Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Borrekorset

Av Erla Bergendahl Hohler

"Borrekorset" er tre meter høyt, og dominerer Middelaldersalen i Universitetets Oldsaksamling, der det står midt på gulvet. Allerede ved sin størrelse er korset oppsiktsvekkende; det er mye større enn de fleste normale kirkekrusifikser. Og så er det jo ingen Kristusfigur der? Er det ikke som bakgrunn for den lidende Kristus at korset har sin eksistens?

Borrekorset - Klikk for å forstørre   Borrekorset, 
  slik det står i
  Oldsakssamlingen.
       

Oldsaksamlingens katalog fra 1872 kommenterer dette faktum. Korset var nylig innkommet som gave fra godseier, grev P. Wedel-Jarlsberg, som eide kirken på denne tiden. Korset "sees tydeligt aldrig at have baaret nogen Kristusfigur". Og dette er riktig. Korset har ingen naglehull på stammen eller på korsarmene, der slike figurer normalt er festet. En vakker, liten Kristusfigur, også fra Borre, kom inn samtidig med korset, men den er stilistisk sett noe eldre, og har store naglehull i hender og føtter som ikke har noen korrespondanse på korset.

Men kors uten Kristusfigur er egentlig slett ikke uvanlige. Korset alene er ett av de eldste kirkelige symboler. Det ble tatt i bruk fra 300-tallet av, da kristendommen ble tillatt som religion, og lenge unngikk man helst å vise den korsfestede selv. Og gjennom hele middelalderen ble det laget mindre kors i elfenben eller edle metaller, smykket med edelstener, som var uten Kristusfigur. Riktignok hadde de ofte et annet Kristussymbol i sentrum: Et korslam f. eks., eller de kunne ha innfelt en liten glassampulle med en dråpe av Kristi blod.

 [ Toppen av siden ]

 



Slik tenker man seg at Borrekorset var plassert i Korbuen.

Borrekorset - Klikk for å forstørre

Men dette var alterkors eller prosesjonskors. Alterkors var obligatoriske i enhver kirke. Prosesjonskors var også en nødvendig del av utstyret: Meget av middelalderkirkens liturgi var bygget opp rundt de festlige prosesjonene ved alle kirkelige høytider. Det lå naturligvis i sakens natur at begge disse typene måtte være noenlunde begrenset i størrelse. Det store Borrekorset tilhører en annen kategori, nemlig triumfkorsene. Dette kalles de fordi de var plassert i "triumfbuen": Åpningen mellom kirkebygningens skip og koret. 

Her hang de på veggen, eller sto plassert på en bjelke som gikk tvers over åpningen. Det finnes bevarte eksemplarer av slike kors så tidlig som fra 900-tallet. På slike er en Kristusskulptur naglet på korset, og ved korsets fot kan det stå statuer av den sørgende Maria og Johannes. Dette var menighetens eget kors, som de kunne hvile øynene på under gudstjenesten mens de samlet sinnet til andakt.

Så når dette korset er såpass stort, må det vel ha vært plassert i triumfbuen. Det synes ikke å være noe annet sted i kirken som byr seg til rent plassmessig, dersom korset overhodet kommer fra Borre kirke. Dette kan vi riktignok ikke være helt sikre på. Vår eneste kilde her er nettopp Oldsaksamlingens katalogtekst, og Wedel-Jarlsberg eide flere kirker i Vestfold. Men at det har hatt sin plass i en åpen korbue, må være sikkert, siden det også har originale malingrester på baksiden.

Men korbuen i Borre kirke er av normal størrelse. På noen bjelke høyt oppe i korbuen på vanlig måte kan korset i hvert fall ikke ha stått, for det var det knapt plass til. Derimot kan det kanskje ha stått slik som vi finner det bevart i noen få kirker på Jylland og Gotland: Plassert på en lav fot eller et lite alter nede på kirkegulvet, slik at selve korsstammen visuelt delte koråpningen i to deler (fig.2). Underkanten av korset er idag overmalt; den virker glatt, men det er spor der nede som om en tapp var saget vekk. Dette ville stemme med måten andre triumfkrusifikser var festet på: Tappet ned i underlaget. På korsarm-endene er det solide kramper, og på baksiden tre svære jernhemper, som virker opprinnelige, så korset har nok vært solid festet.

Korsets dekor er det neste trekk av interesse. Korsstammen og armene har, utskåret i høyt relieff, grener som vokser ut fra en sentral stamme. Dette er et velkjent motiv i kristen kunst.

Grenene henspiller på "Livets Tre". Dette er treet i Paradis, som hører sammen med tanker om liv og oppstandelse. (1.Mos.2.9). På sammenhengen mellom Korsets tre og Livets tre er det bygget kompliserte teologiske tanker, som ble tydeliggjort for menigheten hver langfredag, og hver Korsmesse. Disse tankene kunne gi seg billedlig uttrykk nettopp i slike kors med grener og blad. Men normalt bærer også disse korsene en Kristusfigur, og her er det at Borrekorset skiller seg ut.

På tre av korsarmene er det evangelistsymboler. De fire evangelister er ett av den middelalderske kirkekunsts mest vanlige motiver. De blir imidlertid sjelden fremstilt som mennesker, men som de fire "livsvesener". Disse er beskrevet av Esekiel i en visjon der de viser seg rundt "Herren, som kommer i en stormvind" (kap. 1), og de dukker også opp i Johannes' åpenbaring (kap. 4). Markus er en okse, og Lukas er en løve. Johannes er en ørn. Disse figurene er det også vi har her, skjønt hodene deres idag er hakket av.

Men Matteus-symbolet skiller seg ut. Dette er normalt "et menneskelignende vesen", en engel. Den skal minne om inkarnasjonen, at Gud fremtrådte som menneske. På Borrekorset er dette Matteus-symbolet erstattet nederst på korsfoten av en hel billedscene: "Kristus i Limbo". Her er Kristus fremstilt idet han trenger ned i Dødsriket, og henter opp sjelene derfra. Helvetet er fremstilt som en udyrkjeft, som Kristus har vrengt åpen. Han holder korsfanen, Keiser Konstantins gamle seierstegn, med den ene hånden, mens han haler Adam ut fra helveteskjeften med den andre hånden (fig. 3). En liten djevel geberder seg rasende bak ham.

Hva Kristus foretok seg i Dødsriket i tre dager står det jo ikke noe om i Bibelen. Bak scenen her ligger i stedet fortellingen i det apokryfe (ikke-autoriserte) "Nikodemusevangeliet". (oversatt til norsk under navnet "Nidrstigningar Saga" på 1100-tallet). Denne fortellingen i Nikodemusevangeliet har fremlokket en rekke billedfremstillinger gjennom hele middelalderen. Selve den billedlige utformningen av Helvetet hentet man fra mange steder i Bibelen. Det kan være, som her, en udyrkjeft, slik som det er beskrevet i Esaias 5.14: "Det grådige dødsriket spiler opp sin munn umåtelig". I Jobs bok kap. 40 er udyret Leviathan, djevelen, beskrevet med sin kjeft som har en "...dobbelt rad av tenner; fra dens nesebor kommer røk...". Men Helvetet kan også være fremstilt som en festning, der de fortapte reddes ut gjennom en åpen dør.

Historien har appellert til norske middelalderkunstnere. Vi kjenner idag ikke mindre en seks andre arbeider fra noenlunde samme tid, som viser dette motivet: Takmalerier fra Ål og Vang stavkirker, og så fire alterfrontaler fra Volbu, Røldal, Eid og Årdal.

Disse syv eksemplene varierer litt i valget av motiver. På Ål-taket, og på alterfrontalet fra Årdal står Kristus overfor et tårn med dør. De andre arbeidene har helveteskjeften. Men fremstillingene fra Østlandskirkene Vang, Ål og Volbu, og altså Borrekorset, har forøvrig så mange fellestrekk i stil og detaljer at det reiser spørsmålet om de ikke er produsert i et felles kunstmiljø, det som Harry Fett kalte for "Oslo-skolen". En rekke av de vanlige krusifiksene som ble laget i dette miljøet, kjennetegnes f.eks. nettopp av slike "livstre"-grener. Dette kunstneriske miljøet omfattet både skulptur og maleri på sent 1200- og tidlig 1300-tall. Men dette er et større emne, som jeg skal la ligge i denne omgang.

Vi skal tilbake til spørsmålet om hva Borrekorset egentlig var for slags kors. Det eksisterer nemlig middelalderlige kilder som antyder at det fantes et hellig kors i Borre.

Bevarte testamenter fra middelalderen vitner om dette. Torbjørn Steinarson gav ca.1350 en sum (2 øresbol) til lys til Krossen, formodentlig for å tennes på årsdagen for hans død (DN XI 41). I biskop Eysteins oversikt over kirkelige eiendommer i Oslo bispedømme (1398) finner vi også at "Krossen" hadde egne jordeiendommer, som var separate fra Borre kirkes jord. Disse kan ha vært satt sammen av flere slike testamentariske gaver.

Og den mest kjente av kildene sier noe mer. Dronning Margrethe I lånte i april 1405 ett tusen rubler til abbedene i Esrom og Sorø. I gjeldsbrevet har lånerne undertegnet på at dersom dronningen skulle dø før pengene blir betalt tilbake, skal abbedene eller deres etterfølgere straks sende ut menn på pilegrimsreiser, (antagelig for å be for dronningens sjel). Noen av disse menn skal reise til det Hellige Land, andre til St. Jakob i Compostela, eller til St. Thomas i Canterbury, og også til en rekke andre viktige pilegrimssteder. 

De skal til St. Olav i Trondheim, og til Mikaelsberget i Tønsberg; noe mellom 70 og 80 mann i alt skal sendes avsted på disse ferdene. Og så står det at en mann skal sendes til det Hellige Kors i Solna (nær Stockholm), en til det Hellige Kors i Hattula (Finland), en til det Hellige Kors i Randers, og endelig en til det Hellige kors i Borre kirke.

Dronning Margrethe var en klok herskerinne, som vel visste å skifte sol og vind mellom sine diverse undersåtter. Men hva er disse "Hellige korsene"?

Tallrike kirker i Norden kaltes "Helligkors-kirker". De kan ha hatt mirakelgjørende triumfkrusifikser, eller kanskje var de bare innviet til det Hellige kors, slik som andre kirker var innviet til helgner. Hattula kirke er både innviet til det Hellige kors, og bygget i korsform, og fylket Tavastlands segl viser et kors. Solna er innviet til St. Jakob og St. Martin; det er en rundkirke, men det finnes ikke noen kilder om noe Hellig kors. I Randers fantes det flere kirker, men idag heller ikke opplysninger om noe berømt kors her. Og Borre kirke er innviet til St. Olaf og St. Nikolas, ikke til det Hellige kors. Så hele dette er litt vagt.

 [ Toppen av siden ]

 

Hellige triumfkors, kors som man tilba, og forventet mirakler fra, har det også vært mange av. Mest kjent er vel Volto Santo i Lucca, et kors som var så mirakuløst at det ble laget talløse kopier i kirker over hele Europa. Flere slike hellige krusifikser kjennes fra norske kilder; mest kjent er vel krusifikset i Røldal stavkirke, som svettet hver Sankthansaften, slik at pilegrimene kunne gni kluter i svetten og bli helbredet av denne. På samme måten var det med krusifikset i Fana kirke. 

Det opprinnelige krusifikset var riktignok et stort sølvkors, og dette ble ført til Danmark og smeltet ved reformasjonen. Men korstilbedelsen i Fana fortsatte: Nå gikk den over på det store sengotiske krusifikset som hang i kirken, og som er bevart den dag i dag. Også dette krusifikset helbredet syke; stokker og krykker hauget seg opp ved begge kirker, ved Røldal helt til 1835 da en nidkjær prost gjorde ende på historien.

Ikke sjelden kunne slike store triumfkrusifikser ha relikvier innlagt i hulrom bak i ryggen. Dette øket naturligvis deres hellighet betraktelig. Men Borrekorset har altså ikke hatt noen stor Kristusfigur, og heller ikke har det hulrom noe annet sted. Og det er ingen trekk ved korset selv som på noen måte antyder hvorfor nettopp dette skulle være så hellig. Både størrelsen og dekoren er altså interessante, og ikke helt vanlige, men har allikevel paralleller andre steder.

Men i korsets nedre utskårne trepass (figurscenen) ble det på museet funnet en brakteat fra Håkon VIs tid (1340-1380). Slike bortgjemte mynter finnes ofte i kirker; det er nok hemmelige gaver for å få oppfylt viktige bønner. Det betyr ikke at vårt Borrekors var hellig, men det antyder at tampen brenner.

For det finnes en tredje mulighet, nemlig at disse kirkene kan ha eiet korsrelikvier. Dette var fragmenter av det opprinnelige Kristi kors. Dette ble "gjenfunnet" i året 320 i Jerusalem av Helena, keiser Konstantins mor. Fra 600-tallet av ble det oppbevart i Konstantinopel, og fra denne byen ble korsrelikvier eksportert eller forært bort av den bysantinske keiser til kirker og tilreisende dignitærer. Fragmenter av det Hellige Kors fantes i middelalderen spredt over hele den kristne verden – sant å si formerte de seg nok litt med tiden. Normalt var de innfattet i dyrebare korsrelikvarier; ofte så disse ut som småkors, der man gjennom en gjennomsiktig innfatning kunne se den lille tresplinten.

Første gang vi hører om en slik korsrelikvie i Norge er da Sigurd Jorsalfar hadde med seg en splint hjem, som han hadde fått av den bysantinske keiser for å forære til St. Olav i Nidaros. Sigurd plasserte den imidlertid i kirken i Konghelle – som Snorre forklarer, gikk det riktig galt med byen Konghelle, som ble plyndret og brent av venderne i 1136. Han sier ikke at det hadde noe med Sigurds løftebrudd å gjøre, men han impliserer det saktens. 

En annen historieskriver, Ågrip, sier at etter denne opplevelsen ble korsrelikvien fraktet til Trondheim. Så vi får tro at den faktisk kom dit, og ble der, enda kildene synes å tie om denne relikviens senere historie. I Nidaros domkirke har den vært lite viktig i forhold til Olavsrelikviene, og nevnes ikke engang i innholdsfortegnelsene fra reformasjonstiden. Dette viser jo at mange kirker kan ha hatt splinter av Kristi kors, uten at vi kjenner til det idag. Og dronning Margrethes valg av de fire små kirkene var knapt helt tilfeldig.

Som jeg sa, er de fleste korssplinter innfattet i dyrebart materiale, men normalt er de synlige og tilgjengelige. Tenker vi denne tanken ut, at Borre har hatt en dyrebar Kristi korsrelikvie, er det et annet trekk ved vårt store kors, hittil ikke kommentert, som plutselig blir interessant. I selve krysset, der korsarmene møtes, blir relieffet i bladgrenene ganske flatt, og konturene er nærmest bare risset opp; det er som om treskjæreren hadde mistet interessen for det tredimensjonale.

Når man først blir oppmerksom på dette, er det nesten umulig å unngå den konklusjon at her har en eller annen gjenstand vært plassert. En nøye undersøkelse av dette feltet på korset i februar 1994 avslørte imidlertid ingen ting annet enn to små, nesten usynlige spikerhull her oppe. Så her er riktignok intet bevist, og paralleller til en slik montering for en korsrelikvie kjennes heller ikke umiddelbart av forfatteren.

En virkelig Kristi korsrelikvie har vi fra Tønsberg, og dette er oppbevart på Oldsaksamlingen (C.23299). Dette er et lite brystkors av forgylt sølv med ametyster. Det er av den bysantinske typen med to sett armer, og det har en ring for en kjede. Den hellige korssplinten er innebygget, men synlig gjennom en smal slisse i korset (fig.4). Dette korset, som er funnet i Storgaten i Tønsberg, har Tønsberg bispedømme tatt som forbilde for sitt embetssegl. Men det er vel knapt dette lille hengekorset som har hengt på vårt Borrekors. Helt sikre kan vi naturligvis ikke være. Vi kjenner ikke hengekorsets historie; det er et smykke, men gaver av smykker til kirker finnes det mange eksempler på. Pussig er det også at det er funnet geografisk så nært Borre.

Men forøvrig fantes jo splintene av det Hellige Kors beskyttet og fremvist i relikvarier av så mange former at det nytter lite å gjette på hvorledes relikvien i Borre kan ha vært innfattet. At hele innfatningen så i annen omgang kan ha vært montert der høyt oppe på det store Borrekorset, holder jeg for ganske sannsynlig. 

Ved reformasjonen må relikvien være blitt tatt ned, hele korset kanskje også. Tappen som holdt korset fast i underlaget er blitt saget av, og korset er blitt overmalt – også på undersiden, men ikke på baksiden – noe som tyder på at korset etter reformasjonen må ha stått plassert langs en vegg i kirken. Wedel-Jarlsberg ryddet det ut, men i Oldsaksamlingens middelalderutstilling er det ett av klenodiene – idag mer for sin historiske og kunsthistoriske interesse enn for sin hellighet.

 [ Toppen av siden ]


Beskrivelse av korset

Korset (Univ.Olds. C.6130) er av furu, høyden er 301 cm, og bredden er 214 cm. Stammen og korsarmene er svakt rundet, med rette lister langs alle sider. Korsarmene ender i store trepassformer med profilert rett avslutning, der den ytre list er dekorert med forsenkede ovaler ("juveler"). På forsiden er det skåret korte bladgrener som vokser ut til begge sider fra en sentral stamme. Bladene er enkle tre- og fembladete stivtløv, med konvekse fliker, delvis med midtribber.

Detalj fra Borrekorset - Klikk for å forstørre


Detalj fra Borrekorset

Korset har ingen normale naglehull etter Kristusfigur, men to mindre spikerhull i kryssets sentrum kunne muligens være gamle. I høyde 40 cm. over korsstammens nederkant er det et ant. sekundært naglehull, i høyde 56 cm to mindre hull, tilsynelatende etter gjennomgående jernnagler slått inn fra baksiden, mulig med original krittgrundering rundt kantene.

Korset er overmalt med oljefarve: Blå midtfelt med røde sidelister, og plantegrenene er gylne. Under overmalingen er det rester etter en eldre bemaling på krittgrunn.

Baksiden er glatthøvlet, men har rester etter tidligere bemaling på krittgrunn: Visstnok et gyllent midtfelt med røde kanter. På baksiden av korsarmene er innrisset det samme trepassmotiv som på forsiden. Korsarmene er felt inn i hverandre, og festet med fem jernnagler, som er klinket på baksiden av korset. På hver korsarm, og øverst på stammen er det kraftige jernhemper, som henger i kramper. På ytterkanten av hver korsarm er det en enkel krampe. Datering 1275-1300.


Beskrivelse av Kristusfiguren

Kristusfiguren C.6132, av ek, er 48 cm høy. Figuren har tornekrone med løse torner, lukkede øyne, langt hengende hår og kort skjegg. Lendekledet henger ned over figurens høyre kne, og er festet med en stor knute på venstre hofte. Baksiden er flat, og armene skåret hver for seg. I venstre fot sitter en stor nagle. Det er rester av et eldre temperalag på krittgrunn, og et lag med yngre oljemaling. På lendekledet er det rester av gull. I brystet har figuren ett stort naglehull. Datering 1220-1250.


Anvendt litteratur:

- (Røde Bog) Biskop Eysteins Jordebog. Fortegnelse over det geistlige Gods i Oslo Bispedømme omkring Aar 1400 ed. H. J. Huitfeldt, Chra. 1873. (s.69)
- C. Molbech og N. M. Petersen: Udvalg af danske Diplomer og Breve. Kirkehist. saml. 3 III Kbhvn 18.. (s. 208)
- G. Wagner: Von Mittelalterliche Kreuzverehrungen in Norwegen und Ihre Beziehungen zu Westfalen. Rheinisch-Westfälische Zeitschrift für Völkerkunde 1961 p.137-148
- E. Nyborg. Korbue, krusifiks og bueretabel. Hikuin 14, Højberg 1988 p. 133-152
- Ågrip af Noregs Konunga Søgum. ed. F. Jonsson, Halle 1929 (kap. 54)
- Kreuz, Krucifix. Lexikon des Mittelalters. München 1977
- Ø. Hjort: Kors, livstræ, søjle. Romanske stenarbeider 4, Højbjerg 1989 p. 105-124
-
H. Fett: Malerkunsten i Norge i middelalderen. Oslo 1917
-
N. J. Morgan: Early Gothic Manuscripts I, 1190-1250. London 1982 (kat. nr. 47, Robert of Lindeseyes Psalter)
-
Sveriges Kykrkos, Uppland Bd. I Sthlm 1918 (Solna kirke)
-
"Nidrstigningar saga". Norrøne tekster i utval. Utg. Odd Einar Haugen, Oslo 1994
-
A. Anderson: English Influence in Norwegian and Swedish Figure Sculptuer in Wood 1220-1270. Stockholm 1950 (korset s. 200, krusifiksen s. 289)
-
DN = Diplomatarium Norwegicum I-XXI, Chra/Oslo 1849-1976
-
Forfatteren av denne artikkelen, Erla Bergendahl Hohler, er professor, dr. philos.
-
Institutt for arkeologi, kunsthistorie og numismatikk Universitetet i Oslo

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside