Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Pilegrimstradisjon og veifar i Borre

Av Frøydis Bredrup Petersen

Ordet pilegrim er avlede av det latinske peregrinus som betyr en fremmed. Allerede i middelalderen betegnet ordet også en person som dro til et hellig sted. Slike valfarter er fra gammelt av et kjent fenomen i de fleste religioner.

I den kristne kirke begynte pilegrimsvandringene tidlig, først til Betlehem og Jerusalem. Etter hvert oppsto en rekke valfartssteder knyttet til helgener, martyrer eller der undergjørende relikvier ble oppbevart.

Allerede i 1031 ble Olav Haraldson erklært som "sannhellig mann" av biskop Grimkjell, og Nidaros/Trondheim hvor skrinet med hans jordiske levninger var, ble et valfartssted.

Omkring år 1070 sier krønikeskriveren Adam av Bremen at Olavshelligdommen alt er populær viden om, og folk strømmer til byen fra fjerne land. Han fortsetter: "Hvis man segler fra Ålborg eller Vendsyssel i Danmark, kommer man i løpet av en dag over til Viken, som er en by i Norge. Derfra holder man til venstre og seiler langs Norges kyst –". Adam av Bremen nevner også en annen vei over fjellene, men sier den tar lengre tid og er farefull. Hans gode råd ble neppe fulgt av folk flest. Ifølge Sverre Steen og Olav Bø dro majoriteten av pilegrimer over land.

Kirkegang i middelalderen - Klikk for å forstørre


Kirkegang i middelalderen fra Olaus Magnus: "Historia de Gentibus Septentrionalibus", 1555. 
Illustrasjonen viser krikerommet med krusifiks og rosenkransen, mens våpnene er plassert i krikens våpenhus.

Hva fikk folk til å utsette seg for fare og strabaser ved å dra på pilegrimsferd ? I middelalderens Norge var levealderen i gjennomsnitt mellom 20 og 25 år. Døden var en realitet, og det ble vesentlig for mennesket å søke hjelp for sykdom og plager og for å sikre seg innpass i Paradiset. Men da måtte Gud ha tilgitt all synd først. Skjærsilden var skremmende, og folk søkte å "kjøpe seg fri" eller få avlat ved å valfarte til hellige steder. Andre ble pålagt å dra på pilegrimsvandring eller botsvandring av kirken.

Middelaldermenneskene henvendte seg vanligvis ikke direkte til Gud. Ifølge Bente Lavold brukte de som mellomledd de hellige mennesker ( helgener), hellige handlinger (sakramentene) og hellige gjenstander (relikvier) for å tiltrekke Guds oppmerksomhet. Helgenene og relikviene var jordiske, men hadde egenskaper som gjorde at de kunne danne en "bro" mellom den jordiske og himmelske verden.

Derfor søkte middelaldermennesket til kirker med helgenaltre og/eller relikvieskrin, for å be helgnene gå i forbønn for seg. I katolsk tid var kirkene viet til ulike helgener. Borre kirke var viet til St. Olav og St. Nikolaus som var sjøfarernes helgen. Dessuten var Borrekorset som trolig hadde et relikviegjemme, et viktig valfartsmål. Nykirke kirke var også viet til St. Nikolaus, mens Løvøya kirke var viet til St. Hallvard og St. Martin av Tours. Dessuten hadde Løvøya Olavsbrønnen hvor kildevannet var kjent viden om for å ha helbredende kraft.

Da dronning Margrethe tidlig på 1400-tallet sendte sine stedfortredende pilegrimer til 50 hellige steder i Europa, skulle bl.a. en besøke Mikaelskirken i Tønsberg, en Borrekorset og en Olavskrinet i Nidaros.

 [ Toppen av siden ]

 

Pilegrimer - Klikk for å forstørre


Olaus Magnus, født i Linköping i 1940, skrev det første store verket om de nordiske folkene: Historia de Gentibus Septentrionalibus. Her ser vi avbildet to pilegrimer med de vanligste attributtene: Hatten, vesken, flasken og vandingsstaven. Staven var gjerne forsynt med to knopper og en hake til å henge posen med den nødvendigste bagasjen på.
Fra Mari Kollandsrud: Pilegrimsleden til Nidaros.

Valfart kunne gi avlat for kirkestraffer. De som besøkte Mikaelskirken på Slottsfjellet ved Mikkelsmess, fikk ved pavens privilegium utstedt i 1308 avlat for 100 dager, forutsatt at de oppholdt seg der i åtte dager. Årlig besøk ved samme tid ga avlat for resten av livet. Alt dette fikk ung og gammel, fattig og rik, til å dra på pilegrimsferd.

De fulgte allmannaveien som slynget seg fra gård til gård og gikk innom gudshus og andre møteplasser. De kunne også velge ulike veifar etter hvilke kirker og helgener de ut fra sine ønsker og behov ville besøke.

Ifølge gammel sed og skikk pliktet gårdene å gi mat og husly til de veifarende. Bl.a. pilegrimsvandringene medførte at antallet ferdafolk økte, og belastningen på gårdene ble så stor at det ble ordnet med "sælehus" hvor de veifarende kunne ta inn. I 1277 ble "Sættargjerden" underskrevet i Tønsberg. Kongsmakt og kirkemakt søkte med denne avtalen å sikre trygghet for pilegrimene.

Boken "Det går så god en vei" gir fordelt på syv dagsetapper, et forslag til en tur-, kultur- og pilegrimsled mellom Mikaelskirken og Asker kirke. Der knyttes den til middelalderveien, Askerleden, frem til Haslum kirke og hovedleden Oslo-Nidaros. Jeg vil her konsentrere meg om vandringen gjennom Borre og de valg til led som er gjort.

 [ Toppen av siden ]

 

Hulveg - Klikk for å forstørre


Hulvegen kunne være så nedslitt at den i bratte bakker, skjulte både hest og rytter.
Illustrasjon fra Gamle veger og vegfar, 
DN-håndbok 5. Direktoratet for naturforvaltning, 1994.

Vi regner ikke med at leden noen gang vil bli merket. Derfor har vi lagt den til allerede etablerte stier og veifar. Men vi har så langt mulig søkt å holde oss til områdene der en mener de gamle veifarene gikk. Mens ferdselsveiene vanligvis gikk over gårdstunet før i tiden, har vi prøvd å respektere privatlivets fred. Når vi foreslår en led nordover med utgangspunkt i Mikaelskirken, synes det viktig å legge inn Mariakilden/Kjelleolla, Sem kirke og Slagen kirke hvor det inntil 1898 sto en middelalderkirke. Derfra fortsetter den forbi de mange gravhaugene langs Romsveien på det østre raet til Borre og Åsgårdstrand.

Dette er også en kulturled, og vi vandrer til Munchs Hus og videre nordover til Kyststien og Jutestrand. Kyststien ligger i den nåværende strandsonen, mens en strandterrasse nærmere Vestmanrød indikerer en landhevning på ca 5 til 10 meter i området siden år 0. Det er flere gravhauger ved og oppe på terrassen og rester av en hulvei. Dette kan ha vært del av en ferdselsvei i nordsyd-retning og Borrehaugene i gammel tid.

Fra Borrehaugene og Borre kirke følges riksvei 19 nordover forbi Eik og Vold til Røre. Alle disse gårdene kan dateres til middelalderen eller tidligere. Videre går leden langs sideveien ned mot Semb Mellom og Semb Hovedgård som kanskje var kongsgård i førkristen tid.

Videre fra Semb gis to muligheter. Et gammelt veifar, Kongeveien, fører nord-østover til Kongeveien Industripark og Holtandalen mot Skavli og Løvøya. Etter de første par kilometerne i fint skogsterreng, blir det mange kilometer med industri- og boligområde og mye asfalt og trafikk. Vi velger å følge naturstien/kulturstien, Golfstien, ned til og langs sydøstsiden av Borrevannet. Videre nordover følges grusvei og stinett forbi gårdene Eskebekk og Knudsrød. Begge er omtalt i biskop Eysteins Rødebok fra ca år 1400. 

Fra Knudsrød går en tømmervei nordover til Ramsli, Skavli til RV 310 og veien til Løvøya. Kjell Jakobsen skriver i Borreminne 1991: For noen år siden, før det ble opparbeidet tømmervei i området, slynget en gang- og ridesti seg gjennom terrenget i Ramsli. Den var godt nedslitt etter generasjoners bruk. Stien fulgte en naturlig hylle i terrenget, og den var nok ikke bare i bruk som snarvei mellom gårdene, men den var også den korteste vei fra kirke til kirke. Nemlig Løvøykirken og Borre kirke. Glemmes må ikke at denne stien også førte fram mot eldre tiders kjente båthavn, Løvøysund.

Og i Borreminne 1995: De mange boplassene i området forteller oss at denne veien kan ha vært i bruk allerede fra siste del av eldre steinalder for 5000-6000 år siden. Etter Løvøya kapell følges riksvei 310 forbi Falkensten/Sledavåg og Øvre Mølle. Så følges Vikveien på vestsiden av Borrevannet til Knarrestien ved Tufte. En av flere steinalderboplasser ved Tuftegårdene er blitt tidsbestemt til ca 2000 år f.Kr.

Knarrestien over Skåneåsen fra Vikveien til Nykirke og Kopstad (Kaupstad) var hovedvei fra fergestedet Horten og Løvøysund helt til 1890-tallet. Det er rimelig å anta at den ble fulgt av pilegrimer og andre forbi Skåne til Nykirke kirke.

Ved kirken står en igjen overfor et valg for leden videre. Kopstad like ved nåværende E18 var tydeligvis et knutepunkt. Borre bygdebok forteller om et skifte der i 1704: Ved dette skifte står vi øyensynlig ved avslutningen av et gammelt bondedynasti på Kopstad.

Fra nabogården Ås går fortsatt et gammelt veifar til Helland og Snekkestad i Våle. Parallelt med denne og stadig på vestsiden av E18 går fylkesvei 675, den gamle Kongeveien forbi Bruserød gård og videre nordover i Våle. De mange gravhauger og gamle gårdsnavn langs veien fram til Kleivbrottet vitner om at dette er en meget gammel ferdselsvei. Rester av flere parallelle tverrgående hulveier til Mulvika/Snekkestad indikerer også at nåværende fylkesvei 675 følger en gammel veitrase i NNV-S-retning. Lenger vest går ytterligere et gammelt veifar nordover fra Kirkevoll. Her red biskop Jens Nilsson i 1593 og 1596 på sine dokumenterte visitasreiser.

Parallelt med E18 på østsiden går Hellandveien. Her ligger Nøklegård som i matrikkelen fra 1838 enda het Miklagardr (Storgården). Den er nabogård til Kopstad og har fortsatt forbindelse med denne (under E18). Litt lenger nord ved Hellandveien ligger Freberg gård (Frøyas berg) hvor en regner med at det var et offersted i førkristen tid. I middelalderen og senere var Frebergsvik en viktig havn. Enda lenger nord ligger Helland, skrevet "Hælgalande" i Rødeboka i 1398. Det tyder på nok en tilknytning til et norrønt kultsted, og Hellandveien kan trolig dateres til førkristen tid.

Med de omgripende anleggsarbeidene og usikker fremkommelighet i forbindelse med E18 og eventuell senere jernbaneutbygging, blir Hellandveien valgt som led. Vandringen går videre til Sand og langs Kyststien til Snekkestad der den følger gamle veifar opp mot Reggestad, Botneplatået og Botne middelalderkirke. God vandring .


Kildehenvisninger/litteratur:

- Frøydis Bredrup Petersen og Torbjørg Flateby: Det går så god en vei,1999.
- Borre bygdebok. Hovedred. Eyvind Lillevold, 1954.
- Jakobsen, Kjell: På historiske stier. Borreminne, 1991
- De gamle veifar. Borreminne, 1995
- Spor i jord. Borreminne 1996
- Kollandsrud, Mari: Pilegrimsleden til Nidaros, 1997
- Luthen, Eivind: Pilegrimsbyen Tønsberg. Utgitt av Stiftelsen Gamle Tønsberg 1996.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside