Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Borre kirkes prekestol

Av Elin Graabræk

Det finnes flottere prekestoler i Vestfold enn Borre kirkes prekestol. Prekestolen i Tønsberg domkirke som er fra Mariakirken, regnes f.eks. som et av hovedverkene i norsk renessansekunst. Det finnes også mange eldre prekestoler. Den eldste er Vassås kirkes prekestol som er fra 1588. Men Borre kirkes prekestol er den eneste i Vestfold (ved siden av Tjøme kirkes prekestol) hvor vi mener å kjenne identiteten til kunstneren, og da får den jo med en gang en egen dimensjon.

Borre kirkes prekestol - Klikk for å forstørre


Borre kirkes prekestol, hvor de plastisk skårne delene antagelig er fra 1650-årene. (Foto: Mekonnen Wolday, Fellestjenesten, Vestfold Fylkesmuseum)

Dessuten er Borre-stolen den eneste prekestol i Vestfold hvor "Dydene" utgjør hovedmotivene.

Prekestoler slik vi kjenner dem, kommer med reformasjonen som en naturlig følge av den brede plass prekenen inntok i den lutherske gudstjeneste. Fra slutten av 1500-tallet finnes det noen få prekestoler i Vestfold med enkle, skårne motiver i ung-renessansestil. Det gjelder kirkene Sem, Hedrum og Berg, og i Hvarnes kirke finnes det et fragment fra en prekestol.

I løpet av 1600-tallet har de fleste kirkene fått anskaffet prekestoler, og i Vestfold-kirkene er det i dag bevart en del av disse. De fleste av dem er enkle prekestoler – mer eller mindre rikt utstyrt med arkitekturmotiver som listverk og gavler og med malte evangelister i hovedfeltene. Men noen kirker har prekestoler som skiller seg ut med utskårne relieff-felt og mange detaljer.

Detalj fra prekestolen - Klikk for å forstørre


Et av feltene viser en av kardinaldydene, Prudentia - "Visdommen", personifisert i den allegoriske kvinneskikkelsen med en slange buktende oppover armen. På hver side ser vi to andre "dyder" utformet som hermepilastre. . (Foto: Mekonnen Wolday, Fellestjenesten, Vestfold Fylkesmuseum)

Det er først omkring 1620 at de mer plastisk skårne motivene og skåret av bilthuggere, dukker opp på kirkeinventaret. Da ser man frodigere, dypere skårne relieffer i høyrenessansestil og mange detaljer som innevarsler den begynnende barokk, slik det fremstår på Tønsberg-prekestolen fra 1621 og på Vivestad-prekestolen. På Tjøme kirkes prekestol (o. 1670) utfolder evangelistene seg som fritt skårne figurer. Alle disse prekestoler er sannsynligvis skåret av innkalte kunstnere eller er innført til landet.

Mesteren for Tjøme kirkes prekestol kjenner vi. Det er dansken Abel Schrøder, d.y. som også er mesteren for altertavlene i Tjøme, Vivestad og Borre kirker.

I Ramnes kirke finnes en prekestol som har mange likhetspunkter med prekestolen i Tønsberg. Her har antagelig en lokal bilthugger brukt Tønsberg-prekestolen som forbilde.

Borre kirkes prekestol er nok også skåret av en norsk kunstner, men han er av et annet format enn Ramnes-stolens mester. Vi finner Borre-mesteren igjen i flere prekestoler på Østlandet.

[ Toppen av siden ]


Historikk og datering

Borre-stolen er litt vanskelig å datere. Den har gjennomgått flere reparasjoner og ombygninger, uten at det er klart dokumentert hva som er gjort. Slik den fremstår, kan det virke som om den er sammensatt av deler fra ulike tidsperioder. I 1926 var det snakk om å skaffe en ny prekestol, men i stedet ble det foretatt en omfattende reparasjon og en delvis ombygning av den gamle. Oppgangen, prekestolstøtten og også selve prekestolkurven kan ha blitt laget ny den gang.

Prekestolen omtales i kildene i 1673 som meget brøstfeldig, og da er det uklart om man da anskaffet en ny eller om den ble reparert. De to forskerene Sigrid Christie og Reidar Revold daterer prekestolen til henholdsvis ca. 1670 (S. Christie: Den lutherske ikonografi i Norge inntil 1800, Oslo 1973, II, s.227) og til 1650 
(R. Revold: Bilthuggerkunsten i Oslo under renessanse og barokk. Magistergradsavhandling i kunsthistorie, Universitetet i Oslo 1947)
.


Ikonografi og forlegg

Prekestolkurven består av fem felt. På disse er det plassert skårne kvinnelige figurer, "dyder", som alle bærer forskjellige attributter. Disse kvinneskikkelsene skal symbolisere menneskenes beste egenskaper og er ofte avbildet i kirkekunsten. Noen av disse kalles kardinaldyder, rettferdighet, styrke, visdom, måtehold. De har sin bakgrunn i antikkens etikk. Med kristendommens innførelse kom de kristelige dyder, tro, håp og kjærlighet, i tillegg. Dydene kan identifiseres gjennom de forskjellige kjennetegn, attributter, som de bærer.

På Borre-stolen gjenkjenner vi to av de teologiske dydene, Fides (Troen) og Caritas (Kjærligheten), i første og siste felt. Tre er av kardinaldydene, Justitia (Rettferdigheten), Fortitudo (Styrken) og Prudentia (Visdommen), er representert på de andre feltene.

"Rettferdigheten" bærer gjerne en vekt og et sverd som her; hun kan også ha bind for øynene. "Styrken" har en avbrukket søyle, noe som antagelig skal minne om Samson som brøt ned filisternes tempel, mens "Visdommen" har en slange som bukter seg oppover armen. Hun er også ofte i norsk kirkekunst gjengitt med speil og slange, og iblant har hun vært fremstilt med tre ansikter, rettet mot nåtiden, fortiden og fremtiden.

"Kjærligheten" fremheves av Paulus som den fremste av dydene. Hun er vanligvis lett gjenkjennelig, da hun oftest er fremstilt som den ømme moder omgitt av barn. På Borre-stolen bærer hun et barn mens det andre står og holder i hennes drakt samtidig med at hun holder hånden på barnets hode.

Motivene i kirkekunsten på 1600-tallet ble sjelden skapt av snekkerne eller billedhuggerne. En viktig rolle spilte de grafiske forlegg for formidlingen av de europeiske kunstuttrykk til håndverkerne. På denne måten kom motivene i form av trykte kobberstikk, grafiske blad skapt av billedkunstnere, til å spre seg til Norden. Det kunne være i form av enkeltblader, men motivene ble også gjengitt i store mønsterbøker.

Det var særlig Nederlandene og Tyskland som sto for produksjonen av de grafiske forleggene.

Ved å sammenligne kunsten i forskjellige norske kirker, kan vi se at motivene har felles utgangspunkt. Når det gjelder Borre-tavlens Prudentia har treskjæreren brukt et kobberstikk av Jacob Matham fra Haarlem som forlegg. Matham har på stikket utstyrt henne med to ansikter, et ungt og et gammelt, mens det gamle ansiktet er sløyfet på Borre-stolen. (Christie, 1973, s. 227)


Brandval-mesteren og hans verksted

Både utformingen av dydene og andre trekk ved Borre-prekestolen finner vi igjen på annet kirkeinventar på Østlandet fra 1630-1650-årene. Det har vært knyttet opp til Brandval-mesteren, mesteren for altertavle, prekestol og orgel i Brandval kirke. Det var lenge tillagt Laurits Lauritsen, men det er sannsynligvis utført av Johan Reinholdt eller av andre i hans verksted (Revold, 1947, s. 42).

Prekestolen fra Brandval har som Borre-stolen også hermepilastre med Dyder på hjørnene mellom feltene. Disse er utformet med en halv kvinnekropp i overdelen og en pilaster med rosett og nedhengende dusk på skaftet. Kvinnefigurene har en rosett i pannen og to (eller en) lange fingre hvilende på det v-formete kapitelet. Samme trekk går igjen på Ullensaker kirkes altertavle fra 1633 og på altertavlene fra Eidsberg og Kvikne fra henholdsvis 1651 og 1640-årene.

Johan Reinholdt er en av tre Christiania-bilthugger vi kjenner fra denne tiden. De arbeidet på utsmykningen av Akershus festning i 1620-30-årene. Men Johan Reinholdt var den eneste som forble i Christiania til han døde i 1664. Han fikk derfor en dominerende posisjon, og fikk stor påvirkning på den yngre generasjon bilthuggere både når det gjaldt ornamenter, figurer og komposisjoner.

Skapfylling fra Tune kirke - Klikk for å forstørre Fra Tune kirke i Østfold kommer en skapfylling datert 1649 som antagelig stammer fra en prekestol. Selve Caritas-figuren på skapfyllingen er svært lik tilsvarende på Borre-stolen. Det er derfor ikke usannsynlig at Borres prekestol en gang har hatt en tilsvarende rik utsmykning. 

En skapfylling fra Tune kirke datert 1649 - som antagelig stammer fra en prekestol, har en Caritas-figur som ligner Borre-figuren. Relieffet med kvinnefiguren og barna er imidlertid satt inn i en arkadebue båret av pilastre med dukatmotiver. Buen har små buete innsnitt, og i sviklene (trekantene i fyllingsfeltets hjørner) er det englehoder. Under konsollen som bærer figuren er det en tannsnittbord, og tallene 1649 er skåret inn.

Noe tilsvarende dette kunne Borre-prekestolens fyllingfelt kanskje ha sett ut om de hadde beholdt sin opprinnelige form. I dag blir figurene stående alene med et stort felt omkring, og kontrasten mellom den frodige treskjæringen med det kraftige relieff og det glatte treverk blir kanskje litt for iøynefallende.


Litteratur: 

S. Christie: Den lutherske ikonografi i Norge inntil 1800, Oslo 1973, II, s.227
R. Revold: Bilthuggerkunsten i Oslo under renessanse og barokk. Magistergradsavhandling i kunsthistorie, Universitetet i Oslo 1947

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside