Da prins Carl av Sverige gjestet Solbakken i Borre

En beretning nedskrevet av fru Bille i 1958

Under en opprydding i gamle papirer og brev etter Lia Bille, ble det funnet en interessant nedtegnelse som vi gjengir her. Lila Bille levde fra 1890 til 1962, og var gift med skuespiller Hans bille (1880-1952). Hun var datter av Milly, gift Bergh (1860-1937). Hun var datter av admiral Nils Ihlen (1824-1905) og Julie, født Nicolaysen (1840-1922). Etter Tullik Ihlens død i 1941 arvet Lila Bille huset Solbakken i Borre. Lila Bille testamenterte eiendommen til sin venninne, fru Wiers-Jenssen, som overtok Solbakken etter fru Bille i 1962. Fru Wiers-Jenssen døde imidlertid etter kort tid, og Solbakken gikk videre til sønnen Jan Wiers-Jenssen.

En hendelse som inntraff nå i sommer er det kanhende, som har bragt meg så nær den tiden jeg ikke opplevet og som jeg er fornærmet over, fordi jeg altså kom forsent til verden til å være med på den, men som mormor fortalte meg om mens vi i min ungdom satt sammen "den grønne stuen" med vår felles fryd - kakeboksen mellom oss - nemlig da prins Carl av Sverige, vår kronprinsesse Märthas far besøkte "Solbakken". Men det var den underlige hendelsen jeg først må berette om. For mitt vedkommende hører ellers andre lignende foreteelser ikke til sjeldenhetene - og det er jeg glad for.

Jeg kom nå i august en liten weekendtur til "Solbakken". Da bodde mine unge venner Gerd og Jan der, med sine to barn Anne og Johan Henrik. Idet jeg skulle til å gå inn av entredøren fikk jeg se noe i nøklehullet, som jeg først trodde var en rød blomst, men da jeg kom nærmere, viste det seg å være en rød fjær og da jeg tok den ut, ble jeg stående helt fjetret med den i hånden, for det kunne ikke være annet enn morfars egrett, som hørte til hans galla festuniformshatt. 

Øverst oppe, det som altså vistes i nøklehullet, består av røde fjær, så kommer et lag av blå fjær og disse stiger, så å si - sammen opp av et avlangt, forgylt hylster. Mens jeg stod der og stirret, kom Johan Henrik løpende og fortalte stolt at han fant den i skjulet. Han hadde funnet den efter alle disse årene - et sted der så mang en gang har vært rotet og alt satt på hodet og hvor mine forskjellige leieboere har hatt koks og ved. Men egretten så helt frisk og ny ut. Dette hendte den 8de august- på morfars dødsdag og 100 år efter at han fikk "Solbakken". 

Er det noe rart i at jeg tok dette som en hilsen og et bud fra ham! Men tilbake til mormors historie: En klar og varm sommerdag det må ha vært i 1887 var hun ute i kjøkkenhagen og plukket grønnsaker, da en av pikene kom styrtende og i en rivende fart fortalte at det var en fin mann på en hest, som ville snakke med fruen. "Jeg spurte’n hvem han var jeg, og så sa’n at han var ordrenans – sa’n. Han står ved porten nå - han er gått a’ hesten". Mormor skyndtet seg ut til grinden. Mannen gjorde stram honnør og overbragte sitt ærende:

Hans Kongelige Høyhet prins Carl ønsker å spise middag hos Admiral Ihlens sammen med fire av sine offiserer. H.K.H. håper at de ikke kommer til uleilighet og vil gjerne spise kl. 5. Det ville også glede Hans Høyhet om han kunne overnatte i Admiral Ihlens hus til imorgen.

Da skulle den feltmanøvre de var ute på dra videre, Admiralinnen kunne bare se nedover jordene hvor teltene var satt opp idag morges. Mormor svarte rolig at hennes mann var ute på tokt, men at ja - det skulle være henne en glede og ære å ta imot prins Carl og hans offiserer. Hva hun tenkte var en annen sak - nemlig hvordan hun i all verden på så kort tid skulle få istand en middag som det høvet seg en så celeber gjest og hans følge. 

Dengang var det ikke vanskelig å få hjelp i huset - hun hadde to piker, som. ble beordret til å slippe hva de i øyeblikket hadde i hendene. Den ene ble sendt til Gannestad efter kyllinger - den annen til prestegården hvor de dengang hadde laksefiskeri, melk og fløte, mens mormor styrtet i haven for å plukke jordbær, dernest inn i morfars kombinerte kontor og soveværelse. Han snorket så om natten at han måtte ha sitt eget værelse - sa mormor. Der ble alt ordnet efter beste evne, men dessverre fant hun en flaske karbolsyre på vaskeservanten, som hun til sin fortvilelse slapp i gulvet. 

Den gjennemtrengende lukten var ikke til å få vekk hvor meget der enn ble luftet og skurt. Men kl. 5 var alt parat. I spisestuen var bordet dekket med hva huset formådde av pene ting. Fra husets møne vaiet flagget og mormor selv hadde pyntet seg så pent hun kunne i sin beste sirtses sommerkjole med små sølvknapper på og stod ute på trappen da prins Carl med offiserer kom. Tross at mormor måtte være alene om vertskapspliktene var middagen forløpet over all forventning - også takket være prins Carls naturlige, elskverdige måte å være på.

Morgenen efter, da prins Carl skulle avsted, stod bygdens folk tett i tett utenfor gjerdet og på Kirkebakken og efterat mormor hadde fulgt sin høye gjest til grinden og hadde sett ham gå - vennlig hilsende til alle kanter, lød en stemme fra forsamlingen: "Om jeg kunne få noe til minne om dettane fru Ihlen!" Hun forsvant et øyeblikk inn i huset og kom tilbake med hånden fremstrakt og peke- og tommelfingeren tett sammen. Jeg ser det skøyeraktige uttrykket i ansiktet hennes mens hun fortalte - glimtet i de blå øynene og smilehullene som. hun slapp løs i de sarte rosenkindene. Mon hun ikke så akkurat slik ut da hun sto der på trappen og sa: " Her er tre hår fra prinsens hodepute! Er det noen som vil ha dem?"