Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Et dystert minne

Av Endre Pedersen

For godt og vel 75 år siden, den 15. mai 1923, inntraff den første store ulykke i luften ved Marinens Flyvevesen, hvor menneskeliv gikk tapt. Tre unge gutter i tyveårsalderen med en brennende interesse for det nye i tiden, flyvning og radio, gikk opp fra Indre havn for aldri mer å vende tilbake. De tre var premierløytnantene Geelmuyden og Wiig samt underminør Andreassen.

Maskinen, en engelsk flyvebåt av typen Super Marine med 250 hk motor, gikk opp ved 10-tiden på formiddagen for å drive øvelser med trådløst samband. Flyet var innkjøpt fra England sommeren 1920 for å trafikkere postruten Kristiania-Kristiansand. Sommeren 1923 var den ombygd og forsynt med en større motor enn den originale. Mellom kl. halv to og to mistet telegrafisten på Flyvesenet kontakten med maskinen midt i en setning. Gjentatte oppkallinger ble ikke besvart, på himmelen var det intet å se, og frykten for at flymaskinen hadde gått i sjøen spredte seg. Flyvesenets patruljebåt ble straks sendt ut i retning Bastøya. Premierløytnant Geelmuyden ble funnet ganske raskt, han var i live og ble i all hast brakt inn til Marinens sykehus. Det ene benet var brukket, og ansiktet var sterkt forslått. Men livet stod ikke til å redde. Han døde etter bare noen minutter, 29 år gammel.

Av de to andre hadde redningsmannskapene tak i en av dem med en båtshake. Taket glapp, og han forsvant i sjøen. Det er uklart hvem det var. Noen mente det var Andreassen, andre mente det var Wiig.

En undersøkelseskommisjon med premierløytnantene Lützow Holm, Dietrichson og overmekaniker Frydenberg konkluderte med at ulykken var resultatet av en rekke mindre uhell. Under innflyvningen mot Indre havn mistet maskinen høyde og kunne ikke rekke frem. Wiig, som førte flymaskinen, måtte prøve å lande ute ved Bastøya, men da måtte han først få maskinen opp mot vinden. I en sterk sving ble flyet tatt av en sterk vindbyge, tippet rundt med katastrofale følger for besetningen. Trodde kommisjonen. Hva som egentlig skjedde i luften ute ved Bastøya denne maidagen i 1923, får vi nok aldri vite. Det faktiske hendelsesforløpet er fortsatt ukjent, kommisjonens konklusjoner var mer eller mindre kvalifiserte gjetninger.

Besetningen

Geert Louis Piston Geelmuyden var født i 1894 som sønn av maleren Ola Stang Geelmuyden. Han ble sekondløytnant i 1916, premierløytnant i 1919 og gikk inn i flyvesenet i 1920. Hans store interesse ved siden av flyvningen var radio, som på denne tiden stod foran sitt gjennombrudd. I det sivile var han interessert i idrett og var formann i Hortens skiklubb. Han etterlot seg kone og ett barn.

Sigurd Fougner Wiig var jevngammel med Geelmuyden og tilhørte det samme kullet fra Sjøkrigsskolen. Som Geelmuyden var han utdannet flyver fra Marinens Flyveskole, men hadde i tillegg flyverutdannelse fra England i 1920. Han kom inn i flyvesenet i 1918 og betjente sommeren 1920 postruten mellom Kristiania og Kristiansand. Wiig var pioner på seilflyvningens område og var visstnok den første i Norden på dette området. Han etterlot seg kone og to barn.

Underminør Torleif Andreassen var den yngste av de tre og ugift. Han ble bare 23 år gammel. I 1918 kom han inn i Marinens håndverkskorps som konstabel, og han ble underoffiser i 1922. Som Geelmuyden var han meget interessert i radio, hadde gjennomgått Marinens radioskole og ble ansett for å være en kapasitet på området. Andreassen skulle egentlig ikke vært med på denne fatale turen. Premierløytnant Harald Styhr var oppsatt som tredjemann, men han ble forhindret. Det ble da sendt bud etter en underminør, men før han rakk frem, kom Andreassen til stede og spurte om ikke han kunne få være med opp. Det var hans første flytur – og det ble hans siste. Premierløytnant Styhr omkom for øvrig i en flyulykke ved Florø i januar 1931.

Stor sørgehøytidelighet

Ulykken gjorde et voldsomt inntrykk langt utover Hortens grenser. Fra inn- og utland kom det kondolansetelegrammer.

Geelmuyden, som var den eneste som ble funnet, ble begravet fra Hortens kirke, tirsdag 22. mai 1923. Begravelsen var også en sørgehøytidelighet for de omkomne som aldri ble funnet. Kirken var pyntet med sort og palmer. Geelmuydens kiste stod drapert med orlogsflagget på en katafalk i koret og med en æresvakt av marineflyvere. Sogneprest Bugge forrettet. Etter utallige kransenedleggelser, bl.a. fra Kongen og Forsvarsdepartementet, ble kisten til tonene av Johan Svendsens Andante funebre båret ut av kirken av flyoffiserer. Utenfor kirken paraderte marinesoldater. Fra kirken til kirkegården beveget prosesjonen seg med Marinemusikken i spissen. Baketter fulgte begravelsesparaden med orlogsflagget, likvognen, de nærmest pårørende, militære og sivilmilitære i full uniform og til slutt sivile. Fra kirkegårdsporten til graven sang Hortens sangforening Hvo vet hvor nær mig er min ende.

Flere tusen mennesker var samlet langs veien fra kirken til kirkegården. Byens forretninger var lukket mellom ett og halv fire. Flyvesenets arbeidere hadde fri, mens det pussig nok ble arbeidet på Verftet hele tiden, også under gudstjenesten.

På Hortens kirkegård forteller en noe forvitret gravsten at her hviler premierløytnant Geert Louis Piston Geelmuyden. Men den tragiske hendelsen som førte til hans død, er kanskje ikke så alminnelig kjent.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside