voktet både kastanjer og valnøtter som en hauk, og en gang, da hun grep noen forvorpne gutter på fersk gjerning, klaget hun til skoleinspektør Haslund og fikk hans tillatelse til å gå rundt i klassene for å se hvem som hadde nøttebrune hender! 

Ved juletider hendte det at fru Jessen tente fakler utenfor. Fakkelskinn i vinterlandskapet og det varmgule lyset fra vinduene i hennes store stuer er av de barndomsminner som aldri vil bli glemt. Likeså det utrolig vakre huset i Fergegaten 13 med de lave poplene ved inngangen og det blankpussede navneskiltet på porten. 

Da forfallet satte inn og huset kom på salg, engasjerte Kunstforeningens Sigrid Fjellstad seg sterkt i kampen for å få det fredet og bevart. Da det ikke gikk, kjøpte hun selv huset "på rot", tok det ned stokk for stokk og lagret de merkede tømmerstokker på sin eiendom ved Teknikernes Hus for siden å kunne sette det opp igjen på sitt landsted. Om hun fikk det til vet vi ikke, men det var i hvert fall en god tanke."


En pleiesønn

Anne Marie Dahl ( 71) i Johan Riefsgate forteller at det hendte hun fikk 5 øre av sin mor for å kjøpe to valnøtter fra Jessen-haven på vei til skolen. "Den femøren la fru Jessen alltid på en sparebøsse. Hvert øre hun kunne skrape sammen gikk til helsearbeidet. Fru Jessen var ikke alene en god kristen i ord, men også i gjerning. Hun tok til seg en pleiesønn som var alvorlig tuberkulosesyk. Han het Thor, gikk et halvt år i min klasse på folkeskolen, men døde tidlig av sykdommen."

En sann kristensjel Sylvi Baardseth deler Anne-Marie Dahls karakteristikk av fru Jessen som en som virkelig "levet kristendom". Men er ikke blind for at det kunne bli i meste laget. I et brev til fetteren Eric Stieler i fjor sommer skriver hun: "Uten å ha lest gjennom alle foredragene hennes, stusser jeg likevel over at jeg ikke har funnet noe som tydelig knytter henne til Oxford-bevegelsen. 

I følge min mor var hun svært grepet av denne bevegelsen, og ble gjennom det svært religiøs , bl.a. med en god del møtevirksomhet hjemme hos henne." I et intervju med bladet "Kristen Ungdom" (nr.21 1951) sier hun: "Åndelig fellesskap er det vanskeligste jeg kan unnvære. Å være sann i ord og gjerning er det mest tiltalende karaktertrekk. Shakespeare har sagt: Den som ikke er ærlig mot seg selv, er ikke ærlig eller tro mot noe menneske" Og på spørsmål om hvilken evne hun helst ville ha, svarer hun: "Min daglige livsfilosofi har vært denne: Det er ikke hvordan vi har det, men hvordan vi tar det som blir det avgjørende for oss.". Endelig spør intervjueren:

– Hva fikk Dem til å gå så brennende inn for sosialt arbeide?
– Min mor viste meg veien. Fra jeg var fem år til jeg var ni gikk jeg daglig til en fattig blind mann med middagsmat fra mor.


Kilder: 

- "Hortensboken", 
- B. H. Jessens bok, 
- Sanitetsforeningens, Diskusjonsforeningens, Kvinnerådets jubileumsskrifter, 
- Gjengangerens årganger, 
- korrespondanse og samtaler med Sylvi Baardseth og Eric Stieler, 
- samtaler med de som er nevnt i artikkelen.

Billedmateriale dels ved artikkelforfatteren dels fra kildeskriftene og utlån fra Sylvi Baardseth.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside