Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

100 år siden skipsrederen kjøpte tilbake Borre kirke

Av Jan Ingar Hansen

Borre kirke - Klikk for å forstørre12. oktober 1899 kjøpte   skipsreder Christoffer  Hannevig Borre kirke av stamhuset Jarlsberg for å gi det videre tilbake til Borre menighet den første søndagen på nyåret. 3000 kroner gav skipsrederen for kirken. Siden har kirken vært i menighetens eie og blitt godt tatt vare på. Kanskje er den en av de vakreste kirker vi har i vårt land.

Da Jarlsberg grevskap ble opprettet ved Kongens høytidelige ereksjonspatent av 3. januar 1684, ble de fleste kirker i Vestfold innlemmet i grevskapet. Greven ble en stor kirkeeier, ja, sikkert den største i hele Norge. Han ble eier av ikke mindre enn 26 kirker.

Nå vil sikkert mange spørre: Kan en privatmann eie en kirke? Og hva var vitsen med en slik eiendommelig ordning? Det var reformasjonen som ble skyld i at kirkene kom over på private hender. Oppfatningen at det var staten eller kongen som eide kirkene spredte seg. Dermed kunne kongen selge eller gi bort også slike verdier. Allerede i 1649 overdro kongen et par kirker til den mektige Hannibal Sehested. Og da han opprettet Jarlsberg grevskap ble kirkene innenfor grevskapets grenser tatt med. Greven ble kirkens eier eller "patron". 

Med denne eiendomsrett fulgte eiendomsretten til alt det jordegods som fra gammelt av tilhørte kirkene, videre retten til den del av skatten (tienden) som falt på kirkene og en del andre inntekter. Men kirkeeieren hadde plikten til å holde kirkehusene vedlike – i hvert fall de mindre reparasjoner. Større ombygginger og nybygg måtte bygdefolket være med på. Her var det en kime til krangel mellom kirkeeieren og menigheten. Kirkeeieren skulle også dekke utgifter til altergangens vin og brød, og utrede de avgifter som pålå kirkene til prost, biskop etc.

Men alt i alt var det en lønnsom forretning å være kirkeeier. Det viser de gamle regnskaper som for noen år siden ble gjennomgått på Jarlsberg hovedgård.

Men i 1720-årene viste det seg at mange kirker sto og forfalt. Og kongen slo i bordet overfor kirkeeierne. Det ble satt i gang undersøkelser om hvordan det sto til med kirkehusene. Og kommisjonene som reiste rundt og undersøkte, satte opp rapporter. En av rapportene gjelder det gamle Jarlsberg grevskap, og det er rapporten om Borre, Nykirke og Løvøya fra 1725. Det er undertegnet av kommisjonens formann G. Christiansen, J. Becker (som møtte på grevens vegne i stedet for kirkeinspektør Petter Clausen) og bygdas sogneprest Carl Christian Holst.

Først får vi høre at der i de senere år ikke er foretatt noen reparasjon av kirken, men stort sett mener kommisjonen kirken er i forsvarlig stand. Den store unntagelsen er tårnet og taket. Her må noe gjøres og det snart, ellers kan det skje større ulykker.

 [ Toppen av siden ]


Kirkeauksjonen 1769

"Anno 1769 den 27de February, efter det høygrevelig herskabs ordre, holdes offentlig Auction paa Kielderen ved Jarlsberg for at oppbyde og om antagelig bud skeer til de højstbydende at bortsælge de av Grevskabets kirker som herskabet endnu tilhører – i overværelse af de tilkaldede auctionsvidner lensmand Trugels Clausen Sviningen og vagtmester Thor Larssøn Bøe".

Inspektør Plahte ropte først opp Borre kirke. Han redegjorde for kirkens eiendommer, fortalte om de 13 kuene og ga en oversikt over tienden. Til sammen var bruttoinntekten på vel 73 riksdaler. De faste utgifter er: Vin og brød til altergang 9 daler, kirkens bidrag til skolevesenet 3 daler, biskopen 2 daler og 1 mark, prosten 1 daler, misjonsvirksomheten i Finnmark 2 daler og til gjenoppbyggingen av London kirke 1 mark 8. 

Fast overskudd var på 53 daler 3 mark og 18 skilling, og greven hadde taksert kirken til 800 daler denne gang. Plahte ropte opp Borre kirke for 650 daler og så står det: "Derpaa bød major von Bentzleben 651 daler". Så foreslo Plahte et bud på 699 daler, men det ble stille i forsamlingen og noe bud ble ikke fremsatt.

Hvem var så denne von Bentzleben som på auksjonen ville slå til seg Borre kirke? Vi finner svaret i Borreboka. Kaptein, senere oberstløytnant Werner Nicolai von Bentzleben, bodde på Semb hovedgård og var gift med Ulrikke von Storm, en datter av kommandanten i Fredrikstad, Ulrik Fredrik von Storm.

Grev Wedel på Jarlsberg, som vi vet var en god venn av Bentzleben, har ikke godtatt budet, så noe salg ble det ikke. Wedel måtte beholde Borre kirke. Flere ganger tilbød han bygda å overta kirken, men aldri med noen resultat. Det gamle synet har holdt seg, folk mente at eieren av grevskapet burde ofre mer for å sette kirken i ordentlig stand. Så sent som i 1896 avslo Borre herredsstyre å kjøpe kirken, denne gang var tilbudet 5000 kroner. Saken ble endelig løst høsten 1899 da skipsreder Chr. Hannevig kjøpte kirken av greven og skjenket den til sin fødebygd.

 [ Toppen av siden ]


Kirkehistorien

– Her skal kirken ligge, sa Olav Kyrre engang mot slutten av 1000-tallet. Olav Kyrre og hans menn kom til Borre under en ferd i Viken. Som vi vet regjerte Olav i Norge fra 1067 til 1693. Olav Kyrre skal ha vært svært begeistret for dette området på raets rygg, med utsikt over fjorden og vestover mot Borrevannet. Like ved ligger gravfeltet på Borre, med sin historiske taushet. Trolig finnes ikke vakrere plass for plassering av en kirke en den Olav Kyrre valgte. Det er ikke mulig å fastslå med noen grad av sikkerhet byggeåret for kirken. Men en markering av kirkens 900 års jubileum sommeren 1994 synes å være godt innenfor de tidfestinger vi kan dokumentere.

Selvsagt er også kirken på Borre blitt gjenstand for sagn historier når det gjelder tilblivelsen. Sagnet forteller at kirken opprinnelig sto på Sandehaugen, øst for Sande bruk, omtrent to kilometer fra dagens plassering. De underjordiske irriterte seg over klokkeklangen. Klokkene skal ha forstyret dem i tide og utide, så de viste ikke annen råd enn å flytte Borre kirke derfra og til den plass kirken har idag. Selve flytteoperasjonen skal ha funnet sted i ly av mørket. Nå er det også litt uenighet om det var slik at det var de underjordiske eller englene som flyttet kirken, englene kunne godt ha gjort det da de fant det usømmelig med en kirke så nær slike ukristelige vesener.

Dette er selvsagt bare et sagn og må ikke knyttes til kirkebyggets opprinnelse. Da er det nok mye mere hold i Olav Kyrres ønske om å bygge en kirke på stedet. Det er ikke uvanlig at vi hører om kongeønsker av denne typen som selve grunnlaget for kirkebygging.

Et ubesvart spørsmål er om kirken er bygget over et gudehov fra førkristen tid. Spørsmålene i denne sammenheng blir mange. Først om gudehovene, hvor lå de og hvilke funksjon hadde de? Og i så tilfelle var det noe grunnlag for at et slikt gudehov skulle ligge akkurat her på raets topp?

Tanken om at kirken er bygget på et gudehov, har hatt sin bakgrunn i tanken om et sentrum på Borre for Ynglingeætten. Når de siste årenes forskning ikke har gitt oss funn som tyder på en bosettningsstruktur på raryggen svekkes også tanken om et gudehov her.

Selvsagt kan vi ikke utelukke en slik teori, men den svekkes betydelig når vi også vet at den mytologiske tro i motsetning til den kristne, langt fra hadde behov for egne rituelle hus slik som et kirkehus er. Snarere var det slik at gudehov og gilde ofte ble holdt hjemme hos storbonden, gjerne i hans storstue.

Utgangspunktet for et kirkebygg på Borre har nok heller sin enkle forklaring i det faktum at det i dette området på slutten av 1000-tallet fantes en bosetning i omegnen stor nok til at en kunne bygge en egen kirke. Disse menneskene var sannsynligvis noen få storbønder og deres husmenn. I området rundt Borre var det på denne tiden svært få dyrkbare områder, dyrking av jorden og plogredskaper fikk sitt store gjennombrudd noen tiår senere. De lettest dyrkbare og mest fruktbare jordområdene lå ved Borrevannets sørende. Det kan derfor være sannsynlig at det fantes noen storbønder i dette området.

Om den første kirke var av stein eller tre, det skal vi ikke si noe bestemt om. Det er aldri gjort vitenskapelige undersøkelser under Borre kirke. Men Borre kirke hører arkitektonisk til den tidlige romanske stil. En stilart som antagelig vis kom fra Tyskland via Danmark. Harry Fett sier om denne stilen: "Den halvrunde koravslutningen må egentlig sies at være den ældste kristne tatt lige fra antikke bygningsmotiver, den rette, en tidlig primitiv provinsform."

Fett mener at denne stilen ikke er en etterligning av den romanske, som satte så mange merker etter seg i kirkebyggingen her i Norge omkring 1200, og kom hit fra England. Den er kommet sønnenfra Tyskland, gjennom Danmark og Sverige til Viken, som sto i nær påvirkning sønnenfra. P. A. Munch holdt sterkt fram at misjonærer sønnenfra hadde virket for kristendommen i Viken endog før vi fikk den fra England.

Under Magnus den gode og Harald Hardråde var samværet med Danmark særlig levende, da Magnus en tid også var konge der, og Harald fristet å holde fast på denne makten.

Både i Sverige og Danmark har de kirker av denne typen, kanskje mest av den halvrunde koropsis fra 1100-årstallet. Det kan også nevnes i denne forbindelse at vi har en kirke på Hvaler i Østfold som menes å være bygd av hollendere allerede før kristendommen ble innført her til lands. Hollenderne drev nemlig fiske langs kysten i ytre del av Viken.

Her i Norge har vi flere av denne kirketypen, men de er alle fra Viken eller nedre delen av Telemark. Vi kan bl.a. nevne foruten Borre, Tanum, Hedrum, Seljord og Kviteseid. Akkurat hvilke år disse kirkene er bygd, kan nok ingen si, men de er noenlunde fra samme tid, og våre beste fagmenn setter den til omkring år 1100. (Mrk. 1315. Dipl. Norv. IV. 112.)

Borre kirke er innvigd til St. Olav og St. Nikolaus. Kirken er bygd av rått tilhugget stein, delvis også naturstein, som er lagt i tykke murer – i skipet 1,70 meter. I koret og sakristiet er de noe tynnere. Som ramme om dørene er lagt rød, hugget stein av granitt, visstnok fra Nøtterøy. Når en tar hensyn til kirkens alder, må en si at den er nokså rommelig. Det skulle da fortelle oss at Borre har vært tett befolket alt i den tid.

Kirken er bygd med fire rom etter hverandre fra vest mot øst. Fra hovedinngangen i vest kommer en inn i våpenhuset med en trapp på hver langside opp til galleriet. Fra inngangen til tverrgalleriet fører igjen en smal trapp gjennom muren opp til tårnet.

Inntil 1928 var våpenhuset bare et simpelt treskur. Men under restaureringen dette år skjenket minister Sam Eyde på Semb Hovedgård et nytt våpenhus av stein, 6,70 meter langt og vel 5,50 meter bredt. Trappene til galleriet er innebygd med mur.

Fra våpenhuset kommer en så inn i skipet med koret, som er skilt fra skipet ved en bred hvelving. Skipets lengde er 15,50 meter og bredde 11,20 meter Det har sitteplass til vel 300 mennesker. Høyden i skipet er 6,40 meter. Koret med alteret er 8,70 meter langt og 5,60 meter bredt. Innenfor har en sakristiet, 5,60 meter langt og 4,00 meter bredt. Både kor og sakristi har også inngang fra syd. I det hele har kirken en utvendig lengde av over 42 meter. På vestre tverrvegg og langveggen mot nord, er det i skipet et galleri som hviler på firkantete stolper ved veggene, mens stolpene mot kirkens midtgang er vakkert dreide. Tverrgalleriet har plass til orglet og benker, nærmest til bruk for sangkor. Galleriet på nordveggen har lange benker med ryggstø som nede i kirken.

Nede på kirkegulvet er 17 benker på hver side. Midtgangen er belagt med teglstein. Prekestolen er anbrakt i sydøstre hjørne. På kortveggen i det nordøstre hjørne har det opprinnelig vært en nisje. Formodentlig må det ha vært plass for et eller annet helgenbilde. Nå er muren under nisjen gravd ut helt ned til gulvet, og en stor ovn har fått plassen sin der. Ovnen er lite i bruk, da kirken nå oppvarmes med elektrisitet. På sydveggen er to vinduer med glassmalerier.

Mellom disse vinduene har et kopi av Borrekorset fått plass. Originalen står i middelaldersalen i Universitetets oldsaksamling. Historiene og teoriene rundt korset har ført til mange spekulasjoner både om bruk og plassering. (se eget kapittel om Borrekorset i denne utgaven av Borreminne)

 [ Toppen av siden ]


Inventaret i Borre kirke

I Borre bygdebok gir kirkesanger Øverland et innblikk i kirkens inventar, og litt om historien rundt disse gjenstandene. Borre kirke er rikt utsmykket og har på en flott måte tatt vare på sitt særpreg. Ned fra taket over midtgangen henger tre lysekroner. Om den ene (i midten) forteller sokneprest Einar Diesen i sin bok: "Litt om Borre prestegjeld" at den ble bekostet av menigheten ved privat innsamling og hengt opp i kirken i 1781. Den kom i stedet for en gammel lysekrone som var meget skrøpelig og manglet flere av sine armer. Den siste var forært av "slg.prost Kiereste oc arvinger 1699".

Den nevnte krone, som er av messing, har en eiendommelig historie, etter hva kallsboka for Borre forteller: Gamle skipsfører Hannevig, Vestmanrød, hadde i livsfare på sjøen gitt løfte om å skjenke kirken en ny lysekrone, om han ble reddet. Han ble reddet, og i utlandet kjøpte han en glass lysekrone så langt utenfor kirkelig stil som det var mulig å komme. Denne ble hengt opp ved siden av den fra 1781, men fogd Nicolaisen, som representerte kirkeeieren grev Wedel Jarlsberg, beordret den nye tatt ned, og den ble liggende på loftet hos Hannevig. 

Dette skjedde i 60-årene. Så 1883 eller 1884, i presten Daniels tid, kom en dag en datter av greven. Hos Hannevig fikk hun utlevert glasslysekronen, som hun lot henge opp i kirken i stedet for messingkronen, som hun reiste med. Først i 1891 skrev ordføreren til grev Wedel om lysekronen. Den kom da tilbake, og påskedagen 1891 hang den på sin gamle plass.

De andre to lysekroner er av matt metall og skaffet til kirken under restaureringen 1928. Den ene av dem er en gave fra norskamerikaneren Harald Kopperud. Han er borresokning, født på Sande, men flyttet som ganske ung til Amerika og bor nå i Oakland i California. Den andre, som er støpt i samme form, er skjenket kirken av Borre Sparebank. Arkitekt Lorentz Ree har tegnet dem. De passer godt til den øvrige innredning og er en pryd for kirken.

Prekestolen er vel av det en fester seg ved når en har satt seg til ro i den vakre kirken. Den er meget gammel, men hvor gammel har man ikke rede på. Den står i hjørnet der sørveggen og den indre tverrvegg møtes. Rundingen foran har fem felter med utskårne figurer av tre. Hver figur har sitt symbol. Den første fra venstre bærer et anker(håpet),den andre vekten (rettferdigheten),den tredje bærer en bjelke (styrken), den fjerde har en slange om halsen (visdommen?) og lengst til høyre har kjærlighetens symbol fått plass – inne ved veggen og lite synlig for dem som er i kirken. 

Under siste restaurering var det sterke funderinger om hva en skulle gjøre med den gamle prekestolen. Noen mente at den var stygg og foreslo at den burde gi plass for en ny. Den så heller ikke videre pen ut, slik som den var da, medtatt av tidens tann. At det hele var overklint med gul maling, gjorde også sitt til det dårlige inntrykk.

Imidlertid satte de antikvariske myndigheter seg imot å forkaste, som de uttrykte det, et så gammelt og ærverdig klenodium fra kirken, og deres syn ble heldigvis delt av de fleste i bygda. Så kom det til et kompromiss. Prekestolen skulle få stå der, men symbolet for kjærligheten, som før satt på det midterste feltet, skulle bytte plass med et av de andre og gjemmes bort ved veggen til høyre – en mor med et barn på armen og blottet bryst kunne virke anstøtende på menigheten.

Formodentlig vil denne forflytning bli omgjort, og den vakreste av disse figurene og det vakreste symbol atter få sin rette plass. Ved en besiktigelse året 1673 heter det om prekestolen at "den er næsten forfalden och med tiden wil giøres en af nye". Dette må da tyde på at den er gammel, meget eldre enn altertavlen. I alle fall må en være enig med riksantikvaren og alle de andre i at den virkelig er et klenodium som er med og hever kirkens interiør.

Altertavlen - Klikk for å forstørre


Detalj av altertavlen i Borre kirke, med bibelen foran.

Første gang orgeltoner lød i Borre kirke, var søndag 27. juli 1834. Orglet var en gave fra menigheten, men senere ble det byttet om med et nytt som fru Moldenhauer i Åsgårdstrand forærte kirken. Kirkesanger Mørk i Slagen bygde dette orglet av materialer fra Mariakirken i Tønsberg. I 1889 fikk kirken igjen et nytt orgel, og det gamle ble solgt ved auksjon 1891 til gårdbruker Per Reier i Borre.

Altertavlen - Klikk for å forstørre


Altertavlen i Borre kirke

Under siste restaurering ble orglet av 1891 ombygd. Dette arbeid ble utført av orgelbygger Teigelkampff fra Oslo. Det har fått tilsatt noen flere stemmer og nytt spillebord, som nå har fått plass utenfor selve orglet og har to manualer. Nytt orgelprospekt ble anskaffet etter tegning av arkitektene. I frontpartiet er anbrakt to nisjer med plass til to trefigurer – den ene Moses med lovens tavler og den andre Peter med nøkkelen. De er dekorert i gull og sølv. Det hele er vakkert og stilfullt, og orglet har fått ros for sine vakre toner.

I alle sjødistrikter er det nokså vanlig at det henger skip i kirken. Borre har også et slikt. Det er ei skute med tre master og rær, og på sidene stikker kanonmunninger ut.

Om dette skipet er følgende fortalt: På Ytre Kjær i Borre bodde en skipper ved navn Jeremiasen. Han var med i kaperkrigen og kjempet mot engelskmennene 1808 og 1809. Her fikk han begge ben skutt av, ble tatt til fange og ført til England. Under oppholdet i prisonen gjorde han dette skipet som han så forærte til Borre kirke.

Detalj fra altertavlen Detalj fra altertavlen - Klikk for å forstørre

Skipet var utstyrt med Dannebrog på toppen og ellers flere danske flagg. I 1930-årene kom en ung prest til bygda. Han og noen andre så seg forarget på at danske flagg prydet en norsk skute. De tok dem likeså godt vekk og hengte nye norske flagg opp i stedet. Det kom til en nokså skarp strid om dette, både i avisene og mann og mann i mellom. Da ingen var sikre på gjerningsmannen, ble våpnene rettet mot kirkevergen som var helt uskyldig. Striden endte omsider med at de nye flaggene ble fjernet, men de gamle danske kom heller ikke tilbake – bare gamle Dannebrog kom på sin plass , og det gamle skipet, symbolet på livets seilas, vender fremdeles stevnen innover mot helligdommen.

Altertavlen i Borre kirke er laget av dansken Abel Schrøder og er usedvanlig vakker. Den er omtalt senere i denne utgaven av Borreminne. (Abel Schrøder og altertavlen i Borre kirke, av Elin Gråbræk).

 [ Toppen av siden ]


Alter og døpefont

Om alteret forteller presten Diesen, at det "er gammelt som kirken selv. Det er af sten, muret og dækket oventil af en enkelt stor marmorplade. Foran og på sidene er alteret beklædt med et rødt plydsesklæde med påheftet forgyldt kors på forsiden. I begyndelsen af forrige århundrede var alteret dækket af et rødt klæde, hvori var indsyet ordene: "Skibet Susanne". En skibsreder i Drammen, Mads Jensen, havde fået lov til at hugge en veldig eg, som stod på kirkegården for at anvende den ved bygningen af et skib med overnevnte navn. Til gjengjæld forærede han kirken hint alterklæde til minde".

Tre kvinner fra Åsgårdstrand har forært kirken hver sin vakre alterduk.

Kirkens eldste døpefont var av stein, men den var alt omkring 1730 temmelig medtatt. Når den ble erstattet av en ny, vet man ikke. Den gamle forsvant imidlertid, og ingen viste hvor det var blitt av den før presten Diesen i 1891 fant rester av den, bl.a. et hode, som var brukt som stein i kirkegårdsmuren. Ved restaurering av muren rundt kirkegården 1934 fant man ytterligere flere ting som hadde tilhørt den gamle døpefonten – denne gangen også to hoder. Restene er sterkt medtatt, men man er da nå kommet så langt at en kan danne seg et bilde av hvordan døpefonten har sett ut. Den har vært prydet av fire hoder – to på hver side – men det fjerde er ennå ikke funnet. Alle delene beror nå i Universitetets Oldsaksamling, og det er meningen å få fonten restaurert.

Presten Holst skriver i 1730 om denne fonten: "Funten, som er af heel sten tilhører et stort messingbækken og et mindre deri staaende, dog noget bristfældig.". Han mener nok at det er selve fonten som er bristfeldig, for presten Diesen forteller at begge bekkener ennå fantes oppstilt i sakristiet og var like hele. Muligens er disse også havnet i Oldsaksamlingen. De er i alle fall ikke i kirken lenger.

Kirken hadde så en døpefont av tre, hvitmalt og med gylte forsiringer. Den har rimeligvis stått i kordøren like inntil veggen. Så sent som i 1890-årene sto den i sakristiet, men er nå sporløst borte.

I koret midt imot kordøren henger døpefonten nå. Den har form som en engel som har i hendene en ring for døpefatet. Hvem det er som har laget den og når den er anskaffet, er ukjent. Den hang fra først av bare i en snor i taket og ordnet slik at hver gang det skulle være barnedåp, kunne bare kirkesangeren gripe om det ene benet på engelen og trekke den ned i passe høyde. Dette virket nokså komisk – midt i det alvoret som bør være til stede ved en hellig handling som en barnedåp er.

En ny døpefont ble forært Borre kirke og menighet av sorenskriver Nerdrum og frue på Vestmanrød. Det var først sorenskriverens tanke å koste kirkens eldste døpefont av stein restaurert, men dette ble frarådet av antikvar Nikolaysen. Nerdrum bestilte da hos grosserer Køltzow i Oslo en ny døpefont av granitt med poleringer. Den ble innviet og tatt i bruk Trefoldighets søndag 28. mai 1893.

Dåpsengelen ble fjernet og satt i sakristiet inntil den tok seg en tur til Oslo. Der var den til den atter ble tatt i bruk etter restaureringen 1928. Den er altså nå kommet på sin gamle plass igjen. Men nå har en fått en mer sinnrik innretning til å heise den opp og ned med. Ved dåpshandlingen kommer den stille og fint dalende ned med døpefatet i hendene, og det hele virker både vakkert og høytidelig.

Det skal bare være en kirke til (Voss) som har en slik dåpsengel. Et døpefat i sølv er skjenket kirken av fabrikkeier Aksel Martinsen fra sølvfabrikken i Tønsberg. Han har også forært kirken 40 særkalker til bruk ved nattverden. 
I murveggen på hver side av alteret er det to åpninger, antakelig brukt til oppbevaring av kirkens hellige kar. Den ene har en jernbeslått dør med lås. Vinduet i koret har også glassmalerier.

I sakristiet står en meget gammel kiste, sterkt jernbeslått og med en solid smidd lås. I denne kisten gjemmes kirkesølvet.

I 1893 ble kirkesølvet stjålet. Idet kirkesangeren kommer i kirken en morgen, ser han at alt kirkens sølvtøy er borte, døpefat, kalk, disk og brødeske. Tyven hadde brutt seg inn gjennom vinduet. Politiet ble varslet, men hverken sølvet eller tyven ble funnet. Nytt sølv ble skjenket kirken av sorenskriver H. M. Nerdrum og frue, som ved denne og sin forrige store gave har satt seg et vakkert minne i Borre menighet. Tingene er arbeidet hos hoffjuveler Tostrup i Oslo. Hver gjenstand har innskripsjon: "Gave til Borre kirke 20 August 1893". Alle gjenstandene er prydet med siselert arbeid i gammelnorsk stil. Brødesken har på lokket et frittstående kors.

Det stjålne døpefat var en gave fra grev Peder Wedel-Jarlsberg og skal være oversendt sammen med dåpsengelen. (Borre k. b. 1893 pag.51.) Etter dette skulle altså dåpsengelen være kommet fra Jarlsberg Hovedgård.

Da kirken ble tatt i bruk etter restaureringen 1928, kom en gjetergutt med det stjålne sølvet. Han hadde funnet det under en trerot borte i presteskogen. Tyven hadde altså ikke våget å avhende det, og så er det blitt liggende der inntil gutten ved et slumpetreff så det blinke noe under treroten. Det var sammenpresset og ille medfart, men ikke verre enn at sølvfabrikken i Tønsberg fikk satt det i full stand igjen, og nå er det atter i bruk i kirken.

En serie meget vakre silhuetter med bibelske bilder pryder veggen i sakristiet – en gave fra P. O. Moldenhauer, Oslo.

Tårnet sto i eldre tid utenfor kirken, men er nå reist på taket midt over skipet. Herfra er en vidunderlig utsikt over bygda i alle retninger. Der henger to klokker, en stor og en liten. På den største står følgende: "Da den største klokken i Borre kirke er gåen i stykker, forærte grev Wedel Jarlsberg den til almuen, og samme tid har almuen ladet den omstøbe på sin egen bekostning". Øverst på klokken står: "Støbt af Borger Riise ved Jarlsberg Anno 1807". Den mindre klokke har følgende inskripsjon: "For W. J. er denne klokke omstøbt til Borre hovedkirke af O. Olsen på Nauen gård ved Tønsberg 1846". Den bærer følgende salmevers:

Lyd til Herrens pris og ære
at din klang må budskap bære
om hans hjælp i al vår nød
om hans trøst i liv og død.

Begge klokker er altså omstøpninger av kirkens gamle klokker. Presten Holst omtaler også en tredje klokke som "stod der til ingen brug, indtil greven lod den bringe til en anden kirke, hvor den trængtes."

Inngangen til kirken måtte her i Borre, som flere andre steder, gi plass til den beryktede gapestokk. Gapestokken i Borre finnes nå ikke lenger, men den har oppnådd den sørgelige navnkundighet, sier Einar Diesen, at den ble benyttet lenge etter at den annensteds var avskaffet som straffemiddel. Den ble her brukt siste gang i 1840, da en tjenestepike fra Åsgården ble satt i gapestokken fordi hun hadde gått fra tjenesten. En søndag under gudstjenesten sto hun der ved pelen, stakkar. Men folk hadde vondt av henne og ga henne penger.

Slik Borre kirke står der nå, blir den regnet for en av de vakreste kirker i landet, takket være det dyktige arbeid som er utført ved siste restaurering i 1928. Her må en i første rekke nevne de som gjorde tegningene til det hele, nemlig arkitektene Lorentz Ree og Buck og Domenico Erdmann, som sto for utsmykkingen og valgte farvene. Det er et enestående arbeid som her er utført, både teknisk og kunstnerisk.

All innredning er utført av Sem trevarefabrikk, som også har høstet ros for sitt arbeid.

Denne restaurering er uten sammenlikning den største Borre kirke har hatt, enda den har gjennomgått mange forandringer fra den først ble tatt i bruk og til den ble slik den ser ut i dag. En kan si den har vokst seg fram gjennom tidene.

Fra først av hadde den bare tre rom – skip, kor og sakristi. Der var ikke gulv, bare stampet jord. Ingen stoler, så folk måtte stå under gudstjenesten. Der var heller ikke noe galleri. I det hele var det svært smått med innredningen. Heller ikke var kirken oppvarmet om vinteren. I vår tid ville selvfølgelig kirken ha stått tom under slike forhold, men folk var godt herdet i den tid, og det var streng kirketukt for dem som ikke passet sin kirkegang.

Litt etter litt kom det forbedringer. det ble innlagt gulv av teglstein, og kirken fikk benker så folk fikk sitte. Folketallet økte, og det kunne ofte være liten plass, særlig ved høytidene. Vel for å hjelpe på dette ble så galleriet bygd. Nede i kirken fikk gjerne hver gård sin stol hvor navnet på gården sto malt. Siden ble dette forandret. Så var det lenge slik at mennene skulle sitte på høyre side og kvinnene på venstre.

Om kirkens utstyr i 1890-årene skriver Einar Diesen: "Kirkens utstyr er i det hele meget tarvelig og simpelt. Stolradene og galleriet gir et bestemt inntrykk av at prisbillighetshensyn og ikke kirkelige skjønnhetshensyn har vært det bestemmende ved deres anbringelse og oppførelse, der faller sannsynligvis omkring år 1700 eller ikke så lenge etter kirkens overgang til grevelig eiendom". Videre forteller Diesen i sin bok om Borre: "

Da Jarlsberg grevskap opprettedes 1683, ble Borre kirke sammen med de andre kirker i Jarlsberg, grevens eiendom, men mens de fleste andre kirker i tidens løp er blitt innkjøpt av de respektive sogn, så avslo Borre herredsstyre i 1896 et tilbud fra greven om kjøp av kirken for 5000 kr." Men det som hele bygda ikke så seg råd til, greide skipsreder Chr. Hannevig alene. I 1903 kjøpte han kirken av greven og forærte den til sin fødebygd. Også ved flere andre anledninger har Hannevig vist sitt varme hjertelag for heimbygda si.

Under kirkens gulv har det muligens vært gravkjeller. Da der i 1890 ble brutt hull på gulvet like ved kordøren, der det skulle mures opp en ovnspipe, støtte man på gamle råtne bordstykker, tøyfiller og menneskeknokler, som kunne tyde på noe sådant. Denne kjeller må da, etter at den er blitt sløyfet, blitt gjenfylt med grus. I alle fall er det ikke nå spor igjen av den. Derimot oppe i koret, under alterringen, fantes en kjeller, men den var tom.

I gulvet ute i våpenhuset er der lagt ned en gammel gravsten. Innskriften på den er ikke lenger leselig, men der er hugget inn forskjellige symboler på døden – et dødninghode med knokler under, et timeglass med mer. Kanskje denne stein engang har ligget inne i kirken og tilhørt en grav under gulvet.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside