Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Skipsgraven og Borrefunnet

Det var veivesenets virksomhet som førte til de først funn fra vikingtid på Borre. Bakgrunnen var at tidlig på året 1852 støtte arbeiderne på klinknagler og etter hvert restene av et rikt gravgods frem fra haugen hvo de hentet ut sand og grus til et veiprosjekt. Vi får håpe at det var ren uvitenhet som førte til at veivesenet boret seg vei inn i den store gravhaugen for å kunne hente ut sand under telen. Til tross for de funn veiarbeiderne gjorde fortsatte arbeidet med å hente ut sand og grus. 

Da Fortidsminneforeningens sekretær, antikvar Nicolay Nicolaysen, kom til Borre på våren 1852 var mye av haugen ødelagt. 
I dag er det ingen spor etter haugen, men den lå plassert på jordet på nordsiden av veien ned til Nasjonalparken, et sted mellom det nye vikingsenteret og murene rundt parken. Etter opplysningene og undersøkelsene fra Nicolaysen var det en langhaug med største tverrmål på rundt 40 meter. 

Borrehaugene - Klikk for å forstørre

Haugen besto i alt vesentligste av sand og bare på et begrenset område skal det ha vært noe leire. I haugen sto et skip, omtrent parallelt med fjorden og med forstevnen opp mot land, altså mot nord. Det var mulig å rekonstruere skipets plassering til tross for veivesenets store ødeleggelser. Borreskipet var trolig kortere enn Osebergskipet, omtrent 20 meter langt. 

Det ble funnet en god del gravgods aktenfor midten, omtrent på det stedet der gravkammer var reist på tilsvarende skipsfunn som Oseberg-, Gogstad- og Tuneskipet. Borreskipet hadde ganske sikkert sitt gravkammer på samme plass. Som de andre skipshaugene har det etter all sannsynelighet vært plyndret en gang i gammel tid. Om vi ser bort fra et enkelt, ordinært økseblad, er påfallende at alt våpenutstyret glimrer med sitt fravær i Borrehøvdingens gravgods. Men heldigvis synes ikke gravplyndrerne og hatt særlig interesse for det rike utstyret til kjøring og ridning. Utstyr som utvilsomt hørte med som datidens statussymboler. Det som er bevart forteller oss at Borrehøvdingen hadde stor status. 


Praktfullt hestereimtøy

Den største serien som ble funnet består av 44 praktisk talt like rektangulære små plater, dekorert med det samme firbente lille dyret. Det er fremstilt i kraftig relieff med et katteaktig hode og de fire lemmene sett forfra, mens kroppen er redusert til et smalt bånd. Dyret er ikke ukjent for de som arbeider med vikingtidens ornamentikk. Men det er ikke så mange steder en finner det så godt utformet som her. de fleste av de 44 stykkene er naglet fast til et lærbånd med samme bredde som ornamentikken. 

På baksiden er naglene skjult av en tynnere lærreim, som er sydd fast til den tykkere forsiden med kastesting langs kanten. Dette er en liten detalj som forteller om den håndverksmessig soliditet som preger hele dette funnet. Sammen med dette høre utvilsomt tre avrundede beslag, med det samme katte motivet. Disse er noe kraftigere modellert, så inntrykket ved første øyekast kan være litt annet. Også disse tre små beslagene har vært festet til et lærbånd. 

Det har hatt samme bredde som for de rektangulære beslagene. Dette kan ha vært et slags garnityr til seletøyet. Sammen med dette ble det funnet begge sidene til et bissel. De er formet som to dyrehoder, sett i profil med lang oppsperret kjeft, kraftig modellerte øyne, en lang nakketopp som faller fremover hodet og inn mot dyrets hals, som er markert med tverrgående striper. 

Forbindelseslinjen mellom de to dyrehodene er fremhevet ved et tredje lite dyr, muligens den samme lille katten, som vi møtte på de små rektangulære beslagene. Hodet er sett i profil, men vi kjenner dyret igjen på de trekantete ørene, den spisse snuten og de karakteristiske potene. Bissel stykkene er kanskje de fineste rent kvalitetsmessig. 

Den ene av sidestengene i bisselet er avbrutt omtrent på midten, slik at det ene dyrehodet mangler. Til gjengjeld har dette defekte stykket bevart det lille beslaget for selve tømmen. Dette tømmebeslaget med det trekantede kattehodet og den helt stiliserte kroppen, som i virkeligheten er en innviklet båndkomposisjon, er et av de fornøyeligste og mest raffinerte stykker ornamentikk vi har fra hele vikingtiden. 

Det hele kan virke orientalsk i sin form, men stykket er utvilsomt norsk. Det er dette knute eller sløyfemotivet som er så karakteristisk for det vi i dag kaller Borre-stilen.
Kombinasjonen dyrehode/sløyfemotiv finner vi også på seks smale, praktisk talt identiske reimtunger. Fire av dem er festet sammen parvis to og to på en felles bakre klinkplate. Mellom denne og selve beslagene ligger ennå rester av lær. Den femte og sjette reimtungen foreligger nå enkeltvis, og den bakre klinkplaten viser at det må de ha vært også opprinnelig. 

Disse enkle reimtungene ser ut til å høre sammen med hver sine smøygjestoler og utgjør to like sett. To små reimspenner, dekorert med sterkt oppløst dyreornamentikk og med lærrester sittende i klinkplaten er store nok til å kunne ha tilhørt seletøyet. I tillegg ble det funnet noen beslag med samme type motiv som nevnt over, de har også rester av lær og har ganske sikkert tilhørt pynten på seletøyet. Hele seletøyet må ha vært et praktstykke og det er ikke ukjent at en la mye arbeid i utforming av hesteutstyret. 

Dette var datidens måte og vise status på, vi kjenner jo utrykket "på ridestellet skal storfolk kjennes". Det er selvsagt fristende å prøve å rekonstruere hele stykket, men ingen av de forsøk som hittil har vært gjort, har vært særlig vellykket. Som det nå foreligger er det utvilsomt ukomplett, rimeligvis takket være den hensynsløse utgravningen. 

Men Borrefunnet hadde etter alt og dømme mer hesteutstyr. Det er et trestykke rikt besatt med forskjellige beslag. Dels av forgylt bronse, dels av tynt sølvblikk. Hva disse stykkene er rester av, er det ikke noen som har noen sikker forklaring på. Både professor Brøgger og professor Shetelig har vært inne på den tanke at det kunne være slede eller vogndrag av samme type som den vi kjenner fra Osebergfunnet. 

Mye tyder på at det ikke er riktig, ikke minst fordi det er tydelig spor etter feste av lær eller stoff. Nå finnes det et selehøverbeslag i funnet, det kan være slik at dette også kan være fra et høverbeslag. Noen annen god forklaring er i alle fall ikke fremkommet.  I tillegg til alt hesteutstyret ble det funnet noen gjenstander av mer hverdagslig karakter som et lite beslag til en knivslire, en liten bronsebjelle, en stor perle av bergkrystall, et snellehjul, jerngryter, glasstøy og andre bruksgjenstander. 

Alle disse gjenstander er nå plassert hos Oldsakssamlingen i Oslo. De fleste gjenstandene er arkivert i samlingens kjeller, langt unna vår mulighet for beskuelse. Og der blir de ganske sikkert liggende. Ingenting tyder på at senteret skal kunne hente gjenstandene fra Borrefunnet for å la dem komme tilbake til Borre, verken for lengre eller kortere utlån. 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside